Jupiters måner
Jupiters måner er en gruppe på minst 79 måner[1] som kretser rundt planeten Jupiter. 51 av disse har fått navn. Dette er det nest største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet.[2][3] De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen.
Siden 1892 har 75 mindre jovianske[N 1] måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske guden Jupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.
Åtte måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke har særlig inklinasjon i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de gikk i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye mindre og nærmere Jupiter; de er kilder til støvet i Jupiters ringer.
Jupiters øvrige måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner.
Egenskaper[rediger | rediger kilde]
Månenes fysiske egenskaper og baneegenskaper varierer mye. De fire galileiske månene er alle over 3 100 km i diameter. Den største av dem, Ganymedes, er større enn Merkur og det niende største objektet i solsystemet etter solen og syv av planetene. Alle andre jovianske måner er mindre enn 250 km i diameter og de fleste overgår så vidt 5 km. Baneformene går fra nesten perfekt sirkulære til høyt eksentriske og inklinerte, og mange går i bane i motsatt retning av Jupiters rotasjon (retrograd bevegelse). Omløpstider varierer fra syv timer (mindre tid enn hva Jupiter bruker rundt sin egen akse) til omtrent tre tusen ganger mer (nesten tre år på jorden).
Opprinnelse og utvikling[rediger | rediger kilde]
Jupiters regulære satellitter antas å ha blitt dannet fra en sirkumplanetær skive, en ring av akkresjonsgass og fast støv analogt til en protoplanetarisk skive.[L 1][L 2] De kan være restene av galileiske massesatellitter som ble dannet tidlig i Jupiters historie.[L 1][4]
Simuleringer antyder at selv om skiven hadde en relativt lav masse til enhver tid, gikk en vesentlig del (flere titalls prosent) av Jupiters masse som var fanget fra soltåken gjennom skiven. Det kreves imidlertid bare en skivemasse på 2 % av Jupiters for å forklare de eksisterende satellittene,[L 1] og dermed kan det ha vært flere generasjoner av galileiske massesatellitter i Jupiters tidlige historie. Hver generasjon av satellitter ville ha gått i en spiral innover mot Jupiter på grunn av draget fra skiven med nye måner som ble dannet fra rester innfanget fra soltåken.[L 1] Innen tidspunktet for når dagens (muligens femte) generasjon ble dannet hadde skiven blitt tynnet ut til det punktet hvor den ikke lenger er sterkt utsatt for månenes baner.[4] De nåværende galileiske månene ble fortsatt påvirket og falt inn i og ble delvis beskyttet av en baneresonans som fremdeles eksisterer for Io, Europa og Ganymedes. Ganymedes' større masse betyr at den ville ha vandret innover i en større hastighet enn Europa eller Io.[L 1]
De ytre irregulære månene antas å stamme fra passerende asteroider mens skiven fremdeles var tilstrekkelig massiv til å absorbere mye av deres moment og fange dem inn i en bane. En rekke av disse brøt opp av påkjenningen av innfangingen eller ved en kollisjon med andre små legemer, og dannet familiene vi ser i dag.[L 3]
Oppdagelse[rediger | rediger kilde]
Den første hevdede observasjonen av en av Jupiters måner tilhører den kinesiske astronomen Gan De fra rundt 364 f.Kr.[L 4] De første sikre observasjonene ble gjort av Galileo Galilei i 1609.[L 5] Innen mars 1610 hadde han sett de fire massive galileiske måner med sitt teleskop med 30×forstørrelse:[L 6] Ganymedes, Callisto, Io, og Europa.
Ingen andre satellitter ble oppdaget før E.E. Barnard observerte Amalthea i 1892.[L 7] Ved hjelp av teleskopisk fotografi fulgte ytterligere oppdagelser raskt i løpet av det tyvende århundre. Himalia ble oppdaget av Charles Dillon Perrine i 1904,[L 8] Elara av Perrine i 1905,[L 9] Pasiphaë av Philibert Jacques Melotte i 1908,[L 10] Sinope av Seth Barnes Nicholson i 1914,[L 11] Lysithea og Carme av Seth Barnes Nicholson i 1938,[L 12] Ananke av Nicholson i 1951,[L 13] og Leda av Charles T. Kowal i 1974.[L 14] Themisto ble observert av Kowal i 1975,[L 15] men på grunn av utilstrekkelige observasjonsdata var den borte frem til 2000. Voyager-sondene oppdaget tre indre måner i 1979: Metis (Voyager 1, Stephen P. Synnott), Adrastea (Voyager 2, David C. Jewitt) og Thebe (Voyager 1, Synnott).[L 16]
Mellom oktober 1999 til utgangen av 2003 fant forskere 45 nye måner ved å bruke sensitive bakkebaserte detektorer. De fleste ble oppdaget av et lag ledet av Scott S. Sheppard og David C. Jewitt.[5] Andre oppdagere som bør nevnes er Elizabeth Roemer, Brett J. Gladman og Timothy B. Spahr. Callirrhoe ble oppdaget den 6. oktober 1999. Månene Dia, Iocaste, Praxidike, Harpalyke, Taygete, Chaldene, Erinome, Kalyke, Isonoe og Megaclite ble oppdaget i 2001. Euporie, Euanthe, Orthosie, Hermippe, Thyone, Aitne, Kale, Eurydome, Pasithee, Arche, Sponde og Autonoe ble oppdaget i 2002. S/2003 J 12, S/2003 J 3, S/2003 J 18, Thelxinoe, Helike, S/2003 J 16, Mneme, Herse, S/2003 J 19, S/2003 J 15, S/2003 J 10, S/2003 J 23, Aoede, Kalliochore, Kore, Cyllene, Eukelade, S/2003 J 4, Hegemone, S/2003 J 9, S/2003 J 5 og S/2003 J 2 ble oppdaget i 2003. Disse månene går i lange, eksentriske og generelt retrograde baner. Gjennomsnittsstørrelsen er ca. 3 km, og de største er omtrent 9 km i diameter. De antas å være innfangede asteroider eller kanskje kometlegemer, muligvis fragmentert i flere deler,[L 17] men svært lite er kjent om dem.
