Bygningsvern i Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Forth Bridge, formgitt av Benjamin Baker og John Fowler, åpnet i 1890, og i dag eid av Network Rail, er en vernet konstruksjon i klasse A, listet av Historic Scotland.

Bygningsvern i Storbritannia baserer seg hovedsakelig på at byggverk av spesiell arkitektonisk, historisk eller kulturell interesse tildeles vernestatus, som listed building. Ordningen har vært i bruk siden den ble innført i Town and Country Planning Act 1947, og er pr. 2007 brukt på omkring en halv million byggverk eller deler av byggverk.

En vernet bygning kan ikke rives, utvides eller endres uten tillatelse fra lokale planmydigheter. Under behandling av slik søknad vil normalt et relevant regjeringsorgan bli rådspurt. Eierne av vernede bygninger er i en del tilfeller pliktige til å holde dem vedlike. Brudd på reglene kan føre til strafferettslig forfølgelse. Av denne grunn kan eier av en bygning som er foreslått vernet protestere mot verning.

De fleste byggverk som er med er vernet er vanlige hus av forskjellige slag, både private, offentlig og næringsbygninger. Men man finner også vernede broer, monumenter, skulpturer, krigsminnesmerker, milestolper, porter og annet. Fornminner, militære bygninger og ubebodde bygninger kan vernes under annen lovgivning, som scheduled ancient monuments. Naturområder, inkludert hager, kan også vernes under andre lover.

England og Wales[rediger | rediger kilde]

I England og Wales er gjeldende lov for bygningsvern Planning (Listed Buildings and Conservation Areas) Act 1990. Ordningen administreres i England av English Heritage, som er underlagt Department for Culture, Media and Sport, og i Wales av Cadw. Det føres et eget register over vernede bygninger som står i fare for å forfalle, Buildings at Risk Register.

Det gis tre forskjellige nivåer av vernestatus, der Grade I er strengest i forhold til mulighetene til å få utføre endringer:

  • Grade I: Bygninger av særskilt stor eller nasjonal arkitektonisk eller kulturell interesse.
  • Grade II*: Bygninger av spesiell betydning eller regional interesse.
  • Grade II: Bygninger av spesiell arkitektonisk eller historisk interesse.

Tidligere fantes også Grade III, men denne ble avskaffet i 1970. Frem til 1977 ble betegnelsene Grade A, B og C brukt om anglikanske kirker som var i bruk; disse er nå overført til betegnelsene Grade I, II* og II.

Det er pr. 2007 foreslått å fjerne Grade II*, og å nedgradere de fleste byggverkene i denne kategorien til Grade II. 91% av de som har levert høringsuttalelser var negative til dette, men English Heritage antar at lovendringen vil bli vedtatt.[1]

Pr. mai 2003 var omkring 442 000 registrert vernevedtak, av hvilke 418 000 (94,5%) var Grade II, 18 000 (4,1%) var Grade II* og 6000 (1,4%) Grade I. 45% av Grade I-byggverkene var anglikanske sognekirker. Totalt er omkring 500 000 byggverk vernet, ettersom mange vedtak omfatter mer enn en bygning. Der verningsvedtaket kun spesifiserer en del av bygningen gjelder restriksjonene på endringer uansett hele bygningen.

Enkelte bygninger er i seg selv ikke regnet som verneverdige, men er vernet fordi de utgjør en del av en gruppe, for eksempel bygningene rundt torget i en by. Slik verning kan også gis på lavere nivå, med å gjøre området til et conservation area. Regelverket er da langt mildere, men det er restriksjoner på muligheten til å utføre endringer på bygningene.

Den generelle politikken er at alle bygninger reist før 1700 «som er bevart i noenlunde original stand» og de fleste bygninger reist mellom 1700 og 1840 skal vernes. Blant bygninger fra viktoriansk tid og senere utøves skjønn i hvert enkelt tilfelle. Svært få bygninger som er nyere enn tretti år er vernet, og bygninger som er under ti år blir aldri vernet.

Fjerning av vernestatus er teoretisk mulig, men forekommer svært sjelden.

Nord-Irland[rediger | rediger kilde]

I Nord-Irland forvaltes bygningsvern av Environment and Heritage Service i henhold til artikkel 42 i Planning (Northern Ireland) Act 1991.

Det er fire vernenivåer:

  • Grade A: Bygninger av nasjonal betydning og fremragende typeeksempler.
  • Grade B+: Bygninger av regional betydning, eller bygninger som kunne kvalifisert til Grade A men som har senere tillegg eller dårlig vedlikehold.
  • Grade B1: Bygninger av lokal betydning, eller gode typeeksempler.
  • Grade B2: Bygninger som kunne kvalifisert til Grade B1 men som har senere tillegg eller dårlig vedlikehold.

Skottland[rediger | rediger kilde]

I Skottland er verning regulert gjennom Town and Planning (Listed Buildings and Conservation Areas) (Scotland) Act 1997. Historic Scotland, som er underlagt Scottish Executive og Skottlands parlament, forvalter verneordningen.

Det er tre vernenivåer:

  • A: Bygninger av nasjonal eller internasjonal betydning, og viktige typeeksempler.
  • B: Bygninger av regional betydning, og betydelige typeeksempkler.
  • C: Bygninger av lokal betydning, og gode typeeksempler.

Pr. 2005 var omkring 8% av de vernede byggverkene i kategori A, 60% i kategori B og 32% i kategori C.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]