Jupiters måner

Jupiter og de fire største månene (montasje)

Jupiters måner er en gruppe på minst 79 måner som kretser rundt planeten Jupiter. 51 av disse har fått navn. Dette er det nest største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet. De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen.

Siden 1892 har 75 mindre jovianske måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske guden Jupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.

Åtte måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke har særlig inklinasjon i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de gikk i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye mindre og nærmere Jupiter; de er kilder til støvet i Jupiters ringer.

Jupiters øvrige måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner.

Den relative massen til de jovianske månene. De som er mindre enn Europa vises ikke i denne skalaen, og satt sammen ville de bare blitt synlige ved 100× forstørrelse.

Egenskaper

Månenes fysiske egenskaper og baneegenskaper varierer mye. De fire galileiske månene er alle over 3 100 km i diameter. Den største av dem, Ganymedes, er større enn Merkur og det niende største objektet i solsystemet etter solen og syv av planetene. Alle andre jovianske måner er mindre enn 250 km i diameter og de fleste overgår så vidt 5 km. Baneformene går fra nesten perfekt sirkulære til høyt eksentriske og inklinerte, og mange går i bane i motsatt retning av Jupiters rotasjon (retrograd bevegelse). Omløpstider varierer fra syv timer (mindre tid enn hva Jupiter bruker rundt sin egen akse) til omtrent tre tusen ganger mer (nesten tre år på jorden).

Opprinnelse og utvikling

Jupiters regulære satellitter antas å ha blitt dannet fra en sirkumplanetær skive, en ring av akkresjonsgass og fast støv analogt til en protoplanetarisk skive. De kan være restene av galileiske massesatellitter som ble dannet tidlig i Jupiters historie.

Simuleringer antyder at selv om skiven hadde en relativt lav masse til enhver tid, gikk en vesentlig del (flere titalls prosent) av Jupiters masse som var fanget fra soltåken gjennom skiven. Det kreves imidlertid bare en skivemasse på 2 % av Jupiters for å forklare de eksisterende satellittene, og dermed kan det ha vært flere generasjoner av galileiske massesatellitter i Jupiters tidlige historie. Hver generasjon av satellitter ville ha gått i en spiral innover mot Jupiter på grunn av draget fra skiven med nye måner som ble dannet fra rester innfanget fra soltåken. Innen tidspunktet for når dagens (muligens femte) generasjon ble dannet hadde skiven blitt tynnet ut til det punktet hvor den ikke lenger er sterkt utsatt for månenes baner. De nåværende galileiske månene ble fortsatt påvirket og falt inn i og ble delvis beskyttet av en baneresonans som fremdeles eksisterer for Io, Europa og Ganymedes. Ganymedes' større masse betyr at den ville ha vandret innover i en større hastighet enn Europa eller Io.

De ytre irregulære månene antas å stamme fra passerende asteroider mens skiven fremdeles var tilstrekkelig massiv til å absorbere mye av deres moment og fange dem inn i en bane. En rekke av disse brøt opp av påkjenningen av innfangingen eller ved en kollisjon med andre små legemer, og dannet familiene vi ser i dag.

Oppdagelse

Jupiter og de galileiske måner gjennom et 10" (25 cm) Meade LX200-teleskop

De galileiske måner. Fra venstre til høyre, i økende avstand fra Jupiter: Io, Europa, Ganymedes og Callisto

De galileiske måner og deres baner rundt Jupiter

Se også: Tidslinje for oppdagelsen av planeter og deres måner i solsystemet

Den første hevdede observasjonen av en av Jupiters måner tilhører den kinesiske astronomen Gan De fra rundt 364 f.Kr. De første sikre observasjonene ble gjort av Galileo Galilei i 1609. Innen mars 1610 hadde han sett de fire massive galileiske måner med sitt teleskop med 30×forstørrelse: Ganymedes, Callisto, Io, og Europa.