Siden 2010 har ytterligere 6 måner blitt oppdaget: S/2010 J 2 og S/2010 J 1 i 2010, S/2011 J 1 og S/2011 J 2 i 2011, S/2016 J 1 i 2016 og S/2017 J 1 i 2017.[6] I 2018 ble det oppdaget ti nye måner, hvilket betyr at det totale antallet måner er 79,[7] og per samme år er dette det høyeste antallet måner rundt noen planet i solsystemet.
[rediger | rediger kilde]
De galileiske månene til Jupiter (Io, Europa, Ganymedes og Callisto) ble navngitt av Simon Marius like etter oppdagelsen i 1610.[L 18] Frem til det 20. århundre ble imidlertid disse navnene tatt ut av bruk, og i stedet ble de i astronomisk litteratur bare referert til som «Jupiter I», «Jupiter II» osv., eller som «Jupiters første måne», «Jupiters andre måne» osv.[L 18] Navnene Io, Europa, Ganymedes og Callisto ble populære i det 20. århundre, mens de resterende månene, vanligvis nummerert med romertall V (5) til XII (12), forble uten navn.[L 19] Ved en populær, dog uoffisiell, konvensjon ble Jupiter V (oppdaget i 1892) gitt navnet Amalthea, først brukt av den franske astronomen Camille Flammarion.[5]
De andre månene ble i hoveddelen av astronomisk litteratur bare referert til ved sine romertall (dvs. Jupiter IX) frem til 1970-årene.[L 20] I 1975 tildelte Den internasjonale astronomiske unions (IAU) arbeidsgruppe for nomenklatur i det ytre solsystemet navn til satellittene V–XIII,[L 21] og utarbeidet en formell prosess for navngiving av fremtidige satellitter som blir oppdaget.[L 21] Praksisen var å navngi nyoppdagede måner rundt Jupiter etter elskerinner og favoritter av guden Jupiter (Zevs), og siden 2004 også etter deres etterkommere.[8] Alle Jupiters måner fra XXXIV (Euporie) er oppkalt etter døtrene til Jupiter eller Zevs.[8]
Noen asteroider deler navn med Jupitermåner: 9 Metis, 38 Leda, 52 Europa, 85 Io, 113 Amalthea og 239 Adrastea. Ytterligere to asteroider delte tidligere navn med Jupitermåner, men forskjellige stavemåter ble innført av IAU: Ganymedes og asteroiden 1036 Ganymed; og Callisto og asteroiden 204 Kallisto.
