Barbareskkysten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Barbareskkysten var navnet som ble gitt til Nord-Afrikas Middelhavskyst i det 19. århundre, hovedsakelig da området som begrenses av dagens Marokko, Algerie, Tunisia og Libya. Berberfolket har gitt navn til området. I området rundt Middelhavet oppstod flere viktige samfunn, grekere, romerriket, Fønikia og Imazighen.

Selv om Barbareskkysten ble regnet for å være en språklig enhet, språket var 'berbers' (Tamazight), var det i oldtiden aldri en politisk enhet. Etter at islam hadde gjort sitt inntog hadde de ulike strøkene en felles grunn til å forenes, og slik kunne almohadene samle regionen under sitt styre. Dette dynastiet av Imazighen hersket også over Spania (se Maurerne).

Barbareskkaperne hadde et dårlig rykte i Europa, disse sjørøverne utførte raid i Middelhavet og store deler av Atlanterhavet opp til Island. Slavene de tok, tilfangetatte europeere og afrikanere, ble solgt på slavemarkeder på Barbareskkysten.

Fra det 17. århundre arrangerte europeiske handelsmakter straffe-ekspedisjoner for å beseire disse kaperne. Den nederlandske sjøfareren Michiel Adriaenszoon de Ruyter var blant annet kjent som kaperjeger. I løpet av det 18. århundre ble barbareskkaperne utryddet ved at stedene de holdt til stort sett ble ødelagt av europeiske straffeeksedisjoner.

Det lyktes osmanene å herske i store deler av Barbareskkysten (Tamazgha), noe som også bidro til å redusere kaperfarten. Kun den vestlige delen av dagens (2006) Marokko var ikke en del av det osmanske riket.