Saturns måner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Saturn, ringene og store ismåner – fra Mimas til Rhea
Flere av Saturns måner. Fra venstre til høyre: Mimas, Enceladus, Tethys, Dione, Rhea; Titan i bakgrunnen; Iapetus (øverst) og den irregulært formede Hyperion (nederst). Noen mindre måner vises også. Alle er i skala.

Saturns måner er en gruppe på 62 måner som går i bane rundt planeten Saturn. 53 av disse har fått navn. Ytterligere tre månekandidater ble observert av romsonden Cassini i 2004, men er ikke bekreftet. Månene varierer i størrelse fra under 1 km i diameter til den enorme Titan som er større enn planeten Merkur. 13 av månene har diametere fra 81 km og oppover.[1][2][L 1] Syv måner er store nok til å være ellipsoider fordi de har planetmasser. Dette er Mimas, Enceladus, Tethys, Dione, Rhea, Titan og Iapetus. Sortert etter størrelse følger de seks månene Hyperion, Phoebe, Janus, Epimetheus, Prometheus og Pandora. Titan er den nest største månen i solsystemet, med en nitrogenrik atmosfære som ligner jordens og et landskap som inkluderer sjøer av hydrokarboner og nettverk av tørre elver. Enceladus stråler ut jetstrømmer av gass og støv, og kan ha flytende vann under den sørlige polregionen.

24 regulære måner har prograde baner med lav inklinasjon mot Saturns ekvatorplan. De omfatter de syv store månene, fire mindre måner som befinner seg i en trojansk bane med større måner, to ko-orbitale måner, to gjetermåner for Saturns F-ring, en gjetermåne for A-ringen, to måner som går i bane innenfor gapene i Saturns ringer, den relativt store Hyperion som er låst i en resonans med Titan, tre alkynoider mellom de store månene Mimas og Enceladus og to måner som går i baner innenfor G-ringen. De regulære månene er tradisjonelt oppkalt greske titaner og titanesser, eller andre skikkelser forbundet med den mytologiske Saturn.

38 irregulære måner har baner som ligger mye lengre fra Saturn. Med unntak av én, er de små og har høye inklinasjoner. 9 av månene er prograde, mens 29 er retrograde. De er sannsynligvis innfangede småplaneter, eller rester fra oppbrutte legemer som har dannet kollisjonsfamilier etter at de ble innfanget. De blir inndelt i grupper etter baneegenskaper – inuittiske, galliske og norrøne – og navnene er hentet fra de tilhørende mytologiene. Den største irregulære månen er Phoebe, den niende av Saturns måner, som ble oppdaget i 1899.

Objektene i Saturns ringer varierer i størrelse, fra mikroskopiske til flere hundre meter, og går i sin egne baner rundt planeten.[L 2] Det går en uklar grense mellom månene og disse utallige små, anonyme objektene. Minst 150 småmåner (moonlets) er oppdaget inne i ringene, på grunn av forstyrrelsen de utøver på den omkringliggende materien. Dette antas bare å være et lite utvalg av den totale populasjonen.[L 3]

Oppdagelse og navn[rediger | rediger kilde]

En stor lys sirkel i sentrum omgitt av små sirkler.
Saturn (overeksponert) og månene Iapetus, Titan, Dione, Hyperion og Rhea sett gjennom et 12,5-tommers teleskop

Tidlige observasjoner[rediger | rediger kilde]

Før teleskopisk fotografering ble tatt i bruk ble åtte av Saturns måner oppdaget gjennom direkte observasjoner med optiske teleskoper. Saturns største måne, Titan, ble oppdaget i 1655 av Christiaan Huygens som brukte en 57 millimeter objektivlinse på sin egenproduserte refraktor.[3][4] Tethys, Dione, Rhea og Iapetus (også kalt Sidera Lodoicea) ble oppdaget av Giovanni Cassini mellom 1671 og 1684.[L 4] Mimas og Enceladus ble oppdaget av William Herschel i 1789.[L 4] Hyperion ble oppdaget av W.C. Bond, G.P. Bond[L 5] og William Lassell i 1848.[L 6]

Bruken av fotografiske plater med lang eksponeringstid gjorde det mulig å oppdage nye måner. Phoebe ble oppdaget på denne måten av W.H. Pickering i 1899.[L 7] Audouin Dollfus oppdaget Saturns tiende måne i 1966 da ringene ble observert langs kantene nær et jevndøgn.[L 8] Denne fikk senere navnet Janus. To år senere ble det innsett at observasjonene fra 1966 bare kunne forklares hvis en annen satellitt delte bane med Janus.[L 8] Dette objektet var Epimetheus, den ellevte månen til Saturn. Den deler bane med Janus og er det eneste kjente eksempelet på ko-orbitaler i solsystemet.[L 9] I 1980 ble ytterligere tre saturnmåner oppdaget fra bakken og senere bekreftet av Voyager. De er trojanske måner til Dione (Helene) og Tethys (Telesto og Calypso).[L 9]

Observasjoner ved romfartøyer[rediger | rediger kilde]

Fire av Saturns måner kan ses på dette bildet fra Cassini-sonden: Store Titan og Dione nederst, lille Prometheus (under ringene) og bittelille Telesto over midten.
Fem måner i et annet Cassini-bilde: Halvparten av Rhea i forgrunnen, Mimas bak den, lyse Enceladus over og bak ringene, Pandora i skyggen av F-ringen og Janus ute til venstre.

Studiet av de ytre planetene ble revolusjonert av ubemannede romsonder. Voyagers ankomst til Saturn i 1980–1981 resulterte i oppdagelsen av tre nye måner – Atlas, Prometheus og Pandora – slik at det totale antallet nå var 17.[L 9] I tillegg ble Epimetheus bekreftet adskilt fra Janus. I 1990 ble Pan oppdaget på arkiverte Voyager-bilder.[L 9]

Cassini ankom Saturn sommeren 2004, og oppdaget først tre små indre måner: Methone og Pallene, som befinner seg mellom Mimas og Enceladus, samt den andre Lagrange-månen til Dione, Polydeuces. Den observerte også tre hittil ubekreftede måner i F-ringen.[L 10] I november 2004 kunngjorde Cassini-forskere at strukturen i Saturns ringer indikerer at mange flere måner går i baner innenfor ringene; bare Daphnis er så langt bekreftet visuelt (2005).[5] I 2007 ble Anthe kunngjort.[L 11]

I 2008 observerte Cassini en uttømming av energetiske elektroner i Saturns magnetosfære nær Rhea, som kunne tyde på et tynt ringsystem rundt Saturns nest største måne.[L 12] I mars 2009 ble småmånen Aegaeon rapportert innenfor G-ringen.[L 13] I juli samme år ble S/2009 S 1, den første småmånen i B-ringen, observert.[L 1]

