Gjerdalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gjerdalen
Gjerdalselva at Raukforsen.jpg
Foto: Frankemann
LandNorge Norge
Høyde o.h.290 meter
terrengfuru- og bjørkeskog, samt snaufjell
naturressurserVannkraft og reindrift

Gjerdalen
67°39′06″N 15°59′36″Ø

Gjerdalen (lulesamisk: Jierddavuobme) er en dal i Sørfold og Hamarøy. Den strekker seg i nordøstlig retning fra Kobbvatnet mot Kirkefjellet oppe i snaufjellet. Nederst er dalen vid og frodig med både furu- og bjørkeskog, mens den øverst er smalere og vegetasjonsløs. I dalen renner Gjerdalselva med utløp fra Gjerdalsvatnet, som er den største innsjøen. Dalen er omkranset av store fjell og høye tinder med blankskurte fjellvegger. Det går en anleggsvei langsetter dalen, som ble anlagt i forbindelse med byggingen av Kobbelv kraftverk i 1980-årene. Gjerdalselva er kraftig regulert både på grunn av denne og senere mindre utbygginger. Europavei 6 krysser nedre del av dalen.

Gjerdalen har vært brukt av reindriftsamer i alle fall siden middelalderen, men det finnes arkeologiske spor etter aktivitet også i vikingtiden. Også i dag er reinbeite en viktig samisk næring. Ellers er dalen brukt for friluftsaktiviteter. I tillegg til anleggsveien som gir enkel tilgang i sommerhalvåret, er det også tilrettelegging i form av hytter og stier. Bortsett fra Kobbvassgrenda nederst i dalen, er det ikke fast bosetning i Gjerdalen.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Gjerdalen starter ved Kobbvatnet og går innover til venstre på bildet.
Gjerdalsvatnet med fjellet Kautulus i bakgrunnen.

Gjerdalen er en vid u-dal som strekker seg fra Kobbvatnet i sør til Kirkfjellet i nordøst. Nede ved deltaområdet ved Kobbvatnet er det en sidedal, kalt Tverrdalen. Veikdalsisen har en utløper mot Tverrdalen og brevann renner ut her. Øverst ender dalen i et skar, kalt Reinoksskardet hvor det er bygget en demning i forbindelse med reguleringen av Reinoksvatnet.

Gjerdalen er rundt 14 km lang fra Kobbvatnet og til Kirkefjellet. Øverst er dalbunnen smal og ligger 290 m over havet. Dalen er bred nede ved Kobbvatn og Kobbvassgrenda, cirka 10 m over havet. Gjerdalsvatnet et stykke opp i dalen, er omtrent 2 km lang og ligger 212 m over havet.[1][2] Inn i Gjerdalsvatnet renner blant annet Stillelva, Livsejhkå og Reinokselva.

Gjerdalsvatnet, som tilhører Kobbelvvassdraget løper ut i Gjerdalselva som drenerer snaufjellet inn mot grensefjellene mot Sverige. Elva renner ned gjennom dalen og ut i Kobbvatnet. Gjerdalselva er sterkt regulert i forbindelse med kraftutbygging. Den renner stri med flere fossefall, men har også stille partier. Dalen er frodig og omkranset av høye fjell, med Gjerdalstinden 1233 m over havet som den største. Nede ved Kobbvatnet går Europavei 6 i nord-sørlig retning, mens hele Gjerdalen gjennomløpes av en anleggsvei fra perioden med kraftutbygging i 1980-årene. Området preges ellers av betydelige inngrep i forbindelse med kraftutbygging.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Hele dalen ligger i et område med magmatiske bergarter som granitt. Bare i et område rundt fjellet Nuorjovárre er det skiferbergarter, dessuten er det ved Ráskkavárre en kolle av serpentin.[3][4]

I fjellområdene er det partier som veksler mellom storsteinet ur i høye, bratte fjellsider og områder med flatere, småkupert terreng. I øvre deler av dalen er det mest nakne svaberg, mange steder overstrødd med løse steinblokker. Nedover i dalen er det blokkberg, og vegetasjonen blir mer og mer høyvokst.[5]

Nedenfor Gjerdalsvatnet er dalen bred og dalsidene bratte ved overgang til fjellene. I den øvre delen er det kraftig kupert blokkmark. Lenger nede blir terrenget jevnere, og det ligger tykke lag med løsmasser. Flere steder er det naturlige terrasser opp langs dalsidene.[5] Dalen er generelt sterkt preget av morenemasser direkte avsatt av breer og av fluvial utvikling (avleiringer i rennende vann) i kvartær, samt nåtidige løsmaterialer. [3][6]

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Bjønnkam finnes i øvre deler av dalen.
Rome vokser på myrene i dalen.

