Øystein Øysteinsson Møyla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Øystein Øysteinsson Møyla (norrønt Eysteinn Meyla; født 1157 på ukjent sted, død 1177 i slaget på ReRe i Vestfold) var den første lederen av birkebeinerne. På Øretinget i 1176 ble han utropt til konge av Norge. Det norrøne ordet «Meyla» betyr «vesle møy» eller «lita jente», og tilnavnet fikk han på grunn av sin unge alder og barnslige utseende.

Øystein Møyla var sønn av kong Øystein II Haraldsson, som var konge av Norge fra ca. 1142 til 1157 og regjerte sammen med sine brødre Inge Krokrygg (regjeringstid 1136 til 1161) og Sigurd Munn (regjeringstid 1136 til 1155). Da Øystein Haraldsson under den første fasen av borgerkrigene ble drept i maktkampen mot broren Inge Krokrygg, samlet tilhengerne hans seg først under Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei. Håkon ble imidlertid nedkjempet av Erling Skakke under slaget ved Sekken, nær Veøya i Romsdalen allerede i 1162.

I 1174 dannet Erling Skakkes motstandere en flokk som fikk tilnavnet birkebeinerne. Med Øystein Møyla som leder inntok de Trondheim, og på Øretinget i 1176 utropte de ham til konge. Øystein Møyla og birkebeinerne gjorde deretter opprør mot Erling Skakke og hans unge sønn, kong Magnus V Erlingsson, som regjerte i perioden 1161–1184. I januar 1177 ble birkebeinerne grundig slått i slaget på Re. Øystein Møyla kom seg unna, men ble drept av en bonde da han ba om grid. Dette slaget er det siste som nevnes i Snorres Heimskringla.

Birkebeinernes neste leder var Sverre Sigurdsson som regjerte som Norges konge fra 1184 til sin død i 1202.