Russerfangene i Norge under andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Russiske krigsfanger i fangeleir på Saltfjellet, ved frigjøringen 1945. Ukjent fotograf. Fra bladet Aktuell, nr. 1, juni 1945.

Russerfangene i Norge under andre verdenskrig bestod av om lag 102 000[1] russiske tvangsarbeidere - krigsfanger og sivile - som ble transportert til Norge av den tyske krigsmakten under 2. verdenskrig. De bygde festningsanlegg, aluminiumsverk, veier og jernbaner; de arbeidet med vedhogging og i fiskeindustrien. Mange døde av sykdom eller underernæring eller de ble drept. Mange ble henrettet for bagateller. Et stort antall døde i to katastrofale skipsforlis, forårsaket av allierte flyangrep. Antallet døde russiske tvangsarbeidere i Norge er langt større enn det totale tap av norske liv, ute og hjemme, sivile og militære, til sammen.

Botn krigsfangeleir ved Rognan i Saltdal kommune. På dette stedet ligger fremdeles Blodveien, Nordlandsbanen og en krigskirkegård. Foto: Blodveimuseet.

De ble kalt russerfanger av nordmenn under krigen, slik betegnes de fremdeles, og derfor er det artikkelens oppslagsord. Men de var fra Sovjetunionen og representerte minst 16 av de sovjetiske republikkene og autonome republikker. Den korrekte betegnelsen er sovjetiske krigsfanger.[2]

Det store flertall var soldatkrigsfanger, men noen var sivile; 7 000 såkalte østarbeidere ble sendt til Norge.[3] De fleste var menn, men 1 800 østarbeidere var kvinner og barn.[4]

Om lag 13 700 av russefangene døde og ble gravlagt i Norge.

Sett på bakgrunn av disse tørre fakta er det påfallende hvor lite norske historikere har skrevet om russerfangene. En yngre historiker som hevder dette er Ole-Jacob Abraham.[5]

SitatDen norske kollektive erindringen om andre verdenskrig utelater ofte skjebnen til utenlandske krigsfanger. I stedet framheves en konsensuserindring om norsk motstandskamp og heltedåd.Sitat
– professor i arkeologi Marek E. Jasinski, prosjektleder for ”Painful heritage”.[6]

Krigsfangene[rediger | rediger kilde]

Sitat Skjebnen til russere, tsjekkere og andre slaviske folkeslag bryr jeg meg ikke om, om de har et godt liv eller ikke, eller om de sulter i hjel. Dette interesserer meg bare for så vidt vi kan bruke dem som slaver.Sitat
Heinrich Himmler[7]

Tyske myndigheters bruk av krigsfanger som tvangsarbeidere under 2.verdenskrig er et stort og viktig tema, og historikernes undersøkelser er bare såvidt begynt. Vi vet nå at mer enn 7 millioner militære krigsfanger fra alle de allierte nasjoner ble brukt som tvangsarbeidere i bygging av fangeleirer, veier, jernbaner og i gruvevirksomhet, tømmerhogst, jordbruk og industri. Forskningen på dette temaet tok først (1980-tallet) utgangspunkt i kravene om erstatning fra de berørte, deretter mer detaljert om de ulike aktørenes roller og betydningen for krigens gang. Wehrmachts soldater og offiserer var ikke alltid korrekte profesjonelle soldater, dette viste seg særlig på Østfronten; de var grundig indoktrinert av nazi-propagandaens raseteorier. Ikke bare jødene, men også slaviske folk ble plassert i kategorien Untermenschen. Dette fikk stor betydning for kampene på østfronten, som fra tysk side var en utslettelseskrig. Vanlig militære prinsipper og praksis ble lagt til side.[8] Av betydning var det også at Sovjetunionen ikke hadde ratifisert Genève-konvensjonen; det betød at sovjetiske soldater sto uten formelle rettigheter som krigsfanger.

Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen 22.juni 1941. Tyske tropper gjorde raske framstøt mot øst, og sovjetiske styrker ble lett omringet i knipetangsmanøvere. Det ble i løpet av kort tid tatt store mengder sovjetiske krigsfanger.

Nazistenes mål med invasjonen var ikke bare militær seier over motstanderen. Sovjetunionen skulle tilintetgjøres, områdene i øst skulle utnyttes, utbyttes og koloniseres. Innbyggerne i øst, de slaviske folk, var ansett som en "mindreværdig" rase og skulle utryddes. De var i beste fall tiltenkt en rolle som rettsløse slavearbeidere. I løpet av hele krigen ble 5,7 millioner sovjetiske soldater tatt til fange. Da krigen var over, fire år seinere, var 3,3 millioner av disse døde.[9]

Partifunksjonærer, ledende personligheter, jøder og asiater skulle skilles ut fra de andre fangene, sendes i konsentrasjonsleirer og drepes. Men drapene på krigsfanger var ikke begrenset til dette. I 1941 og -42 var regelen den at russiske krigsfanger skulle henrettes. Det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd og slaktekniv. Mange var også offer for eksperimenter med gass som drapsvåpen.[10]

De 10 000 sovjetiske krigsfangene som bygde IG Farbens industrianlegg i Monowitz fra 1941 og utover var de første som ble tatt livet av med gassen Zyklon B – som det første forsøk på industriell henrettelse av store mengder mennesker.[11]

Først i 1942–1943 ble krigsfangene i større grad satt i tvangsarbeid. Selv om de ble behandlet dårlig ga det faktisk større muligheter til å overleve.

