Den franske motstandsbevegelsen

Den franske motstandsbevegelsen var flere grupper som gjorde motstand mot Nazi-Tysklands okkupasjonsstyrker og mot det tyskdominerte Vichyregimet. Den var aktiv i Frankrike under andre verdenskrig etter de alliertes nederlag i slaget om Frankrike i 1940. Små grupper av menn og kvinner drev geriljakrigføring, utførte sabotasjehandlinger og publiserte illegale aviser. De ga også etterretningsinformasjon og etablerte rømningsnettverk som hjalp allierte soldater og flyvere.

Motstandens menn og kvinner kom fra forskjellige deler av det franske samfunnet. Det var aristokrater, akademikere, konservative katolikker og jøder, til liberale, anarkister og kommunister. Andelen som deltok i organisert motstand var én til tre prosent av befolkningen. Motstandsbevegelsens handlinger sto i kontrast til Vichyregimets samarbeid med tyskerne. Motstandsbevegelsen bisto de allierte styrkene ved invasjonen av Normandie den 6. juni 1944 og i Provence (operasjon Dragoon) fra 15. august 1944. Den franske motstanden spilte en betydelig rolle i å lette de alliertes fremmarsj gjennom Frankrike etter invasjonen i Normandie.

Etter de allierte landingene i Normandie og Provence ble de væpnede delene av motstandsbevegelsen samlet i Forces Françaises de l’intérieur (FFI), med rundt 100 000 medlemmer i juni 1944. I oktober 1944 hadde FFI vokst til 400 000 medlemmer. Sammenslåingen av FFI tillot Frankrike å gjenoppbygge den fjerde største hæren på det europeiske kontinentet (1,2 millioner mann) innen VE-dagen (seieren) i mai 1945.

Den tyske okkupasjonen av Frankrike

Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt (større versjon)

Foto: Eric Gaba

Tyske soldater marsjer på Champs-Élysées i Paris med Triumfbuen i bakgrunnen, juni 1940

Foto: Bundesarchiv

Etter slaget om Frankrike i mai og juni 1940, og den fransk-tyske våpenhvilen, fortsatte livene til franskmennene i begynnelsen relativt uendret. De tyske okkupasjonsmyndighetene og Vichyregimet (en autoritær reststat som samarbeidet tett med Tyskland) ble imidlertid raskt stadig mer brutale og skremmende. De fleste franske sivile forble nøytrale, men både okkupasjonen av deler av fransk territorium, tysk politikk og samarbeidet til Vichyregimet inspirerte til dannelsen av paramilitære grupper dedikert til både aktiv og passiv motstand.

En av betingelsene for våpenhvilen var at franskmennene måtte betale for sin egen okkupasjon. Dette utgjorde rundt 20 millioner tyske reichsmark per dag, en sum som i mai 1940 tilsvarte omtrent fire hundre millioner franske franc. Den kunstige valutakursen for reichsmark kontra franc hadde blitt etablert som en mark til tjue franc. På grunn av overvurderingen av tysk valuta, var okkupantene i stand til å foreta tilsynelatende rettferdige og ærlige rekvisisjoner og kjøp mens de opererte et system med organisert plyndring. Prisene steg, det førte til omfattende matmangel og underernæring, spesielt blant barn, eldre og medlemmer av arbeiderklassen som var engasjert i fysisk arbeid. Mangel på arbeidskraft plaget også den franske økonomien ettersom hundretusenvis av franske arbeidere ble rekvirert og overført til Tyskland for tvangsarbeid under Service du Travail Obligatoire (STO), en obligatorisk arbeidstjeneste.

Mangelen på arbeidskraft ble forverret av det store antallet franske krigsfanger som ble holdt i Tyskland. Utover disse vanskelighetene og forflytningene ble okkupasjonen stadig mer uutholdelig. Reguleringer, sensur, propaganda og nattlige portforbud bidro til å etablere en atmosfære av frykt og undertrykkelse. Franske kvinner som gikk sammen med tyske soldater gjorde mange franske menn sinte, selv om kvinnene ofte av nødverge ble tvunget til det for å skaffe mat til seg selv og sine familier.

Som represalier for motstandsbevegelsens aktiviteter etablerte okkupasjonsmyndighetene harde former for kollektiv avstraffelse. For eksempel førte den sovjetiske motstanden i august 1941 til at tusenvis av gisler ble tatt fra befolkningen. En typisk erklæring var som følgende: «Etter hver ytterligere hendelse skal et tall, som gjenspeiler alvorlighetsgraden av forbrytelsen, skytes.» Under okkupasjonen ble anslagsvis 30 000 franske sivile gisler skutt for å skremme andre som var involvert i motstandsarbeid. Tyske tropper engasjerte seg av og til i uhyrligheter som Oradour-sur-Glane-massakren den 10. juni 1944, fire dager etter invasjonen i Normandie (D-dagen). Hele landsbyen ble rasert og nesten alle innbyggerne, 643 sivile, blant dem ikke-stridende menn, kvinner og barn, ble myrdet på grunn av vedvarende motstand i nærheten.

Tidlig i 1943 opprettet Vichy-myndighetene en paramilitær militsgruppe, Milice Française, for å bekjempe motstandsbevegelsen. Milice Française samarbeidet tett med nazistene, i likhet med Gestapos sikkerhetsstyrker i Tyskland. Handlingene deres var ofte brutale og omfattet tortur og henrettelser av mistenkte motstandsfolk. Etter frigjøringen av Frankrike sommeren 1944 henrettet franskmennene selv mange av de anslåtte 25 000 til 35 000 miliciens grunnet deres samarbeid med nazistene. Mange av de som slapp unna arrestasjon flyktet til Tyskland, hvor de ble innlemmet i Charlemagne-divisjonen til Waffen SS.

Historie

1940: Innledende sjokk, og motstand

Unge menn i motstandsbevegelsen

Opplevelsen av okkupasjonen var vanskelig å akseptere for franskmennene. Mange parisere kunne ikke komme over sjokket de opplevde da de første gang så de enorme hakekorsflaggene henge over Hôtel de Ville og på toppen av Eiffeltårnet. Palais Bourbon, bygningen til nasjonalforsamlingen, omgjort til kontoret til Kommandant von Gross-Paris, ble det spredt et stort banner over fasaden av bygningen med store bokstaver: «DEUTSCHLAND SIEGT AN ALLEN FRONTEN!» («Tyskland er seirende på alle fronter!»), et tegn som er nevnt i praktisk talt alle fortellinger av parisere på den tiden. Motstandsmannen Henri Frenay skrev om å se det franske flagget forsvinne fra Paris med hakekorsflagget vaiende i stedet, og tyske soldater som sto vakt foran bygninger som en gang huset republikkens institusjoner, ga ham un sentiment de viol («en følelse av voldtekt»).

