Slaveri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Trell)
Gå til: navigasjon, søk
Proklamasjon fra Victor Hughes om forbud mot slaveri på øya Guadeloupe i Vest-India, 1. november 1794

Slaveri eller trelldom er når et menneske innehar juridisk eiendomsrett til et annet menneske. Dette gjelder også retten til å styre over en annens arbeidskraft og til å selge den andre personen videre. Disse rettighetene vil ofte være knyttet sammen med andre rettigheter, som for eksempel retten til å mishandle slaven uten straffeansvar. Da en eier sjelden er interessert i å ødelegge egen eiendom, er slik mishandling oftest motivert av ønsket om å skremme andre slaver.[1]

Betegnelsen slaveri har også blitt brukt bl.a. i Danmark og Norge om en avstraffelsesmetode, dvs. hardt straffarbeid. Uttrykkes brukes også innen zoologi om eksempelvis maur som stjeler pupper fra andre maurtuer og setter dem i arbeid når de klekkes.

Slaveriets historie[rediger | rediger kilde]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Geromeslavemarket.jpg

Slaveri har vært vanlig i de fleste kjente sivilisasjoner. Både i antikkens Hellas og Romerriket var slaveri ansett som en nødvendighet, som også for en del slaver innebar bedre kår enn friheten. De kunne oppnå privilegier av sin eier, til og med bli adoptert, mens fattigdom kunne innebære sult og få muligheter. Aristoteles uttalte at «En slave er en eiendel med en sjel», og at «bruken av husdyr og slaver er omtrent det samme; begge lar oss møte tilværelsens behov med sine fysiske anstrengelser». I første bok av Politikken slår han fast at «menneskeheten er delt i to: Herrer og slaver, eller om man vil, grekere og barbarer» . Det høres ut som han mente at enhver som ikke var gresk, kunne – eller til og med burde – fanges og gjøres til slave. Imidlertid bemerket han at noen (ikke minst stoikerne) hevdet at «en herres makt over slaver er mot naturen», og at skillet mellom herre og slave bare var et påfunn av loven, og derfor urettferdig. Slike utsagn ble av betydning på 1500-tallet, da man anså at Aristoteles kunne gi rett svar på alt. Plato sammenlignet slaven med kroppen, herren med sjelen. Han ville gjerne gjøre slutt på at grekere kunne holdes som slaver, men motsatte seg ikke at utlendinger var slaver. Sofisten Alkidamas[2] krevde at spartanerne satte nabofolket messenianerne fri, og mente at skillet mellom en fri og en slave var naturstridig.[3]

Le marché aux esclaves ('Slavemarkedet') malt av Gustave Boulanger.

Kynikerne hevdet at en slave beholdt sin frie sjel, selv om han var underlagt sin herres vilje, og Diogenes uttalte at den som gjorde seg avhengig av en annens tvungne arbeid, var den egentlige slaven. Men slike sofistikerte betraktninger hjalp jo ikke slavene. Romerne skilte mellom en servus (slave) og en colonus (leilending). En slave hadde status som res (en ting) og kunne verken skrive testamente, vitne i en sak eller anmelde noe. Imidlertid kunne en slave straffes om han gjorde en forbrytelse, noe som beviser at romerne selv innså at slaver ikke var «ting» – i så fall kunne de jo ikke vært straffet. Seneca skrev at slaveri var en kroppslig affære; sjelen forble fri.

Cicero mente at all ulikhet, som f.eks slaveri, kunne forklares med forfall, og skrev i De Republica at det var lovlig å ta et beseiret folk som slaver hvis folket det var tale om, ikke kunne regjere seg selv. Verken han eller andre romerske skribenter vurderte muligheten av å avskaffe slaveriet; for dem dreide saken seg om at slaver ikke skulle utsettes for overgrep eller grusomhet. Keiser Hadrian beskyttet ved lov slaver mot drap og fysiske overgrep fra eieren. Keiser Antoninus Pius rettferdiggjorde sine humane lover om behandling av slaver med med at disse lovene også var i slaveeierens interesse. For øvrig erklærte han at det ikke skulle stilles spørsmål ved herrens makt over sine slaver. Stoikere og kristne satte heller ikke spørsmål ved eksistensen av slaveri; men særlig stoikerne var kritiske til hva slaveri forårsaket. Stoikeren Epiktet, som selv var født som slave, lurte på om frigivning var til fordel for alle slaver; men han var også opptatt av den onde påvirkningen det kunne ha på folk å eie andre.[4]