Grupper[rediger | rediger kilde]

Regulære satellitter[rediger | rediger kilde]
Disse deles inn i to grupper:
- Indre satellitter eller Amaltheagruppen: Metis, Adrastea, Amalthea og Thebe. Disse går i bane svært nær Jupiter; de innerste to banene er mindre enn en joviansk dag. De to sistnevnte er henholdsvis den femte og den syvende største månene i det jovianske systemet. Observasjoner antyder at i hvert fall det største medlemmet, Amalthea, ikke ble dannet i sin nåværende bane, men lengre fra planeten eller at den er et innfanget himmellegeme fra solsystemet.[L 22] Sammen med et antall indre små måner, som enda ikke er oppdaget, fyller og vedlikeholder disse månene Jupiters svake ringsystem. Metis og Adrastea bidrar til å opprettholde Jupiters hovedring, mens Amalthea og Thebe vedlikeholder hver sin svake ytterring.[L 23][L 24]
- Hovedgruppen eller galileiske måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Med radier som er større enn noen av dvergplanetene er de noen av de største objektene i solsystemet utenom solen og de åtte planetene etter masse, og Ganymedes overgår planeten Merkur i diameter. De fire månene er henholdsvis de fjerde, sjette, første og tredje største naturlige satellittene i solsystemet og inneholder nesten 99,999 % av all massen i bane rundt Jupiter. Planeten er nesten 5 000 ganger mer massiv enn de galileiske månene.[N 2] De indre månene er også del av en 1:2:4-baneresonans. Modeller antyder at de ble dannet av sakte akkresjon i en joviansk tåke med lav tetthet – en skive med gassen og støvet som fantes rundt Jupiter etter dannelsen – som varte opp mot 10 millioner år i tilfellet med Callisto.[L 25]
Irregulære satellitter[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Irregulær måne
De irregulære satellittene er vesentlig mindre objekter med fjernere og mer eksentriske baner. De danner familier med objekter som deler likheter i bane (store halvakse, inklinasjon, eksentrisitet) og sammensetning; det antas at disse i det minste er delvise kollisjonsfamilier som ble til da større (men fremdeles små) foreldrelegemer ble knust av støt fra asteroider fanget av Jupiters gravitasjonsfelt. Disse familiene bærer navnene på sine største medlemmer. Identifiseringen av satellittfamilier er fremdeles foreløpige, men følgende er typisk listet opp:[6][L 26][L 27]
- Prograde satellitter:
- Himaliagruppen består av de fem månene Leda, Himalia, Lysithea, Elara og Dia. Den er spredt over knappe 1,4 Gm i store halvakse, 1,6° i inklinasjon (27,5 ± 0,8°) og eksentrisiteter mellom 0,11 og 0,25. Det har blitt foreslått at gruppen kan være rester fra en asteroide fra hovedbeltet som har brutt opp.[L 26]
- Retrograde satellitter:
- S/2003 J 12 og S/2011 J 1 er de to innerste av de retrograde månene. De er ikke del av noen kjent familie.
- Carmegruppen består av de 17 månene Herse, S/2003 J 10, Pasithee, Chaldene, Arche, Isonoe, Erinome, Kale, Aitne, Taygete, S/2003 J 9, Carme, S/2003 J 5, S/2003 J 19, Kalyke, Eukelade og Kallichore. Den er spredt over kun 1,2 Gm i store halvakse, 1,6° i inklinasjon (165,7 ± 0,8°) og eksentrisiteter mellom 0,23 og 0,27. Gruppen er svært homogen i farge (lys rød) og antas å stamme fra en D-type-asteroide, muligens en jupitertrojan.[L 17]
- Anankegruppen består av 17 måner. Den deles inn i en kjerne bestående av de 6 månene Ananke, Praxidike, Harpalyke, Iocaste, Euanthe, og Thyone og de 11 perifere månene Euporie, S/2003 J 3, S/2003 J 18, Thelxinoe, Helike, Orthosie, S/2003 J 16, Hermippe, Mneme, S/2003 J 15, og S/2010 J 2. Gruppen har en relativt større spredning enn de foregående gruppene, over 2,4 Gm i store halvakse, 8,1° i inklinasjon (mellom 145,7° og 154,8°) og eksentrisiteter mellom 0,02 og 0,28. De fleste av medlemmene er grå og antas å stamme fra rester av en fanget asteroide.[L 17]
- Pasiphaëgruppen består av de 17 månene Eurydome, S/2003 J 23, Hegemone, Pasiphaë, Sponde, Cyllene, Megaclite, S/2003 J 4, Callirrhoe, Sinope, Autonoe, Aoede, S/2011 J 2, S/2010 J 1, Kore, S/2016 J 1 og S/2017 J 1. Gruppen er ganske spredt med en spredning over 1,3 Gm, inklinasjoner mellom 144,5° og 158,3° og eksentrisiteter mellom 0,25 og 0,43.[L 17] Fargene varierer også betydelig, fra røde til grå, noe som kan skyldes av flere kollisjoner. Sinope, som enkelte ganger inkluderes i Pasiphaë-gruppen,[L 17] er rød, og gitt forskjellen i inklinasjon kan den ha blitt innfanget uavhengig;[L 26] Pasiphaë og Sinope er også fanget i sekulære resonanser med Jupiter.[L 28]
- S/2003 J 2 er Jupiters ytterste måne og ikke del av noen kjent familie.