Den britiske historikeren Ian Ousby skrev om mot slutten av sommeren 1940: «Og så den fremmede tilstedeværelsen, stadig mer hatet og fryktet privat, kunne virke så permanent at på de offentlige stedene der dagliglivet foregikk, ble det tatt for gitt.» Samtidig ble Frankrike også preget av forsvinninger. Bygninger ble omdøpt, bøker ble forbudt, kunst ble stjålet for å bli tatt med til Tyskland og enkeltindivider begynte å forsvinne ettersom franskmennene under våpenhvilen i juni 1940 ble forpliktet til å arrestere og deportere til Tyskland de tyskere og østerrikere som hadde flyktet til Frankrike i 1930-årene.

Motstanden som begynte sommeren 1940 var basert på det forfatteren Jean Cassou kalte refus absurde («absurd vegring»), for å nekte å akseptere at Nazi-Tyskland ville vinne, og selv om så skjedde, var det bedre å kjempe imot. Mange motstandskjempere snakket ofte om et eller annet «klimaks» når de var vitne til utålelig urettferdige handlinger, og deretter ikke lenger kunne forholde seg passive. Motstandsmannen Joseph Barthelet fortalte den britiske SOE-agenten George Miller at hans «klimaks» inntraff da han så det tyske militærpolitiet marsjere en gruppe franskmenn, hvorav en av dem var en venn, inn i Feldgendarmerie i Metz. Barthelt husket: «Jeg så ansiktet hans greit, men det var ingen hud på det, og han kunne ikke se meg. Begge de stakkars øynene hans hadde blitt lukket til to lilla og gule blåmerker.» Den høyreorienterte motstandsmannen Henri Frenay, som opprinnelig hadde sympatisert med Révolution nationale (det ideologisk programmet fremmet av Vichy-regimet), uttalte at da han så de tyske soldatene i Paris sommeren 1940, visste han at han måtte gjøre noe for å opprettholde fransk ære på grunn av den forakt han så på ansiktene til tyskerne når de så på franskmennene.

I begynnelsen var motstanden begrenset til aktiviteter som å kutte telefonlinjer, vandalisere plakater og kutte dekkene på tyske kjøretøy. En annen form for motstand var underjordiske, illegale aviser, som Musée de l'Homme («Menneskehetens museum») som sirkulerte hemmelig. Musée de l'Homme ble grunnlagt av to professorer, Paul Rivet og den russiske emigranten Boris Vildé, i juli 1940. I samme måned , grunnla Jean Cassou en motstandsgruppe i Paris, mens den liberale katolske jusprofessoren François de Menthon grunnla gruppen Liberté i Lyon.

Det franske flagget med Lorrainekorset ble brukt av den franske motstandsbevegelsen

Den 19. juli 1940 ble Special Operations Executive (SOE) opprettet i Storbritannia, en hemmelig militærenhet for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner i naziokkuperte land. Winston Churchill direkte ordre for enheten var å «sette Europa i brann.» F-seksjonen av SOE ble ledet av Maurice Buckmaster og ga uvurderlig støtte til motstanden.

Fra mai 1941 grunnla Frenay en av de første motstandsgruppene, kalt Combat (kamp). Frenay rekrutterte til Combat ved å stille spørsmål om folk trodde at Storbritannia ikke ville bli beseiret, og om de mente en tysk seier var verdt å stoppe: «Menn samles allerede i skyggene. Vil du bli med dem?» Av sikkerhetsmessige årsaker ble Combat delt inn i en rekker celler som var uvitende om hverandre. En annen motstandsgruppe som ble grunnlagt sommeren 1940 var Interallié, ledet av en polsk emigrant, Roman Czerniawski, som videreformidlet etterretning fra kontakter i det andre byrået til Storbritannia via kurerer fra Marseille. Et medlem av gruppen, franske Mathilde Carré med kodenavnet La Chatte («katten»), ble senere arrestert av tyskerne og forrådte gruppen.

Den franske etterretningstjenesten, Deuxième Bureau, forble lojal mot den allierte saken, til tross for at de nominelt var under myndighet av Vichy. Deuxième Bureau fortsatte å samle etterretning om Tyskland, opprettholdt forbindelser med britisk og polsk etterretning og holdt på hemmeligheten om at før andre verdenskrig hadde polsk etterretningstjeneste utviklet en metode via en mekanisk datamaskin kjent som «Bombe» for å bryte krypteringsmaskinen Enigma som ble brukt til å kode tyske radiomeldinger. En rekke av de polske kodeknekkerne som utviklet «Bombe»-maskinen i 1930-årene fortsatte å jobbe for Deuxième Bureau som en del av Cadiz-teamet som knekket tyske koder. Sommeren 1940 engasjerte mange jernbanearbeidere seg i improvisert motstand, ved å hjelpe franske soldater som ønsket å fortsette kampen, sammen med britiske, belgiske og polske soldater som var strandet i Frankrike, til å rømme fra den okkuperte sonen, til den ubesatte sonen, eller Spania. Cheminots (jernbanearbeidere) ble også hovedagentene for levering av illegale aviser over hele Frankrike.

Den første résistant, motstandsmannen, som ble henrettet av tyskerne var en polsk jødisk immigrant ved navn Israël Carp, skutt i Bordeaux den 28. august 1940, for å ha spottet en tysk militærparade nedover gatene i Bordeaux. Den første franskmannen som ble skutt for motstand var 19 år gamle Pierre Roche, den 7. september 1940, etter at han ble tatt for å kutte telefonlinjene mellom Royan og La Rochelle. Den 10. september 1940 kunngjorde den militære guvernøren i Frankrike, general Otto von Stülpnagel i en pressemelding at ingen nåde ville bli gitt til de som drev med sabotasje, og alle sabotører ville bli skutt. Til tross for advarselen, fortsatte flere å engasjere seg i sabotasje. Louis Lallier, en bonde, ble skutt for sabotasje den 11. september i Épinal, og Marcel Rossier, en mekaniker, ble skutt i Rennes 12. september. En til ble skutt i oktober 1940, og tre til i november 1940.

Antisemittiske lover proklamert i 1940

Jødiske kvinner i Paris, pålagt å bære en gul davidsstjerne

Jødeforfølgelser

Fra sommeren 1940 begynte antisemittiske lover å tre i kraft både i den okkuperte og den ubesatte sonen. Den 3. oktober 1940 innførte Vichy Loi portant statut des Juifs, loven om jøders status, og forbød jøder fra en rekke yrker, blant annet jus, medisin og offentlige tjenester. Jødiske virksomheter ble «arifsert» ved å bli plassert i hendene på «ariske» tillitsmenn mens jøder ble utestengt fra kinoer, musikkhaller, messer, museer, biblioteker, offentlige parker, kafeer, teatre, konserter, restauranter, svømmebassenger og markeder. Jøder kunne ikke bevege seg uten å informere politiet først, de ble nektet egne radioer eller sykler, ble nektet telefontjeneste, kunne ikke bruke telefonkiosker merket Accès interdit aux Juifs («Adgang forbudt for jøder») og fikk bare reise med den siste sporveisvognen på Paris Metro.

Franskmennene på den tiden skilte mellom Israélites (et høflig begrep på fransk) som var «riktig» assimilerte franske Juifs (tidligere et nedsettende betegnelse for jøder på fransk, i dag standard for jødiske folk) som var de «utenlandske» og «uassimilerte» jøder som ble mye sett på som kriminelle fra utlandet som bodde i slumområder i Frankrikes indre byer.

