Hopp til innhold

Edderkoppdyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Edderkoppdyr
Mosskorpion (Pseudoscorpionida)
Nomenklatur
Arachnida
Cuvier, 1812
Populærnavn
edderkoppdyr
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
UnderrekkeKlosaksdyr
Økologi
Antall arter: 60 000
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele jorden
Inndelt i

Edderkoppdyr er en stor klasse med nesten utelukkende terrestriske (landlevende) leddyr. De har klosakser i stedet for kjever, og alle har 8 bein.

Delgrupper og slektskap

[rediger | rediger kilde]

Edderkopper utgjør den mest kjente og én av de største delgruppene av edderkoppdyrene. I antall arter er middene sannsynligvis en enda større gruppe. I Norge forekommer dessuten vevkjerringer og mosskorpioner. De resterende delgruppene, hvorav skorpionene er best kjent, er kun kjent fra varme strøk. Skorpioner ser ut til å være søstergruppen til alle de resterende edderkoppdyrene.

Søstergruppen til edderkoppdyr er dolkhalene. Havedderkoppene har også vært antatt å være nært beslektet med edderkoppdyr (i så fall som søstergruppe til dolkhaler pluss edderkoppdyr). Derfor sammenfattes dolkhaler, edderkoppdyr og havedderkopper ofte som edderkoppdyr i vid forstand (Chelicerata). Men dette er så langt ikke godt nok dokumentert. Det kan også hende at havedderkoppene ikke er nærmere beslektet med edderkoppdyr enn med andre leddyr. Det vitenskapelige navnet Arachnida kommer fra Gresk mytologi. Kvinnen Arakhne var så flink til å spinne at det gikk til hodet hennes. Hun sa at hun var flinkere til å spinne enn Athene (en gresk gudinne). Da ble Athene så sint at hun forvandlet henne til en edderkopp.

Fellestrekk

[rediger | rediger kilde]

Hos alle edderkoppdyr i vid forstand finner man

  • en todelt kropp: Hodebryststykket eller forkroppen oppsto ved at leddyrenes hode smeltet sammen med de to påfølgende segmentene. Bakkroppen består av tolv segmenter pluss en haledolk.
  • chelicerer (uttales «kjelisérer»): Ekstremitetene bak munnen er utformet som tenger eller sakser.

Antennene («følehorn») som leddyrenes stamart sannsynligvis var utstyrt med, må ha gått tapt i edderkoppdyrenes evolusjon.

Det fins også mange fellestrekk (homologier) for de egentlige edderkoppdyrene (Arachnida):

  • Pedipalper, dvs. munnføtter, som er omdannete bein, bak chelicerene.
  • Det terrestriske leveviset – i sammenheng med overgangen til et liv på land har mange egenskaper gjennomgått endringer i evolusjonens løp:
    • Beina på bakkroppen har gått tapt (unntaket er bakkroppen hos edderkopper som har spinnvorter, som er omdannede lemmer, samt skorpioner som har et par kamlignende sanseorganer kalt pektiner på andre bakkroppsegment). Dermed har kroppen kun bevart seks par ekstremiteter på hodebryststykket, hvorav chelicerer og pedipalper utgjør to. De resterende fire ekstremitetene – edderkoppenes velkjente åtte bein – er gangbein. Midd og ricinuler kommer til verden med bare tre par ben, og får først det fjerde paret senere (noen midd har også bare seks eller fire ben som voksne).
    • Åndedrettet skjer hos mange grupper med såkalte boklunger. Disse ble dannet fra bokgjellene som man fortsatt finner hos dolkhalene, og består av flere flate lameller som ligger over hverandre som sidene i en bok, inne i et hulrom i bakkroppen.
    • Ekskresjonen skjer med malpighiske rør.
  • Edderkoppdyr har opptil fem par sideøyne (noen skorpioner og svepeskorpioner, de andre gruppene har færre) og ett par punktøyne (medianøyne). Sideøynene ble dannet ved at fasettøyet ble delt opp i mindre enheter. Men hver av disse enhetene, dvs. hvert sideøye, består fortsatt av flere enkeltøyne med en felles linse. Punktøynene er derimot enkeltøyne; og at det fins kun ett par av dem (ikke to som i mange andre leddyr), er et fellestrekk for edderkoppdyr og dolkhaler.
  • Spesialiserte sprekksanseorganer i kutikulaen oppfatter gravitasjon, vibrasjoner og dyrenes egne bevegelser.

Flere egenskapene har gjennomgått endringer eller gått tapt i enkelte delgrupper. Blant annet finner vi boklunger kun hos skorpioner, edderkopper, amblypyger og svepeskorpioner. Hos de andre gruppene er boklungene byttet ut med ånderør. De fleste edderkopper har både boklunger og ånderør. Majoriteten av midd (flått er et av unntakene), enkelte bittesmå edderkopper og en gruppe palpigrader (familien Eukoeneniidae) mangler også ånderør, og puster kun gjennom hudskjelettet.

Telson, en "hale" på det bakerste segmentet, finner vi hos skorpioner i form av en giftbrodd, og hos palpigrader og svepeskorpioner i form av et sanseorgan kalt flagellum. Ved basis av flagellum har svepeskorpioner kjertler som produserer en væske som inneholder eddiksyre, og som kan sprutes ut for å avskrekke fiender.

Kjemisk forsvar finner vi også hos vevkjerringene i form av stinkkjertler som får dem til å smake og lukte vondt skulle de føle seg truet.

Gift til jakt og forsvar har kun utviklet seg hos edderkopper, skorpioner og mosskorpioner. Flere arter flått har dessuten et spytt som inneholder nervegift.

Evnen til å produsere silke har oppstått hos edderkopper, mosskorpioner og flere typer midd, bl.a. spinnmidd.

Hannene hos de ulike ordenene har utviklet forskjellige måter å befrukte hunnen på. Kun hos vevkjerringer og noen midd har hannen penis. Hunnen hos vevkjerringer har også eggleggingsrør. Skorpioner og enkelte midd føder levende unger, mens de resterende gruppene legger egg.

Systematisk inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger [1]. Plasseringen av gruppen havedderkopper (Pycnogonida) innenfor eller utenfor Arachnida er usikker.

Treliste

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edderkoppdyr&oldid=23532677»