Ytre måner[rediger | rediger kilde]

Kvadrupel passasje av Saturn fotografert av Hubble-teleskopet

Bedre teleskopteknologi hjalp studiet av Saturns måner, i hovedsak da digitale CCD-enheter erstattet fotografiske plater. Gjennom hele 1900-tallet stod Phoebe alene blant Saturns kjente måner med sin svært uregelmessige baner. Fra 2000 har ytterligere 37 irregulære måner blitt oppdaget med bakkebaserte teleskoper.[L 14]

En undersøkelse som startet sent i 2000 og som ble gjennomført med tre mellomstore teleskoper, fant tretten nye måner med store, eksentriske baner som er høyt inklinert mot både Saturns ekvator og ekliptikken.[L 15] De er trolig fragmenter av større legemer som har blitt fanget av Saturns gravitasjonskraft.[L 14][L 15] I 2005 kunngjorde astronomer som brukte Mauna Kea-observatoriene oppdagelsen av ytterligere tolv små ytre måner.[6][7] I 2006 rapporterte astronomer som brukte Subaru-teleskopet om oppdagelsen av ytterligere ni irregulære måner.[L 16] I april 2007 ble Tarqeq (S/2007 S 1) kunngjort, og i mai samme år ble S/2007 S 2 og S/2007 S 3 rapportert.[L 17]

Navn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Navngivelse av måner

I 1847 foreslo John Herschel[L 4] navn som er hentet fra mytologiske skikkelser forbundet med romerske guder for jordbruk og innhøsting, Saturn (likestilles med greske Kronos).[L 4] De da kjente syv månene ble oppkalt etter titaner og titanesser – brødre og søstre av Saturn.[L 7] I 1848 foreslo Lassell å kalle Saturns åttende satellitt etter titaneren Hyperion.[L 6] Den niende (oppdaget 1899) ble oppkalt etter titanessen Phoebe, den tiende (oppdaget 1966) etter guden Janus, den ellevte (oppdaget 1977) etter titaneren Epimethevs, og to måner som ble oppdaget i 1980 etter titanerene Atlas og Prometheus.

Da navnene på titanerene var oppbrukt, ble månene oppkalt etter andre skikkelser fra gresk-romersk mytologi eller gigantene fra andre mytologier.[8] Fire andre måner, oppdaget i 1980, ble oppkalt etter henholdsvis Pandora, havgudinnen Telesto – som var datter av titanere, nymfen Kalypso og amasonen Helene. Den neste månen (oppdaget 1990) ble oppkalt etter daimonen Pan. De irregulære månene (unntatt Phoebe), som ble oppdaget i 2000 og senere, er oppkalt etter inuittiske og galliske guder og norrøne iskjemper.[L 18]

Asteroidene 55 Pandora, 106 Dione, 577 Rhea, 1809 Prometheus, 1810 Epimetheus og 4450 Pan har samme navn som Saturnmåner. Månen Calypso og asteroiden 53 Kalypso, såvel som månen Helene og asteroiden 101 Helena, hadde samme navn inntil Den internasjonale astronomiske union (IAU) gjorde staveforskjellene permanente.

Størrelser[rediger | rediger kilde]

De relative massene til Saturns måner. Mimas, ringene og de små månene er usynlige ved denne skalaen.

Titan utgjør mer enn 96 % av månenes masse. De seks andre planemomånene (ellipsoidale) utgjør omtrent 4 %, mens de resterende 55 månene sammen med ringene utgjør 0,04 %.[a]

Saturns største måner sammenlignet med månen
Navn
Diameter
(km)[L 19]
Masse
(kg)[L 20]
Baneradius
(km)[9]
Omløpstid
(dager)[9]
Mimas 396
(12 % av månen)
0,4×1020
(0,05 % av månen)
185 000
(50 % av månen)
0,9
(3 % av månen)
Enceladus 504
(14 % av månen)
1,1×1020
(0,2 % av månen)
238 000
(60 % av månen)
1,4
(5 % av månen)
Tethys 1 062
(30 % av månen)
6,2×1020
(0,8 % av månen)
295 000
(80 % av månen)
1,9
(7 % av månen)
Dione 1 123
(32 % av månen)
11×1020
(1,5 % av månen)
377 000
(100% av månen)
2,7
(10 % av månen)
Rhea 1 527
(44 % av månen)
23×1020
(3 % av månen)
527 000
(140 % av månen)
4,5
(20 % av månen)
Titan 5 150
(148 % av månen)
(75 % av Mars)
1 350×1020
(180 % av månen)
1 222 000
(320 % av månen)
16
(60 % av månen)
Iapetus 1 470
(42 % av månen)
18×1020
(2,5 % av månen)
3 560 000
(930 % av månen)
79
(290 % av månen)

Banegrupper[rediger | rediger kilde]

Månene deles inn i ti grupper etter baneegenskapene. Mange av dem, slik som Pan og Daphnis, går i bane innenfor Saturns ringsystem og har omløpsperioder som bare er litt lengre enn planetens rotasjonsperiode.[L 21] De innerste månene og mest regulære satellitter har gjennomsnittlige inklinasjoner som går fra mindre enn en grad til ca. 1,5 grader (unntatt Iapetus som har en inklinasjon på 7,57 grader) og liten eksentrisitet.[10] På den annen side har irregulære måner i de ytterste regionene av Saturns månesystem, spesielt den norrøne gruppe, baneradier på millioner av kilometere og omløpsperioder på flere år. Månene i den norrøne gruppen går også i bane i motsatt retning i forhold til Saturns rotasjon.[L 18]

Ringmåner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Saturns ringer

Daphnis i Keeler-gapet

Mot slutten av juli 2009 ble en småmåne oppdaget i B-ringen,[L 1] 480 km fra den ytre grensen av ringen. Den ble oppdaget ut i fra skyggen den avga, og ble estimert til å være 300 km i diameter. I motsetning til småmåner i A-ringen (se under), fremkaller ikke disse en «propell»-struktur – sannsynligvis på grunn av tettheten av B-ringen.[11]

I 2006 ble fire småmåner funnet på Cassini-bilder av A-ringen.[L 22] De to større månene Pan og Daphnis i gapet i A-ringen, er tilstrekkelig store til å rydde kontinuerlige gap i ringen.[L 22] En småmåne kan bare rydde to små, delvise gap – ca. 10 km i diameter, i sin umiddelbare nærhet, og danner en formasjon formet som en flypropell.[L 23] Småmånene har diametere fra 40–500 meter i diameter, og er for små til å kunne ses direkte.[L 3]