SitatI oktober 1941 snudde Hitler og ga ordre om at fangene skulle settes inn i den tyske krigsindustrien. Avgjørelsen var som en benådning for en dødsdømt mann. Sitat
– Magne Haugland [12]

Overløpere[rediger | rediger kilde]

Mange soldater i den røde hær støttet ikke landets kommunistregime. Disse kunne la seg overtale til å kjempe mot Sovjetunionen. Slike overløpere begynte nazistene å eksperimentere med. I 1942 ble det dannet en tyskvennlig russisk frigjøringshær, ledet av Andrej Andrejevitsj Vlasov. Denne hæren som skulle delta i nedkjempelsen av sovjetregiment. Også i Norge drev Vlasovs offiserer en vervekampanje for å hente krigsfanger ut av leirene og sende dem til Østfronten i tysk uniform. I løpet av krigen ble over en million krigsfanger vervet til tysk tjeneste.[13]

Tvangsarbeidere i Norge, antall og kategorier[rediger | rediger kilde]

Krigsfanger i arbeid på Blodveien.

Hvor mange var russerfangene? De tyske fangearkivene ble overlatt til Sovjetunionen, og forskning i Russland viser at 84 775 sovjetiske fanger ble repatriert i 1945. Av disse var 77 812 krigsfanger. Krigsgravtjenesten har registrert 12 678 sovjetiske krigsgraver i Norge.[14] Antallet sivile tvangsarbeidere som ble hjemsendt var 6 963. Det totale antall sovjetiske tvangsarbeidere var større enn 99 443. En regner i dag med at fra august 1941 til 1944 ble det sendt 95 000 sovjetiske krigsfanger og 7 000 sivile sovjetborgere til Norge.

Tyskerne sendte også krigsfanger og sivile tvangsarbeidere fra andre land enn Sovjetunionen til Norge. De som ble behandlet mest brutalt var jugoslavene. 4 113 jugoslaver de fleste serbere, var krigsfanger. 2 360 av dem døde og dødsprosenten var 57. De var politiske fanger under SS til 1943 da Wehrmacht overtok. Jugoslavene var sendt til Norge for å tilintetgjøres.[15]

Det var ca. 9 100 polakker i Norge, og av disse var 1 700 krigsfanger og 7 400 sivile tvangsarbeidere. I tillegg var det sivile tvangsarbeidere fra mange land i Europa, bl.a. 2 200 var franske.[16]

Fangeleirene i Norge[rediger | rediger kilde]

Tvangsarbeiderne ble satt i arbeid for å bygge riksvei 50 (i dag E6), Nordlandsbanen, flyplasser, festningsanlegg, gruvearbeid, bygging av aluminiumsverk og i fiskeindustrien.[3] Arbeidene var i stor grad organisert innen Organisasjon Todt.

Det ble transportert fanger til Norge både fra nordfronten og fra polske havner. Allerede 4. august 1941 kunne de første russerfangene observeres i Kirkenes. Noen dager senere var to skip på vei fra Stettin til Nord-Norge, hver med 800 fanger ombord. De ble sendt til Narvik for å bygge vei, og til arbeid på AS Nordags bedrift i Glomfjord, der det skulle produseres aluminium for tysk krigsindustri.[3]

Det ble opprettet fire store hovedleirer (Stalag) for russerfangene: På Jørstadmoen ved Lillehammer, på Sagen ved Alta (i 1944 flyttet til Beisfjord ved Narvik), i Drevja på Oppdal og på Elvenes ved Kirkenes. Fangene ble plassert i 500 ulike leirer, fra Kristiansand i sør til Kirkenes i nord. Ved krigens slutt var det 284 leirer i tillegg til de fire hovedleirene. Omkring 75 000 av fangene var plassert fra Nord-Trøndelag og nordover. Det var 30 000 i Nordland, der store vei- og jernbaneprosjekter var satt i gang. Det var også her forholdene var dårligst, og dødeligheten størst.

I brakkene lå fangene i køyesenger uten madrasser, tre og tre i høyden. Omkring leirene var det flere lags piggtrådgjerder. Det var også vakttårn med lyskastere.

