Slaget ved Sekken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Sekken
Konflikt: Brødrekrigen 1155-1162
Slaget ved Sekken
Dato 7. juli 1162
Sted Ved øya Sekken i Romsdal ikke langt fra Molde
Resultat
Seier for Erling Skakke
Parter
Magnus Erlingssons kongedømme Håkon Herdebrei som tronpretendent
Kommandanter
Erling Skakke Håkon Herdebrei
Styrker
21 skip 14 skip
Tap
Ukjent Alle skip gikk tapt, få skipsbesetninger berget seg

Slaget ved Sekken fant sted ved Sekken i Romsdalsfjorden 7. juli 1162 og var det siste store slaget i den norske borgerkrigen som fikk ødeleggende konsekvenser for Norge. Før slaget var adelen splittet i synspunktet på tronfølgeren (kongsemnet). Håkon Herdebreis død ga muligheten for Erling Skakkes maktovertakelse i Norge, som regent på vegne av sin mindreårige sønn Magnus Erlingsson.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Inge Krokryggs fall i Slaget ved Oslo i 1161 utløste en krise blant lendmennene i Inge-partiet, med forankring på Vestlandet og deler av Østlandet, da det nå sto uten kongsemne. En politisk forsoning var ikke mulig på grunn av feidestriden som raste blant aristokratiet etter alt det hendte. Håkon Herdebrei hadde derfor fremdeles en betydelig opposisjon på tross av sine store besittelser på Østlandet og i Trøndelag.

I denne situasjonen trer Erling Skakke fram idet han foreslår sin sønn Magnus som tronkandidat. Magnus Erlingsson er sønn av Kristin, kongedatter av Sigurd Jorsalfarer. Erling Skakke nyter selv høy respekt blant de øvrige lendmennene på grunn av statusen som korsfarer (I perioden 1152-55 hadde Erling gjennomført en korsferd sammen med orknøyjarlen Ragnvald Kale). Lendmennene vektla også at han var en besluttsom og viljesterk mann. Ikke lenge etter Inge Krokryggs død blir Magnus Erlingsson i Bergen hyllet som konge.

Grunnlaget for maktovertakelsen var imidlerid så usikker at Erling Skakke ble tvunget til å dra til Danmark for å søke hjelp hos kong Valdemar den store. Der ble det enighet om at Viken skulle avstås til danskene mot at Erling Skakke fikk støtte for berettigelsen av Magnus Erlingssons maktovertakelse.

Allerede i påsken 1161 seilte Håkon Herdebrei til Nidaros der han ble hyllet som konge, og hvor han samtidig gjorde Sigurd fra Rør til jarl over Trøndelag. Han dro landeveien tilbake til Viken. Håkon Herdebrei holdt til i Tønsberg mens Sigurd Jarl kom til Konghelle for å verge landet. Erling Skakke fór istedenfor til Bergen som snart ble underlagt hans kontroll – og seilte derfra videre østover.

Etter Slaget om Tønsberg i 1161 ble Håkon Herdebrei drevet på flukt nordover og han mistet den viktige flåten som hadde tilhørt Inge Krokrygg, inkludert storskipet «Bøkesuden». Sigurd Jarl dro på sin side sjøveien fra Båhuslen til Trøndelag med alle skipene han kunne ta med seg. Erling Skakke brukte resten av året på å nøytralisere forholdene i Viken – og han foretok i den sammenhengen en utrenskning av stormenn og andre potensielle fiender før han vendte tilbake til hovedstaden, Bergen. I nord forberedte Håkon Herdebrei og Sigurd Jarl neste års leidang.

Også Erling Skakke gjorde seg klar til strid. Han iverksatte blant annet et forbud for kjøpmannsskip som planla seilinger fra Bergen og nordover langs kysten. Han gjorde dette for å holde motparten i uvisshet om sine egne krigsforberedelser. Dette viste seg å være et listig trekk ettersom kjøpmennene raskt spredte ryktene om tilstandene i Bergen videre til andre deler av landet. Da Erling Skakke friga kjøpmannsskipene lot han som han ville trekke sine egne skip på land og forberede et forsvar i Bergen. Håkon Herdebrei kunne ikke vente med det planlagte angrepet, men kjøpmennene hadde berettet om en stor hær i Bergen, så han sendte Sigurd Jarl og andre stormenn for å hente forsterkninger. De gjenværende stormennene ble spredt i områder langs kysten av Sunnmøre og Nordmøre. De skulle senere samle seg i Ålesund som avtalt.[1]

Erlings list virket. Hans hær bare tre dager etter kjøpmennene var dratt, seilte i onsdag fra Bergen med 21 skip, blant dem også storskipet «Bøkesuden». I ly av vinteren hadde Erling underlagt seg Fjordane etter å ha fått kong Håkons lendmann Ingebjørn Sipil drept, og med god vind i seilene nordover langs kysten, kunne flåten etter mindre enn tre dager seilte inn på Steinvågen.[2] Tidlig om morgenen fredag var Erling og hans folk kommet til Romsdalen, hvor de ble oppdaget av to mann på en robåt.