Den nedre delen av Gjerdalen opp til 200 m over havet regnes til barskogbeltet, mens området over denne høyden tilhører bjørkeskogbeltet. Det er også innslag av bjørkeskog i barskogbeltet, noe av dette skyldes at tidligere dyrket mark gror til. På løsmasser i nedre del av dalen er det furuskoger med bregner og lyng. En del gran er plantet ut. Furuskogene i dalen vokser for det meste på næringsfattig, grunne løsmasser, sammen med berg med gråmose og lav.[7]

På nordsiden av dalen, over skoggrensen, er det svaberg som overskylles med vann når det kommer nedbør og dermed påvirker vegetasjonen nedenfor. Der dreneringen i terrenget ikke er tilstrekkelig, dannes det myr. Der forholdene gir så god drenasje at jordsmonnet i overflaten tørker opp i regnfrie perioder, finnes vegetasjon med dominans av blåtopp. Ellers finnes det enger uten trær og partier med bjørkeskog.[7]

I dalbunnen ovenfor Gjerdalsvatnet og oppover langs dalsidene vokser det delvis tett bjørkeskog, med partier med vierkratt langs myrkanter og elvebredder. Der elven går rolig, og i brede partier med fint substrat, er det mer vannvegetasjon i form av moser.[5]

Nordøst for Gjerdalsvatnet er det noen avsnørte kroksjøer. Her er det vekselvis sumper, myr, tørr bjørkeskog og fuktig bjørkeskog. Myrene her er næringsfattige, mens skogsområdene har stort innslag av urter.[7]

Tverrdalen er en sidedal mot vest nederst i dalen. Der er det god tilførsel av sigevann i grunnen, som gir frodige urt- og storbregnevegetasjon. Her er det bjørkeskog som dominerer. Nedenfor Gjerdalstinden er det vegetasjon karakterisert av høye stauder. Kystplanten bjønnkam finnes i øvre deler av dalen. Ovenfor Gjerdalsvatnet er det næringsfattige bjørkeskoger med krøkebærlyng, røsslyng og blokkebær. Det er få store, sammenhengende myrer, og de som finnes har fattig vegetasjon. Rome er vanlig på myrene.[7]

Nederste del av dalen karakteriseres av et deltaområde på grunn av løsmasser Gjerdalselva har lagt igjen. Området er dominert av lauvskog med tilgrensning mot dyrket mark og boliger.[8]

I nedre deler av Gjerdalen har forskjellige fugler tilhold, og domineres av arter som løvsanger, bjørkefink og gråsisik. Dette er arter som er vanlige i subalpine bjørkeskoger i Fennoskandia. Der det er furuskog finnes rødstjert. I den øvre delen er fuglene færre, og miljøet karakteriseres som oligotroft, altså næringsfattig. Arter som blåstrupe og heipiplerke er vanlige her. Generelt er fuglefaunaen i området fattig, men mange av de vanligste artene påtreffes. Ornitologiske undersøkelser ble gjort i 1977 i forbindelse med planer for kraftutbygging (året var sannsynligvis et dårlig år for reproduksjon og kan derfor ha gitt et for dårlig inntrykk).[3] I den nederste delen av dalen er det registrert lokale bestander av orrfugl og storfugl. Området antas å være viktig som beiteområde om sommeren. Kobbvatnet har sannsynligvis en viss betydning som rasteområde for ender og vadefugler på vår- og høsttrekk.[8]

I Gjerdalselva er det sjøørret og sjørøye, samt laks, innlandsrøye og innlandsørret. Gjerdalselva er antatt å ha gode gyteforhold for både laks og sjøørret.[8] Nederst i Gjerdalen finnes lokale bestander av elg og oter. Redusert vannføring i Gjerdalselva antas å ha hatt negativ innvirkning på oterstammen. Lokaliteten har en viktig som overvintringsområde for elg.[8]