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Plakat som annonserer salg og utleie av slaver (St. Helena, 1829)
«Am I Not A Man And A Brother?», «Er jeg ikke et menneske og en bror?», symbol på antislaveri og abolisjonisme fra 1700-tallet.

I våre dager kjenner vi best til slaveri fra europeisk kolonihistorie. Gjennom slavehandelen med Afrika ble anslagsvis 11,5 millioner afrikanere fraktet over Atlanterhavet. Det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene, men de fleste historikere anslår et antall rundt 9,5 millioner[5][6] ble solgt som slaver til både Sør- og Nord-Amerika. Det store behovet for slaver i koloniene oppstod etter at sykdommer fra Europa nærmest utraderte de innfødte (indianerne). Afrikanerne viste seg også mer motstandsdyktige enn europeerne mot tropiske sykdommer.

Det er antatt at det totalt ble fraktet 9,5 millioner slaver fra Afrika:[7]

  • 38 % av slavene til portugisisk Brasil,
  • 16 % til spansk Amerika og spansk Karibia,
  • 40 % til de karibiske øyer (nederlandsk, fransk, britisk),
  • 4 % til britisk Nord-Amerika,
  • 2 % til Europa og Asia.

Kampanjen og forbudet mot slaveri[rediger | rediger kilde]

Den europeiske fordømmelsen av slaveriet regnes ofte for å stamme fra Rousseaus tanker om likeverd, og diskusjoner rundt slaveri og slavehandel verserte i både Frankrike og England fra 1760. Disse tankestrømmene og endringene i synet på hva det vil si å være et menneske førte til en stor politisk bevegelse i Europa og Amerika, den såkalte abolisjonismen.

Abolisjonismen[rediger | rediger kilde]

I det vestlige Europa og Nord- og Sør-Amerika var abolisjonisme en historisk bevegelse for å gjøre slutt på slavehandelen og samtidig løslate og frigjøre eksisterende slaver. Bevegelsen begynte allerede med en tidlig spansk lov på midten av 1500-tallet, og fortsatte særlig under opplysningstiden på 1700-tallet. Storbritannia forbød å ta nye slaver fra 1807 og hele slaveriet i Det britiske imperiet i 1833. Det franske koloniriket fulgte etter med samme forbud femten år senere mens slaveri først ble forbudt i USA så sent som i 1865 med det 13. tillegg til USAs grunnlov. Før den tiden hadde aktivister, menneskerettighetsforkjempere og abolisjonister kjempet en lang kamp for å nå disse målene.

I 1792 vedtok Danmark-Norge som det første land i verden, en lov som forbød handel med slaver. I realiteten var dette bare en privatisering av handelen, da forbudet i første omgang gjaldt den dansk-norske stats handel. Samme lov åpnet derimot for både privat og utenlandsk slavehandel i danske havner i en tiårig overgangsperiode. Dermed økte antallet slaver fraktet mellom danske havner frem mot det fullstendige forbudet i 1802. En regner med at omtrent 85 000 slaver ble fraktet av dansk-norske skip, hvorav 30 000 de siste 10 år. Selve slaveriet ble forbudt i danske kolonier først i 1848, og mye illegal handel fant sted fra 1802 til 1850.

22. september 1862 erklærte den amerikanske presidenten Abraham Lincoln at fra og med 1. januar 1863 skulle slaveriet opphøre alle statene i USA, noe som førte til at Sørstatene brøt ut av USA og utløste den amerikanske borgerkrigen.

