Jupiters måner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jupiter og de fire største månene (montasje)

Jupiters måner er en gruppe på minst 95 måner[1] som kretser rundt planeten Jupiter. 57 av disse har fått navn. Dette er det nest største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet.[2][3] De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen.

Siden 1892 har 91 mindre jovianske[N 1] måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske guden Jupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.

Åtte måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke har særlig inklinasjon i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de gikk i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye mindre og nærmere Jupiter; de er kilder til støvet i Jupiters ringer.

Jupiters øvrige måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner.

Den relative massen til de jovianske månene. De som er mindre enn Europa vises ikke i denne skalaen, og satt sammen ville de bare blitt synlige ved 100× forstørrelse.

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Månenes fysiske egenskaper og baneegenskaper varierer mye. De fire galileiske månene er alle over 3 100 km i diameter. Den største av dem, Ganymedes, er større enn Merkur og det niende største objektet i solsystemet etter solen og syv av planetene. Alle andre jovianske måner er mindre enn 250 km i diameter og de fleste overgår så vidt 5 km. Baneformene går fra nesten perfekt sirkulære til høyt eksentriske og inklinerte, og mange går i bane i motsatt retning av Jupiters rotasjon (retrograd bevegelse). Omløpstider varierer fra syv timer (mindre tid enn hva Jupiter bruker rundt sin egen akse) til omtrent tre tusen ganger mer (nesten tre år på jorden).

Opprinnelse og utvikling[rediger | rediger kilde]

Jupiters regulære satellitter antas å ha blitt dannet fra en sirkumplanetær skive, en ring av akkresjonsgass og fast støv analogt til en protoplanetarisk skive.[L 1][L 2] De kan være restene av galileiske massesatellitter som ble dannet tidlig i Jupiters historie.[L 1][4]

Simuleringer antyder at selv om skiven hadde en relativt lav masse til enhver tid, gikk en vesentlig del (flere titalls prosent) av Jupiters masse som var fanget fra soltåken gjennom skiven. Det kreves imidlertid bare en skivemasse på 2 % av Jupiters for å forklare de eksisterende satellittene,[L 1] og dermed kan det ha vært flere generasjoner av galileiske massesatellitter i Jupiters tidlige historie. Hver generasjon av satellitter ville ha gått i en spiral innover mot Jupiter på grunn av draget fra skiven med nye måner som ble dannet fra rester innfanget fra soltåken.[L 1] Innen tidspunktet for når dagens (muligens femte) generasjon ble dannet hadde skiven blitt tynnet ut til det punktet hvor den ikke lenger er sterkt utsatt for månenes baner.[4] De nåværende galileiske månene ble fortsatt påvirket og falt inn i og ble delvis beskyttet av en baneresonans som fremdeles eksisterer for Io, Europa og Ganymedes. Ganymedes' større masse betyr at den ville ha vandret innover i en større hastighet enn Europa eller Io.[L 1]

De ytre irregulære månene antas å stamme fra passerende asteroider mens skiven fremdeles var tilstrekkelig massiv til å absorbere mye av deres moment og fange dem inn i en bane. En rekke av disse brøt opp av påkjenningen av innfangingen eller ved en kollisjon med andre små legemer, og dannet familiene vi ser i dag.[L 3]

Oppdagelse[rediger | rediger kilde]

Jupiter og de galileiske måner gjennom et 10" (25 cm) Meade LX200-teleskop
De galileiske måner. Fra venstre til høyre, i økende avstand fra Jupiter: Io, Europa, Ganymedes og Callisto
De galileiske måner og deres baner rundt Jupiter
Se også: Tidslinje for oppdagelsen av planeter og deres måner i solsystemet

Den første hevdede observasjonen av en av Jupiters måner tilhører den kinesiske astronomen Gan De (400–340 f.Kr.) fra rundt 364 f.Kr.[L 4] De første sikre observasjonene ble gjort av Galileo Galilei i 1609.[L 5] Innen mars 1610 hadde han sett de fire massive galileiske måner med sitt teleskop med 30×forstørrelse:[L 6] Ganymedes, Callisto, Io, og Europa.