150 småmåner, som ble oppdaget i 2007, var – med unntak av to utenfor Encke-gapet – begrenset til tre smale striper i A-ringen, mellom 126 750 og 132 000 km fra Saturns sentrum. Hver stripe er ca. tusen kilometer bred – mindre enn 1 % av bredden av Saturns ringer,[L 3] og er relativt uforstyrret av resonanser med større satellitter.[L 3] Småmånene ble sannsynligvis dannet av en oppsmuldret større satellitt.[L 23] Det er anslått at A-ringen inneholder 7–8 000 propellere større enn 0,8 km i størrelse og millioner som er større enn 0,25 km.[L 3]

Lignende småmåner kan ligge i F-ringen.[L 3] Jetstrømmer av materialer kan skyldes kollisjoner mellom småmånene og F-ringen, initiert av perturbasjoner fra den nærliggende lille månen Prometheus. En av de største småmånene i F-ringen kan være det foreløpig ubekreftede objektet S/2004 S 6. F-ringen inneholder også forbigående «vifter» som man tror er et resultat av endra mindre måner, på ca. 1 km i diameter, som går i bane nær F-ringens kjerne.[L 24]

Aegaeon, oppdaget i 2008, ligger innenfor den lyse buen av G-ringen og er fanget i 7:6-resonansen med Mimas.[L 13] Den fullfører syv omløp rundt Saturn samtidig som Mimas fullfører seks. Månen er den største blant populasjonen av legemer som er kilder til støv i denne ringen.[L 25]

Ringgjetere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Saturns ringer

Gjetermåner går i bane innenfor, eller like utenfor, en planets ringsystem, og de former ringene ved å gi dem skarpe kanter og skape mellomrom mellom dem. Saturns gjetermåner er Pan (Encke-gapet), Daphnis (Keller-gapet), Atlas (A-ringen), Prometheus (F-ringen) og Pandora (F-ringen).[L 10][L 13] De ble sannsynligvis dannet sammen med de ko-orbitale månene som følge av akkresjon av det lettsmuldrende ringmaterialet på allerede eksisterende tettere kjerner. Kjernene med størrelser fra en tredjedel til halvparten av dagens måner kan i seg selv være kollisjonsobjekter som ble dannet når et foreldrelegeme fra ringene ble oppløst.[L 21]

Ko-orbitale[rediger | rediger kilde]

Janus og Epimetheus er ko-orbitale måner,[L 9] med omtrent samme størrelse – Janus er noe større enn Epitmetheus.[L 21] Banene har et par kilometers forskjell i store halvakse, tilstrekkelig nært til at månene vil kollidere hvis de skulle passere hverandre. I stedet gjør de gravitasjonelle vekselvirkningene at de bytter bane hvert fjerde år.[L 26]

Store indre måner[rediger | rediger kilde]

De innerste store månene går i bane innenfor den tynne E-ringen, sammen med tre mindre måner i Alkynoide-gruppen.

  • Mimas er den minste og minst massive av de innerste runde månene,[L 20] selv om massen er tilstrekkelig til å endre banen til Methone.[L 26] Den er merkbart ovalformet etter å ha blitt gjort kortere ved polene og lengre ved ekvator (ca. 20 km) på grunn av effekten Saturns tyngdekraft har på månen.[L 27] Nedslagskrateret Herschel har en diameter på en tredjedel av månens på den førende halvkule.[L 28] Månen har ingen kjent geologisk aktivitet, verken aktiv eller tidligere aktiv, og overflaten domineres av nedslagskratre. De eneste kjente tektoniske formasjonene er noen få bueformede og lineære fordypninger som sannsynligvis ble til under Herschel-nedslaget.[L 28]
Tigerstriper på Enceladus
  • Enceladus er en av de minste av Saturns måner som er sfærisk i formen – bare Mimas er mindre.[L 27] Den er endogent aktiv og det minste kjente legemet i solsystemet som er geologisk aktiv i dag.[L 29] Overflaten er morfologisk variert, med både gamle kratre så vel som glatte områder med få kratre. Mange vidder er oppsprukket og krysses av systemer av lineamenter.[L 29]
Området rundt sørpolen ble av Cassini funnet å være uvanlig varm og avskåret med et system av sprekker, såkalte «tigerstriper», opp mot 130 km lange. Noen avgir også stråler av vanndamp og støv.[L 29] Strålene danner en stor sky på sørpolen som etterfyller Saturns E-ring og fungerer som hovedkilden til ioner i Saturns magnetosfære.[L 29][L 30] Gassen og støvet frigjøres med en kraft på mer enn 100 kg/s. Enceladus kan ha flytende vann under overflaten på sørpolen,[L 29] og isvulkanismen antas å skyldes en 2:1-resonans med Diona.[L 29] Den rene isen gjør Enceladus til et av de lyseste kjente objektet i solsystemet – den geometriske albedoen er mer enn 140 %.[L 29]
  • Tethys er den tredje største av Saturns indre måner.[L 20] Månen har et 400 km bredt nedslagskrater kalt Odysseus på den førende halvkulen og et stort system av kløfter kalt Ithaca Chasma som strekker seg minst 270° rundt månen.[L 28] Ithaca Chasma er konsentrisk med Odysseus, og formasjonene kan være relatert. Tethys synes å ikke ha noen nåværende geologisk aktivitet.
Et tungt kraterfylt og kupert terreng opptar det meste av overflaten, mens mindre og jevne sletteregioner ligger på motsatt halvkule i forhold til Odysseus.[L 28] Slettene inneholder færre kratre og er tilsynelatende yngre. En skarp grense skiller dem fra det kraterfylte terrenget. Der er også et system av forlengete fordypninger som strekker seg bort fra Odysseus.[L 28] Tettheten til Tethys (0,985 g/cm³) er mindre enn vann, noe som indikerer at månen består av vannholdig is med bare en liten andel av stein.[L 19]
  • Dione er den nest største av de indre månene. Den har høyere tetthet enn den geologisk døde Rhea, den største av de indre månene, men lavere enn den aktive Enceladus.[L 27] Mens det meste av overflaten er gammelt og tungt kraterbelagt, er denne månen også dekket med et omfattende nettverk av fordypninger og lineamenter, noe som indikerer at i den tidligere hadde global tektonisk aktivitet.[L 31] Fordypningene og lineamentene er spesielt fremtredende på den bakre halvkulen hvor flere kryssende sett av sprekker danner det som kalles «pistrete terreng».[L 31] De kraterbelagte slettene kar noen store kratre helt opp til 250 km i diameter.[L 28]
Jevne sletter med lavt antall av nedslagskratre finnes også på en liten del av overflaten.[L 32] De ble sannsynligvis tektonisk fornyet relativt sent i den geologiske historien til Dione. To steder i de jevne slettene har landformer (forsenkninger) som ligner avlange nedslagskratre. Begge ligger i sentrum av nettverk av sprekker og fordypninger og kan skyldes isvulkaner.[L 32] Dione kan være geologisk aktiv også nå, men i en mye mindre skala enn isvulkanismen til Enceladus. Dette følger av magnetiske målinger fra Cassini som viser at Dione er en netto kilde til plasma i magnetosfæren til Saturn, mye på samme måte som Enceladus.[L 32]