Gjennom hele 1930-årene var antallet illegale jødiske immigranter fra Øst-Europa sterkt overdrevet, og den folkelige opinionen mente at flertallet av jødene som bodde i Frankrike var illegale immigranter som forårsaket alle slags sosiale problemer. Mange, kanskje til og med de fleste franskmenn, var likegyldige. Høsten 1940 hadde de andre ting å tenke på. Det som skjedde med jødene var en sekundær sak; det var utenfor deres umiddelbare anliggender, det tilhørte det «politiske» som de ikke kunne kontrollere eller til og med bringe seg selv til å følge med stor interesse.

Første nummer av Résistance, fra gruppen Musée de l'Homme, 15. desember 1940

Rekruttering

Fra begynnelsen tiltrakk motstandsbevegelsen til seg folk fra alle samfunnslag og med forskjellige politiske synspunkter. Et stort problem for motstanden var at, med unntak av en rekke offiserer i hæren som valgte å gå under jorden sammen med veteraner fra den spanske borgerkrigen, var det få eller ingen som hadde militær erfaring. Omtrent 60 000 spanske republikanske emigranter kjempet i motstandsbevegelsen.

En ytterligere vanskelighet var mangelen på våpen, som forklarte hvorfor tidlige motstandsgrupper grunnlagt i 1940 fokuserte på å publisere illegale tidsskrifter og aviser, da mangelen på våpen og ammunisjon gjorde væpnet motstand nesten umulig Selv om de offisielt fulgte Kominterns instruksjoner om ikke å kritisere Tyskland på grunn av den sovjetiske ikke-angrepspakten med Hitler, grunnla de franske kommunistene i oktober 1940 Organisation Spéciale (OS), sammensatt med mange veteraner fra den spanske borgerkrigen, som gjennomførte en antall mindre angrep før Hitler brøt traktaten og invaderte Russland.

Livet i motstandsbevegelsen var svært farlig og det var avgjørende å leve stille og aldri tiltrekke seg oppmerksomhet. Punktlighet var nøkkelen til møter i offentligheten, da tyskerne ville arrestere alle som ble sett hengende rundt, som om de ventet på noen. En stor vanskelighet for motstanden var problemet med angivere. Gestapo var ikke et allmektig byrå med sine spioner overalt, men stolte i stedet på vanlige mennesker for å få frivillig informasjon. Ifølge Abwehr-offiser Hermann Tickler trengte tyskerne 32 000 informanter for å knuse all motstand i Frankrike, og han rapporterte høsten 1940 at Abwehr allerede hadde overskredet dette målet. Det var vanskelig for tyskere å utgi seg som franskmenn, slik at Abwehr, Gestapo og SS kunne ikke ha fungert uten franske informanter. I september 1940 publiserte poeten Robert Desnos en artikkel med tittelen «J'irai le dire à la Kommandantur» i den illegale avisen Aujourd'hui hvor han appellerte til vanlige franskmenn om å slutte å anklage hverandre til tyskerne.

Desnos' appell mislyktes, men uttrykket «J'irai le dire à la Kommandantur» («Jeg skal fortelle tyskerne om det») var veldig populært i det okkuperte Frankrike da hundretusener av vanlige franskmenn anklaget hverandre til tyskerne. Problemet med informanter, som franskmennene kalte indics eller mouches, var at disse hadde motivasjoner som misunnelse, trass, grådighet, antisemittisme og ren opportunisme, ettersom mange vanlige franskmenn ønsket å innynde seg med det de trodde var den vinnende siden. I det okkuperte Frankrike måtte man til enhver tid ha med seg en enorm pakke med dokumenter som ID-kort, rasjoneringskort, kupong for tobakk (uansett om man var røyker eller ikke), reisetillatelser, arbeidstillatelser og så videre. Av disse grunnene ble forfalskning en viktig ferdighet for motstanden da tyskerne regelmessig krevde at franskmennene skulle fremmelegge papirene sine, og alle som hadde papirer som virket tilsynelatende mistenkelige ville bli arrestert.

«Det svarte marked: Kriminalitet mot samfunnet». Plakat for bekjempe det svarte markedet i Vichyområdet, 1943.

Ettersom valutaen franc ble devaluert med 20% til Reichsmark, sammen med tysk politikk for matrekvisisjon, både for å støtte sin egen hær og den tyske hjemmefronten, ble «Frankrike sakte uttørket av eksporten av ikke bare av kjøtt og drikke, drivstoff og skinn, men også av voks, stekepanner, spillekort, økseskaft, parfyme og en mengde andre varer. Folk kunne ikke lovlig kjøpe gjenstander uten en rasjoneringsbok der befolkningen ble delt inn i kategoriene A, B, C, E, J, T og V; blant produktene som ble rasjonert inkluderte kjøtt, melk, smør, ost, brød, sukker, egg, olje, kaffe, fisk, vin, såpe, tobakk, salt, poteter og klær.

Det svarte markedet blomstret i det okkuperte Frankrike med gangsterne fra milieu (underverdenen) i Paris og Marseille som snart ble svært rike ved å levere rasjonerte varer. Kriminelle etablerte smuglernettverk som brakte inn rasjonerte varer over Pyreneene fra Spania, og det ble snart erfart at for den riktige prisen var de også villige til å smugle folk ut av Frankrike, som allierte flyvere, flyktninger, jøder og motstandsfolk. Senere i krigen ville de smugle inn agenter fra SOE. De kriminelle var imidlertid kun interessert i å tjene penger, og ville like gjerne forråde de som ønsket å bli smuglet inn eller ut av Frankrike dersom tyskerne eller Vichy var villige til å gi et bedre tilbud.

Den 10. november 1940 brøt det ut skubbing og kamp på Rue de Havre i Paris, mellom noen parisere og tyske soldater. Det endte med at en mann løftet neven mot en tysk sersjant, og førte til en mann ved navn Jacques Bonsergent, som bare ser ut til å har vært vitne til krangelen, ble arrestert under uklare omstendigheter. Den 11. november 1940, for å markere 22-årsjubileet for den franske seieren i 1918, demonstrerte universitetsstudenter i Paris, og ble brutalt slått ned på av politiet i Paris. I desember 1940 ble Organisation civile et militaire (OCM) (OCM), som besto av hæroffiserer og siviltjenestemenn, grunnlagt for å gi etterretning til de allierte, og ble en av de åtte store motstandsgruppene.

Den 5. desember 1940 ble Bonsergent dømt av en tysk militærdomstol for å ha fornærmet Wehrmacht. Han insisterte på å ta fullt ansvar, og sa at han ønsket å vise franskmennene hva slags folk tyskerne egentlig var. Han ble skutt den 23. desember 1940. Henrettelsen av Bonsergent, en mann som bare var skyldig i å være et vitne til en hendelse som i seg selv bare var triviell, gjorde mange av franskmennene innforstått hva «den nye orden i Europa» egentlig betydde. Over hele Paris ble plakater som advarte om at alle som utfordret den tyske makten ville bli skutt som Bonsergent, revet ned eller vandalisert, til tross for advarslene fra general von Stülpnagel om at å skade plakatene var en sabotasjehandling som ville bli straffet med dødsstraff. Da mange plakater likevel ble revet ned eller vandalisert ble politimenn satt inn for å vokte dem.

