Joseph Luns
| Joseph Luns | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Joseph Marie Antoine Hubert Luns 28. aug. 1911[1][2][3][4]  Rotterdam[5] | ||
| Død | 17. juli 2002[1][2][6][3] (90 år) Brussel | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leiden London School of Economics Universitetet i Amsterdam Ignatius Gymnasium | ||
| Far | Huib Luns | ||
| Søsken | Theo Luns | ||
| Parti | Katholieke Volkspartij (1948–1974) | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Gravlagt | The Hague Roman Catholic Cemetery | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Presidentens frihetsmedalje (1984) Karlsprisen (1967)[7] Companion of Honour Offiser av Kristusordenen[8] Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1982)[9] | ||
| 5. generalsekretær i NATO | |||
| 1971–1984 | |||
| Forgjenger | Manlio Brosio | ||
| Etterfølger | Peter Carington | ||
| Utenriksminister i Nederland | |||
| 1956–1971 | |||
| Forgjenger | Jan Willem Beyen | ||
| Etterfølger | Norbert Schmelzer | ||
| Signatur | |||
 | |||
Joseph Marie Antoine Hubert Luns (født 28. august 1911 i Rotterdam, død 17. juli 2002 i Brussel) var en nederlandsk politiker og diplomat, kjent som generalsekretær i Nato fra 1. oktober 1971 til 25. juni 1984.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Fra 1933 til 1936 var Luns medlem av Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland, til tross for at de nederlandske biskoper hadde forbudt katolikker å bli medlemmer der. Til slutt forlot han den på grunn av sin motstand mot partiets antisemittisme. Han betegnet senere innmeldelsen som et utslag av ungdommelig uforstand.
Han var deretter tilsluttet Roomsch-Katholieke Staatspartij (RSKP) 1938–1945, og etter andre verdenskrig RSKPs politiske arvtaker Det katolske Folkeparti (Katholieke Volkspartij, KVP) 1945–1974.
Luns var utdannet jurist og ble ansatt i landets utenrikstjeneste i 1938. Under andre verdenskrig var Luns en sentral aktør i pro-vestlig etterretningsarbeid, og i perioden 1943/1944 var han tilknyttet den nederlandske eksilregjeringen.
I perioden 1952 til 1956 var han viseutenriksminister, før han selv ble utenriksminister i 1956 og tjenestegjorde under hele syv regjeringssjefer, fra Willem Drees til Piet de Jong i 1971. Politisk var Luns engasjert med å styrke det europeiske og det atlantiske samarbeidet, hvor en utvidelse av EF var et sentralt tema.
I 1971 ble han valgt til generalsekretær i NATO som etterfølger av Manlio Brosio. Luns ble i 1984 tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Ronald Reagan.
Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004969, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Joseph Marie Antoine Hubert Luns, CTHS person-ID 117937, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Guardian, www.theguardian.com, besøkt 11. november 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Der Karlspreisträger 1967 Joseph Luns», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk tysk, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1982-30526[Hentet fra Wikidata]
- ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Joseph Luns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Nato.int – NATO Secretary General, Joseph Luns
| Forrige mottaker: Jens Otto Krag |
Mottager av Karlsprisen (1967)
|
Neste mottaker: EU-kommisjonen |