Håkon Håkonssons saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Håkon sammen med svigerfaren og motstanderen Skule Bårdsson, bilde fra Flateyjarbók.
Sagaen er vag i sin skildring av uvennskapet mellom de to. Hensynet til at oppdragsgiveren både var sønn av kong Håkon og dattersønn av Skule kan være en del av forklaringen på dette, og «i denne tåkelegginga ligg forklaringa på dei ulike syn historikarar og diktarar har hatt på Håkon og Skule som statsmenn og personlegdomar.»[1]

Håkon Håkonssons saga (Hákonar saga Hákonarsonar eller Hákonar saga gamla) er en kongesaga fra 1260-tallet som skildrer den norske kongen Håkon Håkonssons (1204-1263) liv og regjeringstid (1217-63). Sagaen er skrevet av islendingen Sturla Tordsson på oppdrag fra Håkons sønn og etterfølger Magnus Lagabøte.

I sagaen fortelles det at Sturla Tordsson skrev sagaen to år etter at Håkon hadde gått bort; mens det i Sturlunga saga fortelles at Sturla var hos kong Magnus da Magnus fikk beskjed om at faren hadde dødd på Orknøyene, og at Magnus straks bestilte en saga.

Sagaen skildrer hele Håkons livsløp, med vekt på kongeårene. Sagaen kan sies å falle i tre deler: Håkons ungdom, hans samstyre med Skule fram til 1240, og hans enekongedømme 1240-63. Sagaen er presis i sin kronologi, med vekt på å markere hvilket år, og gjerne også hvilken årstid, som skildres. Størst vekt legges det på «den ytre politiske historia, særleg strid og motsetningar innanlands og andsynes utlandet, og på biografiske emne»[1]. Det er detaljerte referat fra kongelige hendelser som riksmøtet i Bergen 1223, kroninga i 1247, datteren Kristinas ferd til Spania i 1257 og Magnus' bryllup og kroning i 1261. Flere av kvadene i teksten er dels diktet av Sturla og dels av hans bror Olav Hvitaskald[2]. «Det storhendingar som dei ovannemnde vantar, skruknar forteljina i hop til ei laus opprekning av stutte tørre notisar, ordna år for år som i dei mellomalderlege årbøkene eller annalane.»[1]

Forfatteren bygger ikke bare på muntlige opplysninger fra kong Magnus og menn som sto Håkon nær[3], men Sturla har også hentet stoff fra Boglunga sogur fra 1217, fra originale brev i de kongelige arkivene og trolig også fra administrative lister og dokument fra hoffet.

Sagaen er karakterisert som tørr og litterært svak, preget av at den er offisielle historieskriving med et propagandaformål, og «somt kan tyde på at Sturla kjede seg klemd og lite inspirert da han skreiv».[1]

Teksten er kjent fra flere håndskrifter, med noen variasjoner. De viktigste håndskriftene er Flateyjarbók, Codex Frisianus, Eirspennill og Skålholtsbok.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Knut Helle. Innleiing, i 1963-utgaven.
  2. ^ snl.no Hákonar saga gamla
  3. ^ Ólafía Einarsdóttir. «Om samtidssagaens kildeværdi belyst ved Hákonar saga Hákonarsonar» I: Alvíssmál; nr 5 (1995) ISSN 0942-4555. Sitat «Ved læsningen af Hákonarsaga mærkes til fulde, hvorledes den tidsmæssige nærhed påvirker hele fortællingen, især i perioden efter Skuli jarls fald.»

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]