Ingen andre satellitter ble oppdaget før E.E. Barnard observerte Amalthea i 1892.[L 7] Ved hjelp av teleskopisk fotografi fulgte ytterligere oppdagelser raskt i løpet av det tyvende århundre. Himalia ble oppdaget av Charles Dillon Perrine i 1904,[L 8] Elara av Perrine i 1905,[L 9] Pasiphaë av Philibert Jacques Melotte i 1908,[L 10] Sinope av Seth Barnes Nicholson i 1914,[L 11] Lysithea og Carme av Seth Barnes Nicholson i 1938,[L 12] Ananke av Nicholson i 1951,[L 13] og Leda av Charles T. Kowal i 1974.[L 14] Themisto ble observert av Kowal i 1975,[L 15] men på grunn av utilstrekkelige observasjonsdata var den borte frem til 2000. Voyager-sondene oppdaget tre indre måner i 1979: Metis (Voyager 1, Stephen P. Synnott), Adrastea (Voyager 2, David C. Jewitt) og Thebe (Voyager 1, Synnott).[L 16]

Mellom oktober 1999 til utgangen av 2003 fant forskere 45 nye måner ved å bruke sensitive bakkebaserte detektorer. De fleste ble oppdaget av et lag ledet av Scott S. Sheppard og David C. Jewitt.[5] Andre oppdagere som bør nevnes er Elizabeth Roemer, Brett J. Gladman og Timothy B. Spahr. Callirrhoe ble oppdaget den 6. oktober 1999. Månene Dia, Iocaste, Praxidike, Harpalyke, Taygete, Chaldene, Erinome, Kalyke, Isonoe og Megaclite ble oppdaget i 2001. Euporie, Euanthe, Orthosie, Hermippe, Thyone, Aitne, Kale, Eurydome, Pasithee, Arche, Sponde og Autonoe ble oppdaget i 2002. S/2003 J 12, Eupheme, S/2003 J 18, Thelxinoe, Helike, S/2003 J 16, Mneme, Herse, S/2003 J 19, S/2003 J 15, S/2003 J 10, S/2003 J 23, Aoede, Kalliochore, Kore, Cyllene, Eukelade, S/2003 J 4, Hegemone, S/2003 J 9, S/2003 J 5 og S/2003 J 2 ble oppdaget i 2003. Disse månene går i lange, eksentriske og generelt retrograde baner. Gjennomsnittsstørrelsen er ca. 3 km, og de største er omtrent 9 km i diameter. De antas å være innfangede asteroider eller kanskje kometlegemer, muligvis fragmentert i flere deler,[L 17] men svært lite er kjent om dem.

Fra 2010 til 2017 ble ytterligere 6 måner oppdaget: S/2010 J 2 og S/2010 J 1 i 2010, S/2011 J 1 og S/2011 J 2 i 2011, S/2016 J 1 i 2016 og S/2017 J 1 i 2017.[6] I 2018 ble det oppdaget ti nye måner, og flere ble oppdaget i 2021 og 2022. Dette får det antallet måner opp i 95.[7] Dette er det nest høyeste antallet måner rundt noen planet i solsystemet (Saturn har flere med 145 måner).

Navngiving[rediger | rediger kilde]

De galileiske månene til Jupiter (Io, Europa, Ganymedes og Callisto) ble navngitt av Simon Marius like etter oppdagelsen i 1610.[L 18] Frem til det 20. århundre ble imidlertid disse navnene tatt ut av bruk, og i stedet ble de i astronomisk litteratur bare referert til som «Jupiter I», «Jupiter II» osv., eller som «Jupiters første måne», «Jupiters andre måne» osv.[L 18] Navnene Io, Europa, Ganymedes og Callisto ble populære i det 20. århundre, mens de resterende månene, vanligvis nummerert med romertall V (5) til XII (12), forble uten navn.[L 19] Ved en populær, dog uoffisiell, konvensjon ble Jupiter V (oppdaget i 1892) gitt navnet Amalthea, først brukt av den franske astronomen Camille Flammarion.[5]