Ingen andre satellitter ble oppdaget før E.E. Barnard observerte Amalthea i 1892. Ved hjelp av teleskopisk fotografi fulgte ytterligere oppdagelser raskt i løpet av det tyvende århundre. Himalia ble oppdaget av Charles Dillon Perrine i 1904, Elara av Perrine i 1905, Pasiphaë av Philibert Jacques Melotte i 1908, Sinope av Seth Barnes Nicholson i 1914, Lysithea og Carme av Seth Barnes Nicholson i 1938, Ananke av Nicholson i 1951, og Leda av Charles T. Kowal i 1974. Themisto ble observert av Kowal i 1975, men på grunn av utilstrekkelige observasjonsdata var den borte frem til 2000. Voyager-sondene oppdaget tre indre måner i 1979: Metis (Voyager 1, Stephen P. Synnott), Adrastea (Voyager 2, David C. Jewitt) og Thebe (Voyager 1, Synnott).

Mellom oktober 1999 til utgangen av 2003 fant forskere 45 nye måner ved å bruke sensitive bakkebaserte detektorer. De fleste ble oppdaget av et lag ledet av Scott S. Sheppard og David C. Jewitt. Andre oppdagere som bør nevnes er Elizabeth Roemer, Brett J. Gladman og Timothy B. Spahr. Callirrhoe ble oppdaget den 6. oktober 1999. Månene Dia, Iocaste, Praxidike, Harpalyke, Taygete, Chaldene, Erinome, Kalyke, Isonoe og Megaclite ble oppdaget i 2001. Euporie, Euanthe, Orthosie, Hermippe, Thyone, Aitne, Kale, Eurydome, Pasithee, Arche, Sponde og Autonoe ble oppdaget i 2002. S/2003 J 12, S/2003 J 3, S/2003 J 18, Thelxinoe, Helike, S/2003 J 16, Mneme, Herse, S/2003 J 19, S/2003 J 15, S/2003 J 10, S/2003 J 23, Aoede, Kalliochore, Kore, Cyllene, Eukelade, S/2003 J 4, Hegemone, S/2003 J 9, S/2003 J 5 og S/2003 J 2 ble oppdaget i 2003. Disse månene går i lange, eksentriske og generelt retrograde baner. Gjennomsnittsstørrelsen er ca. 3 km, og de største er omtrent 9 km i diameter. De antas å være innfangede asteroider eller kanskje kometlegemer, muligvis fragmentert i flere deler, men svært lite er kjent om dem.

Siden 2010 har ytterligere 6 måner blitt oppdaget: S/2010 J 2 og S/2010 J 1 i 2010, S/2011 J 1 og S/2011 J 2 i 2011, S/2016 J 1 i 2016 og S/2017 J 1 i 2017. I 2018 ble det oppdaget ti nye måner, hvilket betyr at det totale antallet måner er 79, og per samme år er dette det høyeste antallet måner rundt noen planet i solsystemet.

Navngiving

De galileiske månene til Jupiter (Io, Europa, Ganymedes og Callisto) ble navngitt av Simon Marius like etter oppdagelsen i 1610. Frem til det 20. århundre ble imidlertid disse navnene tatt ut av bruk, og i stedet ble de i astronomisk litteratur bare referert til som «Jupiter I», «Jupiter II» osv., eller som «Jupiters første måne», «Jupiters andre måne» osv. Navnene Io, Europa, Ganymedes og Callisto ble populære i det 20. århundre, mens de resterende månene, vanligvis nummerert med romertall V (5) til XII (12), forble uten navn. Ved en populær, dog uoffisiell, konvensjon ble Jupiter V (oppdaget i 1892) gitt navnet Amalthea, først brukt av den franske astronomen Camille Flammarion.

De andre månene ble i hoveddelen av astronomisk litteratur bare referert til ved sine romertall (dvs. Jupiter IX) frem til 1970-årene. I 1975 tildelte Den internasjonale astronomiske unions (IAU) arbeidsgruppe for nomenklatur i det ytre solsystemet navn til satellittene V–XIII, og utarbeidet en formell prosess for navngiving av fremtidige satellitter som blir oppdaget. Praksisen var å navngi nyoppdagede måner rundt Jupiter etter elskerinner og favoritter av guden Jupiter (Zevs), og siden 2004 også etter deres etterkommere. Alle Jupiters måner fra XXXIV (Euporie) er oppkalt etter døtrene til Jupiter eller Zevs.