Alkyonidene[rediger | rediger kilde]

Tre små måner går i bane mellom Mimas og Enceladus: Methone, Anthe og Pallene. De er oppkalt etter Alkyonidene fra den greske mytologien og er noen av de minste månene i Saturn-systemet. Anthe og Methone innehar svært svake ringbuer langs banene, mens Pallene innehar en komplett ring.[12]

Trojanske måner[rediger | rediger kilde]

Se også: Trojansk objekt

Trojanske måner er unike for Saturn-systemet. Et trojansk legeme går i bane ved enten det førende L4 eller etterslepende L5-Lagrange-punktet til et mye større objekt, slik som en stor måne eller en planet. Tethys har to trojanske måner – Telesto (førende) og Calypso (etterslepende) – og det samme har Dione – Helene (førende) og Polydeuces (etterslepende).[L 10] Helene er den klart største trojanske månen,[L 27] mens Polydeuces er den minste og har den mest kaotiske banen.[L 26]

Store ytre måner[rediger | rediger kilde]

Inktomi eller «The Splat», er et relativt ungt krater med fremtredende sommerfuglformet utbruddsteppe på Rheas førende halvkule.

Disse månene går i bane utenfor E-ringen.

  • Rhea er den nest største av Saturns måner.[L 27] I 2005 oppdaget Cassini en utarming av elektroner i Rheas plasmabølge som dannes når den med-roterende plasmaen til Saturns magnetosfære absorberes av månen.[L 12] Utarmingen ble antatt å skyldes partikler på størrelse med støv konsentrert i et par svake ekvatoriale ringer.[L 12] Et slikt ringsystem ville gjøre Rhea til den eneste månen i solsystemet som har ringer.[L 12] Senere observasjoner fra flere vinkler med Cassinis smalvinklede kamera ga imidlertid ingen beviser for ringmaterialet. Dette gjorde at opprinnelsen til plasmaobservasjonene forble uløst.[L 33]
Overflaten er typisk kraterbelagt,[L 28] med unntak av noen få store Dione-type-formasjoner (pistrete terreng) på den bakre halvkulen,[L 34] og en svært svak «linje» av materialer ved ekvator som kan ha blitt avsatt av materialer fra nåværende eller tidligere ringer.[L 35] To store nedslagsbassenger på halvkulen som vender bort fra Saturn, er ca. 400 og 500 km i diameter.[L 34] Det første, Tirawa kan omtrent sammenlignes med Odysseus-bassenget på Tethys.[L 28] Det 47,2 km brede nedslagskrateret Inktomi[13][b] ved 112°W har et utvidet system av lyse strålesystemer[14] og kan være et av de yngste kratrene på de indre månene.[L 34] Ingen endogene aktiviteter er oppdaget på overflaten.[L 34]
  • Titan, som er 5 150 km i diameter, er den nest største månen i solsystemet,[L 20] og den eneste med en tett (overflatetrykk på 1,5 atm), kald atmosfære som primært består av nitrogen med en liten andel av metan.[L 36] Atmosfæren produserer jevnlig lyse hvite konvektive skyer, spesielt over sørpolen.[L 36] Overflaten, som er vanskelig å observere på grunn av vedvarende atmosfærisk tåke, viser bare noen få nedslagskratre som sannsynligvis er svært unge.[L 36]
Den inneholder et mønster av lyse og mørke regioner, strømningskanaler og muligvis isvulkaner.[L 36][L 37] Noen mørke regioner er dekket av langsgående sanddynefelt formet av tidevannsvinder hvor sanden er av frossent vann eller hydrokarboner.[L 38] Titan er den eneste månen med store flak av veske på overflaten, i form av metan/etan-sjøer i Titans nordlige og sørlige polregioner.[L 39] Den største innsjøen, Kraken Mare, er større enn Det kaspiske hav.[15] Som Europa og Ganymedes, antas det at Titan har hav av vann blandet med ammoniakk under overflaten som kan bryte opp til overflaten og føre til isvulkanisme.[L 37]
  • Hyperion er Titans nærmeste nabo. De to månene er låst i en 4:3-resonans; Titan fullfører fire runder rundt Saturn, når Hyperion fullfører tre.[L 20] Med en gjennomsnittlig diameter på ca. 270 km er Hyperion mindre og lysere enn Mimas.[L 40] Den har en ekstremt irregulær form, og en brunfarget isete overflate som ligner en svamp, selv om det indre kan være delvis porøst også.[L 40] Den gjennomsnittlige tettheten på 0,55 g/cm³[L 40] indikerer at porøsiteten overstiger 40 % selv om man antar at den har en ren isete sammensetning. Overflaten er dekket med en rekke nedslagskratre – de med diameter på 2–10 km er spesielt vanlige.[L 40]
Hyperion er den eneste kjente månen med kaotisk rotasjon, og månen har ingen veldefinerte poler eller ekvator. På korte tidsskalaer roterer den rundt sin lange akse med en hastighet på 72–75° per dag, og på lengre tidsskalaer vandrer rotasjonaksen (spinnvektor) kaotisk over himmelen.[L 40] Den roterende oppførselen til Hyperion er i hovedsak uforutsigbar.[L 41]
Den ekvatoriale ryggen på Iapetus
  • Iapetus er den tredje største av Saturns måner.[L 27] Med sin bane 3,5 millioner km fra Saturn er den klart den fjerneste av Saturns store måner, og innehar også den største baneinklinasjonen på 14,72 grader.[9] Iapetus er kjent for sin uvanlige tofargede overflate der den førende halvkulen er beksvart mens den bakre halvkulen er nesten like lys som nysnø.[L 42]
Cassini-bilder viste at det mørke materialet er begrenset til et stort område nær ekvator på den førende halvkulen, kalt Cassini Regio, som strekker seg fra omtrent 40°N til 40°S.[L 42] Polområdene er like lyse som den bakre halvkulen. En 20 km ekvatorial rygg strekker seg nesten over hele månens ekvator.[L 42] Ellers er både den lyse og mørke overflaten gamle og fulle av kratre. Bildene avslørte minst fire store nedslagsbasseng med diametere fra 380–550 km og en rekke mindre nedslagskratre.[L 42] Ingen beviser for endogen aktivitet har blitt oppdaget.[L 42]
En ledetråd til opprinnelsen til det mørke materialet som dekker deler av Iapetus' tydelige dikroistiske overflate kan ha blitt funnet i 2009, da NASAs Spitzer Space Telescope oppdaget en stor, nesten usynlig skive rundt Saturn, like innenfor banen til månen Phoebe – Phoebe-ringen.[L 43] Forskere tror at skiven stammer fra støv og ispartikler som har blitt virvlet opp av nedslag på Phoebe. Fordi partiklene i skiven går i bane i motsatt retning av Iapetus, liksom Phoebe selv, kolliderer Iapetus med dem når de går i retning mot Saturn og formørker den førende halvkulen noe.[L 43]
Så snart det var etablert en forskjell i albedo, og dermed en gjennomsnittlig temperatur, mellom de ulike regionene av Iapetus, fulgte en prosess med termisk rømling med sublimasjon av vannis fra varmere regioner og deposisjon av vanndamp i kaldere regioner. Iapetus' nåværende tofargede utseende kommer fra kontrasten mellom de lys, primært isbelagte områdene og regionene i mørke etterslep, restene etter tapet av overflateis.[L 44][L 45]