Utdypende artikkel: Abolisjonisme

Frakt av afrikanske slaver[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den transatlantiske slavehandelen

Etter at afrikanske slaver var tatt eller kjøpt, ble de lenket sammen slik at de ikke kunne rømme. De ble tvunget til å marsjere til kysten, der de ble solgt til europeiske slavehandlere, tatt om bord i slaveskip og fraktet over Atlanterhavet. Forholdene om bord i skipene var svært dårlige. Under dekk ble slavene dyttet så tett sammen at de knapt kunne bevege seg. De var fortsatt lenket sammen. Jo flere slaver på et skip, jo bedre lønnet det seg for slavehandleren. Et typisk slaveskip var på to til tre dekk, slik at man skulle få plass til flest mulig. Det var mørkt, lite luft og mangel på toaletter, og den lille mengden mat og vann de ble tildelt, var svært dårlig. Det ble sagt at man kunne lukte et slaveskip på flere kilometers avstand. En slik tur tok bortimot ti uker, og mange fikk sykdommer som følge av de dårlige forholdene. Mannskapet var redd for at det skulle oppstå epidemier, og kastet derfor syke og døde slaver over bord. De som overlevde, ble ofte skilt fra familiene sine og solgt videre rundt til forskjellige slavehandlere.

For ledelsen var slavene mer verd enn mannskapet, og ved knapphet på mat, fikk de mat før mannskapet. John Newton, som var kaptein på et slaveskip, og dessuten kjent for senere å ha skrevet 280 salmer, deriblant «Amazing Grace», «Glorious things of thee are spoken» og «How sweet the name of Jesus sounds» etter at han fikk en religiøs oppvåkning og fortlot slavehandlen, forteller i sin loggbok at han på en reise brukte åtte måneder på å fylle opp skipet med slaver, men på grunn av den høye dødeligheten under overfart, gav frakten ingen fortjeneste om ikke skipet var fullastet. Hvis man ankom Karibia i desember når sukkerhøsten tok til, var prisen på slaver høyere, men til gjengjeld byr årets siste tre måneder på de verste værforholdene i Atlanterhavet. Han beskriver sjøfolkenes fortvilte forsøk på sykdomsforebyggelse: «De skrubbet rommene, røykte deretter skipet med tjære, tobakk og svovel i to timer, og vasket etterpå med eddik.» Salmedikteren skrev om slavene som strøk med, at de «dør», hvorimot de hvite sjøfolkene som strøk med, «forlater denne verden».

På sin første reise dro Newton ut med en 30-manns besetning, hvorav 7 døde i løpet av triangelreisen. Dette gir en høyere dødelighet enn blant slavene, noe som ble påregnet, siden hvite var mindre motstandsdyktige mot tropesykdommer.[8] Av datidens offentlige skipsregistre fremgår det at gjennomsnittlig dødelighet for mannskapet på slaveskip var i overkant av 20 %.[9] Men på en transport fraktet John Newton 218 slaver, hvorav hele 62 omkom under overfarten.[10] Ved ankomst til Vestindia fikk slavene de første tre årene større matrasjoner og lettere arbeidsoppgaver som en tilvenning til slavetilværelsen. Like fullt døde nærmere en tredjedel i løpet av disse tre første årene. De som overlevde, ble ansett som klare for det hardeste arbeidet.[11]

«Fredensborg» er det best kjente dansk-norske slaveskipet.

Utdypende artikkel: Dansk-norsk slavehandel

Sukkerslavene i Karibia[rediger | rediger kilde]