Noen asteroider deler navn med Jupitermåner: 9 Metis, 38 Leda, 52 Europa, 85 Io, 113 Amalthea og 239 Adrastea. Ytterligere to asteroider delte tidligere navn med Jupitermåner, men forskjellige stavemåter ble innført av IAU: Ganymedes og asteroiden 1036 Ganymed; og Callisto og asteroiden 204 Kallisto.

Grupper

Banene til Jupiters irregulære satellitter og hvordan de samles i grupper: etter store halvakse (den horisontale aksen i Gm); etter inklinasjon (den vertikale aksen); og baneeksentrisitet (de gule linjene). De relative størrelsene er indikert av sirklene.

Regulære satellitter

Disse deles inn i to grupper:

• Indre satellitter eller Amaltheagruppen: Metis, Adrastea, Amalthea og Thebe. Disse går i bane svært nær Jupiter; de innerste to banene er mindre enn en joviansk dag. De to sistnevnte er henholdsvis den femte og den syvende største månene i det jovianske systemet. Observasjoner antyder at i hvert fall det største medlemmet, Amalthea, ikke ble dannet i sin nåværende bane, men lengre fra planeten eller at den er et innfanget himmellegeme fra solsystemet. Sammen med et antall indre små måner, som enda ikke er oppdaget, fyller og vedlikeholder disse månene Jupiters svake ringsystem. Metis og Adrastea bidrar til å opprettholde Jupiters hovedring, mens Amalthea og Thebe vedlikeholder hver sin svake ytterring.

• Hovedgruppen eller galileiske måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Med radier som er større enn noen av dvergplanetene er de noen av de største objektene i solsystemet utenom solen og de åtte planetene etter masse, og Ganymedes overgår planeten Merkur i diameter. De fire månene er henholdsvis de fjerde, sjette, første og tredje største naturlige satellittene i solsystemet og inneholder nesten 99,999 % av all massen i bane rundt Jupiter. Planeten er nesten 5 000 ganger mer massiv enn de galileiske månene. De indre månene er også del av en 1:2:4-baneresonans. Modeller antyder at de ble dannet av sakte akkresjon i en joviansk tåke med lav tetthet – en skive med gassen og støvet som fantes rundt Jupiter etter dannelsen – som varte opp mot 10 millioner år i tilfellet med Callisto.

Irregulære satellitter

Jupiters ytre måner og deres høyt inklinerte baner

Utdypende artikkel: Irregulær måne

De irregulære satellittene er vesentlig mindre objekter med fjernere og mer eksentriske baner. De danner familier med objekter som deler likheter i bane (store halvakse, inklinasjon, eksentrisitet) og sammensetning; det antas at disse i det minste er delvise kollisjonsfamilier som ble til da større (men fremdeles små) foreldrelegemer ble knust av støt fra asteroider fanget av Jupiters gravitasjonsfelt. Disse familiene bærer navnene på sine største medlemmer. Identifiseringen av satellittfamilier er fremdeles foreløpige, men følgende er typisk listet opp:

• Prograde satellitter:

• Themisto er den innerste irregulære månen og ikke del av noen kjent familie.

• Himaliagruppen består av de fem månene Leda, Himalia, Lysithea, Elara og Dia. Den er spredt over knappe 1,4 Gm i store halvakse, 1,6° i inklinasjon (27,5 ± 0,8°) og eksentrisiteter mellom 0,11 og 0,25. Det har blitt foreslått at gruppen kan være rester fra en asteroide fra hovedbeltet som har brutt opp.

• Carpo er den ytterste prograde månen og ikke del av noen kjent familie.

Retrograde satellitter: inklinasjoner (°) mot eksentrisiteter, med Carmes (oransje) og Anankes (gule) grupper identifisert

• Retrograde satellitter:

• S/2003 J 12 og S/2011 J 1 er de to innerste av de retrograde månene. De er ikke del av noen kjent familie.

• Carmegruppen består av de 17 månene Herse, S/2003 J 10, Pasithee, Chaldene, Arche, Isonoe, Erinome, Kale, Aitne, Taygete, S/2003 J 9, Carme, S/2003 J 5, S/2003 J 19, Kalyke, Eukelade og Kallichore. Den er spredt over kun 1,2 Gm i store halvakse, 1,6° i inklinasjon (165,7 ± 0,8°) og eksentrisiteter mellom 0,23 og 0,27. Gruppen er svært homogen i farge (lys rød) og antas å stamme fra en D-type-asteroide, muligens en jupitertrojan.

