Henrik Ameln

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henrik Ameln
Henrik Ameln
Henrik Ameln som eldre mann.
Født 29. april 1879
Bergen
Død 17. september 1961 (82 år)
Bergen
Yrke Dispasjør og overrettssakfører
Parti Høyre
Statsborger i Norge
Utmerkelse St. Olavs Orden
Stortingsrepresentant
1. januar 1922–31. desember 1933
Valgkrets Bergen
Bergens ordfører
1. januar 1920–31. desember 1922
Forgjenger Kristian Hopp
Etterfølger Hans Seip
Stortingsrepresentant
1. januar 1913–31. desember 1915
Valgkrets Bergens 1. krets, Nygård
Signatur
Henrik Ameln sin signatur

Henrik Ameln (født 29. april 1879 i Bergen, død 17. september 1961) var en norsk dispasjør, overrettssakfører og politiker (H). Han blir først og fremst husket som sjørettsekspert, og for sitt langvarige og allsidige virke innen sjøforsikring, men også for sin innsats som stortingsrepresentant i mellomkrigstiden.[1]

Amelns største innsats er knyttet til forsikringsfaget i vid forstand, og gikk i front for innføring av offentlig syketrygd i Bergen allerede i 1911. Han ledet etableringen av kretssykekassen i byen, som primært var myntet på industriarbeidere, et pionérarbeid som la grunnlag for tilsvarende ordninger andre steder. Han blir gjerne omtalt som «syketrygdens far» i Norge.[1]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av dispasjør Theodor Ameln (1847–1925) og Olivia Dorothea Hildegund Wilander (1849–1912). Han var dermed bror av assurandør Haakon Ameln (1881–1949) samt brorsønn av kjøpmann og stortingsmann Johan Ameln (1838–1917).[2] Faren hadde tyske aner, og var en etablert jurist. Henrik Ameln vokste dermed opp i et velstående forretningsmiljø på Fjøsanger ved Bergen, og bestemte seg tidlig for å gå i farens fotspor.[1]

Henrik Ameln giftet seg i 1906 med Aagot Christensen (1881–1968), datter av kjøpmann Lars Christensen (1844–1903) og Karen Marie Gundersen (1852–1925).[1] Sønnen Henrik Ameln d.y. (1910–1978) ble også dispasjør og høyesterettsadvokat.[3][4] Sønnedatteren, psykolog Signe Bjelland Ameln (1947–), har vært gift med forfatter Edvard Hoem (1949–).[4] Paret fikk sønnen Knut Ameln Hoem (1970–), litteraturkritiker i NRK, sammen.[5]

Yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Utsikt over Bergen, ca. 1900. På denne tiden var Bergen blant Norges ledende sjøfartsbyer.
Torgallmenningen, ca. 1910.

Henrik Ameln hadde studentereksamen fra Hambros skole i Bergen fra 1897 og juridisk embedseksamen fra universitetet i Kristiania[6] fra 1902. Han studerte budsjett- og regnskapsføring i Sverige, Danmark og USA 1923–1924.[7]

Han fikk bevilling som overrettssakfører i 1903, og arbeidet særlig med sjørett og forsikring. I 1904 gikk far og sønn Ameln i kompaniskap og skapte et levebrød på sjøforsikring og erstatningsoppgjør etter forlis og havarier. Henrik Ameln avla dispasjøreksamen i 1911, og virket som selvstendig dispasjør fra 1917. Han døde i 1961 mens han satt og arbeidet ved skrivebordet, 82 år gammel.[1]

Som overrettssakfører og dispasjør ble han tidlig kjent som en av de fremste ekspertene innen fastsettelse av erstatninger, både for skipenes verdi og av selve fraktegodset.[1] Både under den første og andre verdenskrig spilte han en nøkkelrolle i oppbyggingen av en offentlig ordning med varekrigsforsikring. Ameln var også opphavsmann til krigskaskoforsikringen for skip, der skipsrederne deltok etter gjensidighetsprinsippet, og både krigskaskoforsikringen og varekrigsforsikringen skulle vise seg å bli høyst nødvendige idet handelsflåten led store tap under den første verdenskrig.