Arbeidstiden i leirene var ti timer daglig, fra klokken 07.00 til 17.00. Påkledningen var dårlig, matrasjonene var små. Underernæring var utbredt. 8–9 % av fangene var syke og ute av stand til å arbeide. Noen hadde tuberkulose, andre akutt gastronitt. De ble ofte utsatt for fornedrende og brutal behandling av vaktmannskapene. Slag og mishandling var vanlig. Rømning ble straffet med døden.[17]

Kontakten med nordmenn[rediger | rediger kilde]

SitatMange av oss har bare det norske folk å takke for at vi kom igjennom med livet i behold.Sitat
– Leirkommandant Ulanov i Bodø i brev av 14.5.1945 til Stalin [18]

All kontakt mellom sivile nordmenn og russefangene var forbudt, ifølge en forordning utstedt av Josef Terboven fra september 1941. Kontakt med fanger ble straffet med fengsel, bøter eller tukthus.[19]

Det kom aldri noe opprop fra Hjemmfronten eller regjeringen i London om å hjelpe de russiske krigsfangene. Likevel fikk de hjelp av det norske folk. Denne hjelpen var basert på enkle menneskelige reaksjoner fra dagliglivet. Når mennesker var i så stor nød som de russiske krigsfangene sto mange opp for å hjelpe. I lokalsamfunn der det var fangeleirer så lokalbefolkningen fangene mer eller mindre daglig. De marsjerte ut fra leirene om morgenen til en arbeidsplass og tilbake på ettermiddagen. Noe av kontakten foregikk også gjennom piggtrådgjerdene.

De tyske vaktene hadde Terbovens forordning å forholde seg til, men valgte oftest å se bort om de oppdaget at russerfangene fikk mat fra nordmenn. Tyskerne hadde også noen svake punkter, og disse benyttet norske hjelpere seg av. Det var ofte barn som fikk i oppgave å formidle matpakkene til de russiske fangene. Tyske soldater var svake for norske barn. Matpakkene ble ofte gjemt der de visste russerne ville finne dem.[20]

SitatHver dag vandret det fanger forbi vårt hus til og fra arbeid.... Våre mødre sendte ofte oss unger av gårde med mat til fangene der de arbeidet, når vi hadde noe til overs. Fangene så når vi kom med maten. Den lå innpakket i papir, og som oftest i det vi på den tiden kalte for torgvesker. Disse måtte vi forsøke å få lempet over til fangene når vokterne ikke så det. Noen fangevoktere var greie og snudde ryggen til når de så vi kom, mens andre ikke tillot oss å få gi fangene mat. Da måtte vi bare ta med oss vesken hjem igjen og vente til neste dag i håp om at det da var andre og snillere voktere. Når fangene fikk tak i vesken var de snare med å få gjemt bort maten inne i hemmelige lommer i klærne sine. Så slengte de vesken tilbake til oss. ...Sitat
– Odd Kristian Dahle, Namsos, som var 10 år da russerfangene ankom hjembyen, i brev til M.Haugland.[18]

Ufarlig var det ikke for nordmenn å ha kontakt med russerne. Det hendte at norske hjelpere ble skutt av tyske vakter. 19. mai 1943 ble Karl Johan Lindstrand fra Lyngdal i Vest-Agder skutt bakfra av en tysk vakt da han ville hilse på russerfanger som var i arbeid. Lindstrand drev kafe og snakket med alle, både tyskere og russere. Den tyske ledelsen i Lyngdal likte ikke denne episoden, men den involverte vaktsoldaten ble unskyldt med at han kom rett fra Østfronten.[21]

Kontakten med nordmenn kunne utvikle seg til kjærlighet. Det mest kjente forholdet er Gunvor Galtung Haavik, som forelsket seg i en fem år yngre østarbeider, Vladimir Kozlov fra Leningrad. Hun var ti år tidligere blitt betatt av russisk kultur, musikk og litteratur. Kozlov arbeidet på en fiskehermetikkfabrikk i Bodø da han havnet på sykehus og traff sykepleiersken Gunvor som kunne russisk – et intenst kjærlighetsforhold oppsto. Kozlov rømte og kom seg tilbake til Sovjetunionen. I 1945 ble Gunvor tolk for en alliert offiser med ansvar for de 40 000 krigsfangene i Nordland. Seinere fikk hun arbeid som sekretær ved den norske ambassade i Moskva og kunne reiste til Leningrad og gjenfinne sin Vladimir. Et slikt forhold visste KGB å utnytte; Gunvor underskrev i 1950 en agenterklæring, og dom for hennes spionasje falt i Oslo byrett sommeren 1978. Da var hun allerede død.[22]

Rømming[rediger | rediger kilde]

Straffen for å rømme fra fangeleirene var døden. Mange russerfanger ble skutt under rømningsforsøk, eller de ble pågrepet, dømt til døden og henrettet. En antar at mellom 1500–2000 sovjetiske fanger rømte fra leirer i Norge og Finland til Sverige.

