Christian Fredrik Michelet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Christian Fredrik Michelet ca. 1885.
Foto: W. Höffert, Byhistorisk samling, Oslo Museum.

Christian Fredrik Michelet (født 23. juni 1863 i Christiania, død 25. juli 1927 på Birkeli i Bærum) var en norsk politiker (H), utenriksminister og advokat.

Slekt[rediger | rediger kilde]

Michelet kom fra en gammel militærslekt som nedstammet fra franske hugenotter. Han var sønnesønn av generalmajor Christian Frederik Michelet og sønn av artillerioberst Georg Ove von Ramel Michelet og Anna Beata f. Stang. Også broren var offiser. Selv ble han i 1888 gift med Elisabeth Holmsen (født 1867).

Advokat og politiker[rediger | rediger kilde]

Slektstradisjonen tilsa at Michelet skulle velge en militær løpebane, men på grunn av svak helse ble han i stedet student fra Aars og Voss' skole i 1882 og cand.jur. i 1886. Etter en utenlandsreise var han sorenskriverfullmektig og advokatfullmektig hos Nils Nicolaysen. I 1890 stiftet han egen advokatpraksis i Kristiania sammen med Edmund Harbitz, og tok advokaturen i 1892. De to drev snart firmaet frem til stor anseelse, og Michelet fikk flere viktige stillinger i norsk næringsliv, blant annet i A/S Elektrisk Bureau, Toftes Cellulosefabrik og Den norske Creditbank, hvor han var formann i styret gjennom seks år.

I 1894 kjøpte Michelet eiendommen Birkeli på Fornebu i Bærum, hvor han i 1897 kom med i formannskapet. Han ble ordfører i 1899, og var i mange år en populær ordfører, før han i 1910 ble innvalgt til Stortinget fra Bærum og Follo krets. På Stortinget ble han sittende i fire perioder, fra 1919 som formann i konstitusjonskomitéen.

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Da Otto Bahr Halvorsen dannet sin første første regjering i 1920, ble Michelet utnevnt til utenriksminister. I denne sin første periode som utenriksminister fikk han mye arbeid med de utenrikspolitiske forviklingene som følge av Norges forbudspolitikk, som var blitt innført under Venstre-regjeringen. Det lyktes ham å få i stand en handelsavtale med Frankrike. For øvrig avviste han Danmarks krav om at Norge skulle anerkjenne Danmarks overhøyhet over hele Grønland (se Grønlandssaken).

Michelet ble igjen utenriksminister da Halvorsens dannet sin andre rejgering i 1923, og fortsatte etter dennes død som utenriksminister i Abraham Berges regjering 19231924. I denne perioden førte han forhandlingene med Danmark som ledet til en avtale om Østgrønland i 1924. Under Halvorsens sykdom, fra 24. mars til 30. mai 1923, var han fungerende statsminister.

14. juli 1926 ble Michelet samt seks andre medlemmer av Berges regjering stilt for riksrett på grunn av regjeringens støtte til Den norske Handelsbank. Alle de tiltalte ble frifunnet 25. mars 1927. Michelet var på dette tidspunktet trådt tilbake fra politikken. Senere samme år døde han av vådeskudd hjemme på Birkeli i Bærum, etter at en patron hadde kilt seg i salongriflen han brukte til å jage fugler vekk fra eiendommen.[1] På denne tiden var han nylig blitt operert for en sykdom, og planla å vende tilbake til politikken. Han ville stille til valg for Høyre i Akershus ved stortingsvalget samme høst, og hadde påtatt seg vervet som Norges representant ved Folkeforbundet i Genève.

Michelet som menneske[rediger | rediger kilde]

Som medlem av en gammel norsk militærslekt med røtter i Frankrike var Michelet svært slektsbevisst; Hambro kaller ham en «romantiker». Han var noe av en aristokrat og selskapsmann, «en utpræget type for the leisured class som i Norge er så sjelden, kanskje dens sidste fremragende type».[2] På Stortinget var han kjent for sin skjødesløshet og sine flåsete bemerkninger. Han kunne imidlertid være veltalende når det dreide seg om saker han interesserte seg for.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gjerløw (1940).
  2. ^ Hambro (1937).
  3. ^ Gjerløw (1940).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Studenterne fra 1883