Tabell[rediger | rediger kilde]
Jupiters måner er listet nedenfor etter omløpstid. Måner som er tilstrekkelig massive til at overflaten har kollapset til en sfæroide er uthevet med fet skrifttype. Dette er de fire galileiske måner, som er sammenlignbare i størrelse med jordens måne. De fire indre månene er mye mindre. De irregulært fangede månene er farget lyse grå ved prograd og mørkegrå ved retrograd bevegelse
Nummer [N 3] |
Merke [N 4] |
Navn |
Bilde | Diameter (km)[N 5] |
Masse (×1016 kg) |
Store halvakse (km)[9] |
Omløpstid (d)[9][N 6] |
Inklinasjon (°)[9] |
Eksentrisitet [6] |
Oppdaget år [5] |
Oppdager [5] |
Gruppe [N 7] |
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
1 | XVI | Metis | 60×40×34 | ~3.6 | 127 690 | +7t 4m 29s | 0,06°[10] | 0,00002 | 1979 | Synnott (Voyager 1) |
Amalthea | |
2 | XV | Adrastea | 20×16×14 | ~0,2 | 128 690 | +7t 9m 30s | 0,03°[10] | 0,0015 | 1979 | Jewitt (Voyager 2) |
Amalthea | |
3 | V | Amalthea | 167 ± 4,0 km 250×146×128 |
208 | 181 366 | +11t 57m 23s | 0,374°[10] | 0,0032 | 1892 | Barnard | Amalthea | |
4 | XIV | Thebe | 116×98×84 | ~43 | 221 889 | +16t 11m 17s | 1,076°[10] | 0,0175 | 1979 | Synnott (Voyager 1) |
Amalthea | |
5 | I | Io | 3 660,0×3 637,4 ×3 630,6 |
8 931 900 | 421 700 | +1,769137786 | 0,050°[10] | 0,0041 | 1610 | Galilei | Galileisk | |
6 | II | Europa | 3 121,6 | 4 800 000 | 671 034 | +3,551181041 | 0,471°[10] | 0,0094 | 1610 | Galilei | Galileisk | |
7 | III | Ganymedes | 5 262,4 | 14 819 000 | 1 070 412 | +7,15455296 | 0,204°[10] | 0,0011 | 1610 | Galilei | Galileisk | |
8 | IV | Callisto | 4 820,6 | 10 759 000 | 1 882 709 | +16,6890184 | 0,205°[10] | 0,0074 | 1610 | Galilei | Galileisk | |
9 | XVIII | Themisto | 8 | 0,069 | 7 393 216 | +129,87 | 45,762° | 0,2115 | 1975/2000 | Kowal & Roemer/ Sheppard et al. |
Ingen | |
10 | XIII | Leda | 16 | 0,6 | 11 187 781 | +241,75 | 27,562° | 0,1673 | 1974 | Kowal | Himalia | |
11 | VI | Himalia | 170 | 670 | 11 451 971 | +250,37 | 30,486° | 0,1513 | 1904 | Perrine | Himalia | |
12 | X | Lysithea | 36 | 6,3 | 11 740 560 | +259,89 | 27,006° | 0,1322 | 1938 | Nicholson | Himalia | |
13 | VII | Elara | 86 | 87 | 11 778 034 | +261,14 | 29,691° | 0,1948 | 1905 | Perrine | Himalia | |
14 | Dia | 4 | 0,0090 | 12 570 424 | +287,93 | 27,584° | 0,2058 | 2001 | Sheppard et al. | Himalia? | ||
15 | XLVI | Carpo | 3 | 0,0045 | 17 144 873 | +458,62 | 56,001° | 0,2735 | 2003 | Sheppard et al. | Ingen | |
16 | — | S/2003 J 12 | 1 | 0,00015 | 17 739 539 | −482,69 | 142,680° | 0,4449 | 2003 | Sheppard et al. | ? | |
17 | XXXIV | Euporie | 2 | 0,0015 | 19 088 434 | −538,78 | 144,694° | 0,0960 | 2002 | Sheppard et al. | Ananke | |
18 | — | S/2003 J 3 | 2 | 0,0015 | 19 621 780 | −561,52 | 146,363° | 0,2507 | 2003 | Sheppard et al. | Ananke | |
19 | — | S/2003 J 18 | 2 | 0,0015 | 19 812 577 | −569,73 | 147,401° | 0,1569 | 2003 | Gladman et al. | Ananke | |
20 | — | S/2011 J 1 | 1 | – | 20,155,290 | −582.22 | 162,8° | 0.2963 | 2011 | Sheppard et al. | ? | |
21 | — | S/2010 J 2 | 1 | – | 20 307 150 | −588,1 | 150,4° | 0,307 | 2010 | Veillet | Ananke? | |
22 | XLII | Thelxinoe | 2 | 0,0015 | 20 453 753 | −597,61 | 151,292° | 0,2684 | 2003 | Sheppard et al. | Ananke | |
23 | XXXIII | Euanthe | 3 | 0,0045 | 20 464 854 | −598,09 | 143,409° | 0,2000 | 2002 | Sheppard et al. | Ananke | |
24 | XLV | Helike | 4 | 0,0090 | 20 540 266 | −601,40 | 154,586° | 0,1374 | 2003 | Sheppard et al. | Ananke | |
25 | XXXV | Orthosie | 2 | 0,0015 | 20 567 971 | −602,62 | 142,366° | 0,2433 | 2002 | Sheppard et al. | Ananke | |
