Henrik Ameln

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henrik Ameln
Henrik Ameln
Født 29. april 1879
Bergen, Norge
Død 17. september 1961 (82 år)
Bergen, Norge
Yrke Dispasjør, sakfører
Parti Høyre
Stortingsrepresentant
1. januar 1922–31. desember 1933
Valgkrets Bergen
Bergens ordfører
1. januar 1920–31. desember 1922
Forgjenger Kristian Hopp
Etterfølger Hans Seip
Stortingsrepresentant
1. januar 1913–31. desember 1915
Valgkrets Bergens 1. krets, Nygård

Utsikt over Bergen omkring 1900
Torgallmenningen i Bergen omkring 1910

Henrik Ameln (født 29. april 1879 i Bergen, død 17. september 1961) var en norsk dispasjør, sakfører og politiker (H). Han blir først og fremst husket som sjørettsekspert og for sitt langvarige og allsidige virke innen sjøforsikring, men også for sin innsats som stortingsrepresentant i mellomkrigstiden.[1] Amelns største innsats er knyttet til forsikringsfaget i vid forstand, og gikk i front for innføring av offentlig syketrygd i Bergen allerede i 1911. Han ledet etableringen av kretssykekassen i byen, som primært var myntet på industriarbeidere, et pionérarbeid som la grunnlag for tilsvarende ordninger andre steder.[1] Han blir gjerne omtalt som «syketrygdens far» i Norge.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Bergen i 1879, som sønn av dispasjør Theodor Ameln (1847–1925) og Olivia Dorothea Hildegund Wilander (1849–1912). Han var dermed bror av assurandør Haakon Ameln (1881–1949) samt brorsønn av kjøpmann og stortingsmann Johan Ameln (1838–1917). Faren hadde tyske aner, og var en etablert jurist. Henrik Ameln vokste dermed opp i et velstående forretningsmiljø på Fjøsanger utenfor Bergen, og bestemte seg tidlig for å gå i farens fotspor.

Henrik Ameln giftet seg i 1906 med Aagot Christensen (1881–1968), datter av kjøpmann Lars Christensen (1844–1903) og Karen Marie Gundersen (1852–1925). Sønnen Henrik Ameln (1910–1971) ble også dispasjør og høyesterettsadvokat, og sønnedatteren, psykolog Signe Bjelland Ameln (1947–), har tidligere vært gift med forfatter Edvard Hoem (1949–).

Han døde i 1961 mens han satt og arbeidet ved skrivebordet, 82 år gammel.[1]

Yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Henrik Ameln hadde examen artium fra Hambros skole i Bergen fra 1897 og juridisk embedseksamen fra 1902. Fra 1903 var han overrettssakfører, og arbeidet da særlig med sjøretts- og forsikringssaker. I 1904 gikk far og sønn Ameln i kompaniskap og skapte sammen et levebrød på sjøforsikring og erstatningsoppgjør etter forlis og havarier. Henrik Ameln avla etterhvert dispasjøreksamen i 1911, og virket som dispasjør fra 1917. Han studerte forøvrig budsjett- og regnskapsføring i Sverige, Danmark og USA 1923–1924. Som overrettssakfører og dispasjør ble han tidlig kjent som en av de fremste ekspertene innen fastsettelse av erstatninger, både for skipenes verdi og av selve fraktegodset, ifølge biograf Olav Garvik.[1] Både under første og andre verdenskrig spilte han en nøkkelrolle i oppbyggingen av en offentlig ordning med varekrigsforsikring. Ameln var også opphavsmann til krigskaskoforsikringen for skip, der skipsrederne deltok etter gjensidighetsprinsippet, og både krigskaskoforsikringen og varekrigsforsikringen skulle vise seg å bli høyst nødvendige idet handelsflåten led store tap under første verdenskrig.