En vellykket rømning krevde forberedelser, flaks og i mange tilfeller hjelp. For leirene i Nordland var avstanden til Sverige kort, men fra Vestlandet var det lang vei gjennom ukjent terreng. Hjelpen kunne bestå i husly, mat, klær og egnet fottøy og ikke minst veiledning i å finne fram. Men å gi seg til kjenne for fremmede hadde stor risiko; en kunne støte på angivere.

I Sverige ble sovjetrusserne mottatt og hjulpet. I Sverige var det tilsynelatende overflod, og en rømt russerfange med kommunistsympatier kunne tenke: Her er allerede kommunismen gjennomført.

I Sverige ble det opprettet leirer for rømte tvangsarbeidere fra Norge og Finland. Den første åpnet på Baggå herregård i Skinnskatteberg i mai 1942. Etterhvert ble det seks slike leirer i Sverige. Den sovjetiske legasjonen i Sverige hadde en viss kontroll med hva som foregikk i disse leirene, og de hadde et mål om at beboerne ikke skulle bli påvirket gjennom kontakt med svensker. Legasjonen oppfordret bl.a. til angiveri. De rømte fangene kunne gjøre sine antagelser om hvilken mottakelse de ville få i hjemlandet. Noen valgte derfor å forlate disse leirene og bli i Sverige.[23]

Krigsforlisene[rediger | rediger kilde]

Nærmere 3 000 russerfanger døde i to katastrofale skipsforlis langs norskekysten. Begge katastrofene skyldtes angrep fra allierte fly. Det første forliset skjedde i 1942 under transport av fanger fra Østfronten til Vestlandet, og det andre i 1944 under evakueringen av Finnmark. All tysk transport langs norskekysten kunne utsettes for angrep. Om skipene var lastet med russiske fanger, tyske soldater eller krigsmateriell var angriperne oftest uvitende om. Også norske skip i rutefart ble senket av allierte styrker.

Palatia-katastrofen skjedde 21. oktober 1942 utenfor Lindesnes fyr. MS «Palatia» var på vei fra Stettin til Ålesund med tusen russiske krigsfanger ombord. Jagerfly fra New Zealand underlagt britiske Coastal Command hadde som oppgave å angripe fiendtlige mål fra Biscayabukta og opp langs norskekysten. «Palatia» ble angrepet med en lufttorpedo som traff i akterskipet. Flyveren viste ingenting om skipets last og mannskap: 1 000 sovjetiske krigsfanger, 132 tyske soldater, mannskap på 34 og én norsk los, Johannes Sandvik, tilsammen 1 166 mennesker. Det omkom ca. 960 mennesker, og ca. 890 av disse var sovjetiske borgere. Det ble den gang ikke skrevet et eneste ord i dagspressen om forliset av MS «Palatia». Under krigen ble katastrofen fortiet av tyskerne; etter krigen ble den fortiet av Norge og de allierte. Selv ikke i bokverkene som kom ut omkring fredsjubileet i 1995 ble MS «Palatia» og katastrofeforliset nevnt med et ord.[24] Det nøyaktige tallet omkomne kan ikke fastsettes ut fra de kildene som eksisterer.

Rigel-katastrofen inntraff 27. november 1944 i skipsleden mellom Tjøtta og Rosøya i Alstahaug kommune. Denne katastrofen overgår alle andre hendinger i Norge under krigen i tap av menneskeliv: 2 570 mennesker ble drept, av dem 2 098 sovjetiske krigsfanger.

Minnesmerket for Palatia-katastrofen ved Lindesnes er utført av Arne Vinje Gunnerud og ble avduket 21. september 1997 av kong Harald V. Kongen sa bla annet at ulykkene med Palatia og Rigel forteller om det store offer det russiske folk måtte tåle under den andre verdenskrig.

Fredssommeren[rediger | rediger kilde]

Møte mellom norske myndigheter og frigjorte sovjetiske krigsfanger et sted ved Hamar i mai 1945.

I mai 1945 var det norske myndigheter som overtok ansvaret for russerfangene. Leirene ble åpnet, og det var et grufullt syn som møtte en. Det ble skrevet rapporter som i dag er historiske kilder. Leirene i Nordland var av de dårligste. Fra leiren i Dunderlandsdalen ble det rapportert om 477 russere, hvorav 330 er syke, 40 av disse har tuberkulose, og 100 fanger er så svekket at de ikke kan gå.