26 | LIV | S/2016 J 1 | 3 | 0,0015 | 20 595 483 | −603.83 | 139.839 | 0.1377 | 2016 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
27 | XXIV | Iocaste | 5 | 0,019 | 20 722 566 | −609,43 | 147,248° | 0,2874 | 2001 | Sheppard et al. | Ananke | |
28 | — | S/2003 J 16 | 2 | 0,0015 | 20 743 779 | −610,36 | 150,769° | 0,3184 | 2003 | Gladman et al. | Ananke | |
29 | XXVII | Praxidike | 7 | 0,043 | 20 823 948 | −613,90 | 144,205° | 0,1840 | 2001 | Sheppard et al. | Ananke | |
30 | XXII | Harpalyke | 4 | 0,012 | 21 063 814 | −624,54 | 147,223° | 0,2440 | 2001 | Sheppard et al. | Ananke | |
31 | XL | Mneme | 2 | 0,0015 | 21 129 786 | −627,48 | 149,732° | 0,3169 | 2003 | Gladman et al. | Ananke | |
32 | XXX | Hermippe | 4 | 0,0090 | 21 182 086 | −629,81 | 151,242° | 0,2290 | 2002 | Sheppard et al. | Ananke? | |
33 | XXIX | Thyone | 4 | 0,0090 | 21 405 570 | −639,80 | 147,276° | 0,2525 | 2002 | Sheppard et al. | Ananke | |
34 | XII | Ananke | 28 | 3,0 | 21 454 952 | −642,02 | 151,564° | 0,3445 | 1951 | Nicholson | Ananke | |
35 | L | Herse | 2 | 0,0015 | 22 134 306 | −672,75 | 162,490° | 0,2379 | 2003 | Gladman et al. | Carme | |
36 | XXXI | Aitne | 3 | 0,0045 | 22 285 161 | −679,64 | 165,562° | 0,3927 | 2002 | Sheppard et al. | Carme | |
37 | XXXVII | Kale | 2 | 0,0015 | 22 409 207 | −685,32 | 165,378° | 0,2011 | 2002 | Sheppard et al. | Carme | |
38 | XX | Taygete | 5 | 0,016 | 22 438 648 | −686,67 | 164,890° | 0,3678 | 2001 | Sheppard et al. | Carme | |
39 | — | S/2003 J 19 | 2 | 0,0015 | 22 709 061 | −699,12 | 164,727° | 0,1961 | 2003 | Gladman et al. | Carme | |
40 | XXI | Chaldene | 4 | 0,0075 | 22 713 444 | −699,33 | 167,070° | 0,2916 | 2001 | Sheppard et al. | Carme | |
41 | — | S/2003 J 15 | 2 | 0,0015 | 22 720 999 | −699,68 | 141,812° | 0,0932 | 2003 | Sheppard et al. | Ananke? | |
42 | — | S/2003 J 10 | 2 | 0,0015 | 22 730 813 | −700,13 | 163,813° | 0,3438 | 2003 | Sheppard et al. | Carme? | |
43 | — | S/2003 J 23 | 2 | 0,0015 | 22 739 654 | −700,54 | 148,849° | 0,3930 | 2004 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
44 | XXV | Erinome | 3 | 0,0045 | 22 986 266 | −711,96 | 163,737° | 0,2552 | 2001 | Sheppard et al. | Carme | |
45 | XLI | Aoede | 4 | 0,0090 | 23 044 175 | −714,66 | 160,482° | 0,6011 | 2003 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
46 | XLIV | Kallichore | 2 | 0,0015 | 23 111 823 | −717,81 | 164,605° | 0,2041 | 2003 | Sheppard et al. | Carme? | |
47 | XXIII | Kalyke | 5 | 0,019 | 23 180 773 | −721,02 | 165,505° | 0,2139 | 2001 | Sheppard et al. | Carme | |
48 | XI | Carme | 46 | 13 | 23 197 992 | −721,82 | 165,047° | 0,2342 | 1938 | Nicholson | Carme | |
49 | XVII | Callirrhoe | 9 | 0,087 | 23 214 986 | −722,62 | 139,849° | 0,2582 | 2000 | Spahr, Scotti | Pasiphaë | |
50 | XXXII | Eurydome | 3 | 0,0045 | 23 230 858 | −723,36 | 149,324° | 0,3769 | 2002 | Sheppard et al. | Pasiphaë? | |
51 | — | S/2011 J 2 | 1 | 23,329,710 | −725,06 | 151,8° | 0,3867 | 2011 | Sheppard et al. | ? | ||
52 | XXXVIII | Pasithee | 2 | 0,0015 | 23 307 318 | −726,93 | 165,759° | 0,3288 | 2002 | Sheppard et al. | Carme | |
53 | — | S/2010 J 1 | 2 | 23 314 335 | −723,2 | 163,2° | 0,320 | 2010 | Jacobson et al. | Pasiphaë? | ||
54 | XLIX | Kore | 2 | 0,0015 | 23 345 093 | −776,02 | 137,371° | 0,1951 | 2003 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
55 | XLVIII | Cyllene | 2 | 0,0015 | 23 396 269 | −731,10 | 140,148° | 0,4115 | 2003 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