Irregulære måner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irregulær måne

Banene til de irregulære månene omgir Saturn som en sverm. Titans regulære bane vises med rødt i midten.

Irregulære måner er små satellitter med store radier, inklinerte og ofte retrograde baner, antatt å ha blitt innfanget av primærplaneten. De forekommer ofte som kollisjonsfamilier eller grupper.[L 14] Deres nøyaktige størrelse og albedo er ikke kjent fordi dette ikke kan fastslås med teleskoper. Albedoen er antatt å være lav – rundt 6 % (Phoebe) eller mindre.[L 15] De har generelt ingen synlige formasjoner og nær-infrarøde spektre domineres av striper av vannabsorpsjon.[L 14] De er nøytrale eller moderat røde i fargen – lignende C-type, P-type eller D-type-asteroider,[L 18] men er mye mindre røde enn Kuiperbelteobjekter.[L 14][c]

Inuittiske måner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Saturns inuittiske måner

Inuitt-gruppen inkluderer fem prograde, ytre måner som er tilstrekkelig like i avstand fra planeten (186–297 saturnradier), baneinklinasjoner (45–50°) og farge til at de kan betraktes som en gruppe.[L 15][L 18] Gruppen består av månene Ijiraq, Kiviuq, Paaliaq, Siarnaq og Tarqeq.[L 18] Den største månen er Siarnaq med en estimert størrelse på 40 km.

Galliske måner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Saturns galliske måner

Banene til de irregulære månene til Saturn. Inklinasjonen og store halvaksen vises på henholdsvis Y- og X-aksen. Eksentrisiteten vises av segmentet som strekker seg fra perisentrum til aposentrum. Satellittene med positive inklinasjoner er prograde, mens de med negative verdier er retrograde. X-aksen er merket med kilometer som enhet. De prograde inuittiske og galliske gruppene og den retrograde norrøne gruppen er identifisert.

Den galliske gruppen er fire prograde, ytre måner som er tilstrekkelig lignende i avstand fra planeten (207–302 saturnradier), baneinklinasjoner (35–40°) og farge til at de kan betraktes som en gruppe.[L 15][L 18] Gruppen består av Albiorix, Bebhionn, Erriapus og Tarvos.[L 18] Den største er Albiorix med en estimert størrelse på ca. 32 km. Tarvos er per 2009 den fjerneste av Saturns måner som har en prograd bane.

Norrøne måner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Saturns norrøne måner

Den norrøne gruppen består av 29 retrograde, ytre måner.[L 15][L 18] Disse er Aegir, Bergelmir, Bestla, Farbauti, Fenrir, Fornjot, Greip, Hati, Hyrrokkin, Jarnsaxa, Kari, Loge, Mundilfari, Narvi, Phoebe, Skathi, Skoll, Surtur, Suttungr, Thrymr, Ymir, S/2004 S 7, S/2004 S 12, S/2004 S 13, S/2004 S 17, S/2006 S 1, S/2006 S 3, S/2007 S 2, og S/2007 S 3.[L 18] Ymir er nest størst, med en estimert diameter på 18 km. Den norrøne gruppen kan bestå av flere mindre undergrupper.[L 18]

Phoebe er 214 km i diameter og den største av Saturns irregulære måner.[L 14] Den har en retrograd bane og roterer rundt sin egen akse på 9,3 timer.[L 46] Phoebe var også den første månen som ble studert i detalj av Cassini i juni 2004. Sonden kartla nærmere 90 % av overflaten. Phoebe har en tilnærmet sfærisk form og en høy tetthet på ca. 1,6 g/cm³.[L 14] Overflaten er mørk med en rekke nedslagskratre – det finnes ca. 130 kratre med diametere over 10 km. Spektroskopiske målinger viste at overflaten består av vannholdig is, karbondioksid, fyllosilikater, organiske og muligens jernbærende mineraler.[L 14] Phoebe antas å være et innfanget Kuiperbelteobjekt eller en kentaur.[L 14] Phoebe er også en kilde for materialer til den største kjente ringen til Saturn, som formørker den førende halvkulen til Iapetus (se over).[L 43]

Tabell over måner[rediger | rediger kilde]

Bekreftede måner[rediger | rediger kilde]

Saturns måner listes her etter omløpstid (eller store halvakse), fra kortest til lengst. Måner som er tilstrekkelig massive til at overflaten har kollapset til en sfæroide, vises med fet skrift. Irregulære måner vises med rød, oransje og grå bakgrunn.
Nøkkel