Juledagen 1940 våknet pariserne og oppdaget at plakatene som kunngjorde Bonsergents henrettelse den foregående natten var blitt omgjort til helligdommer. Små blomster av alle slag var blitt plassert på plakatene i løpet av natten, sammen med små franske og britiske flagg. Forfatteren Simone de Beauvoir uttalte at det ikke bare var Bonsergent folk sørget over, men også slutten på illusjonen «ettersom for første gang disse korrekte menneskene som okkuperte landet vårt offisielt fortalte oss at de hadde henrettet en franskmann som var skyldig i å ikke bøye hodet sitt for dem.»

1941: Væpnet motstand begynte

Georges Bégué, den første SOE-agenten som ble smuglet inn i okkuperte Frankrike

Den 31. desember 1940 ba Charles de Gaulle, som talte på BBCs Radio Londres, om at franskmennene skulle holde seg innendørs på nyttårsdag mellom kl. 15.00 og 16.00 som et tegn på passiv motstand. Tyskerne delte ut poteter på den tiden i et forsøk på å få folk bort fra radioene deres.

I mars 1941 fordømte den kalvinistiske pastoren Marc Boegner Vichyregimets tatut des Juifs, lovene for jødene, i et offentlig brev. Det var en av de første gangene fransk antisemittisme hadde blitt offentlig fordømt under okkupasjonen. Den 5. mai 1941 landet den første SOE-agenten (Georges Bégué) i Frankrike for å få kontakt med motstandsgruppene (Virginia Hall var den første kvinnelige SOE-agenten som ankom i august 1941). SOE foretrakk å rekruttere franske statsborgere som bodde i Storbritannia eller som hadde flyktet til Storbritannia, da de var i stand til å blande seg mer effektivt; britiske SOE-agenter var folk som hadde bodd i Frankrike lenge og kunne snakke fransk uten aksent. Bégué foreslo at BBCs Radio Londres skulle sende personlige meldinger til motstanden. Klokken 21.15 hver kveld sendte BBCs franskspråklige tjeneste de fire første tonene av Beethovens femte symfoni (som hørtes ut som morsekoden for V som i victory, seier), etterfulgt av kryptiske meldinger, som var koder for de «personlige meldingene». til motstanden. I juni 1941 hadde SOE to radiostasjoner i drift i Frankrike. SOE leverte våpen, bomber, falske papirer, penger og radioer til motstanden, og SOE-agentene ble trent i geriljakrigføring, spionasje og sabotasje. En slik SOE-operatør, amerikanske Virginia Hall, etablerte Heckler-nettverket i Lyon.

En hovedårsak til at unge franskmenn ble med i motstandsbevegelsen var harme over collaboration horizontale («horisontalt samarbeid»), som refererte til seksuelle forhold mellom tyske menn og franske kvinner. Devalueringen av francen og den tyske politikken med å rekvirere mat skapte år med motgang for franskmennene, således var det å ta seg en tysk elsker et rasjonelt valg for mange franske kvinner. «Horisontalt samarbeid» var utbredt, med rundt 85 000 uekte barn med tysk far som ble født i oktober 1943. Selv om dette tallet ikke er spesielt høyt for omstendighetene (selv om det er større enn de færre enn 1000 «Rhinlandsbastard» som ble født med franske soldater som fedre under okkupasjonen av Tyskland etter den første verdenskrig), mislikte mange unge franskmenn det faktum at noen franske kvinner så ut til å finne tyske menn mer attraktive enn dem, og ønsket å slå tilbake.

I Storbritannia var bokstaven V blitt tatt i bruk som et symbol på viljen til seier, og sommeren 1941 krysset V-kulten den engelske kanal og bokstaven V dukket opp spredt i kritt på fortauet, veggene og tyske militærkjøretøyer. over hele Frankrike. V forble et av hovedsymbolene på motstand for resten av okkupasjonen. Fra 1941 var det vanlig for folkemengder å synge Marseillaisen på tradisjonelle høytider som 1. mai, Bastilledagen, 6. september (årsdagen for slaget ved Marne i 1914) og våpenstillstanddagen i 1918 med spesiell vekt på linjen: «Aux armes, citoyens!» («Borgere til våpen!»). Den illegale pressen skapte «en motstandens retorikk for å motvirke propagandaen til Nazi-Tyskland og Vichyregimet» for å inspirere folk, blant annet ved å bruke kjente utsagn fra de store skikkelsene i fransk historie. Den illegale avisen Les Petites Ailes de France siterte Napoleon i at «Å leve beseiret, er å dø hver dag!»; Liberté siterte Ferdinand Foch at «En nasjon blir slått bare når den har akseptert at den blir slått», mens Combat siterte Georges Clemenceau: «I krig som i fred har de som aldri gir opp det siste ordet». Clemenceau og Foch var de to mest populære å sitere ved at de selv under de mørkeste timene under den første verdenskrig insisterte på at Frankrike aldri ville underkaste seg, men kjempe videre til seier.

Kommunistiske motstandsmenn fra FTP og allierte fallskjermsoldater under slaget ved Normandie 1944

Den 22. juni 1941 begynte Nazi-Tyskland Operasjon Barbarossa og invaderte Sovjetunionen. Godt forberedt på motstanden gjennom undergrunnstilværelsen de ble tvunget til under Daladier-regjeringen, begynte det franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), å kjempe imot tyske okkupasjonsstyrker i mai 1941, det vil si før appellen fra Komintern som fulgte det tyske angrepet på Sovjetunionen. Ikke desto mindre hadde kommunister en mer framtredende rolle i motstanden først etter juni 1941. Ettersom kommunistene var ikke vante med å operere i det skjulte, var strengt disiplinerte og hadde en rekke veteraner fra den spanske borgerkrigen, spilte de en stor rolle i motstanden.

Den kommunistiske motstandsgruppen var Francs-Tireurs et Partisans (FTP), ledet av Charles Tillon. Tillon skrev senere at mellom juni–desember 1941 utførte RAF 60 bombeangrep og 65 straffeangrep i Frankrike, som drepte en rekke franskmenn, mens FTP i samme periode utløste 41 bomber, sporet av 8 tog og utførte 107 sabotasjehandlinger, hvor ingen franskmenn ble drept. Sommeren 1941 dukket det ut en brosjyre i Frankrike med tittelen Manuel du Légionnaire, som inneholdt detaljerte notater om hvordan man kan avfyre våpen, produsere bomber, sabotere fabrikker, utføre attentater og utføre andre ferdigheter som er nyttige for motstandsbevegelsen. Brosjyren var forkledd som informasjonsmateriell for fascistiske franskmenn som hadde meldt seg frivillig til Légion des volontaires français contre le bolchévisme («Legion for franske frivillige mot bolsjevisme») på østfronten. Det tok litt tid for okkupasjonsmyndighetene å innse at manualen var en kommunistisk publikasjon ment å trene motstandsbevegelsen.