På 1700-tallet var sukker Storbritannias viktigste importvare, og sukkerslavene i Karibia hadde langt høyere dødelighet enn bomullsslavene i Sørstatene. Det finnes knapt noen hardere levevei enn sukkerdyrking. Slavene måtte plante sukkerrørskudd i hull som de grov med bare hendene, ofte i sumpmark med mye malariamygg, og måtte gjødsle jorden med kumøkk som de fraktet på hodet i dryppende kurver med vekt på oppunder førti kilo. Den mest intense perioden var de fem månedene med innhøsting. I stekende sol måtte slavene stå bøyd hele dagen og kutte av sukkerrørene nederst med en tung machete. Sukkerrør har knivskarpe kanter, som lett kan stikke og skade øyne og ansikt. Slavene fikk ikke noe verneutstyr, og i et tropisk klima kan jorden dyrkes året rundt, og gir ingen hvile i vinterhalvåret. Svære knipper med innhøstede sukkerrør måtte bæres til møllen og kjøres to ganger gjennom digre valser som presset ut saften. Slavene som kokte saften i kobberkjeler, ble ofte skåldet under arbeid. Sukkerrørene må umiddelbart til møllen når de har gjæret en dag eller to etter innhøsting, og møllene måtte ofte gå døgnet rundt for å få arbeidet unna. Slavene måtte da arbeide i møllen og kokeriet annenhver natt i tillegg til full dag på markene. Da maktet de sjelden å gå tilbake til hyttene etter endt skift, men sovnet på marken med klærne gjennomvåte av sukkersaft, noe som påførte dem lungebetennelse.

Lady Nugent, som var gift med guvernøren på Jamaica, rapporterte fra en plantasje at folkene i kokeriet jobbet tolvtimersskift og derfor sovnet iblant og fikk fingrene inn i kvernen. Møllevalsene hadde ingen bremser, så det lå en øks klar om dette skjedde, slik at man kunne kutte armen av den uheldige, for det var eneste mulighet for redning. På en plantasje på Barbados mistet en plantasjeeier to sammenlenkede slavinner, da den ene fikk fingrene i klem mellom valsene, slik at kroppen hennes ble trukket gjennom møllen. Jernlenken ble også kjørt gjennom valsene, så den andre kvinnen ble dradd inntil og hodet hennes revet av kroppen. Ilden som flammet natten igjennom, den skåldende væsken, de dødelige valsene ­– alt dette gir inntrykk av Karibia som et underjordisk helvete. Straffen om en eier drepte en slave, var bare en bot på £ 15. Men en rømt slave på Barbados som hadde vært borte i tretti dager eller mer når han ble funnet, ble dømt til døden.[12]

Siden den dyrkbare jorden var forbeholdt sukkerdyrking, ble slavenes kosthold tilsvarende slett. Protein fikk de bare i form av sursild og salt torsk som var for dårlig til å omsettes i Storbritannia, og som bare ble levert en eller to ganger i året, slik at det ofte dreide seg om råtten mat. Mytteriet på Bounty fant sted under kaptein William Blighs tokt for å hente brødfrukt fra Tahiti til Karibia, der brødfrukten skulle dyrkes som billig føde til slavene. Det første toktet mislyktes pga mytteriet, men på en annen reise hentet han den ønskede varen, og ble belønnet med tilnavnet Brødfrukt Bligh samt tusen guineas fra den lovgivende forsamling på Jamaica. Han brakte også med seg en ny art sukker fra Tahiti, denne gav bedre avling.[13]

Alvorlige mangelsykdommer var vanlige blant slavene, kvinnene nådde menopause før de var 35, og over halvparten fikk aldri barn. Statistikk viser hvordan slaver på plantasjer som Codrington, som ble eid av den anglikanske kirke, med overlegg ble satt til å arbeide på seg en tidlig død. Da slaveriet i USA ble avskaffet, hadde mindre enn en halv million slaver importert fra Afrika, vokst til en befolkning på nesten fire millioner. Da slaveriet ble avskaffet i britisk Vestindia, hadde derimot en samlet import av over to millioner slaver etterlatt bare 670 000 overlevende.[14] Etter at Frankrike hadde erklært krig mot Storbritannia 1. februar 1793, oppbrakte Royal Navy franske skip de kom over, og unnlot å behandle de frie svarte og mulattene blant de franske mannskapene som krigsfanger. I stedet solgte britisk marine dem som slaver for å tjene penger på dem.[15]