De andre månene ble i hoveddelen av astronomisk litteratur bare referert til ved sine romertall (dvs. Jupiter IX) frem til 1970-årene.[L 20] I 1975 tildelte Den internasjonale astronomiske unions (IAU) arbeidsgruppe for nomenklatur i det ytre solsystemet navn til satellittene V–XIII,[L 21] og utarbeidet en formell prosess for navngiving av fremtidige satellitter som blir oppdaget.[L 21] Praksisen var å navngi nyoppdagede måner rundt Jupiter etter elskerinner og favoritter av guden Jupiter (Zevs), og siden 2004 også etter deres etterkommere.[8] Alle Jupiters måner fra XXXIV (Euporie) er oppkalt etter døtrene til Jupiter eller Zevs.[8]

Noen asteroider deler navn med Jupitermåner: 9 Metis, 38 Leda, 52 Europa, 85 Io, 113 Amalthea og 239 Adrastea. Ytterligere to asteroider delte tidligere navn med Jupitermåner, men forskjellige stavemåter ble innført av IAU: Ganymedes og asteroiden 1036 Ganymed; og Callisto og asteroiden 204 Kallisto.

Grupper[rediger | rediger kilde]

Banene til Jupiters irregulære satellitter og hvordan de samles i grupper: etter store halvakse (den horisontale aksen i Gm); etter inklinasjon (den vertikale aksen); og baneeksentrisitet (de gule linjene). De relative størrelsene er indikert av sirklene.

Regulære satellitter[rediger | rediger kilde]

Disse deles inn i to grupper:

  • Indre satellitter eller Amaltheagruppen: Metis, Adrastea, Amalthea og Thebe. Disse går i bane svært nær Jupiter; de innerste to banene er mindre enn en joviansk dag. De to sistnevnte er henholdsvis den femte og den syvende største månene i det jovianske systemet. Observasjoner antyder at i hvert fall det største medlemmet, Amalthea, ikke ble dannet i sin nåværende bane, men lengre fra planeten eller at den er et innfanget himmellegeme fra solsystemet.[L 22] Sammen med et antall indre små måner, som enda ikke er oppdaget, fyller og vedlikeholder disse månene Jupiters svake ringsystem. Metis og Adrastea bidrar til å opprettholde Jupiters hovedring, mens Amalthea og Thebe vedlikeholder hver sin svake ytterring.[L 23][L 24]
  • Hovedgruppen eller galileiske måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Med radier som er større enn noen av dvergplanetene er de noen av de største objektene i solsystemet utenom solen og de åtte planetene etter masse, og Ganymedes overgår planeten Merkur i diameter. De fire månene er henholdsvis de fjerde, sjette, første og tredje største naturlige satellittene i solsystemet og inneholder nesten 99,999 % av all massen i bane rundt Jupiter. Planeten er nesten 5 000 ganger mer massiv enn de galileiske månene.[N 2] De indre månene er også del av en 1:2:4-baneresonans. Modeller antyder at de ble dannet av sakte akkresjon i en joviansk tåke med lav tetthet – en skive med gassen og støvet som fantes rundt Jupiter etter dannelsen – som varte opp mot 10 millioner år i tilfellet med Callisto.[L 25]

Irregulære satellitter[rediger | rediger kilde]

Jupiters ytre måner og deres høyt inklinerte baner

Utdypende artikkel: Irregulær måne

De irregulære satellittene er vesentlig mindre objekter med fjernere og mer eksentriske baner. De danner familier med objekter som deler likheter i bane (store halvakse, inklinasjon, eksentrisitet) og sammensetning; det antas at disse i det minste er delvise kollisjonsfamilier som ble til da større (men fremdeles små) foreldrelegemer ble knust av støt fra asteroider fanget av Jupiters gravitasjonsfelt. Disse familiene bærer navnene på sine største medlemmer. Følgende er listet opp nedenfor:[6][L 26][L 27]