Den 21. august 1941 myrdet en fransk kommunist, Pierre Georges, den tyske marineoffiseren Anton Moser i Paris Metro, det var første gang motstandsbevegelsen hadde drept en tysker. Den tyske militærguvernøren Otto von Stülpnagel fikk tre personer skutt som gjengjeldelse, ingen av dem var knyttet til drapet. General Stülpnagel kunngjorde 22. august 1941 at for hver tysker som ble drept, ville han henrette minst ti uskyldige franskmenn, og at alle franskmenn i tysk varetekt nå var gisler. Den 30. september 1941 utstedte Stülpnagel regelen om gisler, og beordret alle distriktssjefer om å utarbeide lister over gisler som skulle henrettes i tilfelle ytterligere «hendelser», med vekt på franske jøder og folk kjent for kommunistiske eller gaullistiske sympatier. Den 20. oktober 1941 ble oberstleutnant Karl Friedrich Hotz, feltkommandanten i Nantes, myrdet på gaten; militæradvokaten Dr. Hans Gottfried Reimers ble myrdet i Bordeaux den 21. oktober. Som gjengjeldelse skjøt Wehrmacht 50 franskmenn som ikke var tilknyttet Nantes, og kunngjorde at hvis leiemorderen ikke meldte seg innen midnatt den 23. oktober, ville ytterligere 50 bli skutt. Attentatmannen meldte seg ikke, og ytterligere 50 gisler ble skutt, blant dem Léon Jost, en tidligere sosialistisk embetsmann og en veteran med én fot fra første verdenskrig, som sonet tre års fengsel for å ha hjulpet jøder med å rømme inn i Spania.

Samme dag fikk Feldkommandant i Bordeaux 50 franske gisler skutt som gjengjeldelse for attentatet til Reimers. Henrettelsene i Nantes og Bordeaux startet en debatt om mordets moral som varte til slutten av okkupasjonen; noen franskmenn hevdet at siden tyskerne var villige til å skyte så mange uskyldige mennesker i fengsel for å ha drept bare én tysker at det ikke var verdt det, mens andre hevdet at å slutte med attentat ville bevise at tyskerne brutalt kunne presse franskmennene rundt i deres egne land. General de Gaulle gikk på BBCs franskspråklige tjeneste 23. oktober for å be Parti Communiste Français (PCF) om å kalle tilbake sine leiemordere, og sa at det å drepe en tysker ikke ville endre utfallet av krigen og at for mange uskyldige mennesker ble skutt av tyskere i fengsel. Ettersom PCF ikke anerkjente de Gaulles autoritet, fortsatte de kommunistiske leiemorderne sitt arbeid under slagordet «øye for øye», og likeledes fortsatte tyskerne å henrette mellom 50 og 100 franske gisler for hver av deres antall myrdet.

Etter hvert som flere motstandsgrupper begynte å dukke opp, ble det enighet om at mer kunne oppnås ved samarbeid enn å arbeide hver for seg. Den som først og fremst argumenterte for en samlet kamp var en tidligere préfet for Chartres, Jean Moulin. Etter å ha identifisert de tre største motstandsgruppene i Sør-Frankrike som han ønsket å få forent, dro Moulin til Storbritannia for å søke støtte. Moulin reiste i hemmelighet, kom seg til Lisboa den 12. september 1941 hvorfra han kom seg til London for å møte general de Gaulle den 25. oktober 1941. De Gaulle utnevnte Moulin til sin representant i Frankrike, og beordret ham til å reise tilbake og samle alle motstandsgruppene og få dem til å anerkjenne autoriteten til de Gaulles frie Comité national français (CNF) i London, noe kun få motstandsgrupper gjorde på den tiden. For å sikre ytterligere støtte, opprettet de Gaulle i oktober 1941 BCRA (Bureau Central de Renseignements et d'Action – «Sentralkontor for etterretning og aksjoner») under André Dewavrin, som brukte kodenavnet «Oberst Passy» for å gi støtte til motstandsbevegelsen. Selv om BCRA var basert på et kontor i Duke Street i London, var forholdet til britiske Special Operations Executive (SOE) ofte anstrengt, da de Gaulle ikke la skjul på at han mislikte britisk støtte til motstandsgruppene, som han betraktet som britisk innblanding i Frankrikes innenrikssaker. Spenninger mellom gaullistiske og ikke-gaulistiske motstandsgrupper førte til at SOE delte sin F-seksjon i to, hvor RF-seksjonen ga støtte til gallistiske grupper og F-seksjonen omhandlet de ikke-gaulistiske gruppene.

Britiske SOE-agenter hoppet i fallskjerm inn i Frankrike for å hjelpe til med å organisere motstandsbevegelsen, men klaget ofte over at de anså de franske gruppene var uansvarlige med sikkerheten. En ofte benyttet taktikk til Gestapo og Abwehr var å fange en fra motstandsbevegelsen, «vende» eller presse ham eller henne til deres side, og deretter sende dobbeltagenten tilbake for å infiltrere nettverket til motstandsbevegelsen. Tallrike motstandsgrupper ble ødelagt av slike dobbeltagenter, og SOE anklaget flere ganger at de franske motstandsgruppene hadde dårlige sikkerhetsordninger. For eksempel ble Interallié-gruppen ødelagt da Mathilde Carré ble tatt til fange og snudd av kaptein Hugo Bleicher i Abwehr den 17. november 1941, da hun forrådte alle. Samme måned ble oberst Alfred Heurtaux fra OCM, fransk veteran fra første verdenskrig, forrådt av en informant og arrestert av Gestapo.

I november 1941 rekrutterte Frenay Jacques Renouvin, som han kalte en «erfaren bråkmaker», til å lede den nye Groupes Francs paramilitære del av motstandsgruppen Combat. Renouvin lærte sine menn militær taktikk på en hemmelig rekruttleir på landsbygda i Sør-Frankrike og ledet Groupes Francs i en rekke angrep i Lyon og Marseille. Frenay og Renouvin ønsket å «blinde» og «døve» det franske politiet ved å myrde informanter som var politiets «øyne» og «ører». Renouvin, som var en kjent «tøff fyr» og erfaren morder, fulgte personlig motstandskjempere på deres første attentat for å gi oppmuntring og råd. Hvis den potensielle leiemorderen ikke var i stand til å ta et liv, aktet Renouvin drepe informanten selv, og deretter skjelle ut den andre for å være en tøff fyr som likevel ikke var tøff nok til motstandsbevegelsens harde og farlige kamp.

Den 7. desember 1941 ble Nacht und Nebel (tysk for «natt og tåke»), et førerdirektiv utstedt av Adolf Hitler 7. desember 1941, om at politiske aktivister skulle arresteres og «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleire. Under krigen ble rundt 200 000 franske borgere deportert til Tyskland under Nacht und Nebel-dekretet, rundt 75 000 for å være motstandsfolk, hvorav halvparten ikke overlevde. Etter at Nazi-Tyskland erklærte USA krig den 11. desember 1941, fikk SOE selskap av etterretningsorganisasjon Office of Strategic Services (OSS), som ble forløperen til Central Intelligence Agency (CIA), for å gi støtte til motstanden. I desember 1941, etter at industrimannen Jacques Arthuys, sjefen for OCM, ble arrestert av Gestapo, som senere henrettet ham, ble ledelsen overtatt av oberst Alfred Touny fra Deuxième Bureau, som fortsatte å gi etterretning til de frie franske lederne i eksil i Storbritannia. Under ledelse av Touny ble OCM en av de alliertes beste kilder til etterretning i Frankrike.

