Anund Jakob

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mynt preget for Anund Jakob

Anund Jakob, også kalt for Emund Kullbrenneren) ble født en gang mellom 100709, og ifølge Snorre Sturlasson født på den 25. juli (selveste Jakobsdagen), død ca. 1050), var konge over sveaerne fra 1022 og til sin død.

Anund Jakob var sønn til Olof Skötkonung og Estrid (eller Astrid). Den tyske kronikøren Adam av Bremen forklarer dobbelnavnet med at da sveaerne på tinget valgte ham som medkonge kunne de akseptere at han var kristen, men ikke at han hadde et kristent navn. ‘Anund’ var ofte det navnet sveaerne ga de som hadde et slikt fremmedartet navn at det var vanskelig å uttale (jf. Anund Gårdske). Jakob skal dog ha vært dåpsnavnet.

Anund Jakob hadde ambisjoner om å markere seg i nabolandene i Norden og han støttet den norske kongen Olav Haraldsson med hærfolk i dennes strid mot den danske kongen Knut den store i slaget ved Helgå, som danskekongen likevel vant. I perioden etter dette slaget er det uklart om Anund Jakob hadde noen egentlig makt over det svenske riket. I Sigtuna ble det presset mynt med Knut den stores navn. Sveaerne hadde valgt danskekongen som sin konge, skjønt det var nok mest i navnet, i håp om å få være i fred.

Under Anund Jakobs tid ble det organisert en berømt ferd i østerled, det såkalte «Ingvarstoget», se Ingvar den vidfarne.

I Vestergøtalovens kongeliste kalles han for «Emund» og nevnes for å ha opprettholdt lov og orden med en uvanlig strenghet, blant annet ved å la lovbryternes hus brenne ned til kull, og ble derfor kjent som «Kullbrenneren» (svensk «Kolbränna»).

Anund Jakob ble etterfulgt av sin halvbror Emund den gamle.


Forgjenger:
 Olof Skötkonung 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Emund den gamle