  • Themisto[L 26] er den innerste irregulære månen og ikke del av noen kjent familie.[6]
  • Carpogruppen består av de to månene Carpo og S/2018 J 4. Det er den nest ytterste prograde gruppen.[6]
  • Valetudo er den ytterste prograde månen og er ikke en del av noen kjent gruppe.
Retrograde satellitter: inklinasjoner (°) mot eksentrisiteter, med Carmes (oransje) og Anankes (gule) grupper identifisert

Tabell[rediger | rediger kilde]

Jupiters måner er listet nedenfor etter omløpstid, fra innerst til ytterst. Dette er basert på en gjennomsnittsavstand til Jupiter i økende rekkefølge. Romertallene refererer til rekkefølgen av oppdagelsene for hver enkelt måne. Diameterne til de enkelte måner (målt i km) er noen ganger oppgitt med flere tall (for eksempel «60×40×34»). Dette betyr at legemet ikke er en perfekt sfæroide og at hver av dimensjonene har blitt tilstrekkelig målt. Massen til de enkelte måner er oppgitt i ×1016 kg.[9]

Månenes store halvakse er målt i km, og noen store halvakser er beregnet ved bruk av µ-verdien. Omløpstiden er oppgitt i Jorddøgn (perioder med negative verdier er retrograde). Månenes inklinasjon er oppgitt i grader (°).[10] Deretter følger månenes baneeksentrisitet, som er målt ved å bruke inklinasjonen til det lokale Laplaceplanet.[9][10]

Måner som er tilstrekkelig massive til at overflaten har kollapset til en sfæroide er uthevet med fet skrifttype. Dette er de fire galileiske måner, som er sammenlignbare i størrelse med jordens måne. De fire indre månene er mye mindre. De irregulært fangede månene er farget lyse grå ved prograd og mørkegrå ved retrograd bevegelse