• Anankegruppen består av 17 måner. Den deles inn i en kjerne bestående av de 6 månene Ananke, Praxidike, Harpalyke, Iocaste, Euanthe, og Thyone og de 11 perifere månene Euporie, S/2003 J 3, S/2003 J 18, Thelxinoe, Helike, Orthosie, S/2003 J 16, Hermippe, Mneme, S/2003 J 15, og S/2010 J 2. Gruppen har en relativt større spredning enn de foregående gruppene, over 2,4 Gm i store halvakse, 8,1° i inklinasjon (mellom 145,7° og 154,8°) og eksentrisiteter mellom 0,02 og 0,28. De fleste av medlemmene er grå og antas å stamme fra rester av en fanget asteroide.

• Pasiphaëgruppen består av de 17 månene Eurydome, S/2003 J 23, Hegemone, Pasiphaë, Sponde, Cyllene, Megaclite, S/2003 J 4, Callirrhoe, Sinope, Autonoe, Aoede, S/2011 J 2, S/2010 J 1, Kore, S/2016 J 1 og S/2017 J 1. Gruppen er ganske spredt med en spredning over 1,3 Gm, inklinasjoner mellom 144,5° og 158,3° og eksentrisiteter mellom 0,25 og 0,43. Fargene varierer også betydelig, fra røde til grå, noe som kan skyldes av flere kollisjoner. Sinope, som enkelte ganger inkluderes i Pasiphaë-gruppen, er rød, og gitt forskjellen i inklinasjon kan den ha blitt innfanget uavhengig; Pasiphaë og Sinope er også fanget i sekulære resonanser med Jupiter.

• S/2003 J 2 er Jupiters ytterste måne og ikke del av noen kjent familie.

Tabell

Jupiters måner er listet nedenfor etter omløpstid. Måner som er tilstrekkelig massive til at overflaten har kollapset til en sfæroide er uthevet med fet skrifttype. Dette er de fire galileiske måner, som er sammenlignbare i størrelse med jordens måne. De fire indre månene er mye mindre. De irregulært fangede månene er farget lyse grå ved prograd og mørkegrå ved retrograd bevegelse

