Rexismen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rexistpartiets fane.
Léon Degrelle (i midten) med Sepp Dietrich og Jean Vermeire i Charleroi, 1944

Rexismen var en politisk bevegelse i Belgia, grunnlagt i 1930 av Léon Degrelle. Fra 1935 var den organisert som politisk parti (fransk: Parti Rexiste). Opprinnelig var bevegelsen kristelig sosial, men den ble stadig mer fascistisk frem mot andre verdenskrig. Rexistene samarbeidet med Nazityskland 1940–1944, da Belgia var okkupert av tyskerne.

Historie[rediger | rediger kilde]

Rex, som bevegelsen gjerne ble kalt, var i utgangspunktet en nasjonalistisk og anti-kommunistisk belgisk politisk bevegelse. I begynnelsen var den nært koblet mot den italienske facismen, den spanske falangen og Jerngarden i Romania, men ble etter hvert en tettere samarbeidspartner for NSDAP til Tyskland.[trenger referanse]

Partiet sto for en høyre-revolusjon og katolsk dominans i Belgia.[trenger referanse] Partiet oppnådde popularitet i Vallonia, hvor det hadde blitt grunnlagt av Léon Degrelle. Bevegelsens navn var avledet av de katolske sosiale læresetninger om Christus Rex. Bevegelsen fikk i 1936 21 av 202 representanter (med 11,4 % av stemmene) og 12 senatorer, men ble aldri en massebevegelse.[trenger referanse]

I 1937 fordømte den belgiske erkebiskop av Mechelen og kardinal Jozef-Ernest Van Roey rexismen som «en trussel mot land og kirke» og gav en advarende fordømmelse av enhver som stemte blankt, noe som sterkt irriterte Adolf Hitler.[1] Selv om noen betraktet dette som en uberettiget kirkelig inntreden på det politiske område, forsvarte kardinalen seg ved å erklære at «den hierarkiske myndighet har en selvsagt rett til å uttale seg om ethvert politisk parti eller enhver politisk bevegelse i den grad at partiet eller bevegelsen står imot det religiøst gode eller de kristne moralbud»,[2] en uttalelse som fant støtte fra pave Pius XI.

I 1938 gikk bevegelsen noe tilbake. Under okkupasjonen av Belgia samarbeidet bevegelsen med det nye regimet. Det ble forbudt i 1945.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ TIME Magazine. Roey v. Rex 19 April 1937
  2. ^ TIME Magazine. "Entitled to Pronounce" 4 April 1938