56 | XLVII | Eukelade | 4 | 0,0090 | 23 483 694 | −735,20 | 163,996° | 0,2828 | 2003 | Sheppard et al. | Carme | |
57 | LIX | S/2017 J 1 | 2 | 0,0015 | 23 483 978 | −734.15 | 149.197 | 0.3969 | 2017 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
58 | — | S/2003 J 4 | 2 | 0,0015 | 23 570 790 | −739,29 | 147,175° | 0,3003 | 2003 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
59 | VIII | Pasiphaë | 60 | 30 | 23 609 042 | −741,09 | 141,803° | 0,3743 | 1908 | Melotte | Pasiphaë | |
60 | XXXIX | Hegemone | 3 | 0,0045 | 23 702 511 | −745,50 | 152,506° | 0,4077 | 2003 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
61 | XLIII | Arche | 3 | 0,0045 | 23 717 051 | −746,19 | 164,587° | 0,1492 | 2002 | Sheppard et al. | Carme | |
62 | XXVI | Isonoe | 4 | 0,0075 | 23 800 647 | −750,13 | 165,127° | 0,1775 | 2001 | Sheppard et al. | Carme | |
63 | — | S/2003 J 9 | 1 | 0,00015 | 23 857 808 | −752,84 | 164,980° | 0,2761 | 2003 | Sheppard et al. | Carme | |
64 | — | S/2003 J 5 | 4 | 0,0090 | 23 973 926 | −758,34 | 165,549° | 0,3070 | 2003 | Sheppard et al. | Carme | |
65 | IX | Sinope | 38 | 7,5 | 24 057 865 | −762,33 | 153,778° | 0,2750 | 1914 | Nicholson | Pasiphaë | |
66 | XXXVI | Sponde | 2 | 0,0015 | 24 252 627 | −771,60 | 154,372° | 0,4431 | 2002 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
67 | XXVIII | Autonoe | 4 | 0,0090 | 24 264 445 | −772,17 | 151,058° | 0,3690 | 2002 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
68 | XIX | Megaclite | 5 | 0,021 | 24 687 239 | −792,44 | 150,398° | 0,3077 | 2001 | Sheppard et al. | Pasiphaë | |
69 | — | S/2003 J 2 | 2 | 0,0015 | 30 290 846 | −981,55 | 153,521° | 0,1882 | 2003 | Sheppard et al. | ? |
Noter og referanser[rediger | rediger kilde]
- Noter
- ^ Joviansk er adjektivformen for guden Jupiter eller planeten Jupiter.
- ^ Jupiters masse på 1,8986×1027 kg / De galileiske månenes masse 3,93×1023 kg = 4 828
- ^ Nummer refererer til posisjonen blant andre måner i forhold til deres gjennomsnittsavstand fra Jupiter.
- ^ Merke refererer til romertallet tilknyttet hver måne i forhold til oppdagelse.
- ^ Diametre med flere tall, som for eksempel «60×40×34» henspiller at legemet ikke er en perfekt sfæroide og at hver av dimensjonene har blitt tilstrekkelig målt.
- ^ Perioder med negative verdier er retrograde.
- ^ «?» refererer til at gruppetildelingen ikke anses som sikker enda.
- Litteraturhenvisninger
- ^ a b c d e Canup (2009)
- ^ Alibert (2005), s 1 205–13
- ^ Jewitt m.fl (2007), s. 261–95
- ^ Xi (1981), s. 87
- ^ Galilei (1989), s. 14–16
- ^ Van Helden (1974), s. 38–58
- ^ Barnard (1892), s. 81–85
- ^ Den internasjonale astronomiske union (1905), s. 154B
- ^ Perrine (1905), s. 62–63
- ^ Melotte (1908), s. 456–457
- ^ Nicholson (1914), s. 197–198
- ^ Nicholson (1938), s. 292–293
- ^ Nicolson (1951), s. 297–299
- ^ Kowall (1974), s. 460–464
- ^ Marsden (1975)
- ^ Synnot (1980), s. 786–788
- ^ a b c d e Sheppard (2003), s. 261–263
- ^ a b Marazzini (2005), s. 391–407
- ^ Nicholson (1939), s. 85–94
- ^ Payne-Gaposchkin (1970)
- ^ a b Marsden (1975)
- ^ Anderson m.fl. (2005), s. 1 291–1 293
- ^ Burns m.fl. (2004), kap. Jupiter's Ring-Moon System
- ^ Burns m.fl. (1999), s. 1 146–1 150
- ^ Canup (2002), s. 3 404–3 423
- ^ a b c d Grav m.fl. (2003), s. 33–45
- ^ Sheppard m.fl. (2004), s. 263–280
- ^ Nesvorný m.fl. (2004), 1 768–1 783
- Øvrige referanser
- ^ «Forskere har oppdaget flere måner rundt gassplaneten Jupiter» (norsk). 17. juli 2018. Besøkt 17. juli 2018.
