Slektsvåpen

I sølv to røde stolper - så enkle var de eldste slektsvåpnene - her for den engelske Orley (eller Urley) familien

Slektsvåpen er våpenskjold brukt av en person og dennes slektninger. Betegnelsen familievåpen brukes også om slektsvåpen. Et personvåpen er derimot et våpenskjold som er brukt av bare én person.

Andre typer våpenskjold er offentlige våpen (f.eks. riksvåpen og kommunevåpen), håndverkerlaugs våpen og andre private korporasjoners våpenskjold (f.eks. fotballklubber og våpen som kommersielle kjennetegn) og fantasivåpen (f.eks. for middelalderens «de ni helter»).

Her er et mer naturalistisk våpen. Det er en nyere tegning av den norske slekten Holmboes talende våpen. Våpenet finnes i flere eldre segl og har fulgt slekten i 400 år .I skjoldet er det en stilisert holme og et lindetre mellom et skipsanker og et hus. På skjoldet er det en bøylehjelm med et lindetre som hjelmtegn. Hjelmen har en vulst, et halssmykke samt et hjelmklede.

Utbredelse

Fra sist på 1100-tallet og til idag finnes slektsvåpen brukt i hele Europa, og etterhvert også i andre land med europeisk heraldikk. Fra den første tiden kjennes slektsvåpen for fyrster og andre sosialt, spesielt framstående personer. I Norge regnes f.eks. den gull opprette løven på rød bunn som sverreættens slektsvåpen. Senere i middelalderen finnes det noen slektsvåpen også fra andre, så som Bjarkøyætten. Etter middelalderen kom slektsvåpen etterhvert i bruk hos bl.a. embetsmenn, militærpersoner, handelsfolk og håndverkere samt hos noen bønder. Vi ser dette på slikt som segl på dokumenter og inngravert, brodert eller malt på gjenstander. Det finnes bare nokså få skriftlige samlinger og opptegnelser med slektsvåpen fra norsk område før 1700-tallet.

Våpenets innhold

Et slektsvåpen kan bestå av bare den sentrale del: skjoldets farge- og figursammensetning. De fleste slektsvåpen fra 1500-tallet og senere, har både skjoldet og ytre utstyr som hjelm, hjelmklede og hjelmtegn. Noen ganske få har også skjoldholdere og annet ytre utstyr.

Sammensetningene av farger (tinkturer) og figurer i slektsvåpen, kan være helt enkle, som i gull skjold en rød rose for den norske slekten Fasting og Sudrheimsætten, i sølv skjold en rød skråbjelke for slekten Huitfeldt. Noen norske slektsvåpen er mer kompliserte, slik som firedelt skjold med flere figurer hos slektene Dunker, Kielland, Wedel-Jarlsberg og Werenskiold.

Hvordan våpenet blir til

Slektsvåpen er vanligvis et våpen som en person selv har tatt seg og som etterkommerne har fortsatt å bruke. Dette ble gjort både i middelalderen, i senere århundrer og av mange heraldikk-interesserte i vår tid. Slektsvåpen har ikke vært en særrett (privilegium) for adelige slekter - iallfall ikke i Danmark og Norge. Visstnok skal ikke-adelige slektsvåpen være mer uvanlige i Sverige.

Et våpenskjold er primært et kjennetegn og skal derfor være forskjellig fra andre våpen. Farger og figurer i våpen er ikke alltid valgt for å symbolisere noe bestemt, eller symbolikken kan være ganske fjern og hårtrukket. For en rekke slektsvåpen er det ukjent hvorfor de enkelte farger og figurer ble valgt, så som skjold skrådelt av svart og sølv for middelalderslekten Rømer, en åtteoddet stjerne for slekten Loennechen og tre bjelker for Hirsch.

En del slektsvåpen har figurer som symboliserer slektsnavnet, såkalt talende våpen: f.eks. en heire på to fjelltopper som en dal, for Heyerdahl, en hjelm for Hielm, en hjort for Hjort, tre nagler for Nagell, en nøkkel for Schlytter og en ulv for Wulfsberg. I noen slektsvåpen er det tatt inn figurer og skjold felter fra inngiftede kvinner og deres formødre, f.eks. de norske slektene Kielland, Kolderup og Lund (fra Skåne).

Flere nålevende slekter har sitt slektsnavn og våpenskjold fra forfedre gjennom kvinneledd, så som Kreyberg, Munthe, Thrane, Vogt og flere slekter Skanke.

Mange har tatt i bruk et slektsvåpen bare fordi de har slektsnavn som ligner navnet til en slekt som har dette slektsvåpenet (for eksempel slektene Anker, Bolten, Bugge, Daae, Treschow, Aall). Dette skjedde særlig etter at bøker med samlinger av slektsvåpen som var ordnet etter slektsnavn, ble utgitt både i Skandinavia og i andre land fra og med 1600 - 1700-tallene.

I den norske unionstiden med Danmark utstedte sentralmyndighetene i København («Kongen»), såkalte våpenbrev og adelsbrev, der personer fikk fastsatt våpenskjold for seg og sine etterkommere i mannslinjen. I flere tilfelle var våpenskjoldene de samme som personene hadde brukt tidligere, men med tillegg av nye våpenfigurer eller utskiftning av tidligere figurer (for eksempel slektene Løvenskiold, von Munthe af Morgenstierne, Wedel Jarlsberg). I andre land er det mer alminnelig at adelsbrevene fastsatte helt nye våpen.

