Hubert Pierlot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hubert Pierlot

Hubert Marie Eugène, greve av Pierlot (født 23. desember 1883 i Cugnon ved Bertrix i Belgia, død 13. desember 1963 i Uccle) var en belgisk vallonsk politiker og jurist. Han var statsminister i Belgia 1939-45, det meste av tiden som leder for en eksilregjering i London, på grunn av den tyske okkupasjonen av Belgia under andre verdenskrig. Pierlot representerte det katolske partiet i deputertkammeret fra 1925 og fra 1926-46 satt han i senatet. Han var innenriksminister 1934-35, landbruksminister 1934-35 og 36-39, og utenriksminister 1939, før han ble statsminister i 1939. Som statsminister ledet han først en koalisjon av katolikker og sosialister, senere av katolikker og liberale.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hubert Pierlot 1947.jpg

Bakgrunn, unge år[rediger | rediger kilde]

Hubert Pierlots fødested Cugnon var en liten landsby mellom Bertrix og Bouillon, i den belgiske provins Luxembourg. Hans foreldre var av en eminent og velstående katolsk familie som var del av Belgias konservative etablissement. Hans bror, Jean Pierlot, ble senere medlem av den belgiske motstandbevegelse under annen verdenskrig, ble tatt, og døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1944.

Hubert Pierlot gikk på katolske skoler i Maredsous og senere ved det ledende jesuittiske kollegium Collège Saint-Michel i Brussel. Pierlot fullførte deretter et juridisk studium ved det katolske universitet i Louvain.

Han reiste så rundt i USA, Canada og Storbritannia. Senere gidtet han seh med Marie-Louise (née De Kinder) og fikk syv barn.

Da tykerne invaderte i august 1914, meldte han seg som mening til den belgiske hær. Han kjempet ved Slaget ved Yser og på Yserfronten hvor han ble dekorert for tapperhet. Ved krigens skutt var han blitt løytnant.

Tidlig politisk virke[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Pierlot med i det katolske parti (Parti catholique), som var landets viktigste sentrum-høyre-parti og av kristeligdemokratisk type. Ettersom Belgia var et overveiende katolsk land, var partiet svært fremgangsrikt, og ble oppfattet som det etablerte hovedparti.

I 1925 ble han valgt inn i deputertkammeret for Neufchâteau, og senere til senatet for provinsen Luxembourg (fra 1926 til 1936) og Arlon (fra 1936 til 1946). Han fikk fra sent i 1920-årene godt ry for sine talegaver og sin oppriktighet.

I regjeringen[rediger | rediger kilde]

Pierlot var innenriksminister 1934-1935, jordbruksminister 1934-1935 og 1936-1939, og utenriksminister 1939. Han var deretter Belgias statsminister fra 22. februar 1939 til 12. februar 1945, først for en koalisjonsregjering mellom katolikker og sosialister, og senere for en koalisjonsregjering mellom katolikker og liberale.[1]

Etter at andre verdenskrig var brutt ut, under Phony War, ble han leder for en samlingsregjering med tre partier som forble ved makten til den tyske invasjonen i 1940.

Under invasjonen havnet Pierlots regjering i skarp konflikt med kong Leopold III, som kom til å forbli i Belgia etter landets kapitulasjon. Noen timer etter kapitulasjonen den 27. mai 1940 traff Hubert Pierlot og Paul-Henri Spaak ledende franske politikere (Paul Reynaud, Maxime Weygand og Philippe Pétain) i et konfliktfylt møte, der de to belgiske politikerne forsøkte å forklare ditt lands kapitulasjon for de uforstående og opprørte franskmennene som hadde regnet med at Belgia skulle fortsette som krigførende.

Pierlot tok seg senere over til London, der han ledet en eksilregjering under resten av krigen. Hans regjering støttet De frie franske styrker og anerkjente i 1941 Charles de Gaulle som Frankrikes leder. Regjeringen organiserte også dannelsen av De frie belgiske styrker som hadde vokst til over 100.000 mann ved seiersdagen i 1945.

Da han vendte tilbake til Belgia den 8. september 1944 ledet han en utvidet koalisjonsregjering som også omfattet kommunistene. Regjeringen innsatte kongens bror prins Charles av Flandern som regent i stedet for Leopold III, som siden juni 1944 hadde vært internert i Sachsen i Tyskland och som ble mistrodd av regjeringen på grunn av konfliktene i 1940 og kongens handlemåte under Belgias okkupasjon.

Etter statsministertiden[rediger | rediger kilde]

Pierlot ble avløst som statsminister av Achille Van Acker den 12. februar 1945. Han fortsatte en stund i politikken, og fikk en kongelig ærestittel ble også adlet. Pierlot trakk seg til slutt tilbake fra politikken, men fortsatte å arbeide som advokat.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eerste minister: Hubert Pierlot, lest 10. mars 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hubert Pierlot – bilder, video eller lyd