I russerleiren ved Kalvik var fangene forkomne. De var utmagrede, medfrostskader, de var skitne og hadde slokte blikk. Sykehusbrakka beskrives som en avdeling i helvete: Her lå omkring 20 muselmenn. De var avmagret, uten kjøtt på beina. Det ble satt igang med humanitært arbeid for russerleirene over hele landet.[25]

Befolkningen i mange norske lokalsamfunn der det var fangeleirer fikk anledning til å bli kjent med russerne. Det ble møter mellom mennesker, og fangene kunne takke for den hjelpen de hadde fått. Det fortelles om sang og musikk og glede. Mange slike møter i lokalsamfunn er dokumentert i samtidens aviser og seinere i lokalhistorielitteratur.

SitatEIENDOMMELIG 17.MAI-FEST MED RUSSISKE SOLDATER En egenartet stemning som det er vanskelig å få overført til dem som selv ikke var til stede, rådde i diakonissehusets kjeller i går ettermiddag. ...Pinte og plagede krigsfanger, usselt kledde, men lykkelig over finne kamerater som bare ville dem vel. De synger malmfullt og melodisk og få sin hyllest. Lytter så selv andektig til Bitte Mois nydelige framføring av norske folkeviser, og hyller henne med en liten gave, en eske de har laget i fangenskapet. ....Pastor Strømme taler, domprost Kobro taler, den russiske lægen Ivan Korotja taler, den russiske kaptein Jonak og en kjøpmann fra Sibir taler. Under taket henger det sovjetiske faner, røde flagg med sigd og hammer i hjørnet. Og vi norske sang "Ja, vi elsker", mens russerne sanga sine vemodige melodier. Og så takker de for alt mulig med "Spasiba" og er avvekslende høytidelig og rørende. Vi vet ikke hvem av oss som følte det sterkest, dette merkelige, uforklarlige og uensartede som til slutt samler seg i gjensidig og hejrtelig vennskap. Begge parter gir uttrykk for det. Russerne med ord og med sine netter, selvgjorte gaver, og unge norske piker med blomster og smil. Vi er glade for at vi fikk oppleve en slik stund. Sitat
– Avisen Sørlandet, 18. mai 1945 [26]

De overlevende russerne benyttet også tiden til å lage gravmonumenter over sine falne kamerater.

Repatriering[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1945 ble russerfangene sendt tilbake til Sovjetunionen. Mange fanger var engstelige for hva som ville skje, ofte med god grunn. Enkelte rømte, andre dekket seg bak falske navn. Politiet hadde ordre om å finne de som hadde stukket seg vekk.[27]

De fleste russerfangene hadde god grunn til å frykte hjemkomsten til Sovjetunionen. Ordre 227 fra Overkommandoen i Den røde armé gjorde det klart at de eneste alternativer en sovjetsoldat hadde var å kjempe eller dø. «Ikke ett skritt tilbake». Ordre 270 definerte alle sovjetsoldater i krigsfangenskap som landsforrædere.[28]

Det var i tråd med Jalta-avtalen at også de sovjetiske overløperne ble utlevert til Sovjetunionen. De som hadde kjempet på Hitler-Tysklands side ble regnet som landsforædere, slik som de norske frontkjemperne.[29]

Ifølge Marianne Neerland Soleim er det uklart hva som skjedde med mange av de sovjetiske fangene da de kom hjem, men mottakelsen var alt annet enn varm. Hospitalskipet «Stella Polaris» gikk to turer fra Nord-Norge til Murmansk med krigsfanger i juli 1945.

SitatDa de gikk i land ble de transportert vekk som kveg, og på meg virket det som om de ikke hadde ventet en slik mottagelse. De var opprømte da de fikk se sovjetisk land, men alle, også de syke som var blitt kjørt til kaien i ambulanser i Norge, ble kjørt vekk på åpne lastebiler Sitat
– Rapport fra mannskapet på hospitalskipet Stella Polaris [30]

Enkelte ble henrettet straks etter tilbakekomst, andre ble sendt til nye år med tvangsarbeid. Noen få rapporter eksisterer om lykkelig slutt, hjemføring og medaljer. Den dårlige behandlingen av hjemvendte krigsfanger er en skamplett i Russlands historie, og et tabu i den russiske offentligheten, forteller Soleim i sin avhandling.[30][31]

Et tyvetalls russere klarte likevel å bli værende igjen i Norge.[27]

Tyske militære myndigheter opprettet kartotekkort på alle sovjetiske krigsfanger. Disse kortene havnet etter krigen i Sovjetsamveldets varetekt. Det gjaldt både de som døde i fangeleirene, og de som overlevde. Når en tidligere fange søkte om jobb var det lett for myndighetene å finne ut at vedkommende ikke var en førsteklasses borger. Førsteklasses borgere hadde ikke bakgrunn som krigsfanger i utlandet.[32]

Folkemord[rediger | rediger kilde]

Ifølge Generalplan Ost skulle 30 millioner mennesker i de vestlige deler av Sovjetunionen drepes eller fordrives. Dette skulle gi plass for arisk kolonisering, og gi Tyskland sterkt tiltrengt Lebensraum.