Store ismåner

Titan

Inuittiske måner

Galliske måner

Norrøne måner


Nummer Romertall
[d]
Navn Bilde Diameter (km)[e] Masse
(×1015 kg) [f]
Store halvakse (km) [g] Omløpstid (d)[g][h] Inklinasjon [g][i] Eksentrisitet Posisjon Oppdagelses-
år
[8]
Oppdager
[8]
62 S/2009 S 1 S/2009 S 1 ≈ 0,3 <0,0001 ≈ 117 000 ≈ 0,47 ≈ 0° ≈ 0 Ytre B-ring 2009 Cassini-Huygens[L 1]
0 (småmåner) Småmåner 0,04–0,4 <0,0001 ≈ 130 000 ≈ 0,55 ≈ 0° ≈ 0 Tre 1000 km striper i A-ringen 2006 Cassini-Huygens
1 XVIII Pan Pan 28,2 ± 2,6
(34×31×20)
4,95 ± 0,75 133 584 +0,57505 0,001° 0,000035 I Encke-divisjonen 1990 M. Showalter
2 XXXV Daphnis Daphnis 7,6 ± 1,6
(9×8×6)
0,084 ± 0,012 136 505 +0,59408 ≈ 0° ≈ 0 I Keeler-gapet 2005 Cassini-Huygens
3 XV Atlas Atlas 30,2 ± 1,8
(41×35×19)
6,6 ± 0,045 137 670 +0,60169 0,003° 0,0012 Gjeter i den ytre A-ringen 1980 Voyager 2
4 XVI Prometheus Prometheus 86,2 ± 5,4
(136×79×59)
159,5 ± 1,5 139 380 +0,61299 0,008° 0,0022 Gjeter i den indre F-ringen 1980 Voyager 2
5 XVII Pandora Pandora 81,4 ± 3,0
(104×81×64)
137,1 ± 1,9 141 720 +0,62850 0,050° 0,0042 Gjeter i den ytre F-ringen 1980 Voyager 2
6a XI Epimetheus Epimethus 116,2 ± 3,6
(130×114×106)
526,6 ± 0,6 151 422 +0,69433 0,335° 0,0098 ko-orbital med Janus 1977 J. Fountain, og S. Larson
6b X Janus Janus 179,0 ± 2,8
(203×185×153)
1 897.5 ± 0,6 151 472 +0,69466 0,165° 0,0068 ko-orbital med Epimetheus 1966 A. Dollfus
8 LIII Aegaeon Aegaeon ≈ 0,5 ~0,0001 167 500 +0,80812 0,001° 0,0002 Småmåne i G-ringen 2008 Cassini-Huygens
9 I Mimas Mimas 396,4 ± 0.8
(416×393×381)
37 493 ± 31 185 404 +0,942422 1,566° 0,0202   1789 W. Herschel
10 XXXII Methone Methone 3,2 ± 1,2 ~0,02 194 440 +1,00957 0,007° 0,0001 Alkyonidene 2004 Cassini-Huygens
11 XLIX Anthe Anthe ≈ 1 ~0,007 197 700 +1,03650 0,1° 0,001 Alkyonidene 2007 Cassini-Huygens
12 XXXIII Pallene Pallene 5,0 ± 1,2
(6×6×4)
~0,05 212 280 +1,15375 0,181° 0,0040 Alkyonidene 2004 Cassini-Huygens
13 II Enceladus Enceladus 504,2 ± 0,4
(513×503×497)
108 022 ± 101 237 950 +1,370218 0,010° 0,0047 Genererer E-ringen 1789 W. Herschel
14 III Tethys Tethys 1 062 ± 1,2
(1077×1057×1053)
617 049 ± 132 294 619 +1,887802}} 0,168° 0,0001   1684 G. Cassini
14a XIII Telesto Telesto 24,8 ± 0,8
(33×24×20)
~9,41 294 619 +1,887802 1,158° 0,000 Førende Tethys-trojan 1980 B. Smith, H. Reitsema, S. Larson, og J. Fountain
14b XIV Calypso Calypso 21,4 ± 1,4
(30×23×14)
~6,3 294 619 +1,887802 1,473° 0,000 Bakerste Tethys-trojan 1980 D. Pascu, P. Seidelmann, W. Baum, og D. Currie
17 IV Dione Dione 1 122,8 ± 0,8
(1128×1123×1119)
1 095 452 ± 168 377 396 +2,736915 0,002° 0,0022   1684 G. Cassini
17a XII Helene Helene 35,2 ± 0,8
(43×38×26)
~24,46 377 396 +2,736915 0,212° 0,0022 Førende Dione-trojan 1980 P. Laques og J. Lecacheux
17b XXXIV Polydeuces Polydeuces 2,6 ± 0,8
(3×2×1)
~0,03 377 396 +2,736915 0,177° 0,0192 Bakerste Dione-trojan 2004 Cassini-Huygens
20 V Rhea Rhea 1 527,0 ± 1,2
(1530×1526×1525)
2 306 518 ± 353 527 108 +4,518212 0,327° 0,001258   1672 G. Cassini
21 VI Titan Titan 5 151 134 520 000
± 20,000
1 221 930 +15,94542 0,3485° 0,0288   1655 C. Huygens
22 VII Hyperion Hyperion 270 ± 8
(360×266×205)
5 620 ± 50 1 481 010 +21,27661 0,568° 0,123006 I 4:3-resonans med Titan 1848 W. Bond
G. Bond
W. Lassell
23 VIII Iapetus Iapetus 1 468,6 ± 5,6
(1491×1491×1424)
1 805 635 ± 375 3 560 820 +79,3215 7,570° 0,028613   1671 G. Cassini
24 XXIV Kiviuq ≈ 16 ~2,79 11 294 800 +448,16 49,087° 0,3288 Inuitt 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
25 XXII Ijiraq ≈ 12 ~1,18 11 355 316 +451,77 50,212° 0,3161 Inuitt 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
26 IX ♣†Phoebe Phoebe 213,0 ± 1,4
(219×217×204)
8 292 ± 10 12 869 700 −545,09 173,047° 0,156242 Norrøn 1899 W. Pickering
27 XX Paaliaq ≈ 22 ~7,25 15 103 400 +692,98 46,151° 0,3631 Inuitt 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
28 XXVII Skathi ≈ 8 ~0,35 15 672 500 −732,52 149,084° 0,246 Norrøn 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