Fargenøkkel
 Indre måner Galileiske måner Themistogruppen Himaliagruppen Carpogruppen Valetudo-gruppen Anankegruppen Carmegruppen Pasiphaëgruppen
# Romertall Navn
 Bilde Diameter Masse Store halvakse Omløpstid Inklinasjon Eksentrisitet Oppdaget år
[5] 		Oppdager
[5] 		Gruppe
1 XVI Metis
60×40×34 ~3.6 127 690 +7t 4m 29s 0,06° 0,00002 1979 Synnott
(Voyager 1)		 Amalthea
2 XV Adrastea
20×16×14 ~0,2 128 690 +7t 9m 30s 0,03° 0,0015 1979 Jewitt
(Voyager 2)		 Amalthea
3 V Amalthea
167 ± 4,0 km
250×146×128		 208 181 366 +11t 57m 23s 0,374° 0,0032 1892 Barnard Amalthea
4 XIV Thebe
116×98×84 ~43 221 889 +16t 11m 17s 1,076° 0,0175 1979 Synnott
(Voyager 1)		 Amalthea
5 I Io
3 660,0×3 637,4
×3 630,6		 8 931 900 421 700 +1,769137786 0,050° 0,0041 1610 Galilei Galileisk
6 II Europa
3 121,6 4 800 000 671 034 +3,551181041 0,471° 0,0094 1610 Galilei Galileisk
7 III Ganymedes
5 262,4 14 819 000 1 070 412 +7,15455296 0,204° 0,0011 1610 Galilei Galileisk
8 IV Callisto
4 820,6 10 759 000 1 882 709 +16,6890184 0,205° 0,0074 1610 Galilei Galileisk
9 XVIII Themisto
8 0,069 7 393 216 +129,87 45,762° 0,2115 1975/2000 Kowal & Roemer/
Sheppard et al.		 Themisto
10 XIII Leda
16 0,6 11 187 781 +241,75 27,562° 0,1673 1974 Kowal Himalia
11 LXXI Ersa
≈ 3 ≈ 0,0014 11 401 000 +249,23 29.1 0.116 2018 Sheppard Himalia
12   S/2018 J 2 ≈ 3 ≈ 0,0014 11 419 700 +249,92 28.3 0.152 2022 Sheppard Himalia
13 VI Himalia
170 670 11 451 971 +250,37 30,486° 0,1513 1904 Perrine Himalia
14 LXV Pandia
≈ 3 ≈ 0,0014 11 481 000 +251,91 29.0 0.179 2017 Sheppard Himalia
15 X Lysithea
36 6,3 11 740 560 +259,89 27,006° 0,1322 1938 Nicholson Himalia
16 VII Elara
86 87 11 778 034 +261,14 29,691° 0,1948 1905 Perrine Himalia
17   S/2011 J 3 ≈ 3 ≈ 0,0014 11 716 800 +259,84 27.6 0.192 2011 Sheppard Himalia
18 LIII Dia
4 0,0090 12 570 424 +287,93 27,584° 0,2058 2001 Sheppard et al. Himalia
19   S/2018 J 4 ≈ 2 ≈ 0,00042 16 328 500 +427,63 50.2 0.177 2018 Sheppard Carpo
20 XLVI Carpo
3 0,0045 17 144 873 +458,62 56,001° 0,2735 2003 Sheppard et al. Carpo
21 LXII Valetudo±
≈ 1 ≈ 0,000052 18 694 200 +527,61 34.5 0.217 2016 Sheppard Valetudo
22 XXXIV Euporie
≈ 2 ≈ 0,00042 19 265 800 −550,69 145.7 0.148 2001 Sheppard et al. Ananke
23 LV S/2003 J 18
2 0,0015 19 812 577 −569,73 147,401 0,1569 2003 Gladman et al. Ananke
24 LX Eupheme
≈ 2 ≈ 0,00042 20 768 600 −617,73 148.0 0.241 2003 Sheppard Ananke
25   S/2021 J 3 ≈ 2 ≈ 0,00042 20 776 700 −618,33 147.9 0.239 2021 Sheppard Ananke
26 LII S/2010 J 2
≈ 1 ≈ 0,000052 20 793 000 −618,84 148.1 0.248 2010 Veillet Ananke
27 LIV S/2016 J 1
≈ 1 ≈ 0,000052 20 802 600 −618,49 144.7 0.232 2016 Sheppard Ananke
28 XL Mneme
≈ 2 ≈ 0,00042 20 821 000 −620,07 148.0 0.247 2003 Sheppard & Gladman Ananke
29 XXXIII Euanthe
≈ 3 ≈ 0,0014 20 827 000 −620,44 148.0 0.239 2001 Sheppard et al. Ananke
30   S/2003 J 16