SitatJeg mener man kan bruke begrepet holocaust - folkemord – om skjebnen til de sovjetiske krigsfangene. ... 3,3 millioner av tilfangetatte sovjetiske soldater på Østfronten lot tyskerne dø av sult, sykdommer eller drap. Sitat
– Magne Haugland [27]

Krigsgravene[rediger | rediger kilde]

Minnestein for sovjetiske krigsfanger i Rana.

De falne sovjetborgere var gravlagt på ulike steder, noen på kirkegårder, andre i store fellesgraver nær ved leirene. Gravene lå spredt over hele landet, de fleste langs kysten, og de aller fleste i Nord-Norge. Fredsommeren 1945 brukte de sovjetrussiske fangene som ventet på hjemreise bl.a. til å reise minnesmerker på gravene til sine falne kamerater. Mange av disse minnesmerkene står på sin plass, andre ble ødelagt under Operasjon Asfalt i 1951.

Vraket av MS «Palatia» ble funnet i 1997 og er klassifisert som krigsgrav. Dykkere skal holde seg på behørig avstand.

Flytting av krigsgravene[rediger | rediger kilde]

Under Operasjon Asfalt i 1951 ble de sovjetrussiske gravene samlet på den internasjonale krigskirkegården på Tjøtta. Norske myndigheter fryktet at russiske spioner – forkledd som familie til de falne soldatenes – skulle reise rundt i landet. Offisielt ble aksjonen fra norske myndigheter grunngitt med behovet for stell av gravene og tilrettelegging for besøk av pårørende. I Mo i Rana ble det store demonstrasjoner. Etterretningstjenesten og et militært fartøy fulgte de to lasteskipene som transporterte likdelene. Aksjonen førte til diplomatisk strid mellom Sovjet og Norge.[33]

I etterkrigstiden, i Operasjon Asfalt under den kalde krigen, foregikk noe som i dag betegnes som gravskjending, da de russiske krigsgravene ble flyttet til den internasjonale krigskirkegården på Tjøtta etter vedtak i den norske regjeringen.[34][35]

SitatForholdene omkring den makabre flyttingen har nok bidratt til at krigsfangenes historie ytterlige ble skjøvet ut i mørketSitat
– Marianne Neerland Soleim.

Kulturminner i landskapet[rediger | rediger kilde]

Polarbanen ved Elvkroken
Informasjonstavle om krigsminner relatert til russerfangene i Dunderlandsdalen

Deler av jernbanen og E6 gjennom Nordland er bygd av krigsfanger fra Sovjetunionen og Jugoslavia. Fangeleirene lå på rad og rekke langs veitraseen. Helt til Drag i Tysfjord var jernbanetraseen delvis bygget, men ikke sammenhengende. Store deler av traseen som var opparbeidet ble etter krigen benyttet til riksvei.

Deler av jernbanetraseen nord for Fauske står i dag som en ubrukt jernbanetrasé med banelegeme, tunneler og noen bruer. I dag er dette et gedigent kulturminne i landskapet, et kulturminne som forteller om russerfangenes slit og fornedrelse, og om nazistenes forestillinger om at slaviske folkeslag var untermench og bestemt til å være slaver.

Før andre verdenskrig var det ingen jernbane nord for Grong i Nord-Trøndelag. Veiene var dårlige og ikke sammenhengende. I 1940 ble banen åpnet til Mosjøen. Tysk okkupasjonsmakt så at en sammenhengende transportåre på land var nødvendig for Festung Norwegen. De tenkte at en alliert invasjon kunne komme nettopp i Nordland. Tyskerne la banen med tanke på at den skulle være vanskelig å angripe. Hitlers mål var at Polarbanen skulle føres helt til Kirkenes.

Banestrekningene fra Fauske til Drag: Fauskemyrene, Helland og Trengselet, Gyltvik, Aspfjorden, Storvika, Sørfjordmo, Elvkroken, Gjerdalen, Mørsry, Kråkmo, Tømmernes og Drag.[36][37]

Russerfugler, hakkebrett og skrin[rediger | rediger kilde]

Hakkebrett, gitt som gave til en gutt i Barbu i Arendal, fra en russerfange i en jernbanevogn på kaia i Arendal. Tilhører Kuben i Arendal.

Arne Vinje Gunnerud, kunstneren som fikk oppdraget å lage monument for Palatia-katastrofen i 1942 lot seg inspirere av sponfuglene, de kjente fuglefigurene i tre som mange russere laget og byttet til seg mat med. En alternativ måte å betrakte det på er at russerne ga en gjengave for å opprettholde den positive relasjonen til giveren.