- ^ «Solar System Bodies» (engelsk). JPL/NASA. Besøkt 17. januar 2012.
- ^ Rincon, Paul (7. oktober 2019). «Saturn overtakes Jupiter as planet with most moons». BBC News. Besøkt 8. oktober 2019.
- ^ a b Chown, Marcus (7. mars 2009). «Cannibalistic Jupiter ate its early moons». New Scientist (engelsk). Besøkt 18. mars 2009.
- ^ a b c d «Gazetteer of Planetary Nomenclature». Working Group for Planetary System Nomenclature (WGPSN) (engelsk). U.S. Geological Survey. 7. november 2008. Besøkt 19. januar 2012.
- ^ a b c d e Sheppard, Scott S. «Jupiter's Known Satellites» (engelsk). Departament of Terrestrial Magnetism at Carniege Institution for science. Arkivert fra originalen 18. mai 2012. Besøkt 19. januar 2012.
- ^ «Forskere har oppdaget flere måner rundt gassplaneten Jupiter» (norsk). 17. juli 2018. Besøkt 17. juli 2018.
- ^ a b «Satellites of Jupiter, Saturn and Uranus». Working Group on Planetary System Nomenclature (engelsk). International Astronomical Union. Arkivert fra originalen 14. februar 2006. Besøkt 19. januar 2012.
- ^ a b c «Natural Satellites Ephemeris Service» (engelsk). IAU: Minor Planet Center. Besøkt 19. januar 2012. «Merk: noen store halvakser ble beregnet ved bruk av µ-verdien, mens eksentrisitetene ble tatt ved bruk av inklinasjonen til det lokale Laplace-planet»
- ^ a b c d e f g h Siedelmann P.K.; Abalakin V.K.; Bursa, M.; Davies, M.E.; de Bergh, C.; Lieske, J.H.; Obrest, J.; Simon, J.L.; Standish, E.M.; Stooke, P. ; Thomas, P.C. (2000). «The Planets and Satellites 2000» (engelsk). IAU/IAG Working Group on Cartographic Coordinates and Rotational Elements of the Planets and Satellites. Arkivert fra originalen 10. august 2011. Besøkt 19. januar 2012.
Siteringsfeil: <ref>
-taggen med navnet «J11-missing» definert i <references>
brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>
-taggen med navnet «shep-main» definert i <references>
brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>
-taggen med navnet «shep-main2» definert i <references>
brukes ikke i teksten.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Alibert, Y.; Mousis, O. and Benz, W. (2005). «Modeling the Jovian subnebula I. Thermodynamic conditions and migration of proto-satellites». Astronomy & Astrophysics (engelsk). 439 (3). Bibcode:2005A&A...439.1205A. arXiv:astro-ph/0505367
. doi:10.1051/0004-6361:20052841.
- Anderson, J.D.; Johnson, T.V.; Shubert, G.; m.fl. (2005). «Amalthea's Density Is Less Than That of Water». Science (engelsk). 308 (5726). Bibcode:2005Sci...308.1291A. PMID 15919987. doi:10.1126/science.1110422.
- Barnard, E.E. (1892). «Discovery and Observation of a Fifth Satellite to Jupiter». Astronomical publikasjon (engelsk). 12. Bibcode:1892AJ.....12...81B. doi:10.1086/101715.
- Burns, J.A.; Showalter, M.R.; Hamilton, D.P.; m.fl. (1999). «The Formation of Jupiter's Faint Rings». Science (engelsk). 284 (5417). Bibcode:1999Sci...284.1146B. PMID 10325220. doi:10.1126/science.284.5417.1146.
- Burns, J.A.; Simonelli, D. P.; Showalter, M.R.; m.fl. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B., red. Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press.
- Canup, Robin M.; Ward, William R. (2002). «Formation of the Galilean Satellites: Conditions of Accretion» (PDF). The Astronomical publikasjon (engelsk). 124 (6). Bibcode:2002AJ....124.3404C. doi:10.1086/344684.
- Canup, Robert M.; Ward, William R. (2009). «Origin of Europa and the Galilean Satellites». Europa (engelsk). University of Arizona Press. Bibcode:2008arXiv0812.4995C.
- Galilei, Galileo (1989). Oversatt og revidert av Albert Van Helden, red. Sidereus Nuncius (engelsk). Chicago & London: University of Chicago Press. ISBN 0226279030.
- Grav, Tommy; Holman, Matthew J.; Gladman, Brett J.; Aksnes, Kaare (2003). «Photometric survey of the irregular satellites». Icarus (engelsk). 166 (1). Bibcode:2003Icar..166...33G. arXiv:astro-ph/0301016
. doi:10.1016/j.icarus.2003.07.005.