Håkon Herdebrei hadde i samme tidsrom seilt sørover mot øyene der Ålesund i dag ligger, og kom opp på ei øy hvis navn ikke er kjent. På dette stedet holdt folkene hans leik (en form for krigsspill) da det kom en robåt fra land med budskap om at en flåte nærmet seg i sør. Håkon Herdebrei og hans hær ble overrasket, de fikk ikke tid til å organisere seg mot dette angrepet. Erling Skakkes flåte var stor og Håkon Herdebrei valgt å søke tilflukt i kjøpstaden på Veøy og håpte å få hjelp der. Men hæren ble ikke jevnt fordelt på skipene som et resultat av den hastige ordren om å retirere til Veøy.[3] Erlings flåte innledet en forfølgelse, og forsøkt å innhente Herdebreis flåte i fjordene helt fram til Romsdalsfjorden. Underveis seilte begge flåter forbi Hildre, gjennom Midfjorden og Moldefjorden utover timene den 7. juli 1162.[4]

Sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Lendmannen Eindride Unge seilte bakerst i Herdebreis flåte med sin langskipsbusse «Drauglaun», men en stor del av besetningen hadde kommet seg om bord på andre skip. Erling Skakkes storskip «Bøkesuden» tok igjen dette skipet – og forsøkte å nedkjempe Eindrides fåtallige mannskap. Eindride hentet fram en lure og blåste i den for å få hjelp. Håkon Herdebrei på hans skip nådde strendene på Veøy, men skipene bak ham valgte å snu for å komme Eindride til unnsetning. Skipet lå da like utenfor øya Sekken i ytre Romsdal. Et sjøslag startet, og Håkons skip ble raskt trukket inn i kampene.

Sjøslaget som deretter utviklet seg var spesielt: Vanligvis buntet krigsskipene seg sammen i tenge som hver utgjorde fire skip, ofte i umiddelbar nærhet av land. Ved Sekken la de stridende parter ned seil og master før de rodde mot hverandre. Skipene braste sammen side mot side, noe som var uvanlig fordi man under sjøslag ønsket å unngå å blottstille sideskipene for fiendtlige angrep. Håkons flåte som hadde vært forfulgt, hadde ikke tid eller anledning for å danne en ordning under felles leder, mens Erling og hans menn gikk løs på deres fiender, og med bedre ordning på deres mennene ombord på skipene. Den hastige retretten fra øya ved Ålesund utløst uorden ombord på Håkons skipene; på noen var det for få krigere, på andre var det for mange.[3]

Allerede tidlig i slaget ble Håkon Herdebreis skip angrepet, besetningen klarte ikke lenge å holde stand. Mens Erlings mennene bordet dette skipet, slengte Håkon Herdebrei om seg en grå kappe og hoppet over på et skip som lå ved siden av. Etter å ha kommet om bord oppdaget han at han var havnet blant Erlings menn som gjenkjente ham. Uten av stand til å redde seg kom han til framstavnen på kongsskipet «Bøkesuden» og bad om grid av stavnbuene som lovet å gjøre dette. Etter det var kommet en pause i kampene da skipene gled fra hverandre, fikk Erling rede på at Håkon Herdebrei var tatt til fange på hans egne skip. Erling straks sendte en mann til stavnbuene med beskjed om å holde ham under vakt, og lovet at Håkon vil få grid om han vil be om det.[5]

Fra «Bøkesuden» lot han det gå signal (det ble blåst i lur) om at hæren skulle samle seg og angripe de gjenværende skipene i Håkons flåte som ennå ikke var ryddet. Deretter rodde Erlings menn under hærrop mot skipene, Erling Skakke vil nå tilintetgjøre den fiendtlige hæren etter deres kongsemnet var tatt til fange. Under uklare omstendigheter ble Håkon Herdebrei drept tross løftene fra stavnsmennene og Erling Skakke. Ifølge sagaene visste man ikke hvordan den unge kongen som var blitt femten år gammel, fikk banesår som tok livet av ham. Om det var et uhell eller gjort med vilje, er uklart. Men for Erling var det meget beleilig med rivalen for sin sønn Magnus ryddet av veien.[5]

Tross nyheten om deres tronpretendentens død dette sloss hans menn enda hardere enn før. Etter hvert ble de fleste skip ryddet, men storskipene som tilhørte Eindride Unge og tre navngitte stormenn i tillegg til noen få øvrige skip skal ha unnsluppet. De gjenværende skipene måtte overlates til Erling Skakkes hær, som i tillegg til Håkon Herdebrei hadde drept tre høvdinger; Sigurd Kåpa, Sigurd Hjupa og Ragnvald Kunta.[5]

Tapene[rediger | rediger kilde]

Hvor mange som deltok i sjøslaget er ikke kjent. På bakgrunn av moderne historikeres kjennskap til skipstypen og dens normale besetningsstørrelse blir det anslått at mellom 2000 og 2200 menn utgjorde Erling Skakkes hær. Disse var fordelt på en flåte bestående av 21 skip. Blant disse skipene regnes også «Bøkesuden» som skal ha vært et storskip med ca. 200-300 om bord. Håkon Herdebreis flåte på 14 skip kan ha hatt 1000 til 1500 mann om bord (Dersom et av skipene var en stor langskipsbusse er tallet sannsynligvis nærmere 1500).

