Øreselfamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Øreselfamilien
Australsk sjøløve (Neophoca cinerea)
Australsk sjøløve (Neophoca cinerea)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Otariidae
Gray, 1825
Norsk(e) navn: øreseler,
pelsseler,
sjøløver,
otariider
Hører til: seler,
bjørnelignende rovpattedyr,
hundelignende rovpattedyr
Antall arter: 14
Utbredelse: Stillehavet, Atlanterhavet, Indiahavet
Habitat: marint/terrestrisk
Arter:

Øreselfamilien er en familie med seldyr som tilhører gruppen med bjørnelignende rovpattedyr.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Dyr i denne familien kjennetegnes ved at medlemmene har ytre ører og baklemmer som kan bøyes framover og brukes til å gå med når de er på land. Otariidene skiller seg også fra dyr i selfamilien (Phocidae) gjennom å ha betydelig større framluffer og mye kraftigere brystmuskulatur. Noen av artene blir enormt store. En fullvoksen hann av arten stellersjøløve (Eumetopias jubatus) kan veie mer enn 1 100 kg.[1] Pelsseler blir generelt fysisk mindre enn sjøløver.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Dyr i denne familien er gjerne svært sosiale. De danner store flokker under paringstiden, der individuelle hanner, avhengig av posisjon og styrke, forsvarer et harem på 3-40 hunner.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Otariidene som gruppe oppsto i det nordlige Stillehavet under miocen, for omkring 15–17 millioner år siden. Derfra spredde den seg raskt til den sørlige halvkulen, hvor de fleste artene finnes i dag. Det eldste fossile beviset man har for denne gruppen er Eotaria crypta, fra det sørlige California.[2] Gruppen inkluderer pelsseler og sjøløver og teller 14 arter.

Tidligere ble gjerne pelsseler (Arctocephalinae) og sjøløver (Otariinae) systematisert i to grupper, med bakgrunn i at dyr i førstnevnte gruppe hadde et spesielt tykt lag av underull. Imidlertid viste en studie at minst ett dyr fra den ene gruppen, nordlig pelssel (Callorhinus ursinus), var nærmere beslektet med sjøløver en pelsseler, så denne inndelingen ble frafalt. Flere arter er dessuten kontroversielle med hensyn til inndeling i pelsseler og sjøløver, men noen velger fortsatt å omtale dem slik av praktiske årsaker.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Anetre[rediger | rediger kilde]

Fylogenien under viser grupens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)-[3]

   Arctoidea   
   

Hemicyonidae



Ursidae




Pinnipedia

Enaliarctidae



   

Phocidae



   

Otariidae



Odobenidae





   Musteloidea   
   

Ailuridae



   

Mephitidae



   

Procyonidae



Mustelidae








Etterkommertre[rediger | rediger kilde]

Pinnipedia   

Phocidae (selfamilien)



Otariidae





antarktisk pelssel (Arctocephalus gazella)




guadalupepelssel (Arctocephalus townsendi)



Juan Fernandez-pelssel (Arctocephalus philippii)






galápagospelssel (Arctocephalus galapagoensis)



New Zealand-pelssel (Arctocephalus forsteri)






australsk sjøløve (Neophoca cinerea)



New Zealand-sjøløve (Phocarctos hookeri)





tropisk pelssel (Arctocephalus tropicalis)



sørafrikansk pelssel (Arctocephalus pusillus)



søramerikansk sjøløve (Otaria flavescens)








californiasjøløve (Zalophus californianus)



galápagossjøløve (Zalophus wollebaeki)




japansjøløve (Zalophus japonicus) (†)




stellersjøløve (Eumetopias jubatus)





nordlig pelssel (Callorhinus ursinus)



   Odobenidae   

hvalross (Odobenus rosmarus)




Kladogrammet over viser slektskapet mellom ulike pinnipedier.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keranen, D. 2013. Eumetopias jubatus (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 2015-04-23
  2. ^ Boessenecker, R. W.; Churchill, M. (2015). The oldest known fur seal. Biology Letters 11 (2): 20140835. doi:10.1098/rsbl.2014.0835 Besøkt 2015-04-23
  3. ^ Wesley-Hunt, Gina D., and John J. Flynn (2005). Phylogeny of the Carnivores. Journal of Systematic Palaeontology 3: 1-28. Besøkt 2014-08-21
  4. ^ Berta, A.; Churchill, M. (2012). «Pinniped taxonomy: Review of currently recognized species and subspecies, and evidence used for their description». Mammal Review, 42 (3), s. 207–34. doi:10.1111/j.1365-2907.2011.00193.x.