Han var aktiv i opprettelsen av Krigsforsikringen for norske skib og Norsk Varekrigsforsikring, og var formann i sistnevnte 1914–1931. Krigsforsikringen for norske skib ble avviklet etter den første verdenskrig, men i 1935 ble Den Norske Krigsforsikring for Skib etablert. Ameln var da formann i Norges Rederforbunds assuranseutvalg og spilte, sammen med Thorolf Wikborg, en avgjørende rolle i opprettelsen av foreningen. Han var styremedlem og viseformann i Den Norske Krigsforsikring for Skib 1935–1944, og trakk seg ufrivillig fra styret i 1944. Ameln fikk også utallige andre betrodde oppgaver i skipsfartsmiljøet, blant annet som formann i Det Norske Veritas 1929–1945 og sekretær i Bergens Rederiforening 1907–1944.

Ameln var i 1916 med på å etablere Bergens Handelsbank,[7] som i 1920 gikk inn i Den norske Handelsbank. Ameln var medlem av direksjonen i banken 1920–1923.[8] Han innehadde også utallige andre verv innen forsikrings- og rederivesenet, og var medlem av styrer og representantskap i en rekke selskaper. Han skrev en mengde artikler i aviser og tidsskrifter, redigerte Norsk Forsikringstidende, og var en mye brukt foredragsholder innen blant annet sjørett, forsikring, politikk og offentlig regnskapsvesen.[7]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Stortingsmann Henrik Ameln før 1930.

I Bergen Høyre var han styremedlem fra 1908 og formann 1920–1923, 1927–1928 og 1931–1934.[7] Han var også medlem av Høyres sentralstyre 1916–1919 og medlem av Høyres arbeidsutvalg 1923–1929. Ameln var innvalgt i Bergen bystyre 1910–1925 og 1934–1945, det meste av tiden som medlem av formannskapet, og som ordfører 1920–1922.[7] Ameln var redaktør i Bjørgvin, en ukentlig utgave av Høyre-organet Bergens Aftenblad, 1914–1917.[9]

Han var innvalgt på Stortinget fra Bergen 1913–1915 og 1922–1933, den første perioden fra Bergens 1. krets, Nygård.[7] Han markerte seg som en tungvekter innen finanspolitikk, men ivret også for å effektivisere stortingsarbeidet. Han var blant annet formann i Stortingets budsjettkomité, nestformann i Stortingets finanskomité 1922–1924 og formann i Stortingets justiskomité (senere lovkomité) 1925–1933, og ledet en rekke komiteer som skulle gjøre stortingsarbeidet mer rasjonelt, foruten å være odelstingspresident 1926–1927.

Til tross for at han var omstridt, og i vide kretser direkte forhatt, som partipolitiker, var han samtidig dypt respektert på tvers av partigrensene som organisator.[1] Han tok tidlig til orde for å profesjonalisere Høyres organisasjon, men fikk lite gehør. Han gjorde imidlertid et forarbeid som endte at Unge Høyres Landsforbund ble etablert i 1922. Arbeidet med å sette opp et oversiktlig og tidsmessig statsbudsjett, og modernisere statens regnskapssystem, blir gjerne regnet som Amelns fremste bragder som stortingsrepresentant.[1][10]

Ameln gjorde seg bemerket med sine raske replikker, og kunne være «infam og ubehøvlet, også fra talerstolen.»[1] Mange av disse lever videre som anekdoter.[11][12] Historikere og biografer som Rolf Danielsen og Olav Garvik er samstemte om at Ameln ikke fikk realisert sitt fulle potensial som politiker på grunn av sin uberegnelige og tidvis provoserende opptreden.[11][13]

Om en annen politiker fra Bergen sa han at «han har en glemselens evne som man må helt ned til apekattene for å finne maken til.»[14] Han likte ikke sentralbanksjef Nicolai Rygg, og sa en gang at «Norges Bank har ikke noe hode, bare enn rygg».[1] I en forsvarspolitisk debatt med statsminister Johan Ludwig Mowinckel sa Mowinckel først at «herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang», og fikk sporenstreks svar fra Ameln: «Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor.»[1] Før avslutningen av Stortingets vårsesjon i 1930 kom Ameln og statsminister Mowinckel i en opphetet diskusjon, hvorpå Mowinckel sa: «Dette, Ameln, er det pøbelaktigste De har prestert i hele Deres pøbelaktige offentlige opptreden.» Det tok to år før de overhodet var på talefot igjen.[11]