1942: Kampen skjerpes

Statsminister Pierre Laval under Vichyregimet sammen med med sjefen for tyske politienheter i Frankrike, Carl Oberg, 1. mai 1943

Natt til 2. januar 1942 hoppet Moulin i fallskjerm i Frankrike fra et britisk fly. Han hadde ordre fra de Gaulle om å forene motstanden og få hele motstanden til å akseptere hans autoritet. Den 27. mars 1942 ble de første franske jødene samlet av franske myndigheter, sendt til leiren i Drancy, deretter videre til Auschwitz for å bli drept.

I april 1942 opprettet PCF en væpnet fløy av sin Main d'Oeuvre Immigrée som representerte immigranter kalt Francs-tireurs et partisans – main-d'œuvre immigrée (FTP-MOI) under ledelse av Boris Holban, som kom fra Bessarabia-regionen, som tilhørte enten Russland eller Romania. Vichyregimet hadde forsøkt å gjøre om 1. mai, tradisjonelt arbeidernes internasjonale kampdag, til en katolsk høytid for å feire apostelen Filip. Pierre Laval, statsminister under Vichyregimet, ble 1. mai 1942 tvunget til å avbryte talen da folkemengden begynte å synge «Mort à Laval» («død til Laval»).

Millioner av franskmenn som tjenestegjorde i den franske hæren ble tatt til fange av tyskerne i 1940. Dette førte til mangel på menn i Frankrike under okkupasjonen og dermed spilte franske kvinner en framtredende rolle i motstanden. Motstandskvinnen Germaine Tillion slo senere fast: «Det var kvinner som startet motstanden.» I mai 1942, da hun talte for en militærdomstol i Lyon, svarte motstandskjemperen Marguerite Gonnet, da hun ble spurt om hvorfor hun hadde tatt til våpen mot det tyske riket: «Ganske enkelt, oberst, fordi mennene hadde sluppet dem ned.»

Britiske fly

I 1942 forsøkte det britiske flyvåpenet Royal Air Force (RAF) å bombe Schneider-Creusot-verkene i Lyon, som var en av Frankrikes største våpenfabrikker. RAF bommet på fabrikken og drepte i stedet rundt 1000 franske sivile. To franskmenn som tjenestegjorde i SOE, Raymond Basset (kodenavn «Mary») og André Jarrot (kodenavn «Goujean»), ble sluppet i fallskjerm og var i stand til gjentatte ganger å sabotere det lokale strømnettet for kraftig å redusere produksjonen ved Schneider-Creusot-verkene. Freney, som hadde dukket opp som en ledende motstandsmann, rekrutterte ingeniøren Henri Garnier bosatt i Toulouse for å lære franske arbeidere ved fabrikker som produserte våpen for Wehrmacht hvordan man best kunne drastisk forkorte levetiden til Wehrmachts våpen. En vanlig metode var å gjøre avvik på noen få millimeter, noe som økte belastningen på våpnene. Slike handlinger av stille sabotasje var nesten umulig å oppdage, noe som betydde at ingen franskmenn ville bli skutt som gjengjeldelse.

Westland Lysander-flyene ble kjent som «spiontaxi» grunnet at de fraktet hemmelige agenter inn og ut av okkuperte Frankrike

For å opprettholde kontakten med Storbritannia krysset motstandsledere den engelske kanal om natten på båt, tok veien via Spania og Portugal, eller tok en «spiontaxi», som de britiske flyene av typen Westland Lysander ble kjent som i Frankrike, som landet på hemmelige flyplasser om nettene. Kontakten med Storbritannia ble vanligvis opprettholdt via radio.

Tyskerne hadde kraftige stasjoner for radiodeteksjoner basert i Paris, Bretagne, Augsburg og Nürnberg som kunne spore en uautorisert radiosending til innenfor 16 kilometer fra stedet. Etterpå ville tyskerne sende en varebil med utstyr for radiodeteksjon for å finne radiooperatøren, slik at radiooperatører i motstandsbevegelsen ble rådet til å ikke sende fra samme sted over lengre tid. For å opprettholde hemmeligholdet, krypterte radiooperatører meldingene sine ved hjelp av polyalfabetisk chiffer. Til slutt hadde radiooperatører en sikkerhetsnøkkel å begynne meldingene sine med; hvis de ble tatt til fange og tvunget til å sende til Storbritannia under tvang, ville ikke radiooperatøren bruke nøkkelen, noe som tipset London om at de var blitt tatt til fange.

Holocaust

Utdypende artikkel: Holocaust i Frankrike

Vichy-regimet hadde juridisk myndighet både i Nord-Frankrike, som var okkupert av den tyske Wehrmacht; og den sørlige «frisonen», der regimets administrative senter, Vichy, lå. Vichy samarbeidet frivillig og forsettlig med Nazi-Tyskland og vedtok en politikk for forfølgelse av jøder, vist ved vedtak av antisemittisk lovgivning så tidlig som i oktober 1940, Loven om jødenes status, som juridisk omdefinerte franske jøder som en ikke-fransk underklasse, og fratok dem statsborgerskap. Ifølge Philippe Pétains stabssjef «var ikke Tyskland opphavet til den anti-jødiske lovgivningen til Vichy. Den lovgivningen var spontan og autonom.» Lovene gjorde det mulig å konfiskere eiendom, arrestasjoner og deportasjoner til konsentrasjonsleirer.

Den 29. mai 1942 ble det kunngjort at alle jøder som bodde i den okkuperte sonen måtte bære en gul Davidsstjerne med ordene Juif eller Juive til enhver tid. Den 14. juni 1942 begikk en 12 år gammel jødisk gutt selvmord i Paris da klassekameratene hans hånet gutten med den gule stjernen. Som en form for stille protest begynte mange jødiske veteraner å bære medaljene sine sammen med den gule stjernen, noe som førte til at tyskerne forbød praksisen som «upassende».

Våren 1942 begynte en komité bestående av SS Hauptsturmführer Theodor Dannecker, kommissæren for jødiske anliggender under Vichyregimet, Louis Darquier de Pellepoix, og generalsekretær i politiet, René Bousquet, å planlegge en grande rafle («stor samling») av jøder som skulle deporteres til dødsleirer. Den 16. juli 1942 deltok 9 000 franske politimenn i internering av jødene i Paris, hvorpå 12 762 jødiske menn, kvinner og barn ble arrestert og senere sendt til slutt Auschwitz.

