Harald Sveinsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Harald II Sveinsson
Konge av Danmark
Regjeringstid: 10141018
Født: mellom 990-1000
Død: 1018
Foreldre: Svein Tjugeskjegg og
Gunhild av Polen

Harald Sveinsson (død 1018), var sønn av kong Svein Tjugeskjegg, oppkalt etter bestefaren Harald Blåtann, og var selv konge av Danmark i årene 10141018.

Harald Sveinsson styrte Danmark mens faren Svein Tjugeskjegg erobret det meste av England i 1013. Da faren døde året etter ble Harald konge også i navnet mens broren Knut Sveinsson, senere kalt for Knut den store, beholdt makten i England. Kun fire år fikk Harald som regent før han døde, og da overtok broren Knut også Danmark.

Ettertiden vet svært lite om Svein Tjugeskjeggs sønn og arving. I 1013 bød kong Svein på dansk leidang, seilte over Nordsjøen og begynte erobringen av England. I Danmark plasserte han sin sønn som regent i sitt fravær. Da England ble erobret flyktet den engelske kongen Ethelred den rådville til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert.

Da Svein Tjugeskjegg døde i februar 1014 valgte hans menn sønnen Knut til konge, men i Danmark hyllet høvdingene broren Harald som konge. Ved Sveins død kalte det engelske riksrådet den fordrevne kong Ethelred hjem, og Knut måtte reise til Danmark for å samle støtte. I følge noen kilder anmodet han storebroren Harald om å få del styret av Danmark, men Harald avviste ham. Han skal likevel ha lovet Knut hærstyrker og hjelp til å gjenerobre England som åpenbart ble oppfattet som Svein Tjugeskjeggs arv til sønnen Knut. Muligens var det hele tiden Sveins intensjon at Danmark skulle ha én konge og England den andre slik at begge sønnene kunne konsentrere seg om hvert sitt rike.

Harald Sveinsson døde i 1018 uten at vi kjenner til årsaken. Danskene valgte derfor broren Knut til konge, vissnok i 1019.


Forgjenger:
 Svein Tjugeskjegg 
Konge av Danmark
(ca. 10141018)
Etterfølger:
 Knut den store