Da monumentet på Lindesnes ble avduket talte også lyrikeren Paal-Helge Haugen. Han fortalte bl.a. at russerfuglen egentlig var en eldgammel tradisjon fra et stort område. Det er små, lette, spinkle trefugler som er spikket av to trestykker som er felt sammen i kors. Med disse fuglene knyttet de til seg en veldig symbolkrets i menneskelig kulturutvikling, der fugleformen bærer et budskap om frihet og fred, sa Haugen i sin tale.[38]

Hakkebrettet er et leketøy, egentlig et lite mekanisk leketøy av tre. En liten treplate med håndtak, på platen står tre små sponfugler som er festet i et liten ståltrådbøyle slik at de kan bøyes framover og bakover. Under platen henger et lite lodd av tre, med snorer opp til fuglene. Når brettet beveges hakker fuglene i matfatet som står mellom dem.

Små skrin av alle typer, flettet av strå, skåret i tre, hamret ut av aluminium, dekorert på alle kunstens måter. Det finnes også juletrepynt, sigarettmunnstykker, malerier og andre småting. Mye av dette er fint dekorert med vannfarger.

Mange i generasjonen som vokste opp under krigen er eiere av slike små fysiske minner om russerfangene. Mange opplevde at der de la en matpakke til russerfangene dukket det neste dag opp en liten gave, en sponfugl, et hønsebrett, skrin eller et sigarettmunnstykke m.m.

I leirer der forholdene var bedre kunne fangene drive småproduksjon av slike gjenstander. Materialene var enkle og ikke så vanskelige å få tak i, det kunne være biter av tre, aluminium og plast. Gamle kasseroller og vaskefat ble brukt. Et arbeid fangene alltid hadde var å ta seg av søppel fra tyskerne. Mer utfordrende var det å skaffe verktøy. Fil, hammer, stemjern, tang og sandpapir var nødvendig. Men det var strengt forbudt å smugle verktøy inn i leirene.[39]

Forskning[rediger | rediger kilde]

Det omkom flere russerfanger i Norge fra 1941 til 1945 enn det døde nordmenn totalt under andre verdenskrig, medregnet sivile og militære både hjemme og ute. Behandlingen av russerfangene er en av de største krigsforbrytelsene som ble begått på norsk jord under 2.verdenskrig, sammen med behandlingen av krigsfangene fra Jugoslavia og de norske jødene.

Russerfangenes situasjon i Norge belyser det aller viktigste aspektet en kan ha på denne krigen: Menneskesynet i den nazistiske ideologi og hvilke konsekvenser det hadde. På bakgrunn av dette er det merkelig at ikke temaet har vært mer interessant for historisk forskning på et tidligere tidspunkt.[40]

En mulig grunn til at det russerfangenes innsats i Norge skulle glemmes var frykten for erstatningskrav fra Sovjetunionen.[41]

Historikeren Ole-Jacob Abraham mener språkproblemet er en viktig årsak til den manglende interesse for forskning både på russerfangene og på Sovjetunionens krigsinnsats i Norge. Det var Den røde hær som frigjorde Finnmark i 1944, den første del av Norge som ble fritt etter tysk okkupasjon. En annen grunn til at temaet ikke ble tatt opp tidligere var at Sovjets krigsinnsats lenge ble nedtonet i etterkrigstiden pga. den kalde krigen 1945–1991, som gjorde det politisk ukorrekt å fremheve hvor mye sovjetborgerne ofret; de var jo da blitt fienden. Temaet passet heller ikke til det nasjonale perspektivet som norske historikere vanligvis har hatt. Men aller viktigst er det kanskje at norske historikere har opplevd problematikken med sovjetiske krigsfanger og tyske fangevoktere som irrelevant for nordmenn flest.[42]

Den tyske okkupasjonsmakt hadde mer enn 100000 russiske krigfanger og tvangsarbeidere i Norge, om lag 13700 av disse døde eller ble drept. Dette blir i dag betegnet som et folkemord - et folkemord på norsk jord. Norske historikere har fram til 1990-åra vist liten interesse for dette temaet. Marianne Neerland Soleims doktoravhandling “Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 - antall, organisering og repatriering” er den første som behandlet temaet.[43].

