Cream

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cream
Cream
Ginger Baker, Jack Bruce og Eric Clapton
Opphav London, England
Periode 19661969
1993
2005
Sjanger Blues-rock, psychedelic rock, hard rock, acid rock, acid blues
Plateselskap Reaction, Polydor, Atco
Tidligere medlemmer
Jack Bruce
Eric Clapton
Ginger Baker

Cream var et Britisk bluesrock-band som var aktive på 1960-tallet. Bandet er en supergruppe bestående av bassist/vokalist Jack Bruce, gitarist/vokalist Eric Clapton, og trommeslager Ginger Baker. Soundet deres var karakterisert av en krysning av blues, hardrock og psykedelisk rock.[1] I ettertid er den blitt kalt for å ha vært «den første supergruppen», hvor Claptons bluesgitar-spilling ble kombinert med den kraftfulle stemmen og de intense basslinjene til Jack Bruce og den jazz-influerte trommingen til Ginger Baker. De har solgt over 15 millioner album over hele verden.[2] Wheels of Fire var verdens første platina-selgende dobbelt-album.[3] Cream er bredt anerkjent for å være den første merkbare og funksjonerende supergruppen.[4][5][6]

Creams musikk inkluderte sanger basert på tradisjonell blues, som for eksempel «Crossroads» og «Spoonful», og moderne blues, som på «Born Under a Bad Sign», såvel som mer eksentriske sanger sånn som «Strange Brew», «Tales of Brave Ulysses» og «Toad». Creams største hits var «I Feel Free» (UK, #11),[7] «Sunshine of Your Love» (US, #5),[8] «White Room» (US, #6),[8] "Crossroads" (US, #28),[8] og «Badge».

Cream, sammen med The Jimi Hendrix Experience, hadde stor betydning for populærmusikken på den tiden, og sammen med Hendrix populæriserte de wah-wah pedalen. De sørget for et tungt og teknisk dyktig musikalsk tema som bebudet tilsynekomsten av andre Engelske band, sånn som Led Zeppelin, Deep Purple og The Jeff Beck Group sent på 60-tallet. Bandets live-opptredener influerte progressive rockeband som Rush,[9] jam band som The Allman Brothers Band, Grateful Dead og Phish, og heavy metalband, sånn som Black Sabbath.[10]

Cream ble rangert nummer #16 på VH1s 100 Greatest Artists of Hard Rock.[11]

Historie[rediger | rediger kilde]

Cream spilte blues og rock blandet med psykedelisk musikk, de regnes som grunnleggere av formatet powertrio og slo igjennom i 1967 med «I Feel Free».

Eric Clapton var blant de første som skaffet seg Wah-wah pedal. Han brukte den effektfullt og med presisjon på låta «Tales of Brave Ulysses», og snart var Wah-wah pedalen standard for en hver sologitarist med ambisjoner om berømmelse på instrumentet.

Snart slutt[rediger | rediger kilde]

Trioen var aktiv i bare to år, men i denne tiden var den umåtelig populært. Cream viste også veien for den fremtidige hardrocken med låter som «Sunshine of your Love», (med et riff som bare ventet på å bli oppdaget), og med «Strange Brew».

Bandet besto naturlig nok av tre store egoer, som utfordret hverandre og spilte briljant sammen. De var jo alle enere på sine respektive instrument. I daglig omgang hadde vanskelig for å omgås hverandre. Dermed besluttet de i 1968 å oppløse Cream, noe som på alle kanter ble møtt med vantro og forundring, da gruppen uten avbrudd var regnet som den største i sin genre.

Gjenforening i 2005[rediger | rediger kilde]

Den 2. mai 2005 ga de sin første av tre gjenforeningskonserter. Den fant sted i Royal Albert Hall, hvor de også 36 år tidligere hadde holdt sin avskjedskonsert.

Musikerne[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Unterberger, Richie. Cream: Biography (en). allmusic.com. Besøkt 30. juni 2008.
  2. ^ Time.com – Cream: Still Rising To The Top (Besøkt 31. oktober 2012)
  3. ^ Cream - the Band (en). BBC (20. september 2000). Besøkt 30. juni 2008.
  4. ^ Musicradar.com
  5. ^ CNN.com
  6. ^ Whereseric.com
  7. ^ Cream: Classic Artists [DVD]. Image Entertainment.
  8. ^ a b c Cream: Biography: Rolling Stone. RollingStone.com. Besøkt 8. juli 2008.
  9. ^ allmusic (((Rush > Overview))). Allmusic.com. Besøkt 8. november 2008.
  10. ^ allmusic (((Black Sabbath > Overview))). Allmusic.com. Besøkt 8. november 2008.
  11. ^ VH1's 100 Greatest Artists of Hard Rock (20-1) (en). VH1 (2000). Besøkt 26. juni 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]