Dermed må man konkludere med at tapstallene antakelig utgjorde mellom fem hundre og tusen mann. I tillegg til kong Håkon Herdebrei falt også tre stormenn. Tapstallene oppleves kanskje ikke så store, men bitterheten under kampene førte til at de gjenlevende lendmennene og deres følger ble nådeløst behandlet. Håkon Herdebreis hær ble dermed tilintetgjort – og de gjenlevende i hans følge søkte tilflukt i Opplandene i det norske innland. Men Sigurd fra Rør som var gitt jarlsnavn på Øretinget i april 1161, var fremdeles i livet som leder for Herdebrei-partiet.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Håkon Herdebreis død var begynnelsen på slutten for brødrestriden som etter hvert endret karakter til en småskalakonflikt. Magnus Erlingsson ble hyllet som konge på Øretinget i Trøndelag etter hans far med hæren hadde kommet til kaupangen (Trondheim). Omstendighetene rundt Håkon Herdebreis død og Erling Skakkes skyld for dette ble ytterlig formørket av drapet på Nikolas, sønn av Simon Skalp og kong Harald Gilles datter Maria i ly av slaget. Nikolas som var en av kandidatene i Bergen for å velge kongsemne, var tatt fra sin fosterfar Jon Hallkjellssons gard i Fjordane og ført om bord på «Bøkesuden» underveis til Romsdalen. Om muligens fryktet Erling at denne dattersønnen etter kong Harald Gille kunne ha blitt en trussel mot hans sønn.[6]

Sigurd Jarl trengte en ny tronpretendent og fant Markus på Skog i Ringsaker. Denne opplendingen som var hans frende, fostret en sønn etter Sigurd Munn, som også het Sigurd. Med dette kongsemnet stevnet Sigurd fra Rør til seg Eidsivating, og fikk guttebarnet hyllet under navnet Sigurd Markusfostre.

Sigurd Jarl hadde kun kontroll over Opplandene og derfor hånd om et forholdsvis lite område. I Viken utviklet det seg etter hvert også et opposisjonsforhold til Erling Skakke som hadde vist seg skruppelløs i sin fremferd spesielt på østre del av Viken. Også Sigurd Jarl gjorde seg upopulær etter plyndringstoktene fra Opplandene.

Konflikten på Østlandet fortsatt fram til vinteren i året 1163. I løpet av julen holder Erling Skakke til på Tønsberg. I februar 1163 får han vite at Sigurd Jarl planlegger et slag mot ham på Re i Ramnes, nordvest for Tønsberg. Sigurd Jarl ble beseiret og drept av Erling under Slaget på Re den 27. februar 1163, deretter måtte Markus på Skog overta ledelsen.

En uke senere ble også Eindride Unge drept. Krigen så grusomme overgrep begått av partene. Erling Skakke tok livet av flere stormenn og fordrevet enda flere på flukt. I våren 1164 var krigen stort sett over, men ufreden fortsatte. Fra sør kom en ny trussel som skulle forhindre ham fra å sluttføre den brutale utryddelsen av motstanderne på Østlandet som ledd i hans konsolidering av kongemakten. Den danske kongen, Valdemar den store, minnet Erling om hans løfte om å gi bort Viken til det danske herredømmet etter deres avtale fra 1162 i bytte mot hans assistanse til Magnus Erlingssons kongedømmet. Erling nektet å fullføre sin del av avtalen, og det kom til en krig mellom Norge og Danmark. I ly av denne krigen kunne flokkene i opposisjonen mot Erling Skakke og kong Magnus Erlingsson fortsette deres motstand.

Diverse[rediger | rediger kilde]

På Sekken står det i dag en bautastein til minne om slaget. Hvert år arrangeres det her også en turmarsj for å markere hendelsen. Det står også en bautastein på Veøya.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Magnus Erlingssons saga, s. 332-333
  2. ^ Magnus Erlingssons saga s. 333
  3. ^ a b Magnus Erlingssons saga, s. 334
  4. ^ P.A. Munch, Det norske Folks Historie bind 3
  5. ^ a b c Magnus Erlingssons saga, s. 335
  6. ^ P.A. Munch, Det norske Folks Historie bind 3

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Snorre Sturlassons kongesagaer, Heimskringla (Magnus Erlingssons saga)
  • Claus Krag, Sverre- Norges største middelalderkonge 2005 ISBN 82-03-23201-9
  • Leidangen i operativ tjeneste, Masteroppgave av Øyvind Flatnes, Universitet i Bergen våren 2005
  • Gyldendal Norsk Forlag Norges kongesagaer bind 2 1979 ISBN 82-05-11457-9, (Magnus Erlingssons saga s. 329-356)