≈ 2 ≈ 0,00042 20 882 600 −622,88 148.0 0.243 2003 Gladman Ananke
31 XXII Harpalyke
≈ 4 ≈ 0,0034 20 892 100 −623,32 147.7 0.232 2000 Sheppard et al. Ananke
32 XXXV Orthosie
≈ 2 ≈ 0,00042 20 901 000 −622,59 144.3 0.299 2001 Sheppard et al. Ananke
33 XLV Helike
≈ 4 ≈ 0,0034 20 915 700 −626,33 154.4 0.153 2003 Sheppard Ananke
34   S/2021 J 2 ≈ 1 ≈ 0,000052 20 926 600 −625,14 148.1 0.242 2021 Sheppard Ananke
35 XXVII Praxidike
7 ≈ 0,018 20 935 400 −625,39 148.3 0.246 2000 Sheppard et al. Ananke
36 LXIV S/2017 J 3
≈ 2 ≈ 0,00042 20 941 000 −625,60 147.9 0.231 2017 Sheppard Ananke
37   S/2021 J 1 ≈ 1 ≈ 0,000052 20 954 700 −627,14 150.5 0.228 2021 Sheppard Ananke
38   S/2003 J 12
≈ 1 ≈ 0,000052 20 963 100 −627,24 150.0 0.235 2003 Sheppard Ananke
39 LXVIII S/2017 J 7 ≈ 2 ≈ 0,00042 20 964 800 −626,56 147.3 0.233 2017 Sheppard Ananke
40 XLII Thelxinoe ≈ 2 ≈ 0,00042 20 976 000 −628,03 150.6 0.228 2003 Sheppard & Gladman et al. Ananke
41 XXIX Thyone
≈ 4 ≈ 0,0034 20 978 000 −627,18 147.5 0.233 2001 Sheppard et al. Ananke
42   S/2003 J 2
≈ 2 ≈ 0,00042 20 997 700 −628,79 150.2 0.225 2003 Sheppard Ananke
43 XII Ananke
29.1 ≈ 1.3 21 034 500 −629,79 147.6 0.237 1951 Nicholson Ananke
44   S/2022 J 3 ≈ 1 ≈ 0,000052 21 047 700 −630,67 148.2 0.249 2022 Sheppard Ananke
45 XXIV Iocaste
≈ 5 ≈ 0,0065 21 066 700 −631,59 148.8 0.227 2000 Sheppard et al. Ananke
46 XXX Hermippe
≈ 4 ≈ 0,0034 21 108 500 −633,90 150.2 0.219 2001 Sheppard et al. Ananke
47 LXX S/2017 J 9 ≈ 3 ≈ 0,0014 21 768 700 −666,11 155.5 0.200 2017 Sheppard Ananke
48 LVIII Philophrosyne ≈ 2 ≈ 0,00042 22 604 600 −702,54 146.3 0.229 2003 Sheppard Pasiphaë
49   S/2016 J 3 ≈ 2 ≈ 0,00042 22 719 300 −713,64 164.6 0.251 2016 Sheppard Carme
50   S/2022 J 1 ≈ 1 ≈ 0,000052 22 725 200 −738,33 164.5 0.257 2022 Sheppard Carme
51 XXXVIII Pasithee
≈ 2 ≈ 0,00042 22 846 700 −719,47 164.6 0.270 2001 Sheppard et al. Carme
52 LXIX S/2017 J 8
≈ 1 ≈ 0,000052 22 849 500 −719,76 164.8 0.255 2017 Sheppard Carme
53   S/2021 J 6 ≈ 1 ≈ 0,000052 22 870 300 −720,97 164.9 0.271 2021 Sheppard et al. Carme
54   S/2003 J 24 ≈ 2 ≈ 0,00042 22 887 400 −721,60 164.5 0.259 2003 Sheppard et al. Carme
55 XXXII Eurydome
≈ 3 ≈ 0,0014 22 899 000 −717,31 149.1 0.294 2001 Sheppard et al. Pasiphaë
56 LVI S/2011 J 2 ≈ 1 ≈ 0,000052 22 909 200 −718,32 151.9 0.355 2011 Sheppard Pasiphaë
57   S/2003 J 4
≈ 2 ≈ 0,00042 22 926 500 −718,10 148.2 0.328 2003 Sheppard Pasiphaë
58 XXI Chaldene
≈ 4 ≈ 0,0034 22 930 500 −723,71 164.7 0.265 2000 Sheppard et al. Carme
59 LXIII S/2017 J 2
≈ 2 ≈ 0,00042 22 953 200 −724,71 164.5 0.272 2017 Sheppard Carme
60 XXVI Isonoe
≈ 4 ≈ 0,0034 22 981 300 −726,27 164.8 0.249 2000 Sheppard et al. Carme
61   S/2022 J 2 ≈ 1 ≈ 0,000052 23 013 800 −781,56 164.7 0.265 2022 Sheppard Carme
62   S/2021 J 4 ≈ 1 ≈ 0,000052 23 019 700 −728,28 164.6 0.265 2021 Sheppard Carme