Nummer	Merke	Navn	Bilde	Diameter (km)	Masse (×1016 kg)	Store halvakse (km)	Omløpstid (d)	Inklinasjon (°)	Eksentrisitet	Oppdaget år	Oppdager	Gruppe
1	16 XVI	Metis		0059 60×40×34	1636 ~3.6	00127 127 690	0074 +7t 4m 29s	00006 0,06°	0,00002	1979	Synnott (Voyager 1)	Amalthea
2	15 XV	Adrastea		0020 20×16×14	152 ~0,2	00128 128 690	0079 +7t 9m 30s	00003 0,03°	0,0015	1979	Jewitt (Voyager 2)	Amalthea
3	05 V	Amalthea		0171 167 ± 4,0 km 250×146×128	18208 208	0018 181 366	008 +11t 57m 23s	000374 0,374°	0,0032	1892	Barnard	Amalthea
4	14 XIV	Thebe		0116 116×98×84	1743 ~43	002 221 889	009 +16t 11m 17s	001076 1,076°	0,0175	1979	Synnott (Voyager 1)	Amalthea
5	01 I	Io		3,660 3 660,0×3 637,4 ×3 630,6	2,289 8 931 900	004 421 700	01 +1,769137786	00005 0,050°	0,0041	1610	Galilei	Galileisk
6	02 II	Europa		3,121 3 121,6	2,248 4 800 000	006 671 034	03 +3,551181041	00047 0,471°	0,0094	1610	Galilei	Galileisk
7	03 III	Ganymedes		5,362 5 262,4	2,315 14 819 000	010 1 070 412	07 +7,15455296	000204 0,204°	0,0011	1610	Galilei	Galileisk
8	04 IV	Callisto		4,820 4 820,6	2,311 10 759 000	018 1 882 709	08 +16,6890184	000205 0,205°	0,0074	1610	Galilei	Galileisk
9	18 XVIII	Themisto		0008 8	1469 0,069	07 7 393 216	+129,87	045 45,762°	0,2115	1975/2000	Kowal & Roemer/ Sheppard et al.	Ingen
10	13 XIII	Leda		0016 16	1611 0,6	11 187 781	+241,75	027562 27,562°	0,1673	1974	Kowal	Himalia
11	06 VI	Himalia		0170 170	1867 670	11 451 971	+250,37	030 30,486°	0,1513	1904	Perrine	Himalia
12	10 X	Lysithea		0036 36	1663 6,3	11 740 560	+259,89	027006 27,006°	0,1322	1938	Nicholson	Himalia
13	07 VII	Elara		0086 86	1787 87	11 778 034	+261,14	029 29,691°	0,1948	1905	Perrine	Himalia
14		Dia		0004 4	139 0,0090	12 570 424	+287,93	027584 27,584°	0,2058	2001	Sheppard et al.	Himalia?
15	46 XLVI	Carpo		0003 3	1345 0,0045	17 144 873	+458,62	056 56,001°	0,2735	2003	Sheppard et al.	Ingen
16	99 —	S/2003 J 12		0001 1	1215 0,00015	17 739 539	−482,69	142,680°	0,4449	2003	Sheppard et al.	?
17	34 XXXIV	Euporie		0002 2	1315 0,0015	19 088 434	−538,78	144,694°	0,0960	2002	Sheppard et al.	Ananke
18	99 —	S/2003 J 3		0002 2	1315 0,0015	19 621 780	−561,52	146,363°	0,2507	2003	Sheppard et al.	Ananke
19	99 —	S/2003 J 18		0002 2	1315 0,0015	19 812 577	−569,73	147,401°	0,1569	2003	Gladman et al.	Ananke
20	99 —	S/2011 J 1		0002 1	–	20,155,290	−582.22	162,8°	0.2963	2011	Sheppard et al.	?
21	99 —	S/2010 J 2		0001 1	–	20 307 150	−588,1	150,4°	0,307	2010	Veillet	Ananke?