Ameln var stadig i konflikt med Høyres formenn, især C.J. Hambro. Ameln skal ha stått bak Morgenavisens direkte oppfordring om Hambros avgang i 1930, og senere bak forsøket på å avsette Hambro som stortingspresident og parlamentarisk fører i 1932.[15] Ameln hadde en viss kontakt med Fedrelandslaget, med sikte på en borgerlig samlingsregjering.[16] Hvis han ble partiformann, ville han danne «en blokk av Fedrelandslaget, Samfundsvernet, Frisinnede Venstre og Høyre, og senere få med Bondelaget[17] Foran stortingsvalget i 1933 riskerte Høyre isolasjon og stemmetap i Bergen, og Ameln ble en pådriver for et listeforbund mellom Høyre og Nasjonal Samling, som også ble en realitet, til Hambros store ergrelse. Listeforbundet ble primært også oppfattet som et ledd i intrigen mellom Ameln og Hambro.[18] Amelns antityske holdning under den andre verdenskrig var på sin side ubestridelig.[11]

På sine eldre dager uttalte Ameln i et intervju med Bergens Tidende: «Okk ja, i dag er det bare tannlegen som setter pris på kjeften min.»[14]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Ameln ble i 1932 utnevnt til kommandør av 2. klasse av St. Olavs Orden «for fortjeneste av A/S Norsk Varekrigsforsikring».[19] Han var også kommandør av den franske Æreslegionen.[19][20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Garvik, Olav (1999). «Henrik Ameln». Norsk biografisk leksikon, 1 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  2. ^ Steffens, Haagen Krog (1911). «Ameln». Norske Slægter 1912. Kristiania: Gyldendal. s. 10–13. 
  3. ^ Steenstrup, Bjørn (1973). «Ameln, Henrik». Hvem er Hvem?. Oslo: Aschehoug. s. 16. 
  4. ^ a b Rottem, Øystein (2001). «Edvard Hoem». Norsk biografisk leksikon, 4 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  5. ^ Stubberød, Marte (5. april 2003). «I lytternes tjeneste». Klassekampen. 
  6. ^ «Folketelling 1900 for 0301 Kristiania kjøpstad. Henrik Ameln». Digitalarkivet. Besøkt 2. januar 2015. 
  7. ^ a b c d e f «Henrik Ameln». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Besøkt 2. januar 2015. 
  8. ^ Finans- og tolldepartementet (1926). Innberetning fra den av Norges Bank nedsatte komité til granskning av Den norske Handelsbanks anliggender. Oslo. s. 7–8 og 38. 
  9. ^ Munthe, Wilhelm (1924). Norske aviser 1763–1920. Fortegnelse over aviser som finnes i Universitetsbiblioteket og andre samlinger. Oslo: Universitetsbiblioteket. s. 4. 
  10. ^ Dahl, Svein (1985). Høyre og staten. Høyres holdning til statlige inngrep i det økonomiske liv i mellomkrigstiden. Oslo: Universitetsforlaget. s. 33–36. 
  11. ^ a b c d Karlsen, Arild Berg (27. november 1992). «Henrik Ameln – tidenes mest ubehøvlete stortingsmann». Bergens Tidende, s. 48. 
  12. ^ Dørsjø, Jon (1959). Levende anekdoter. Oslo: Aschehoug. s. 10–12. 
  13. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 126. ISBN 82-02-04991-1. 
  14. ^ a b «BT hjelper deg. Flere Ameln-historier». Bergens Tidende, s. 51. 19. november 2003. 
  15. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 308. ISBN 82-02-04991-1. 
  16. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 53–54 og 85. 
  17. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 116. 
  18. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 233–234. ISBN 82-02-04991-1. 
  19. ^ a b Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag. s. 132. 
  20. ^ Hoffstad, Einar (1935). «Ameln, Henrik». Merkantilt biografisk leksikon. Hvem er hvem i næringslivet?. Oslo: Yrkesforlaget. s. 846. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Henrik Ameln – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Henrik Ameln – bilder, video eller lyd