63 XLIV Kallichore ≈ 2 ≈ 0,00042 23 021 800 −728,26 164.8 0.252 2003 Sheppard Carme
64 XXV Erinome
≈ 3 ≈ 0,0014 23 032 900 −728,48 164.4 0.276 2000 Sheppard et al. Carme
65 XXXVII Kale
≈ 2 ≈ 0,00042 23 052 600 −729,64 164.6 0.262 2001 Sheppard et al. Carme
66 LVII Eirene ≈ 4 ≈ 0,0034 23 055 800 −729,84 164.6 0.258 2003 Sheppard Carme
67 XXXI Aitne
≈ 3 ≈ 0,0014 23 064 400 −730,10 164.6 0.277 2001 Sheppard et al. Carme
68 XLVII Eukelade
≈ 4 ≈ 0,0034 23 067 400 −730,30 164.6 0.277 2003 Sheppard Carme
69 XLIII Arche
≈ 3 ≈ 0,0014 23 097 800 −731,88 164.6 0.261 2002 Sheppard Carme
70 XX Taygete
≈ 5 ≈ 0,0065 23 108 000 −732,45 164.7 0.253 2000 Sheppard et al. Carme
71   S/2016 J 4 ≈ 1 ≈ 0,000052 23 113 800 −727,01 147.1 0.294 2016 Sheppard Pasiphaë
72 LXXII S/2011 J 1 ≈ 2 ≈ 0,00042 23 124 500 −733,21 164.6 0.271 2011 Sheppard Carme
73 XI Carme
46.7 ≈ 5.3 23 144 400 −734,19 164.6 0.256 1938 Nicholson Carme
74 L Herse ≈ 2 ≈ 0,00042 23 150 500 −734,52 164.4 0.262 2003 Gladman et al. Carme
75 LXI S/2003 J 19 16.6 ≈ 2 ≈ 0,00042 23 156 400 −734,78 164.7 0.265 2003 Gladman Carme
76 LI S/2010 J 1
≈ 2 ≈ 0,00042 23 189 800 −736,51 164.5 0.252 2010 Jacobson et al. Carme
77   S/2003 J 9
≈ 1 ≈ 0,000052 23 199 400 −736,86 164.8 0.263 2003 Sheppard Carme
78 LXVI S/2017 J 5 ≈ 2 ≈ 0,00042 23 206 200 −737,28 164.8 0.257 2017 Sheppard Carme
79 LXVII S/2017 J 6 ≈ 2 ≈ 0,00042 23 245 300 −733,99 149.7 0.336 2017 Sheppard Pasiphaë
80 XXIII Kalyke
6.9 ≈ 0,017 23 302 600 −742,02 164.8 0.260 2000 Sheppard et al. Carme
81 XXXIX Hegemone ≈ 3 ≈ 0,0014 23 348 700 −739,81 152.6 0.358 2003 Sheppard Pasiphaë
82   S/2018 J 3 ≈ 1 ≈ 0,000052 23 400 300 −747,02 164.9 0.268 2018 Sheppard Carme
83   S/2021 J 5 ≈ 2 ≈ 0,00042 23 414 600 −747,74 164.9 0.272 2021 Sheppard et al. Carme
84 VIII Pasiphaë
57.8 ≈ 10 23 468 200 −743,61 148.4 0.412 1908 Melotte Pasiphaë
85 XXXVI Sponde
≈ 2 ≈ 0,00042 23 543 300 −748,29 149.3 0.322 2001 Sheppard et al. Pasiphaë
86   S/2003 J 10
≈ 2 ≈ 0,00042 23 576 300 −755,43 164.4 0.264 2003 Sheppard Carme
87 XIX Megaclite
≈ 5 ≈ 0,0065 23 644 600 −752,86 149.8 0.421 2000 Sheppard et al. Pasiphaë
88 XLVIII Cyllene ≈ 2 ≈ 0,00042 23 654 700 −751,97 146.8 0.419 2003 Sheppard Pasiphaë
89 IX Sinope
35 ≈ 2.2 23 683 900 −758,85 157.3 0.264 1914 Nicholson Pasiphaë
90 LIX S/2017 J 1
≈ 2 ≈ 0,00042 23 744 800 −756,41 145.8 0.328 2017 Sheppard Pasiphaë
91 XLI Aoede ≈ 4 ≈ 0,0034 23 778 200 −761,42 155.7 0.436 2003 Sheppard Pasiphaë
92 XXVIII Autonoe
≈ 4 ≈ 0,0034 23 792 500 −761,00 150.8 0.330 2001 Sheppard et al. Pasiphaë
93 XVII Callirrhoe
9.6 ≈ 0,046 23 795 500 −758,87 145.1 0.297 1999 Scotti et al. Pasiphaë
94   S/2003 J 23
≈ 2 ≈ 0,00042 23 829 300 −760,00 144.7 0.313 2003 Sheppard Pasiphaë
95 XLIX Kore
≈ 2 ≈ 0,00042 24 205 200 −776,76 141.5 0.328 2003 Sheppard Pasiphaë