22	42 XLII	Thelxinoe		0002 2	1315 0,0015	20 453 753	−597,61	151,292°	0,2684	2003	Sheppard et al.	Ananke
23	33 XXXIII	Euanthe		0003 3	1345 0,0045	20 464 854	−598,09	143,409°	0,2000	2002	Sheppard et al.	Ananke
24	45 XLV	Helike		0004 4	139 0,0090	20 540 266	−601,40	154,586°	0,1374	2003	Sheppard et al.	Ananke
25	35 XXXV	Orthosie		0002 2	1315 0,0015	20 567 971	−602,62	142,366°	0,2433	2002	Sheppard et al.	Ananke
26	54 LIV	S/2016 J 1		0003 3	1315 0,0015	20 595 483	−603.83	139.839	0.1377	2016	Sheppard et al.	Pasiphaë
27	24 XXIV	Iocaste		0005 5	1419 0,019	20 722 566	−609,43	147,248°	0,2874	2001	Sheppard et al.	Ananke
28	99 —	S/2003 J 16		0002 2	1315 0,0015	20 743 779	−610,36	150,769°	0,3184	2003	Gladman et al.	Ananke
29	27 XXVII	Praxidike		0007 7	1443 0,043	20 823 948	−613,90	144,205°	0,1840	2001	Sheppard et al.	Ananke
30	22 XXII	Harpalyke		0004 4	1412 0,012	21 063 814	−624,54	147,223°	0,2440	2001	Sheppard et al.	Ananke
31	40 XL	Mneme		0002 2	1315 0,0015	21 129 786	−627,48	149,732°	0,3169	2003	Gladman et al.	Ananke
32	30 XXX	Hermippe		0004 4	139 0,0090	21 182 086	−629,81	151,242°	0,2290	2002	Sheppard et al.	Ananke?
33	29 XXIX	Thyone		0004 4	139 0,0090	21 405 570	−639,80	147,276°	0,2525	2002	Sheppard et al.	Ananke
34	12 XII	Ananke		0028 28	163 3,0	21 454 952	−642,02	151,564°	0,3445	1951	Nicholson	Ananke
35	50 L	Herse		0002 2	1315 0,0015	22 134 306	−672,75	162,490°	0,2379	2003	Gladman et al.	Carme
36	31 XXXI	Aitne		0003 3	1345 0,0045	22 285 161	−679,64	165,562°	0,3927	2002	Sheppard et al.	Carme
37	37 XXXVII	Kale		0002 2	1315 0,0015	22 409 207	−685,32	165,378°	0,2011	2002	Sheppard et al.	Carme
38	20 XX	Taygete		0005 5	1416 0,016	22 438 648	−686,67	164,890°	0,3678	2001	Sheppard et al.	Carme
39	99 —	S/2003 J 19		0002 2	1315 0,0015	22 709 061	−699,12	164,727°	0,1961	2003	Gladman et al.	Carme
40	21 XXI	Chaldene		0004 4	1375 0,0075	22 713 444	−699,33	167,070°	0,2916	2001	Sheppard et al.	Carme
41	99 —	S/2003 J 15		0002 2	1315 0,0015	22 720 999	−699,68	141,812°	0,0932	2003	Sheppard et al.	Ananke?
42	99 —	S/2003 J 10		0002 2	1315 0,0015	22 730 813	−700,13	163,813°	0,3438	2003	Sheppard et al.	Carme?
43	99 —	S/2003 J 23		0002 2	1315 0,0015	22 739 654	−700,54	148,849°	0,3930	2004	Sheppard et al.	Pasiphaë
44	25 XXV	Erinome		0003 3	1345 0,0045	22 986 266	−711,96	163,737°	0,2552	2001	Sheppard et al.	Carme
45	41 XLI	Aoede		0004 4	139 0,0090	23 044 175	−714,66	160,482°	0,6011	2003	Sheppard et al.	Pasiphaë