I Storbritannia kan fortsatt nye slektsvåpen bli fastsatt av de nasjonale heroldsmyndighetene, mot en betaling, men uten tildeling av adelskap. Da kan ofte de nye våpnene bli basert på varianter av våpen fra slekter med lignende navn, selv uten at det er påvist noe slektsskap.

Slektsvåpen eller personvåpen?

Grensen mellom slektsvåpen og personvåpen kan reise flere spørsmål. De fleste tidlige slektsvåpen er først tatt i bruk av en person, og blir så senere brukt av etterkommerne og/eller andre slektninger (for eksempel Tordenskiolds brorsønn og muligens arvtagere til Olav av Foss).

Et spørsmål er om det er samme eller forskjellige våpen, når slektninger foretar større og mindre variasjoner i farger ("tinkturer") og figurer (f.eks. i slektene Bergh, Cappelen, Heyerdahl og Skanke). Slike variasjoner kalles for briseringer, differensieringer og similariseringer. I slike tilfelle kan vi si at hovedtrekkene som går igjen er slektsvåpenet. En innvending mot dette kan være at vanligvis anses hver selvstendig kombinasjon av farger og figurer som et eget våpen. Dette bl.a. i den forstand at det er bare en bestemt farge/figurkombinasjon som blir definert som et våpen i en blasonering.

Et annet spørsmål er om det foreligger et slektsvåpen, når noen har tatt opp et våpen som ble brukt av bare en person for flere generasjoner siden. Videre er det spørsmål om hvem av etterkommerne har rett til å "arve" våpen fra en slektning.

I Norge er det ingen offisielle regler på dette, men visse normer finnes i praksis (se Hans Cappelens foredrag i litteratur-listen nedenfor). I Storbritannia er det en viss tradisjon for at de enkelte slektsmedlemmer bruker slektsvåpenet med brisyrer i form av små tilleggsfigurer (England). Eller de kan ha våpenet med tinkturvariasjoner i tillegg til en skjoldbord eller annen tilføyd våpenfigur (Skottland). I begge disse områder arves våpen bare gjennom sønner (med spesielle regler for menn som har bare døtre). I tysktalende områder kan det ses at slektsvåpen har vært gjort til individuelle personvåpen ved å endre hjelmtegn. I Storbritannia er hjelmtegnet ofte brukt alene som et slektsmerke, kanskje fordi det ikke så ofte forandrer seg i generasjonenes løp, selv om det også forekommer der.

Mange våpen kan starte som utpregede personvåpen og fortsette som slektsvåpen, f.eks. Cort Adelers våpen som etterkommerne fortsatte å bruke. Tilsvarende ser vi i mange adelsvåpen fra Danmark og Sverige, med figurer og farger som symboliserer forhold knyttet til den person som ble adlet.

Våpenskjold på internett

En rekke slekts- og personvåpen er nå lagt ut på internett. Våpenbeskrivelser kan bl.a. finnes på norske slektsnavn som opplagsord på wikipedia. Mange gamle våpenavbildninger og beskrivelser er gjengitt på Arnstein Rønnings nettsted http://heraldikk.blogspot.com/

Litteratur

• H.J. Huitfeldt-Kaas: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950 (personsegl med noen brukt som slektsvåpen)
• C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind I, Oslo 1928
• Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933.
• Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 - Kristiansand S 1955 (fra segl med personlige våpen for embetsmenn og bønder. Noen av våpnene er brukt som slektsvåpen.)
• Jørgen Mathiesen: «L'usage d'armoiries dans une famille bourgeoise norvégienne au cours de trois siècles», Archivum Heraldicum, hefte 1, Sveits 1969
• Hans Cappelen: «Adgangen til å ta andres slektsvåpen», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 23, Oslo 1971, side 63-70
• Hans Cappelen:«On taking the family arms of others», kongressforedrag i Genealogica et Heraldica 1972
• Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag Oslo 1976)
• Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
• Hans Cappelen: «Nye offentlige våpen og gamle slektsvåpen», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 30, Oslo 1985, side 21-30
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
• Hans Cappelen: «Våpensegl og slektspapirer fra Skiens-distriktet», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 35, Oslo 1996, side 445-463
• Jo Rune Ugulen: «Kjeldekritikk med eit sideblikk på heraldikken», Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XLI, hefte 4, Oslo 2009, side 238 ff

Andre land

• A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904 (med noen norske slektsvåpen)
• H. Storck: Dansk Vaabenbog, København 1910 (med noen norske slektsvåpen)
• P.B. Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
• Vaabenførende Slægter i Danmark, København 1946 (med noen norske slektsvåpen)
• Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener, København 1973 (med noen norske slektsvåpen)
• Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy - med noen norske eksempler)
• Carl-Alexander von Volborth: Heraldry - Customs, Rules and Styles, Dorset 1981 (med noen norske eksempler)
• Carl-Alexander von Volborth: The Art of Heraldry, Dorset 1987
• Jan Raneke: Svensk adelsheraldik, Malmö 1990 (med noen få norske slektsvåpen)
• Magnus Bäckmark och Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001
• College of Arms: The Law of Arms, (viser at engelske våpen i prinsippet arves bare av ektefødte sønner, og at kvinner ikke bruker hjelmtegn)