Under slaveopprøret på St. Domingue (våre dagers Haiti) led Napoleon større tap enn ved Waterloo, og den franske statskassen ble tømt. I hemmelighet fratok han mulattene deres rettigheter som likeverdige og gjeninnførte slaveriet og slavehandelen, som den franske revolusjon hadde avskaffet. Da dette ble kjent, grep opprørerne igjen til våpen. Den franske generalen som skulle nedkjempe dem, rigget til historiens første gasskammer ved å stue svarte og mulatter inn i lasterommet på et skip og brenne svovel der hele natten igjennom. Om morgenen ble likene slengt over bord og flere fanger stuet inn. Napoleon holdt opprørslederen Toussaint L'Ouverture isolert i Fort de Joux, en festning fra 800-tallet i Jurafjellene. Der døde Toussaint 7. april 1803 etter ti måneders fangenskap, men hans død kostet Napoleon fotfestet i Amerika. I stedet for å utbygge sitt imperium i Louisiana slik han hadde planlagt, solgte han området til USA for femten millioner dollars. De seirende slavene kunne 1. januar 1804 proklamere republikken Haiti.[16]

Trelldom og slaveri i Norden[rediger | rediger kilde]

Trelldom er den tradisjonelle skandinaviske betegnelsen på slaveri. I førkristen tid var bruk av treller vanlig i Norge og Skandinavia. I vikingtiden benyttet skandinavene seg av treller, både ufrie skandinaver og treller som ble røvet fra andre land i Europa. Det å holde treller var nedfelt i lovene, men 3–4 generasjoner etter vikingtoktene hadde trellene tjent opp nok til å kunne kjøpe seg fri. Vikingene førte slaver fra Baltikum til Konstantinopel, og de tok slaver på Irland og førte dem til arabiske land, hvor hvite treller var en svært populær handelsvare. I Skandinavia forsvant slaveriet i løpet av 1100-tallet, men trellenes frigjøring var ingen kampsak for kirken. Høvdinger på Island røvet iblant hverandres kvinner for å øve press på motstanderen. Man vet også at kvinner kunne være med på å planlegge ran av seg selv. Så sent som i 1170-årene utstedte erkebiskop Øystein Erlendsson et brev der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinner som lokket til seg medsøstre for å sjenke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem også i Norge når erkebiskopen engasjerte seg i det.[17]

Trelleholdet i Norge var trolig på sitt høyeste ca. år 1000. Hvor stort omfang det hadde, er umulig å si med sikkerhet. Den engelske Domesday Book fra 1086 oppgir at 9% av den totale engelske befolkningen var slaver, men dette trenger ikke å si så mye om norske forhold. I tidlig middelalder ble prestene ofte rekruttert blant trellene. Gulatingsloven fra første halvdel av 1100-tallet sier at hvis prestene bryter biskopenes påbud, skal de bøte for det, for «prestane skal styrast med hogg», en formulering som oftest ble brukt om treller. Men i løpet av det første århundret etter kristningen av Norge gikk prestene gradvis over til å bli respekterte samfunnsmedlemmer som også kunne gifte seg inn i etablerte familier.[18]

Når en fri person ble gjort til slave, ble vedkommende snauklipt, fikk nytt navn og ofte en ring rundt halsen. Når en trell ble frigjort, ble halsringen fjernet, derav ordet frihals, som i kristen terminologi ble til frelse. Vedkommende skulle feire med et frelsesøl. Som løysing var han og hans barn like fullt nokså avhengige av sin tidligere eier. Blant annet måtte de ikke motarbeide vedkommende; i så fall risikerte de å bli slaver igjen.[19] Før Alltinget på Island var opprettet i 930, ble bonden på gården Blåskog øst for tinget på Kjalarnes, dømt fredløs for drapet på en annen bondes trell eller løysing. Jorden hans ble konfiskert og gjort til tingsted for hele Island.[20]

Trellene selv stod ikke under kongens lov. Da stormannen Asbjørn Sigurdsson Selsbane dro sørover for å kjøpe ekstra korn av sin morbror Erling SkjalgssonSola under et uår, fikk han først avslag fordi kong Olav den hellige hadde innført forbud mot korneksport fra Vestlandet pga den dårlige høsten. Men så omgikk Erling forbudet ved å la nevøen kjøpe korn som Erlings treller hadde dyrket. Treller hadde lov å skaffe seg egen inntekt på denne måten, og et forbud rettet mot frie bønder, omfattet ikke dem.[21]