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Joviansk er adjektivformen for guden Jupiter eller planeten Jupiter.
  2. ^ Jupiters masse på 1,8986×1027 kg / De galileiske månenes masse 3,93×1023 kg = 4 828

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Canup (2009)
  2. ^ Alibert (2005), s 1 205–13
  3. ^ Jewitt m.fl (2007), s. 261–95
  4. ^ Xi (1981), s. 87
  5. ^ Galilei (1989), s. 14–16
  6. ^ Van Helden (1974), s. 38–58
  7. ^ Barnard (1892), s. 81–85
  8. ^ Den internasjonale astronomiske union (1905), s. 154B
  9. ^ Perrine (1905), s. 62–63
  10. ^ Melotte (1908), s. 456–457
  11. ^ Nicholson (1914), s. 197–198
  12. ^ Nicholson (1938), s. 292–293
  13. ^ Nicolson (1951), s. 297–299
  14. ^ Kowall (1974), s. 460–464
  15. ^ Marsden (1975)
  16. ^ Synnot (1980), s. 786–788
  17. ^ a b c d e Sheppard (2003), s. 261–263
  18. ^ a b Marazzini (2005), s. 391–407
  19. ^ Nicholson (1939), s. 85–94
  20. ^ Payne-Gaposchkin (1970)
  21. ^ a b Marsden (1975)
  22. ^ Anderson m.fl. (2005), s. 1 291–1 293
  23. ^ Burns m.fl. (2004), kap. Jupiter's Ring-Moon System
  24. ^ Burns m.fl. (1999), s. 1 146–1 150
  25. ^ Canup (2002), s. 3 404–3 423
  26. ^ a b c d Grav m.fl. (2003), s. 33–45
  27. ^ Sheppard m.fl. (2004), s. 263–280
  28. ^ Nesvorný m.fl. (2004), 1 768–1 783
Nettsider
  1. ^ «Forskere har oppdaget flere måner rundt gassplaneten Jupiter» (norsk). 17. juli 2018. Besøkt 17. juli 2018. 
  2. ^ «Solar System Bodies» (engelsk). JPL/NASA. Besøkt 17. januar 2012. 
  3. ^ Rincon, Paul (7. oktober 2019). «Saturn overtakes Jupiter as planet with most moons». BBC News. Besøkt 8. oktober 2019. 
  4. ^ a b Chown, Marcus (7. mars 2009). «Cannibalistic Jupiter ate its early moons». New Scientist (engelsk). Besøkt 18. mars 2009. 
  5. ^ a b c d «Gazetteer of Planetary Nomenclature». Working Group for Planetary System Nomenclature (WGPSN) (engelsk). U.S. Geological Survey. 7. november 2008. Besøkt 19. januar 2012. 
  6. ^ a b c d Sheppard, Scott S. «Jupiter's Known Satellites» (engelsk). Departament of Terrestrial Magnetism at Carniege Institution for science. Arkivert fra originalen 18. mai 2012. Besøkt 19. januar 2012. 
  7. ^ «Forskere har oppdaget flere måner rundt gassplaneten Jupiter» (norsk). 17. juli 2018. Besøkt 17. juli 2018. 
  8. ^ a b «Satellites of Jupiter, Saturn and Uranus». Working Group on Planetary System Nomenclature (engelsk). International Astronomical Union. Arkivert fra originalen 14. februar 2006. Besøkt 19. januar 2012. 
  9. ^ a b Sheppard, Scott S. «Moons of Jupiter» (engelsk). Earth & Planets Laboratory. Besøkt 15. juni 2023. .
  10. ^ a b «Natural Satellites Ephemeris Service» (engelsk). IAU: Minor Planet Center. Besøkt 19. januar 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jupiters_måner&oldid=23945327»