- «Discovery of a Sixth Satellite of Jupiter». Astronomical publikasjon (engelsk). 24 (18). 9. januar 1905. Bibcode:1905AJ.....24S.154.. doi:10.1086/103654.
- Jewitt, David; Haghighipour, Nader (2007). «Irregular Satellites of the Planets: Products of Capture in the Early Solar System» (PDF). Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 45 (1). Bibcode:2007ARA&A..45..261J. arXiv:astro-ph/0703059
. doi:10.1146/annurev.astro.44.051905.092459. Arkivert fra originalen (PDF) 12. august 2007.
- Kowal, C.T.; Aksnes, K.; Marsden, B.G.; Roemer, E. (1974). «Thirteenth satellite of Jupiter». Astronomical publikasjon (engelsk). 80 (6). Bibcode:1975AJ.....80..460K. doi:10.1086/111766.
- Marazzini, C. (2005). «The names of the satellites of Jupiter: from Galileo to Simon Marius». Lettere italian (italiensk). 57 (3).
- Marsden, Brian G. (3. oktober 1975). «Probable New Satellite of Jupiter» (oppdagelsestelegram sendt til IAU). International Astronomical Union Circulars (engelsk). Cambridge, US: Smithsonian Astrophysical Observatory. 2845.
- Marsden, Brian G. (3. oktober 1975). «Satellites of Jupiter». International Astronomical Union Circulars (engelsk). 2846.
- Melotte, P.J. (1908). «Note on the Newly Discovered Eighth Satellite of Jupiter, Photographed at the Royal Observatory, Greenwich». månedhly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 68 (6). Bibcode:1908MNRAS..68..456.
- Nesvorný, David; Beaugé, Cristian; Dones, Luke (2004). «Collisional Origin of Families of Irregular Satellites» (PDF). The Astronomical publikasjon (engelsk). 127 (3). Bibcode:2004AJ....127.1768N. doi:10.1086/382099.
- Nicholson, Seth Barnes (1914). «Discovery of the Ninth Satellite of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 26. Bibcode:1914PASP...26..197N. doi:10.1086/122336.
- Nicholson, Seth Barnes (1938). «Two New Satellites of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 50. Bibcode:1938PASP...50..292N. doi:10.1086/124963.
- Nicholson, Seth Barnes (april 1939). «The Satellites of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 51 (300). Bibcode:1939PASP...51...85N. doi:10.1086/125010.
- Nicholson, Seth Barnes (1951). «An unidentified object near Jupiter, probably a new satellite». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 63 (375). Bibcode:1951PASP...63..297N. doi:10.1086/126402.
- Payne-Gaposchkin, Cecilia; Haramundanis, Katherine (1970). Introduction to Astronomy (engelsk). Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall. ISBN 0-134-78107-4.
- Perrine, C.D. (1905). «The Seventh Satellite of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 17 (101).
- Sheppard, Scott S.; Jewitt, David C. (5. mai 2003). «An abundant population of small irregular satellites around Jupiter». Nature (engelsk). 423 (6937). PMID 12748634. doi:10.1038/nature01584.
- Sheppard, Scott S.; Jewitt, David C.; Porco, Carolyn (2004). «Jupiter's outer satellites and Trojans». I Fran Bagenal, Timothy E. Dowling, William B. McKinnon. Jupiter. The planet, satellites and magnetosphere (PDF) (engelsk). 1. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2011. Besøkt 14. juni 2007.
- Synnott, S.P. (1980). «1979J2: The Discovery of a Previously Unknown Jovian Satellite». Science (engelsk). 210 (4471). Bibcode:1980Sci...210..786S. PMID 17739548. doi:10.1126/science.210.4471.786.
- Van Helden, Albert (mars 1974). «The Telescope in the Seventeenth Century». Isis (engelsk). The University of Chicago Press on behalf of The History of Science Society. 65 (1). doi:10.1086/351216.
- Xi, Zezong Z. (1981). «The Discovery of Jupiter's Satellite Made by Gan De 2000 years Before Galileo». Acta Astrophysica Sinica (engelsk). 1 (2).
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Jupiter Satellite Data (engelsk)
- Jupiter, and The Giant Planet Satellite and Moon Page (engelsk)
- Simulation showing the position of Jupiter's Moon (engelsk)
- Animated tour of Jupiter's Moons Arkivert 14. januar 2012 hos Wayback Machine., University of Glamorgan (engelsk)
- Jupiter's Moons Arkivert 6. juli 2013 hos Wayback Machine. av NASA's Solar System Exploration (engelsk)
- «43 more moons orbiting Jupiter» artikkel fra 2003 i San Francisco Chronicle (engelsk)
- Articles on the Jupiter System i Planetary Science Research Discoveries (engelsk)
- An animation of the Jovian system of moons (engelsk)