Slaveri som straffarbeid i Danmark-Norge[rediger | rediger kilde]

Anstalter for straffarbeid ved festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus ble tidligere kalt «slaverier». Bildet viser slave i «helt fangejern» utstilt i i Fredriksten festning i Halden, der det var slike fanger fra omkring 1700 til 1845.[22]

Som kolonimakt arvet Danmark-Norge to impulser til dobbeltmonarkiets slaveri i moderne tid – den gamle norrøne trelletradisjonen, og den nyere slavehandelen fra koloniene i Vest-Afrika og til plantasjekoloniene i Karibien. I moderne tid artet det hjemlige slaveriet seg i form av straffarbeid («arbeid i jern»), også kjent som festningsslaveriet. Under hele dobbeltmonarkiets periode fra 1500-tallet til 1814 bestod slaveriet – i Norge til andre halvdel av 1800-tallet. Det hadde et militært utgangspunkt, formalisert gjennom Christian IVs krigsartikler av 1625. Vi kjenner i Norge til dødsdom over to rømte straffanger fra Bergenhus Slaveri i 1669,[23] men det militære slaveriet er utvilsomt langt eldre enn dette. Videre inneholder Christian Vs krigsartikkelsbrev av 1683, som ble opphevet først i 1867, detaljerte opplysninger om straffemetodene for rømte og kriminelle soldater, med instrukser for bruk av halsjern, fotjern og kroppsjern, sistnevnte med en vekt av 25-30 kg.[24]

Etter Christian V's Norske Lov av 1687 skulle menn idømt arbeid i jern sendes til Bremerholms orlogsverft i København.[25] Forbrytelsene var ofte tyveri og rømning, mens alvorligere forhold stort sett medførte dødsstraff. Fra 1739 ble det forordnet at norske straffanger skulle sone som festningsslaver ved nærmeste norske festning. Dette markerte slaveriets begynnelse på norsk jord, med Fredriksten, Bergenhus og Akershus som de viktigste slavefestningene.[26] Ved Kielerfreden i 1814 var det ti slaver på Fredriksten festning i Frederikshald, og innen ti år var dette tallet tidoblet til 100 festningsslaver; tallet steg til 215 slaver i 1833. Først i 1842 ble kakstryking (pisking av fangene) formelt avskaffet i Norge. I 1845 ble festningsslaveriet nedlagt på Fredriksten, og slavene overført til Akershus festning. Der bestod soning og arbeid i jern i ennå en tid før det ble avskaffet.

Européere som slaver[rediger | rediger kilde]

Mens européere fraktet mennesker fra Afrika til Nord- og Sør-Amerika, gikk handelen også motsatt vei. Også européere ble i løpet av 15- til 1800-tallet ranet fra sine hjem så langt nord som Island og Færøyene av barbareskpirater for å havne i slaveri i Midtøsten og det nordlige Afrika. På 1500-tallet ble ca. 300 mennesker tatt som slaver på Lanzarote. Korsaren Mourad Reis som overfalt Island, var trolig egentlig fra Haarlem og het opprinnelig Jan Jansz.[27] Han gikk i nordafrikansk tjeneste, og satte i 1627 kursen for Bessastadir på Island, der den danske konsul Holger Rosenkrands hadde satt ut tre bevæpnede danske skip på vakt, og oppbygd en skanse av blant annet avskårne torskehoder. Lite hjalp det, og i den lyse sommerkvelden måtte fortvilte islendinger se slekt og venner bli firt om bord i båter, og sammen med resten av tyvegodset bli rodd ut til det marokkanske handelsskipet. Reis' flåte fortsatte til Vestmannaeyjar ved hjelp av en veiviser, islendingen Thorstein. Bare på Heimaey ble 242 tatt som slaver og mer enn 30 drept ved det plutselige angrepet.[28] Skrekken satt i lokalbefolkningen så lenge at en eldre kvinne på Vestmannaøyene i et fjernsynsprogram etter år 2000 fortalte hvordan hun som barn ble vist en særlig fluktrute hun skulle følge, om tyrkerne kom tilbake.[29]