Det er ikke registrert spesielle botaniske verneverdier i dalen.[8] I forbindelse med naturtypekartleggingen, oppsummert av Miljødirektoratet, er elvedeltaområdet vurdert til å ha viktig verdi. Det er betegnet som LNF-område i kommuneplanen.[8]

Historie og kulturminner[rediger | rediger kilde]

I Gjerdalen finnes spor etter samisk bruk helt siden vikingtiden. De har siden middelalderen benyttet dalen i forbindelse med reinflytting og beite, mens bruken før den tid er usikker. Muligens var det samiske jegere som holdt til i området før reinhold ble vanlig. Under andre verdenskrig var det fangeleirer i dalen i forbindelse med jernbanebygging.

Samiske kulturminner[rediger | rediger kilde]

Øverst i Gjerdalen, på nordsiden av innsjøen Jierddajávrre, 569 m over havet, finnes rester av steinmurer som ble brukt i forbindelse med reindrift. Dette er et kulturminnefelt med tilrettelegging, med spor etter teltboplasser fra 1000-tallet og fremover. Området inneholder en melkeplass, sperregjerder og en heller.[9] Murene danner ikke rette linjer, men går mellom store steinblokker som dermed er med på å danne stengsler. Selv om steinmurene ikke er høyere enn 60–70 cm, var det sannsynligvis tilstrekkelig til å holde små og tamme reinflokker innenfor innhegningene. En regner videre med at de var i bruk om sommeren. Det er sikre spor etter to slike parallelle steinmurer med 100 m avstand, men utydelige spor gjør at en spekulerer på om det også kan ha vært en tredje mur lengre bort.[10]

De øverste delene av dalen har vært benyttet av reindriftssamer som hadde vinterbeite på svensk side av Kjølen. Samene som hadde rein på helårsbeite på norsk side, holdt sine dyr på nordsiden av dalen ved innsjøen Livssejávrre. Gjerdalselva dannet grenseskille mellom reindriftsamer fra henholdsvis Norge og Sverige. På den andre siden av grensen ligger de svenske samebyene Sirkas, Jåhkåkaska og Torpo, i Lule Lappmark. Fra disse stedene har det gått trekkruter over til norske områder.[11]

Reinflokken følger simlenes trekkinstinkter om våren. Når simlene nærmer seg kalving i midten av mai, ønsker de å kalve på en bestemt plass og helst på barmark. Flokkene trekkes mot fjellet og flate sletter der vinden har blåst mesteparten av snøen vekk gjennom vinteren. Simle og kalv er for seg selv i tre uker på slike bare områder, og når de har fått restituert seg, trekker de mot resten av flokken. Sommerbeitet begynner etter dette, men om det er varmt og mye mygg og klegg, trekker de opp til høyfjellet, snøfonner og vind.[12] Områder som Gjerdalen var og er således attraktive for reindrift.

Det er flere spor etter sommerboplasser i Gjerdalen. Spesielt er det ildsteder (árran) med trekull som er av interesse, fordi det kan brukes til radiokarbondatering (radiologiske undersøkelser for datering). En har funnet en boplass som var i bruk en gang mellom år 710 og 1030, altså vikingtid. Det er også funnet en boplass fra middelalderen og én fra 1700-tallet. Om den tidligste boplassen har vært brukt for reindrift eller for fangst er usikkert, men de fleste historikere mener at reindrift ikke kom i gang før på 1600-tallet. Vanligvis brukte samene telt (låvdagoahte) på sommerboplasser.[13]

Andre brukere[rediger | rediger kilde]

Tidligere har det vært ferdselsvei mellom Gjerdalen og Mørsvikbotn, en sidefjord til Folda. De som gikk gjennom Gjerdalen var jegere, folk som skulle nordover til Hellemobotn innerst i Tysfjorden og samer med vinterbeite på svensk side. Ferdselsveien er beskrevet i major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller (1742–1745): «De fra Norfolden gaae stien fra Morkesviig Sønden for Sildhob-Vatten, norden forbi Kaab-vatten, over Gierdalen og dens Elv, imellem Niønes og Vilkisbagta, siden imellem Vastein-vatten paa Søndre og Vaisa samt Rarto-Fielde paa Nordre Side over Lill-Pitum Elv, siden over Kiesuris og Gassa-vardo til Lule-Lapmark».[9]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under det tyske angrepet på Norge i 1940 var Gjerdalen og fjelldalene nordover mot Hellemobotn valgt som rute for den tyske Operasjon Bøffel. «Bøffelmarsjen» bestod av ti kompanier med artilleri og ingeniørsoldater. Marsjen skulle foregå nattestid og på land, for å unngå angrep fra de allierte i fjordene. Målet var å sende 2531 soldater over fjellene til Narvik, som unnsetningsstyrke for de tyske styrkene i slaget om Narvik.[9]

Rester etter en jernbanebro for den påbegynte Polarbanen.