Se også[rediger | rediger kilde]

Relevante museer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tallene er usikre, men synes å variere mellom 99 ' og 102'
  2. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 9
  3. ^ a b c Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 17
  4. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 23
  5. ^ http://www.idunn.no/ht/2009/02/art07 Ole-Jacob Abraham: Russarfangane – mytar, fakta og nyansar. I Historisk Tidsskrift 2009:02, s. 293
  6. ^ http://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/Kulturminnene_vi_helst_ville_glemme/1253954437354 Kulturminner vi helst vil glemme
  7. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 302
  8. ^ Prisoners of War and Forced Labour. Histories of War and Occupation. ed. by Marianne Neerland Soleim. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne 2010. vi, 247 pp.
  9. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 10-11
  10. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 12 -15
  11. ^ Prisoners of War and Forced Labour. Histories of War and Occupation. Ed. by Marianne Neerland Soleim. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne 2010. VI, 247 pp.
  12. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 16
  13. ^ http://www.idunn.no/ht/2009/02/art07 Ole-Jacob Abraham: Russarfangane – mytar, fakta og nyansar. I Historisk Tidsskrift 2009:02, s. 298-299
  14. ^ Bjørn Bratbak: Svensgrunnen 12. april 1943 - uskyldige måtte ofte lide. Norsk Tidsskrift for Sjøvesen - Nummer 8. 2000. s 43.
  15. ^ Norsk krigsleksikon. 1940 – 45, 376, 229-230
  16. ^ Michael Stokke mfl.: Blod og tårer – historien om sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i Rogaland 1941-1945. s. 5
  17. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 18-19
  18. ^ a b Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 2
  19. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 396 - 397
  20. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 509 -510
  21. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 400
  22. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 407- 420
  23. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 259 - 296
  24. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 90
  25. ^ Michael Stokke mfl.: Blod og tårer – historien om sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i Rogaland 1941-1945. s. 24
  26. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 66 - 67
  27. ^ a b c Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 25
  28. ^ http://www.idunn.no/ht/2009/02/art07 Ole-Jacob Abraham: Russarfangane – mytar, fakta og nyansar. I Historisk Tidsskrift 2009:02, s. 301 - 302
  29. ^ http://www.idunn.no/ht/2009/02/art07 Ole-Jacob Abraham: Russarfangane – mytar, fakta og nyansar. I Historisk Tidsskrift 2009:02, s. 298
  30. ^ a b Marianne Neerland Soleim: SOVJETISKE KRIGSFANGER I NORGE 1941-1945. Antall, organisering og repatriering. Spartacus forlag 2009.
  31. ^ http://www.forskning.no/andre-verdenskrig-krig-og-fred/2011/01/de-ukjente-krigsfangene De ukjente fangene
  32. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 294
  33. ^ http://www.dagbladet.no/2013/07/04/kultur/meninger/hovedkronikk/kronikk/krigsfanger/28032175/ Dagbladet 2013/07/04
  34. ^ http://touch.abcnyheter.no/nyheter/2013/07/08/177077/har-sporet-opp-navnene-til-over-3350-ukjente-krigshelter[død lenke] ABC-nyheter 08.07.2013 Ola Karlsen: Har sporet opp navnene til over 3350 ukjente krigs­hel­ter. prosjektet «Krigsgraver søker namn
  35. ^ http://www.dagbladet.no/2013/07/04/kultur/meninger/hovedkronikk/kronikk/krigsfanger/28032175/ Dagbladet nettavis 4.7.2013 Halvor Fjermeros: 60 års taushet og tristesse.
  36. ^ http://www.nrk.no/nordland/mange-krigsfanger-dode-for-denne-jernbanen-1.12304592 Håkon Jacobsen: Nesten 3000 døde for å bygge dette. Www.nrk.no. besøkt 12.04.2015
  37. ^ http://polarbanen.no/Polarbanen/Polarbanen.html Polarbanen Bildedokumentasjon ved Harry Bjerkeli
  38. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 93 -94
  39. ^ Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 441
  40. ^ http://forskning.no/historie-andre-verdenskrig/2008/02/sovjetiske-krigsfanger-et-glemt-emne
  41. ^ http://polarbanen.no/Polarbanen/Polarbanen.html Bildedokumentasjon ved Harry Bjerkeli
  42. ^ Ole-Jacob Abraham: Russarfangane – mytar, fakta og nyansar Historisk Tidsskrift 2009:02, s. 295
  43. ^ http://www.forskning.no/historie-andre-verdenskrig/2008/02/sovjetiske-krigsfanger-et-glemt-emne Sovjetiske krigsfanger et glemt emne

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ole-Jacob Abraham Forelebig udö! Sovjetiske krigsfangar, norske partisanar og russaren 'Nils', Kapabel Forlag 2007.
  • Birgit Koch: De sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger i tysk fangenskap i Norge 1941-1945, Hovedoppgave i historie, UiO 1988.
  • Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008.
  • Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 - antall, organisering og repatriering Dr. Avhandling, Universitetet i Tromsø 2004
  • Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Antall, organisering og repatriering. Spartacus forlag 2009.
  • Tor Schulstad og Anstein Mikkelsen: Krig og okkupasjon i Porsanger. 1984
  • Michael Stokke mfl.: Blod og tårer – historien om sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i Rogaland 1941-1945
  • Morten Strand Gunnar Thorenfeldt Heidi Molstad Andresen De var barneslaver i Norge Dagbladet Magasinet. 2. mai 2015.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]