Den katolske kardinal Pierre-Marie Gerlier fra Lyon var en antisemitt som trofast hadde støttet Vichyregimets anstrengelser for å løse «jødespørsmålet» i Frankrike. Han motsatte seg oppsamlingen av jøder og argumenterte i en preken at dette var å ta ting for langt. Erkebiskop Jules-Géraud Saliège av Toulouse erklærte i et hyrdebrev av 23. august 1942: «Du kan ikke gjøre hva du vil mot disse mennene, mot disse kvinnene, mot disse fedrene og mødrene. De er en del av menneskeheten. De er våre brødre.» Pastor Marc Boegner, president for Fédération protestante de France, fordømte overgrepet mot jødene i en preken i september 1942, og ba kalvinister om å skjule jøder.

Flere katolske og kalvinistiske skoler og organisasjoner som l'Amitié Chrétienne til jesuitten Pierre Chaillet tok imot jødiske barn og utga dem som kristne. Mange protestantiske familier, med minner om sin egen historiske forfølgelse, hadde begynt å skjule jøder, og etter sommeren 1942 begynte den katolske kirke, som inntil da hadde gitt bred støttet til Vichyregimets antisemittiske lover, å fordømme antisemittisme, og organiserte innsats for å skjul jøder. Den offisielle propagandaen var at jødene ble «bosatt på nytt i øst» eller ble flyttet til et «jødisk hjemland» et sted i Øst-Europa.

Etter hvert som året gikk var det stadig flere og flere franskmenn som mistenke at ryktene om at jødene ble utryddet var sanne. Til tross for en gjennomgående antisemittisme i det franske samfunnet var mange vanlige mennesker forberedt på å forsøke å redde jødene. Et spesielt eksempel var innsatsen til det kalvinistiske ekteparet André og Magda Trocmé, som mobiliserte en hel kommune, Le Chambon-sur-Lignon i Haute-Loire, for å redde mellom 800 og 1000 jøder.

Summariske henrettelser

Generalfeltmarskalk Hugo Sperrle, direkte ansvarlig for styrkene som bombet Guernica, og ansvarlig for henrettelser av franske gisler.

Som i den fransk-tyske krig (1870-1871) og den første verdenskrig (1914-1918) hevdet tyskerne at de som engasjerte seg i motstand var «banditter» og «terrorister», og hevdet at alle var Franc-tireur, krigsdeltakere som ikke er uniformert, og som deltok i ulovlig krigføring og derfor ikke hadde noen rettigheter.

Den 5. august 1942 kastet tre rumenere som tilhørte FTP-MOI granater inn i en gruppe tyske menn fra Luftwaffe som så en fotballkamp på Jean-Bouin Stadium i Paris, drepte åtte og såret 13. Tyskerne hevdet tre ble drept og 42 såret; av den begrunnelsen ble flere gisler henrettet, da generalfeltmarskalk Hugo Sperrle krevde at tre gisler ble skutt for hver døde tysker og to for hver av de sårede. Tyskerne hadde ikke så mange gisler i varetekt og nøyde seg med å henrette 88 personer den 11. august 1942. Flertallet av de som ble skutt var kommunister eller slektninger til kommunister, sammen med faren og svigerfaren til Pierre Georges og broren til kommunistlederen Maurice Thorez. En rekke henrettede var belgiske, nederlandske og ungarske immigranter til Frankrike; alle gikk foran eksekusjonspelotong og sang Marseillaisen eller ropte Vive la France!, et bevis på hvordan selv kommunistene i 1942 så på seg selv som å kjempe for Frankrike, like mye som for verdensrevolusjonen.

Tortur

Tortur av fangede motstandskjempere var rutine. Metoder for tortur blant annet banke opp, lenking, bli hengt opp i taket, bli brent med en blåselykt, la hunder angripe fangen, bli pisket med okseskinnpisk, bli slått med en hammer eller ha hodene plassert i en skrustikke, og baignoire, hvorved offerne ble tvunget ned i en balje med iskaldt vann og holdt nesten til de druknet, en prosess som ble gjentatt i timevis. En vanlig trussel mot en fange var å få en i familien arrestert eller en kvinnelig slektning eller elsker sendt til en av feltbordellene til Wehrmacht.

De aller fleste av de torturerte snakket, til sist. Minst 40 000 franskmenn døde i slike fengsler. Den eneste måten å unngå tortur på var å bli «snudd», tyskerne hadde en spesiell interesse i å snu radiooperatører som kunne kompromittere et helt motstandsnettverk. Arresterte motstandsfolk ble holdt i skitne, overfylte fengsler fulle av lus og lopper, og ble gitt dårlig mat eller holdt i isolasjon.

Organisation de résistance de l'armée (ORA)

Den 1. desember 1942 ble en ny motstandsgruppe opprettet, Organisation de résistance de l'armée (ORA). Gruppen ble ledet av general Aubert Frère og den anerkjente general Henri Giraud som Frankrikes leder. I en periode i 1942–1943 var det to rivaliserende ledere av den frie franske bevegelsen i eksil: General Giraud, støttet av USA, og general de Gaulle, støttet av Storbritannia. Av disse grunnene hadde ORA et dårlig forhold til den gaullistiske motstanden mens de ble favorisert av OSS, ettersom amerikanerne ikke ønsket de Gaulle som Frankrikes etterkrigsleder. Ved slutten av 1942 var det 278 sabotasjeaksjoner i Frankrike sammenlignet med 168 anglo-amerikanske bombeangrep i Frankrike.

1943: En massebevegelse vokser frem

Den 26. januar 1943 overtalte Moulin de tre viktigste motstandsgruppene i Sør-Frankrike; Franc-Tireur, Liberation og Combat, til å slå seg sammen som MUR (Mouvements Unis de Résistance, «Forente motstandsbevegelse»), hvis væpnede fløy var AS (Armée secrète). MUR anerkjente general de Gaulle som leder av Frankrike, og valgte general Charles Delestraint (kodenavn «Vidal») som sjef for AS. Moulin fulgte denne suksessen ved å trekke sammen motstandsgrupper i nord som Ceux de la Résistance, Ceux de la Libération, Comité de Coordination de Zone Nord, og Libération Nord.

Som et speilbilde av motstandsbevegelsens vekst, ble Milice Française opprettet av Vichyregimet den 30. januar 1943, for å jakte på motstanden, selv om den ble først presentert som en organisasjon for å slå ned på det svarte markedet. Milice, kommandert av Joseph Darnand, var en blanding av fascister, gangstere og eventyrere med «en del fra det respektable borgerskapet og til og med det misfornøyde aristokratiet», forpliktet til å kjempe til døden mot «jødene, kommunistene, frimurerne og gallistene». Det var eden de sverget for å arbeide for utrydde «den jødiske spedalskheten», gallistene og kommunistene. Milice hadde 29 000 medlemmer, hvorav 1000 tilhørte eliten Francs-Gardes og hadde på seg en uniform av kakiskjorter, svarte basker, svarte slips, blå bukser og blå jakker. Symbolet deres var det hvite gamma, stjernetegnet til væren, som symboliserer fornyelse og kraft. Tyskerne ønsket ikke at noen av franskmennene skulle være bevæpnet, selv kollaboratører, og nektet først å gi militsen våpen.

