Ole Bachke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ole Andreas Bachke. Illustrasjon i Verdens Gang, 1883.

Ole Andreas Bachke (født på Røros 6. mai 1830, død i Kristiania 3. januar 1890) var en norsk jurist og statsråd.

Han var sønn av lensmann Halvard Bachke og Anna Sofie Ditlevsen og bror til Anton Sophus Bachke.

Han ble cand.jur. i 1852, og studerte deretter i utlandet i fire år. Han giftet seg 9. oktober 1856 i Heidelberg i Tyskland med Augusta Marie Krauter. Ekterparet fikk 10 barn.

Fra 1856 var han overrettssakfører i fire år, før han ble ansatt ved Christiania stiftsoverrett. I 1860 ble han referent for justissaker ved Christiania stiftsoverrett, og fra 1864 var han dommer samme sted hvor han ble justitiarius i 1878. Bachke var medstifter av Den norske Sagførerforening i 1861, og deltok i redaksjonen for Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøkonomi. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1876 og kommandør av den svenske Nordstjärneorden 1881. Han ble i 1879 æresdoktor i jus ved Københavns universitet. Han skrev rettsvitenskapelige artikler om opphavsrett, og var en aktiv skandinavist.

Han ble statsråd og justisminister i 1879, og beholdt posten etter regjeringsskiftet i 1880. Sammen med de øvrige medlemmer av regjeringen Selmer ble han dømt i riksrettsaken i 1884. I forbindelse med regjeringens avgang var han konstituert statsminister i 18 dager, fra 11. til 29. mars 1884.

Bachke ble senere sammen år utnevnt til høyesterettsassessor.

Statsrådposter[rediger | rediger kilde]

Kilde[rediger | rediger kilde]