46	44 XLIV	Kallichore		0002 2	1315 0,0015	23 111 823	−717,81	164,605°	0,2041	2003	Sheppard et al.	Carme?
47	23 XXIII	Kalyke		0005 5	1419 0,019	23 180 773	−721,02	165,505°	0,2139	2001	Sheppard et al.	Carme
48	11 XI	Carme		0046 46	1713 13	23 197 992	−721,82	165,047°	0,2342	1938	Nicholson	Carme
49	17 XVII	Callirrhoe		0009 9	1487 0,087	23 214 986	−722,62	139,849°	0,2582	2000	Spahr, Scotti	Pasiphaë
50	32 XXXII	Eurydome		0003 3	1345 0,0045	23 230 858	−723,36	149,324°	0,3769	2002	Sheppard et al.	Pasiphaë?
51	99 —	S/2011 J 2		0002 1		23,329,710	−725,06	151,8°	0,3867	2011	Sheppard et al.	?
52	38 XXXVIII	Pasithee		0002 2	1315 0,0015	23 307 318	−726,93	165,759°	0,3288	2002	Sheppard et al.	Carme
53	99 —	S/2010 J 1		0002 2		23 314 335	−723,2	163,2°	0,320	2010	Jacobson et al.	Pasiphaë?
54	49 XLIX	Kore		0002 2	1315 0,0015	23 345 093	−776,02	137,371°	0,1951	2003	Sheppard et al.	Pasiphaë
55	48 XLVIII	Cyllene		0002 2	1315 0,0015	23 396 269	−731,10	140,148°	0,4115	2003	Sheppard et al.	Pasiphaë
56	47 XLVII	Eukelade		0004 4	139 0,0090	23 483 694	−735,20	163,996°	0,2828	2003	Sheppard et al.	Carme
57	59 LIX	S/2017 J 1		0002 2	1315 0,0015	23 483 978	−734.15	149.197	0.3969	2017	Sheppard et al.	Pasiphaë
58	99 —	S/2003 J 4		0002 2	1315 0,0015	23 570 790	−739,29	147,175°	0,3003	2003	Sheppard et al.	Pasiphaë
59	08 VIII	Pasiphaë		0060 60	173 30	23 609 042	−741,09	141,803°	0,3743	1908	Melotte	Pasiphaë
60	39 XXXIX	Hegemone		0003 3	1345 0,0045	23 702 511	−745,50	152,506°	0,4077	2003	Sheppard et al.	Pasiphaë
61	43 XLIII	Arche		0003 3	1345 0,0045	23 717 051	−746,19	164,587°	0,1492	2002	Sheppard et al.	Carme
62	26 XXVI	Isonoe		0004 4	1375 0,0075	23 800 647	−750,13	165,127°	0,1775	2001	Sheppard et al.	Carme
63	99 —	S/2003 J 9		0001 1	1215 0,00015	23 857 808	−752,84	164,980°	0,2761	2003	Sheppard et al.	Carme
64	99 —	S/2003 J 5		0004 4	139 0,0090	23 973 926	−758,34	165,549°	0,3070	2003	Sheppard et al.	Carme
65	09 IX	Sinope		0038 38	1675 7,5	24 057 865	−762,33	153,778°	0,2750	1914	Nicholson	Pasiphaë
66	36 XXXVI	Sponde		0002 2	1315 0,0015	24 252 627	−771,60	154,372°	0,4431	2002	Sheppard et al.	Pasiphaë
67	28 XXVIII	Autonoe		0004 4	139 0,0090	24 264 445	−772,17	151,058°	0,3690	2002	Sheppard et al.	Pasiphaë
68	19 XIX	Megaclite		0005 5	1421 0,021	24 687 239	−792,44	150,398°	0,3077	2001	Sheppard et al.	Pasiphaë
69	99 —	S/2003 J 2		0002 2	1315 0,0015	30 290 846	9 −981,55	153,521°	0,1882	2003	Sheppard et al.	?