Fra år 1500 til ca. 1830 var rundt en million européere og nordamerikanere slaver eller gisler i Afrika.[30] Den mest kjente av de europeiske slavene var Miguel Cervantes. Av de européerne som ble slaver, var kanskje det norske antallet på rundt 3 000 – 4 000.[31] Bare i løpet av 1750- og 1760-tallet ble minst tre tusen britiske borgere fanget og holdt som slaver av nordamerikanske indianere. Mer enn 20 % av de britiske soldatene som var stasjonert i India, ble mot slutten av 1700-tallet fanget og holdt som slaver. Størst oppmerksomhet fikk piratenes fanger. I 1751 møtte mer enn tusen mennesker opp i Covent Garden-teateret i London for å se på en gruppe utmagrede, solbrente landsmenn som nettopp var løskjøpt etter nesten fem års slaveri i Marokko, for anledningen iført fillene og lenkene de bar under fangenskapet. En tid satt også jarlen av Inchquin fanget i Algerie, uten at dette hindret ham i senere å bli guvernør på hjemlandets største slaveøy, Jamaica.[32]

Muslimske slaver[rediger | rediger kilde]

Johanitterordenen, også kjent som hospitalsbrødrene, slo seg på slaveri i korstogsområdene. Johanittene drev store sukkerplantasjer og -raffinerier i det hellige land. Cistercienserne drev store gårder og var særlig kjent for oppdrett av stridshester til korstogene. I Portugal drev cistercienserne jernutvinning ved hjelp av muslimske slaver. Hvis slavene gikk over til kristendommen, måtte de settes fri, så slaveeierne både i det hellige land og i Spania sørget for at misjonærer ikke fikk forkynne for dem. I første halvdel av 1200-tallet befalte derfor paven at alle slaver skulle ha adgang til Guds ord, men at de ikke skulle settes fri selv om de lot seg døpe.[33]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Slavery – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rear view of former slave revealing scars on his back from savage whipping
  2. ^ http://openlibrary.org/b/OL22582301M
  3. ^ Hugh Thomas: The slave trade (s.28), forlage Simon & Schuster, New York 1997, ISBN 0-684-81063-8
  4. ^ Hugh Thomas: The slave trade (s. 29)
  5. ^ kom frammsn.com/encyclopedia: Atlantic_Slave_Trade
  6. ^ bbc.co.uk: «Quick guide: The slave trade»
  7. ^ Portal, det norske samlaget 2003, s. 190 på bildet
  8. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 34-36)
  9. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 113)
  10. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 32)
  11. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 79)
  12. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 80-81)
  13. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 83-84)
  14. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 84-85)
  15. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 271)
  16. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 332-34)
  17. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
  18. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 84), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
  19. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 20)
  20. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 60-61)
  21. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 36), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
  22. ^ Slavene på Fredriksten festning
  23. ^ Olav Risøen Nagell, Militære straffer og straffemetoder i eldre tid, Fredrikstens festnings Venner, 1997, side 6-7, side 15.
  24. ^ Kjell Ivar Antonsen, Fredriksten festnings slaveri 1739-1845, Foreningen Haldens Minder, 1985, side 9.
  25. ^ Kjell Ivar Antonsen, Fredriksten festnings slaveri 1739-1845, Foreningen Haldens Minder, 1985, side 5.
  26. ^ Kjell Ivar Antonsen, Fredriksten festnings slaveri 1739-1845, Foreningen Haldens Minder, 1985, side 5.
  27. ^ Jens Riise Kristensen: Barbariet tur retur (s. 25-6), forlaget Ørby, ISBN 87-89797-17-5
  28. ^ Jens Riise Kristensen: Barbariet tur retur (s. 33-6)
  29. ^ Jens Riise Kristensen: Barbariet tur retur (s. 41)
  30. ^ levendehistorie.no: hvite_slaver_i_afrika
  31. ^ dagbladet.no/magasinet: «Tok tusenvis av nordmenn som slaver»
  32. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 250)
  33. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 99), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 978-82-02-26321-8