Kaperfart
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kaperfart, kaperi eller kaperkrig er sjørøveri med myndighetenes godkjennelse, drevet av privatpersoner for egen regning som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn som prise. En kaper var betegnelsen både på en privat båt som var utstyrt med våpen for slik virksomhet og på kapteinen om bord. Kaperfart foregikk hovedsakelig fra 1600-tallet til omkring midten av 1800-tallet.
Innhold |
[rediger] Historikk
Kaperen fikk utstedt kaperbrev av den krigførende stats regjering som legitimerte virksomheten og gav en viss rettslig beskyttelse. De unngikk å bli straffet som sjørøvere (med dødsstraff) dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapere hadde mye til felles med vanlige pirater, og skillet kunne være uklart. Pirater ble imidlertid sett på som lovløse av alle nasjoner, og de betraktet selv alle skip som potensielle mål. Kaperne hadde imidlertid immunitet fra landet de fikk kaperbrev fra, og de ble betraktet som krigsfanger dersom de skulle de bli tatt i forvaring av styrker fra et annet land. De ble enkelte ganger sett på som «gentlemanpirater» og kunne bli satt inn i jakten på «vanlige» pirater. Det er også kjent at enkelte kapere utførte pirattokt uten kaperbrev.
Kaperfarten startet på 1600-tallet. Før internasjonale lover og regler var blitt avtalt mellom de europeiske nasjonene, var det ingen faste regler for hvordan mindre internasjonale interessekonflikter skulle behandles. Kapervirksomhet ble derfor benyttet som et virkemiddel i disse konfliktene, uten at de stridende parter nødvendigvis gikk til full krig. Regjeringen i et land utstedte et kaperbrev for en skipsreder eller kaptein som tillot ham å bevæpne et skip for å angripe fiendtlige mål. Dette brevet ga rett til pirataktivitet mot fiendtlige nasjoners skip og havner mot at utstedernasjonen mottok en del av byttet.
De europeiske landene avsto fra kapervirksomhet ved Parisdeklarasjonen i 1856. Andre land, deriblant USA, ga avkall på kaperfart under Haagkonvensjonen i 1899 og 1907.
[rediger] Kaperbåtene
Kaperbåtene var av høyst varierende størrelse, fra 2 1⁄2 til 50 lester. Bestykningen kunne variere fra én til ti kanoner.
[rediger] Kaperfart i Norge
I Norge er Alv Erlingsson (den yngre) kjent for sin aggressive piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip og provoserte fram Norges krig med Danmark i 1289.
5. april 1710 utstedte kong Frederik IV den første forordning om kapere og kaperfart. I følge denne kunne kaperbrev utstedes av borgermester eller president i Fredrikstad, Christiania, Christianssand, Bergen og Trondhjem. Forordningen kom i forbindelse med Den store nordiske krig.
I en periode på nesten to år, fra 6. april 1711 til 27. februar 1713, ble 21 skip oppbragt til Kristiansand og prisedømt. Orlogsfartøy hadde tatt 2 av disse. Det er dokumentert at skip ble oppbrakt så langt fra norskekysten som i farvannene ved Island. I alt vesentlig dreide prisene i denne perioden seg om jernlastede skip fra Sverige.
Kaperfarten spilte en stor rolle også under krigen mot Storbritannia fra 1807 til 1814, spesielt på Skagerrakkysten. Ca 70 kaperbåter ble utrustet bare i Kristiansand. Man anslår at omkring 450 skip ble kapret og tatt inn til Norge i krigsårene, 300 av dem ble ført til Kristiansand hvor priseretten for hele Christianssand Stiftamt var lokalisert. Priseretten behandlet saker for hele kyststrekningen fra Karmøy i vest til Risør i øst.
Det finnes også mange historier om norske sjøfolk som havnet i «prisonen» i England etter mislykkede kaperforsøk.
[rediger] Kjente kapere
- Kanhoji Angre
- Jean Bart
- William Dampier
- Sir Francis Drake
- James Erisey
- Alexander Godfrey
- Jonathan Haraden
- Bully Hayes
- Piet Hein
- William Kidd
- Gödeke Michels (leder av Likedeelers)
- Klaus Störtebeker (leder av Likedeelers)
- Robert Surcouf
- Victual Brothers eller Vitalians
- Edward Teach, eller Blackbeard
- Sir Henry Morgan