Noter og referanser

Noter

Litteraturhenvisninger

Øvrige referanser

Litteratur

• Alibert, Y.; Mousis, O. and Benz, W. (2005). «Modeling the Jovian subnebula I. Thermodynamic conditions and migration of proto-satellites». Astronomy & Astrophysics (engelsk). 439 (3). Bibcode:2005A&A...439.1205A. arXiv:astro-ph/0505367 . doi:10.1051/0004-6361:20052841. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Anderson, J.D.; Johnson, T.V.; Shubert, G.; m.fl. (2005). «Amalthea's Density Is Less Than That of Water». Science (engelsk). 308 (5726). Bibcode:2005Sci...308.1291A. PMID 15919987. doi:10.1126/science.1110422. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Barnard, E.E. (1892). «Discovery and Observation of a Fifth Satellite to Jupiter». Astronomical publikasjon (engelsk). 12. Bibcode:1892AJ.....12...81B. doi:10.1086/101715. 
• Burns, J.A.; Showalter, M.R.; Hamilton, D.P.; m.fl. (1999). «The Formation of Jupiter's Faint Rings». Science (engelsk). 284 (5417). Bibcode:1999Sci...284.1146B. PMID 10325220. doi:10.1126/science.284.5417.1146. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Burns, J.A.; Simonelli, D. P.; Showalter, M.R.; m.fl. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B., red. Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Canup, Robin M.; Ward, William R. (2002). «Formation of the Galilean Satellites: Conditions of Accretion» (PDF). The Astronomical publikasjon (engelsk). 124 (6). Bibcode:2002AJ....124.3404C. doi:10.1086/344684. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Canup, Robert M.; Ward, William R. (2009). «Origin of Europa and the Galilean Satellites». Europa (engelsk). University of Arizona Press. Bibcode:2008arXiv0812.4995C. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Galilei, Galileo (1989). Oversatt og revidert av Albert Van Helden, red. Sidereus Nuncius (engelsk). Chicago & London: University of Chicago Press. ISBN 0226279030. 
• Grav, Tommy; Holman, Matthew J.; Gladman, Brett J.; Aksnes, Kaare (2003). «Photometric survey of the irregular satellites». Icarus (engelsk). 166 (1). Bibcode:2003Icar..166...33G. arXiv:astro-ph/0301016 . doi:10.1016/j.icarus.2003.07.005. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• «Discovery of a Sixth Satellite of Jupiter». Astronomical publikasjon (engelsk). 24 (18). 9. januar 1905. Bibcode:1905AJ.....24S.154.. doi:10.1086/103654. 
• Jewitt, David; Haghighipour, Nader (2007). «Irregular Satellites of the Planets: Products of Capture in the Early Solar System» (PDF). Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 45 (1). Bibcode:2007ARA&A..45..261J. arXiv:astro-ph/0703059 . doi:10.1146/annurev.astro.44.051905.092459. Arkivert fra originalen (PDF) 12. august 2007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kowal, C.T.; Aksnes, K.; Marsden, B.G.; Roemer, E. (1974). «Thirteenth satellite of Jupiter». Astronomical publikasjon (engelsk). 80 (6). Bibcode:1975AJ.....80..460K. doi:10.1086/111766. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Marazzini, C. (2005). «The names of the satellites of Jupiter: from Galileo to Simon Marius». Lettere italian (italiensk). 57 (3). 
• Marsden, Brian G. (3. oktober 1975). «Probable New Satellite of Jupiter» (oppdagelsestelegram sendt til IAU). International Astronomical Union Circulars (engelsk). Cambridge, US: Smithsonian Astrophysical Observatory. 2845. 
• Marsden, Brian G. (3. oktober 1975). «Satellites of Jupiter». International Astronomical Union Circulars (engelsk). 2846. 
• Melotte, P.J. (1908). «Note on the Newly Discovered Eighth Satellite of Jupiter, Photographed at the Royal Observatory, Greenwich». månedhly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 68 (6). Bibcode:1908MNRAS..68..456. 
• Nesvorný, David; Beaugé, Cristian; Dones, Luke (2004). «Collisional Origin of Families of Irregular Satellites» (PDF). The Astronomical publikasjon (engelsk). 127 (3). Bibcode:2004AJ....127.1768N. doi:10.1086/382099. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nicholson, Seth Barnes (1914). «Discovery of the Ninth Satellite of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 26. Bibcode:1914PASP...26..197N. doi:10.1086/122336. 
• Nicholson, Seth Barnes (1938). «Two New Satellites of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 50. Bibcode:1938PASP...50..292N. doi:10.1086/124963. 
• Nicholson, Seth Barnes (april 1939). «The Satellites of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 51 (300). Bibcode:1939PASP...51...85N. doi:10.1086/125010. 
• Nicholson, Seth Barnes (1951). «An unidentified object near Jupiter, probably a new satellite». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 63 (375). Bibcode:1951PASP...63..297N. doi:10.1086/126402. 
• Payne-Gaposchkin, Cecilia; Haramundanis, Katherine (1970). Introduction to Astronomy (engelsk). Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall. ISBN 0-134-78107-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Perrine, C.D. (1905). «The Seventh Satellite of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 17 (101). 
• Sheppard, Scott S.; Jewitt, David C. (5. mai 2003). «An abundant population of small irregular satellites around Jupiter». Nature (engelsk). 423 (6937). PMID 12748634. doi:10.1038/nature01584. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Sheppard, Scott S.; Jewitt, David C.; Porco, Carolyn (2004). «Jupiter's outer satellites and Trojans». I Fran Bagenal, Timothy E. Dowling, William B. McKinnon. Jupiter. The planet, satellites and magnetosphere (PDF) (engelsk). 1. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2011. Besøkt 14. juni 2007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Synnott, S.P. (1980). «1979J2: The Discovery of a Previously Unknown Jovian Satellite». Science (engelsk). 210 (4471). Bibcode:1980Sci...210..786S. PMID 17739548. doi:10.1126/science.210.4471.786. 
• Van Helden, Albert (mars 1974). «The Telescope in the Seventeenth Century». Isis (engelsk). The University of Chicago Press on behalf of The History of Science Society. 65 (1). doi:10.1086/351216. 
• Xi, Zezong Z. (1981). «The Discovery of Jupiter's Satellite Made by Gan De 2000 years Before Galileo». Acta Astrophysica Sinica (engelsk). 1 (2). 

Eksterne lenker

• Jupiter Satellite Data (engelsk)
• Jupiter, and The Giant Planet Satellite and Moon Page (engelsk)
• Simulation showing the position of Jupiter's Moon (engelsk)
• Animated tour of Jupiter's Moons Arkivert 14. januar 2012 hos Wayback Machine., University of Glamorgan (engelsk)
• Jupiter's Moons Arkivert 6. juli 2013 hos Wayback Machine. av NASA's Solar System Exploration (engelsk)
• «43 more moons orbiting Jupiter» artikkel fra 2003 i San Francisco Chronicle (engelsk)
• Articles on the Jupiter System i Planetary Science Research Discoveries (engelsk)
• An animation of the Jovian system of moons (engelsk)