Hårfagreætta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Hårfagreætten)
Gå til: navigasjon, søk

Hårfagreætta var en kongsslekt i middelalderen som mange kongsemner ønsket å bli regnet som etterkommere av, ettersom det ble utviklet en lære om at denne slekten hadde odel på det riket som i høymiddelalderen kom til å bli til Norge. Slektens stamfar var Harald Hårfagre, som ifølge Snorre ble regnet som den som samlet Norge under én kongemakt.

Ifølge Snorre stammet kong Harald fra ynglingeætten, noe som selv Snorre fant grunn til å tvile på, men slektskapet med denne kjente ætta ga Harald ekstra status. Ifølge Snorre skulle konger av Ynglingeætta ha vandret ut fra Uppsala til Øst-Norge. Kildegrunnlaget tyder imidlertid på at Harald Hårfagres forfedre først ble knyttet til Vestfold på 1100-tallet.

Ifølge nyere forskning av historikeren Claus Krag var trolig kun tre generasjoner av Hårfagreætta ved makten. I tiden etter Harald Hårfagres død i 931(/932) regjerte Hårfagreætlinger i 40 år, Ladejarler i 40 år, og danskekonger i 40 år (ofte med ladejarler som underkonger). De senere kongenes tilknytning til ætten er trolig en senere forfalskning (fra 1100-tallet) for å gi legitimitet til arvekravet til Østlandet («Viken»), som inntil da oftest hadde vært de danske kongenes skattland. Ifølge historikeren Kåre Lunden var falske kongegenealogier regelen snarere enn unntaket i middelalderen, ettersom en tronpretendent «valgte farsslekt på samme måte som en i dag velger politisk parti». Spesielt kong Sverre Sigurdsons slektsskap med Hårfagreætta var utvilsomt et falsum.

Den siste som hevdet å være konge av Hårfagreætta var Olav som døde i 1387. Statsstyret falt da over på Olavs mor, Margrete, som fikk hyllet sin søsterdattersønn Erik av Pommern til nordisk konge. Dette ble innledningen til den såkalte «dansketiden».

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]