Kvitsøyforliket
Kvitsøyforliket var en fredsavtale mellom baglerne og birkebeinerne, inngått på Kvitsøy i Rogaland høsten 1208. Her ble det satt til forlik mellom birkebeinernes konge Inge Bårdsson og baglernes konge Filippus Simonsson. Dette skjedde i borgerkrigstiden (1130–1240) i Norge.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Etter Håkon Sverressons død i 1204 ble det igjen blåst liv i konflikten mellom baglerne og birkebeinerne.[1] Inge Bårdsson ble valgt til konge høsten 1204, og hans sammødre halvbror Håkon Galen ble valgt til jarl.[2] Samme sommer ble Erling Steinvegg valgt til konge over baglerne.[3] Erling døde i 1207, og baglerne valgte nå Filippus Simonsson til konge.[4] Filippus var en nevø av biskop Nikolas Arnesson av Oslo. Nikolas var blant dem som hadde vært med på å starte baglerpartiet i 1196, og støttet nevøens kongegjerning.[5] Etter mange år med stridigheter, ønsket imidlertid Nikolas å forlike baglerne og birkebeinerne. Nikolas fikk i stand en avtale med erkebiskop Tore av Nidaros, hvor de begge skulle arbeide for forlik mellom de stridende partene. Det ble foreslått at Filippus skulle gifte seg med Kristina Sverresdatter, kong Sverres datter, som pakt på avtalen.[6] Å bruke ekteskap som middel i konfliktløsning, var vanlig i middelalderen. Når to personer giftet seg, kom familiene deres i mågskap (svogerskap) med hverandre, og var dermed forpliktet til å holde fred med hverandre.[7] Formålet med dette ekteskapet var altså å skape fred mellom baglerne og birkebeinerne ved å gifte baglerkongen med datteren til en tidligere birkebeinerkonge.
Det er likevel tydelig at Nikolas først og fremst støttet baglernes, og nevøens, sak. For å overbevise Filippus om at dette ekteskapet var en god idé, påpekte Nikolas det faktum at dersom Filippus og Kristina fikk sønner, ville folk flest se på disse som de rette arvingene til Norge, og ikke bry seg om ættene til kong Inge og Håkon galen. Filippus lot seg overbevise av dette, og Nikolas dro til Bergen, hvor kong Inge og Håkon galen satt, og bar frem ærendet sitt for dem. Det ble avtalt mellom dem at Filippus skulle få Kristina dersom hun var villig, men bare dersom Filippus gav fra seg kongsnavnet sitt og aksepterte Inge som overkonge. Biskop Nikolas oppsøkte så Kristina for å snakke med henne om saken. Kristina var imidlertid ikke overbegeistret; hun mente at hun, som var kongsdatter, burde giftes med en konge. Nikolas greide likevel å overbevise henne om at Filippus var det beste giftet Kristina kunne håpe på, og dessuten sa han rett ut at avtalen om at Filippus skulle gi fra seg kongsnavnet, ikke burde tas så alvorlig. Folk ville nok ha Filippus som konge, dersom han fikk Kristina til dronning, mente Nikolas. Deretter fortalte Nikolas kong Inge at Kristina var villig til å gifte seg med Filippus. Det ble stevnet til ting hvor saken ble behandlet. Her var også erkebiskop Tore. Birkebeinerne var ikke begeistret og ville først ikke høre på biskop Nikolas, da de regnet ham for å være på baglernes side, men Nikolas greide å få overbevist dem om at han kun var ute etter fred og forlik. Det ble så avtalt at det skulle holdes forliksmøte på Kvitsøy, og både birkebeinere og baglere skulle komme, i tillegg til biskop Nikolas og erkebiskop Tore.
Forliksmøtet[rediger | rediger kilde]
Høsten 1208 møttes baglerne og birkebeinerne på Kvitsøy. Kong Filippus og baglerne hadde med seg så mange folk og skip som var avtalt på forhånd, mens birkebeinerne hadde med flere folk, og det kom stadig nye. Da kongene skulle møtes, var dermed birkebeinerne langt flere enn baglerne. Erkebiskop Tore talte på kong Inges vegne, og biskop Nikolas talte på kong Filippus' vegne, om den avtalen de allerede hadde snakket om på forhånd. Til slutt ble det bestemt at Filippus skulle ha Kristina Sverresdatter og Opplandene (de indre strøk av Østlandet) og Viken (Oslofjordområdet) fra Rygjarbit til Svinesund. Filippus måtte også gi fra seg kongsnavnet og kongsseglet, og sverge seg lydig og tro mot kong Inge. Siden birkebeinerne var i klart flertall, turde ikke Filippus annet enn å akseptere dette. Det ble avtalt at ingen skulle kreve bøter av den andre. Tinget sluttet med at det ble satt grid (vern, våpenhvile) mellom partene, og alle dro hvert til sitt.[8]
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Etter møtet ble Dagfinn Bonde (kongelig rådgiver for birkebeinerne) sendt av kong Inge til Tønsberg for å hente Filippus' kongssegl, men Filippus ville ikke gi det fra seg. Filippus kalte inn baglere, bønder og bymenn til Haugating, der han sa at han aldri ville ha samtykket til å gi fra seg kongsseglet sitt dersom ikke birkebeinerne hadde vært så mange. Filippus mente at birkebeinerne, ved å ta med seg flere folk til møtet enn avtalt, ikke hadde holdt sitt ord, og at avtalen om at han skulle gi fra seg seglet dermed var ugyldig. Baglerne var enige i dette, og sa at de skulle hugge hånden av den som våget å føre kongens segl bort. Dagfinn måtte dermed reise tilbake til kong Inge med uforrettet sak, og Filippus fortsatte å kalle seg konge slik som før.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Krag (2000): 127
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 12
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 9
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 26
- ^ Krag (2000): 128
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 35
- ^ Jón Viðar Sigurðsson (2008): 100
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga: kap 35
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 38
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Håkons, Guttorms og Inges saga, oversatt av Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
- Jón Viðar Sigurðsson Det norrøne samfunnet, Pax forlag, Oslo 2008
- Krag, Claus Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000