I Gjerdalen er det satt opp minnesmerker og det finnes også spor etter andre hendelser under andre verdenskrig. Blant annet den påbegynte Polarbanen, som skulle føres fram til Narvik og videre nordover. Den skulle gi en sammenhengende jernbane gjennom hele Norge fra sør til nord. Det fantes i området to fangeleirer for de som arbeidet med byggingen. Det finnes ikke sikre tall for antall fanger eller hvor mange som døde. Dog vet en at rundt 70 ble gravlagt på en gravplass i Gjerdalen.[9]

Næring og ressursutnytting[rediger | rediger kilde]

Kobbelv kraftverk utnytter de store vannkraftressursene i området. I tillegg er reindriften av betydning.

Vannkraftutbygging i 1980-årene[rediger | rediger kilde]

Kobbelv kraftverk utnytter vannfallet fra blant annet Livsejávrre og Reinoksvatnet, via lange overføringstunneler. Dermed er vannføringen i Gjerdalselva sterkt redusert. På slutten av 1980-årene ble det utført geologiske undersøkelser etter sjeldne jordartsmetaller, uran og thorium i området fra Hellemobotn og sørover. I Gjerdalen ble det funnet små forekomster av beryllium, yttrium, cerium og lantan, samt flere andre. Disse var for små eller for lavgehaltige til å kunne utnyttes økonomisk.[14]

Reinbeite[rediger | rediger kilde]

Gjerdalen og omkringliggende områder tilhører Stajggo-Hamber reinbeitedistrikt (nummer 27), med utstrekning i kommunene Sørfold, Hamarøy, Steigen og Tysfjord. Reinen kommer inn i området fra øst om våren for å beite på barflekker, hovedsakelig på lav og lyng, samt planteskudd. Hele dalen ned mot Kobbvatnet er viktig for vårbeite og kalving. Om våren sprer dyrene seg over hele den nedre delen av dalen for å finne næring, rolige plasser og le for kalvene. Senere på sommeren styres reinens tilholdsteder av vær og insektsplagen. På stille og varme dager trekker de opp i høyden for å finne steder med vinddrag, slik at de unngår insekter. Tilholdssteder vil da være høyereliggende områder både nord og sør for dalens høyeste deler. På høsten trekker dyrene ned i dalen for paring, samtidig er området viktig for beite. Om vinteren beiter dyrene øst og nordøst for dalen, i områdene inn mot riksgrensen mot Sverige.[15]

I tillegg til beite, er Gjerdalen av betydning for flytteleier (trasé for reinflokker) for rein, sørover på tvers av dalen mot områder nedenfor og vest for fjellet Juoksatjåhkkå og langs selve dalen. Slike forflytninger gjøres for å utnytte beiteområdene best mulig.[15]

Nye planer for kraftutbygging[rediger | rediger kilde]

Rundt 2010 var det planer og utredninger om å bygge et kraftverk og en pumpestasjon i enden av Gjerdalen (Reinoks kraftverk og Reinoks pumpe). Kraftverket var planlagt satt inn i den eksisterende overføringskanalen (nordoverføringen) for Kobbelv kraftverk, for å utnytte vannfallet her. Hensikten med en pumpestasjonen er å løfte vann fra Reinokselva og inn i overføringstunnelen.

Kraftverket vil ha lite betydning for tap av naturareal, men spesielt i anleggsperioden vil konsekvensene være negative.[15]

Det har også vært planer for bygging av et kraftverk i forbindelse med Gjerdalsvatnet, men i 2012 ble det konsesjonssøknaden for kraftverket avslått.[16]

Hverken Reinoks kraftverk eller Reinoks pumpe er bygget. Derimot er Raukforsen kraftverk realisert, med inntaksdam nedenfor Gjerdalsvatnet.