Han var aktiv i opprettelsen av Krigsforsikringen for norske skib og Norsk Varekrigsforsikring, og var formann i sistnevnte 1914–1931. Krigsforsikringen for norske skib ble avviklet etter første verdenskrig, men i 1935 ble Den Norske Krigsforsikring for Skib etablert. Ameln var da formann i Norges Rederforbunds assuranseutvalg og spilte, sammen med Thorolf Wikborg, en avgjørende rolle i opprettelsen av foreningen. Han var styremedlem og viseformann i Den Norske Krigsforsikring for Skib 1935–1944, og trakk seg ufrivillig fra styret i 1944. Ameln fikk også utallige andre betrodde oppgaver i skipsfartsmiljøet, blant annet som formann i Det Norske Veritas 1929–1945 og sekretær i Bergens Rederiforening 1907–1944.

Ameln var medstifter av Bergens Handelsbank, og var direktør i Den norske Handelsbank 1920–1923. Han var dessuten redaktør i Norsk Forsikringstidende og i det politiske organet Bjørgvin. Han innehadde også utallige andre verv innen forsikrings- og rederivesenet, og var medlem av styrer og representantskap i en rekke selskaper. Han skrev en mengde artikler i aviser og tidsskrifter, og var en mye brukt foredragsholder innen blant annet sjørett, forsikring, politikk og offentlig regnskapsvesen.[2]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

I Bergen Høyre var han styremedlem fra 1908 og formann 1920–1923, 1927–1928 og 1931–1934.[2] Han var også medlem av Høyres sentralstyre 1916–1919 og medlem av Høyres arbeidsutvalg 1923–1929.[2] Ameln var innvalgt i Bergen bystyre 1910–1925 og 1934–1945, det meste av tiden som medlem av formannskapet, og var dessuten ordfører 1920–1922.

Han var innvalgt på Stortinget fra Bergen 19131915 og 19221933, den første perioden fra Bergens 1. krets, Nygård.[2] Han markerte seg som en tungvekter innen finanspolitikk, men ivret også for å effektivisere stortingsarbeidet. Han var blant annet formann i Stortingets budsjettkomité og Stortingets justiskomité, og ledet en rekke komiteer som skulle gjøre stortingsarbeidet mer rasjonelt, foruten å være odelstingspresident 1926–1927. Til tross for at han var omstridt, og i vide kretser direkte forhatt, som partipolitiker, var han samtidig dypt respektert på tvers av partigrensene som organisator.[1] Arbeidet med å sette opp et oversiktlig og tidsmessig statsbudsjett og moderniseringen av statens regnskapssystem blir gjerne regnet som Amelns hovedbragder som stortingsrepresentant.[1]

Ameln gjorde seg bemerket med sine raske replikker, og kunne være infam og ubehøvlet, også fra talerstolen.[1] Han likte ikke Norges Banks daværende direktør, Nicolai Rygg, og sa en gang at «Norges Bank har ikke noe hode, bare enn rygg».[1] I en forsvarsdebatt med statsminister Johan Ludwig Mowinckel sa Mowinckel først at «herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang», og fikk sporenstreks svar fra Ameln: «Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor.»[1] Ameln var stadig i konflikt med Høyres formenn, især C.J. Hambro. Foran stortingsvalget 1933 var Ameln blant pådriverne for et samarbeid mellom Høyre og Nasjonal Samling, som også ble en realitet, til Hambros store ergrelse.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Ameln ble i 1932 utnevnt til kommandør av 2. klasse av St. Olavs Orden «for fortjeneste av A/S Norsk Varekrigsforsikring».[3] Han var også kommandør av den franske Æreslegionen.

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j Henrik Ameln. Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ a b c d Henrik Ameln. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
  3. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 132.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ameln, Henrik: Bergens Dampskibs-Assuranseforening 1879–1929 (1929).
  • Ameln, Henrik: Bergens Rederiforening i femogtyve aar 1899–1924 (1924).
  • Ameln, Henrik: Familien Ameln (1954).
  • Garvik, Olav: Henrik Ameln – mennesket bak replikkene (1992).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Henrik Ameln – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Henrik Ameln – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Kristian Hopp 
Bergens ordfører
(1920–1922)
Etterfølger:
 Hans Seip