29 XXVI Albiorix ≈ 32 ~22,3 16 266 700 +774,58 38,042° 0,477 Gallisk 2000 M. Holman
30   S/2007 S 2 ≈ 6 ~0,15 16 560 000 −792,96 176,68° 0,2418 Norrøn 2007 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna, B. Marsden
31 XXXVII Bebhionn ≈ 6 ~0,15 17 153 520 +838,77 40,484° 0,333 Gallisk 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
32 XXVIII Erriapus ≈ 10 ~0,68 17 236 900 +844,89 38,109° 0,4724 Gallisk 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
33 XLVII Skoll ≈ 6 ~0,15 17 473 800 −862,37 155,624° 0,418 Norrøn 2006 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
34 XXIX Siarnaq ≈ 40 ~43,5 17 776 600 +884,88 45,798° 0,24961 Inuitt 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
35 LII Tarqeq ≈ 7 ~0,23 17 910 600 +894,86 49,904° 0,1081 Inuitt 2007 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
36   S/2004 S 13 ≈ 6 ~0,15 18 056 300 −905,85 167,379° 0,261 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
37 LI Greip ≈ 6 ~0,15 18 065 700 −906,56 172,666° 0,3735 Norrøn 2006 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
38 XLIV Hyrrokkin ≈ 8 ~0,35 18 168 300 −914,29 153,272° 0,3604 Norrøn 2006 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
39 L Jarnsaxa ≈ 6 ~0,15 18 556 900 −943,78 162,861° 0,1918 Norrøn 2006 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
40 XXI Tarvos ≈ 15 ~2,3 18 562 800 +944,23 34,679° 0,5305 Gallisk 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
41 XXV Mundilfari ≈ 7 ~0,23 18 725 800 −956,70 169,378° 0,198 Norrøn 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
42   S/2006 S 1 ≈ 6 ~0,15 18 930 200 −972,41 154,232° 0,1303 Norrøn 2006 S. Sheppard, D.C. Jewitt, J. Kleyna
43   S/2004 S 17 ≈ 4 ~0,05 19 099 200 −985,45 166,881° 0,226 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
44 XXXVIII Bergelmir ≈ 6 ~0,15 19 104 000 −985,83 157,384° 0,152 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
45 XXXI Narvi ≈ 7 ~0,23 19 395 200 −1 008,45 137,292° 0,320 Norrøn 2003 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
46 XXIII Suttungr ≈ 7 ~0,23 19 579 000 −1 022,82 174,321° 0,131 Norrøn 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
47 XLIII Hati ≈ 6 ~0,15 19 709 300 −1 033,05 163,131° 0,291 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
48   S/2004 S 12 ≈ 5 ~0,09 19 905 900 −1 048,54 164,042° 0,396 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
49 XL Farbauti ≈ 5 ~0,09 19 984 800 −1 054 78 158,361° 0,209 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
50 XXX Thrymr ≈ 7 ~0,23 20 278 100 −1 078,09 174,524° 0,453 Norrøn 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
51 XXXVI Aegir ≈ 6 ~0,15 20 482 900 −1 094,46 167,425° 0,237 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
52   S/2007 S 3 ≈ 5 ~0,09 20 518 500 ≈ −1 100 177,22° 0,130 Norrøn 2007 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
53 XXXIX Bestla ≈ 7 ~0,23 20 570 000 −1 101,45 147,395° 0,77 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
54   S/2004 S 7 ≈ 6 ~0,15 20 576 700 −1 101,99 165,596° 0,5299 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
55   S/2006 S 3 ≈ 6 ~0,15 21 076 300 −1 142,37 150,817° 0,4710 Norrøn 2006 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
56 XLI Fenrir ≈ 4 ~0,05 21 930 644 −1 212,53 162,832° 0,131 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
57 XLVIII Surtur ≈ 6 ~0,15 22 288 916 −1 242,36 166,918° 0,3680 Norrøn 2006 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
58 XLV Kari ≈ 7 ~0,23 22 321 200 −1 245,06 148,384° 0,3405 Norrøn 2006 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
59 XIX Ymir ≈ 18 ~3,97 22 429 673 −1 254,15 172,143° 0,3349 Norrøn 2000 B. Gladman, J. Kavelaars
60 XLVI Loge ≈ 6 ~0.15 22 984 322 −1 300,95 166,539° 0,1390 Norrøn 2006 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
61 XLII Fornjot ≈ 6 ~0,15 24 504 879 −1 432,16 167,886° 0,186 Norrøn 2004 S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna

Ubekreftede måner[rediger | rediger kilde]

To måner ble hevdet oppdaget av astronomer, men ble aldri sett igjen av andre. Begge ble sagt å gå i bane mellom Titan og Hyperion.[17]

Tre objekter som ble observert av Cassini-Huygens har ikke blitt bekreftet som faste legemer. Det er foreløpig uklart om de er satellitter eller vedvarende klumper i F-ringen.[L 10]

Navn Bilde Diameter (km) Store
halvakse (km)[L 26]
Omløps-
periode (d)[L 26]
Posisjon Oppdaget år
S/2004 S 6 En lys og smal stripe strekker seg fra toppen og ned til bunnen. Til høyre for den, i den diffuse haloen, er det et lyst og lite objekt. ≈ 3–5 ≈ 140 130 +0,61801 usikre objekter rundt F-ringen 2004
S/2004 S 3/
S/2004 S 4[j]
Et segment av ringen med en lys overeksponert Saturn oppe til venstre. Nær ringens grense er det en lys flekk. ≈ 3−5 ≈ 140 300 ≈ +0,619 2004

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Massen til ringene tilsvarer omtrent massen til Mimas.[L 2] Den samlede massen til Janus, Hyperion og Phoebe – de mest massive av de gjenværende månene – er omtrent en tredjedel av det. Den totale massen til ringene og småmånene er omtrent 5,5×1019 kg.
  2. ^ Inktomi var en gang kjent som «splattet»[14]
  3. ^ De fotometriske fargene kan brukes som en tilnærming til den kjemiske sammensetningen av satellittenes overflater
  4. ^ En bekreftet måne gis en permanent betegnelse av Den internasjonale astronomiske union. Denne betegnelsen består av et navn og et romertall.[8] De ni månene som var kjent før 1900 (hvor Phoebe er den eneste irregulære) er nummerert etter rekkefølge fra Saturn; de resterende er nummerert i den rekkefølgen de fikk sine permanente betegnelser. Ni mindre måner i den norrøne gruppen og S/2009 S 1 har enda ikke fått sine permanente navn.
  5. ^ Diametrene og dimensjonene til de indre månene fra Pan og via Janus, Methone, Pallene, Telepso, Calypso, Helene, Hyperion og Phoebe ble hentet fra Thomas (2010), tabell 3.[L 19] Diametrene og dimensjonene til Mimas, Enceladus, Tethys, Dione, Rhea og Iapetus er fra Thomas (2010), tabell 1.[L 19] De omtrentlige størrelsene til de andre satellittene er fra nettsiden til Scott Sheppard.[10]
  6. ^ Massene til de største månene er hentet fra Jacobson (2006).[L 20] Massene til Pan, Daphnis, Atlas, Prometheus, Pandora, Epimethius, Janus, Hyperion og Phoebe er hentet fra Thomas (2010), tabell 3.[L 19] Massene til andre små måner ble kalkulert ut i fra antatt tetthet på 1,3 g/cm³.
  7. ^ a b c Baneparametrene er hentet fra Spitale (2006)[L 26] IAU-MPC Natural Satellites Ephemeris Service,[16] og NASA/NSSDC.[9]
  8. ^ Negative omløpstider indikerer retrograde baner rund Saturn (motsatt vei av planetens rotasjon).
  9. ^ Mot Saturns ekvator
  10. ^ S/2004 S4 var sannsynligvis en forbigående klump – den har ikke blitt sett siden ble oppdaget første gangen.[L 10]
Litteraturhenvisninger
  1. ^ a b c d Porco (2009)
  2. ^ a b Esposito (2002), s. 1 741–1 783
  3. ^ a b c d e f Tiscareno (2008), s. 1 083–1 091
  4. ^ a b c d Van Helden (1994), s. 1–2
  5. ^ Bond (1848), s. 1–2
  6. ^ a b Lassell (1848), s. 195–197
  7. ^ a b Pickering (1899), s. 274–276
  8. ^ a b Fountain (1977), s. 915–917
  9. ^ a b c d e Uralskaya (1998), s. 249–253
  10. ^ a b c d e Porco (2005), s. 1 226–1 236
  11. ^ IAUC (2007)
  12. ^ a b c d Jones (2008), s. 1 380–1 384
  13. ^ a b c IAUC (2009)
  14. ^ a b c d e f g h i Jewitt (2007), s. 261–295
  15. ^ a b c d e f Gladman (2001), s. 1 631–1 660
  16. ^ IAUC (2006)
  17. ^ IAUC (2007)
  18. ^ a b c d e f g h i j Grav (2007), s. 267–285
  19. ^ a b c d e Thomas (2010), s. 395–401
  20. ^ a b c d e f Jacobson (2006), s. 2 520–2 526
  21. ^ a b c Porco (2007), s. 1602–1607
  22. ^ a b Tiscareno (2006), s. 648–650
  23. ^ a b Sremcevic (2007), s. 1 019–1 021
  24. ^ Murray (2008), s. 739–744
  25. ^ Hedman (2007), s. 653–656
  26. ^ a b c d e f Spitale (2006), s. 692–710
  27. ^ a b c d e f Thomas (2007), s. 573–584
  28. ^ a b c d e f g h Moore (2004), s. 421–443
  29. ^ a b c d e f g Porco (2006), s. 1 393–1 401
  30. ^ Pontius (2006), s. A09214
  31. ^ a b Wagner (2009), s. 2 142
  32. ^ a b c Schenk2009, s. 2 465
  33. ^ Tiscareno (2010), s. L14205
  34. ^ a b c d Wagner (2008), s. 1 930
  35. ^ Schenk (2009)
  36. ^ a b c d Porco (2005), s. 159–168
  37. ^ a b Lopes (2007), s. 395–412
  38. ^ Lorenz (2006), s. 724–727
  39. ^ Stofan (2007), s. 61–64
  40. ^ a b c d e Thomas (2007), s. 50–53
  41. ^ Thomas (1995), s. 128–148
  42. ^ a b c d e Porco (2005), s. 1 237–1 242
  43. ^ a b c Verbiscer (2009), s. 1 098–1 100
  44. ^ Denk (2009), s. 435–439
  45. ^ Spencer (2009), s. 432–435
  46. ^ Giese (2006), s. 1 156–1 166
Øvrige referanser
  1. ^ Solar System Exploration Planets Saturn: Moons: S/2009 S1 (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 14. august 2009. Besøkt 20. september 2012.
  2. ^ Sheppard, Scott S.. The Giant Planet Satellite and Moon Page (engelsk). Departament of Terrestrial Magnetism at Carniege Institution for science. Arkivert fra originalen 7. juni 2009. Besøkt 20. september 2012.
  3. ^ Nemiroff, Robert; Bonnell, Jerry (25. mars 2005). Huygens Discovers Luna Saturni (engelsk). Astronomy Picture of the Day. Arkivert fra originalen 10. juni 2010. Besøkt 23. september 2012.
  4. ^ Baalke, Ron. Historical Background of Saturn's Rings (1655) (engelsk). NASA/JPL. Arkivert fra originalen 23. september 2012. Besøkt 23. september 2012.
  5. ^ Robert Roy Britt (2004). Hints of Unseen Moons in Saturn's Rings (engelsk). Arkivert fra originalen 12. februar 2006. Besøkt 28. september 2012.
  6. ^ Jewitt, David (3. mai 2005). 12 New Moons For Saturn (engelsk). University of Hawaii. Arkivert fra originalen 16. juli 2011. Besøkt 28. september 2012.
  7. ^ Emily Lakdawalla (3. mai 2005). Twelve New Moons For Saturn (engelsk). Arkivert fra originalen 5. juni 2011. Besøkt 28. september 2012.
  8. ^ a b c d Planet and Satellite Names and Discoverers (engelsk). Gazetteer of Planetary Nomenclature. USGS Astrogeology (21. juli 2006). Arkivert fra originalen 19. august 2006. Besøkt 24. september 2012.
  9. ^ a b c d Williams, David R. (21. august 2008). Saturnian Satellite Fact Sheet (engelsk). NASA (National Space Science Data Center). Arkivert fra originalen 30. april 2010. Besøkt 24. september 2012.
  10. ^ a b Sheppard, Scott S. Saturn's Known Satellites (engelsk). Arkivert fra originalen 15. mai 2011. Besøkt 24. september 2012.
  11. ^ A Small Find Near Equinox (engelsk). NASA/JPL (7. august 2009). Arkivert fra originalen 10. oktober 2009. Besøkt 27. september 2012.
  12. ^ Cassini Images Ring Arcs Among Saturn's Moons (Cassini Press Release) (engelsk). Ciclops.org (5. september 2008). Arkivert fra originalen 2. januar 2010. Besøkt 27. september 2012.
  13. ^ Rhea:Inktomi (engelsk). USGS—Gazetteer of Planetary Nomenclature. Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 29. september 2012.
  14. ^ a b Rhea's Bright Splat (engelsk). CICLOPS (5. juni 2005). Arkivert fra originalen 29. september 2012. Besøkt 29. september 2012.
  15. ^ Titan:Kraken Mare (engelsk). USGS—Gazetteer of Planetary Nomenclature. Arkivert fra originalen 5. juni 2011. Besøkt 29. september 2012.
  16. ^ Natural Satellites Ephemeris Service (engelsk). IAU: Minor Planet Center. Arkivert fra originalen 20. mai 2011. Besøkt 24. september 2012.
  17. ^ a b c Schlyter, Paul (2009). Saturn's Ninth and Tenth Moons (engelsk). Views of the Solar System (Calvin J. Hamilton). Arkivert fra originalen 22. mai 2010. Besøkt 23. september 2012.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]