Johan Schreiner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Artikkelen er om historikeren Johan Schreiner (1903–67), ikke om historikeren Johan Henrik Schreiner (født 1933) eller oppfinneren og industridesigneren Johan Christian Schreiner (født 1965)
Johan Christian på slutten av 1930-tallet.

Johan Christian Schreiner (født 25. mai 1903 i Drøbak, død 8. oktober 1967) i Oslo, var en norsk historiker, mest kjent for studiet av økonomien i norsk middelalder.[1]

Etter examen artium 1921 og cand.philol. 1927 ved Universitetet i Oslo, skrev han endel bøker, var litt i Mot Dag med kona Kirsten Moe (de var gift 1928–30) og hadde stipend fra Rockefeller-stiftelsen. Etter at hans mentor Edvard Bull d.e. gikk bort i 1931 var Johan stipendiat 1932-37, ansatt som dosent 1939. Han satt på Bredtvet under den andre verdenskrig, delte rom med Johs. Andenæs, var så på Grini hvorfra han skrev bok.

Da han ble utnevnt til professor i historie den 1. juni 1946 uttalte han at «vår egen samtid må være utgangspunkt for studiet [i historie]» og at «epokelesingen en driver med nå er tøv».[2] Schreiner skrev ellers ofte og mye i VG. De fleste av hans utgivelser var del av Det Norske Videnskaps-Akademis Skrifter.

Sitat Professor Johan Schreiner, en av vårt århundres store historikere, hadde et råd når studenter spurte hvordan de burde gå frem for å analysere samfunnsforhold eller historiske forløp. Schreiners resept for å sortere faktiske beveggrunner fra vikarierende argumenter var like kontant som det var potent: "Følg pengene!" Sitat
Gudmund Hernes i Aftenposten, 23.5.1997

Da han fylte 50 år ble han spurt om sitt livssyn og svarte at «Jo mer jeg lærer av historie, dess mer nærmer jeg meg en liberalistisk holdning til politiske og økonomiske problemer. Jeg blir stadig mer interessert i selve problemstillingene enn i den materialistiske løsningen på dem».[3]

Han var sønn av Kristian Emil Schreiner (1874–1957) og Alette Schreiner (1873–1951) som begge var anatomer og forsket sammen. Hans bror Fredrik Schreiner (1905–1988) jobbet mest i det offentlige, og var far til samfunnsøkonomen Per Schreiner (1932–2005).

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Se digitale utgaver av Schreiner's bøker hos Nasjonalbiblioteket
  • Johan Schreiner (1926). Tradisjon og saga om Olav den Hellige. Det Norske Videnskaps-Akademi. 
  • Johan Schreiner (1926). Fagrskinna, en norsk kongesaga. Fabritius forlag. 
  • Johan Schreiner (1928). Saga og oldfunn, studier til Norges eldste historie. Jacob Dybwad. 
  • Johan Schreiner (1928). Trøndelag og rikssamlingen. Oslo.   [Avhandling]
  • Johan Schreiner (1933). Nederland og Norge 1625-1650. Trelastutførsel og handelspolitikk. Jacob Dybwad.   [Avhandling]
  • Edvard Bull d.e. (1933). Johan Schreiner, red. Historie og politikk. Tiden forlag.   [Essaysamling]
  • Johan Schreiner (1935). Hanseatene og Norges nedgang. Steenske Forlag. 
  • Johan Schreiner (1941). Hanseatene og Norge i det 16. århundre. Jacob Dybwad. 
  • Johan Schreiner (1943). Akers sparebank gjennem hundre år : 1844 - 1944. Grøndahl. 
  • August Lange og Johan Schreiner, red. (1946-47). Grini-boken. Gyldendal. 
  • Johan Schreiner og N. Solberg (1948). Norske Liv,1844-1944. Oslo. 
  • Johan Schreiner (1948). Pest og prisfall i senmiddelalderen. Et problem i norsk historie. Jacob Dybwad. 
  • Johan Schreiner (1953). Middelalderen, tusen års grotid. Aschehoug.   [Bind II av Aschehougs verdenshistorie]
  • Johan Schreiner, red. (1955-73). Trondheim Bys historie. F. Bruns Bokhandel.   [Fem bind]
  • Erik Vea, Johan Schreiner og Johan Seland (1960). Den norske Amerikalinje 1910-60. Grøndahl. 
  • Axel Coldevin, Thorleif Dahl og Johan Schreiner, red. (1961-63). Vårt folks historie. Aschehoug.   [Ni bind]
  • Johan Schreiner (1963). Norsk skipsfart under krig og høykonjunktur 1914-1920. Cappelen.  [Utgitt av Norges Rederiforbund]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johan Schreiner i Store norske leksikon
  2. ^ Aj. (11.5.1946). «Det historiske studium foran hel omlegging». VG. 
  3. ^ Ake Fen. (23.5.1953). «Mann med perspektiv». VG. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]