Friluftsliv, jakt og fiske[rediger | rediger kilde]

Gasskatjåhkkå til venstre i bildet, er det høyeste fjellet i Hamarøy. Gjerdalen gir enkel tilgang til mange av fjellene i området.

Gjerdalen representerer et høyfjellslandskap med blankskurte berg. Området er lett tilgjengelig i sommerhalvåret på grunn av anleggsveien etter utbyggingen av Kobbelv kraftverk.[9]

Gjerdalsvatnet og Gjerdalsområdet tilbyr gode turmuligheter og er blant de mest attraktive friluftsområdene i Sørfold. Dalen kan benyttes som innfallsport til Sveriges største nasjonalpark, Padjelanta. Ellers brukes området til jakt og fiske, samt skigåing, sykling, toppturer, klatring, buldring (klatring i store steinblokker) og lengre fjellturer. Ved Gjerdalsvatnet er det tilrettelagt for forskjellige friluftsaktiviteter. Ved hytta til Fauske og Sørfold Jeger- og Fiskeforening er det en fiskebrygge for rullestolbrukere.[9]

Området rundt Kobbvatnet og Gjerdalen er et av de viktigste friluftsområder i kommunen. Kobbvatnet er åpent for fiske ved salg av fiskekort, med stang og for dorging i en begrenset periode. Videre er det tre elgvald i området Kobbvatn–Gjerdalen, hvor det har blitt felt elg hvert år.[8]

Tinden Gasskatjåhkkå (1517 moh) danner grensepunkt mellom Sørfold og Hamarøy. Det er dessuten det høyeste fjellet i Hamarøy.[9] Gjerdalen er naturlig innfallsport for bestigning av denne og andre tinder.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aune 1980, s. 8–9
  2. ^ Aune 1980, s. 32
  3. ^ a b c Prestrud, Pål (1985). Nordland fylke : naturvitenskaplige verdier og vassdragsvern. Blindern, Oslo: Det nasjonale kontaktutvalget for vassdragsregulering. ISBN 8290420064. 
  4. ^ Faugli, Per Einar (1980). Kobbelvutbyggingen. Universitetet i Oslo, Kontaktutvalget for vassdragsreguleringer. s. 10–12. ISBN 8272310112. 
  5. ^ a b c Koksvik, Jan Ivar og Dalen, Terje (1977). Kobelv- og Sørfjordvassdraget i Sørfold og Hamarøy kommuner. Foreløpig rapport fra ferskvannsbiologiske undersøkelser i 1977. Zoologisk serie 1977-18. Det kongelige norske videnskabers selskap, museet. s. 6–13. ISBN 82-7126-159-2. 
  6. ^ Faugli, Per Einar (1980). Kobbelvutbyggingen. Universitetet i Oslo, Kontaktutvalget for vassdragsreguleringer. s. 13–20. ISBN 8272310112. 
  7. ^ a b c d Aune 1980, s. 32–33
  8. ^ a b c d e f g «Elvedeltadatabasen – Gjerdalselvas utløp i Kobbvatnet – Regine: 167.C2 (KOBBELVVASSDRAGET)». Miljøverndirektoratet. Besøkt 11. august 2022. 
  9. ^ a b c d e f g «Gjerdalen». fjordinord.no. Besøkt 10. august 2022. 
  10. ^ Pramli 2000, s. 11–13
  11. ^ Pramli 2000, s. 7
  12. ^ Pramli 2000, s. 8
  13. ^ Pramli 2000, s. 14–17
  14. ^ Korneliussen, A. m.fl. (1988). Sjeldne jordartselementer i Hellemoboten–Linnajavrre-regionen, Tysfjord, Hamarøy og Sørfold kommuner, Nordland (PDF). NGU. ISSN 0800-3416. 89.099. 
  15. ^ a b c Eilertsen, Svein Morten (2012). Reinoks kraftverk og Reinoks pumpe – Konsekvensutredning reindrift. Volum 7 (142 2012 utg.). Bioforsk Nord Tjøtta. ISBN 978-82-17-00995-5. 
  16. ^ «Løyve til Raukforsen kraftverk og avslag til Gjerdalsvatnet kraftverk». NTB. 19. april 2012. Besøkt 11. august 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]