Valdemar II av Danmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Valdemar II av Danmark
Konge av Danmark
Valdemar II av Danmark
Navn: Valdemar Sejr
Regjeringstid: 12021241
Født: 28. juni 1170
Død: 28. mars 1241
Begravet: St. Bendts kirke
Foreldre: Valdemar I av Danmark og
Sofia av Minsk
Ektefelle‍(r): Dagmar av Böhmen (1204) og Berengária av Portugal (1214)
Barn: Ukjent mor

Med Helena Guttormsdatter (utenfor ekteskap):

Med Berengaria:

Valdemar Sejr, Valdemar II av Danmark (1170 - 28. mars 1241 i Vordingborg),[1] sønn av Valdemar I den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

I 1188 ble han hertug av Slesvig. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr. Først erobret han Holsten, senere Ditmarsken, Lübeck og Hamburg.

Korstog og Dannebrog[rediger | rediger kilde]

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.

Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12. Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

Det kalde korstog[rediger | rediger kilde]

I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 12181219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet «Det kalde korstog». Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.

Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.

Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn. Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.

Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som «hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente».[2]

Tatt til fange[rediger | rediger kilde]

Historisk kart over det danske riket under Valdemar Sejr

I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for «Sorte Henrik». Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i 1227. Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet «Sejr». Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.

Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B. S. Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

Familie[rediger | rediger kilde]

Formentlig Valdemar og hans kone nr. 2 Berengaria eller Bengerd. Detalje fra Ribe domkirkes sydportals gavlrelieff[3]

I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar I av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og «hviler udi Ringsted». På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den «beske blomme Bengerd» som hun kalles i visen. I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho I av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.

Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

Med Berengaria av Portugal fikk han barna:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gravsted.dk: Valdemar Sejr
  2. ^ Jensen, Kurt Villads: Korstogene. Sidene 161-162, forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
  3. ^ Nyborg, Ebbe: Domkirken i Ribe, Ribe Domsogns menighedsråd, ISBN: 87-982841-1-8


Forgjenger:
 Knut VI 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Erik Plogpenning