Avreise for STO-arbeidere fra jernbanestasjonen Paris-Nord som dro for å jobbe i Tyskland i tiden mellom 1943 og 1945

Den 16. februar 1943 ble organisasjonen Service du Travail Obligatoire (STO) opprettet, funksjonsfriske franskmenn måtte arbeide i Tyskland. I Tyskland, med så mange menn som ble innkalt til tjeneste hos Wehrmacht, var naziregimet motvillige til å la tyske kvinner jobbe i fabrikker (Hitler mente at arbeid skadet en kvinnes livmor), brakte den tyske staten inn utenlandske arbeidere for å erstatte mennene som tjenestegjorde i den tyske hæren. Ved Dora-verkene nær Buchenwald konsentrasjonsleir, bygde rundt 10 000 slavearbeidere, for det meste franske og russiske, V2-raketter i en enorm underjordisk fabrikk; de bodde i kvartaler ment å huse bare 2500, fikk sove bare fire og en halv time hver natt, og ble regelmessig brutalisert av vaktene. Slavenes største glede var å urinere på maskineriet når vaktene ikke så etter.

Den illegale pressen ga mye dekning til forholdene ved Dora-verkene, og påpekte at de franskmennene som gikk på jobb i Tyskland ikke fikk betalt de sjenerøse lønningene som ble lovet av Organisation Todt, og i stedet ble omgjort til slaver, som alle de illegale avisene brukte som årsak til hvorfor ingen franskmenn burde arbeide i Tyskland. I henhold til loven av den 16. februar 1943 måtte alle funksjonsfriske franskmenn i alderen 20–22 år som ikke var gruvearbeidere, bønder eller studenter, melde seg for STO for å utføre to års arbeid i Tyskland.

Etter hvert som okkupasjonen fortsatte, ble tjenesten med STO utvidet, med bønder og universitetsstudenter som mistet sin fritaksstatus fram til 1944, da alle spreke menn i alderen 18–60 og kvinner i alderen 18–45 ble innkalt til tjeneste hos STO. Menn over 45 og kvinner som tjenestegjorde i STO ble garantert at de ikke måtte reise til Tyskland, og mange ble satt til å bygge Atlanterhavsvollen for Organisation Todt, men hadde ingen mulighet til å vite hvor de måtte dra. De såkalte réfractaires («gjenstridige») forsøkte å unngå å bli kalt inn og gikk ofte i skjul i stedet for arbeid for Nazi-Tyskland.

Minst 40 000 franskmenn (80 % av motstandsbevegelsen var personer under tretti) flyktet til landsbygda, og ble kjernen i maquis-geriljaen. De avviste begrepet réfractaires med dets konnotasjoner av latskap og kalte seg maquis, som oppsto som korsikansk-italiensk slang for banditter, hvis rotord var macchia, betegnelsen for krattmark og skog på Korsika. De som bodde i macchia på Korsika var vanligvis banditter, og de mennene som flyktet til landsbygda valgte begrepet maquis som et mer romantisk og trassig begrep enn refractaire. I juni 1943 ble begrepet maquis, som tidligere hadde vært et lite kjent ord, kjent over hele Frankrike. Det var først i 1943 at geriljakrigføring dukket opp i Frankrike, i motsetning til de mer sporadiske angrepene mot tyskerne som hadde fortsatt siden sommeren 1941, og motstandsbevegelsen endret seg fra en bybevegelse til en rural bevegelse, mest aktiv i det sentrale og sørlige Frankrike.

Fritz Sauckel, den tyske generalfullmektig for utplassering av arbeidskraft og med ansvar for å skaffe slaver til tyske fabrikker, krevde at unge menns flukt til landsbygda måtte bli stoppet og kalte maquisene «terrorister», «banditter» og «kriminelle». En av to franskmenn som ble innkalt til arbeidstjeneste møtte ikke opp. Sauckel hadde blitt beordret av Hitler i februar 1943 til å skaffe en halv million arbeidere fra Frankrike for tysk industri innen mars, og det var han som hadde presset Laval til å opprette STO med loven av 16. februar 1943. Sauckel hadde sluttet seg til NSDAP (det tyske nazipartiet) i 1923, noe som gjorde ham til en Alter Kämpfer («gammel kriger»), og som mange andre Alte Kämpfer (som hadde en tendens til å være de mest ekstreme nazistene), var Sauckel en hard mann. Til tross for advarsler fra Laval, mente Sauckel at han ble beordret av Albert Speer til å produsere en kvote med slaver for tysk industri, at de som holdt seg skjult saboterte tysk industri ved å flykte til landsbygda, og løsningen var ganske enkelt å drepe dem alle.

Den hardhendte politikken til Sauckel førte til at maquisene ble drevet rett inn i motstandsbevegelsen. Sauckel bestemte at hvis franskmenn ikke ville rapportere til STO, ville han få Organisation Todt til å sjanghaie folk ved å storme inn på kinoer for å arrestere folk eller angripe landsbyer på jakt etter arbeidskraft for å oppfylle kvotene. Otto Abetz, den frankofile tyske ambassadøren i Vichy, hadde advart om at Sauckel drev maquisene inn i motstandsbevegelsen og franskmennene omtalte Sauckel som «slavehandleren». Videre var omfanget for stort til å løses. Prefektene til avdelingene i Lozère, Hérault, Aude, Pyrénées-Orientales og Avéron hadde fått en liste over 853 som skulle arresteres, og klarte i løpet av de neste fire månedene å arrestere bare én.

Etter slaget om Stalingrad, som endte med at hele den tyske 6. armé ble utradert i februar 1943, hadde mange begynt å tvile på at Nazi-Tyskland kunne vinne, og de fleste franske gendarmer (fransk politi) var ikke villige til å jakte på maquier, vel vitende om at de kunne bli stilt for retten for sine handlinger hvis de allierte vant. Bare mennene fra Groupe mobile de réserve, den paramilitære politistyrken som Vincyregimet hadde opprettet, ble ansett som pålitelige, men styrken var for liten til å jakte på tusenvis av menn. De etablerte motstandsgruppene kom i kontakt med maquisene, ga dem våpen og opplæring. Henri Frenay, lederen av Combat, minnes:

«Vi etablerte kontakt med dem gjennom våre avdelings- og regionsjefer. Vanligvis fulgte disse små maquiene frivillig våre instruksjoner, til gjengjeld forventet de mat, våpen og ammunisjon ... Det virket for meg som om disse gruppene, som nå var i skjul over hele de franske fjellregionene, godt kunne bli forvandlet til et formidabelt kampvåpen. Maquisene var alle unge, alle frivillige, alle ivret etter handling... Det var opp til oss å organisere dem og gi dem en mening for deres rolle i kampen.»

Landskapet i Sentral- og Sør-Frankrike med dets skoger, fjell og krattskog var ideelle for å gjemme seg i, og siden myndighetene ikke var forberedt på å sende ut tusenvis av menn til å jakte på maquisene, kunne man unngå å bli fanget. Tyskerne kunne heller ikke avsette tusenvis av menn for å jakte på maquisene, og sendte i stedet ut speiderfly for å finne dem. Maquisene var forsiktige med åpen ild og kunne vanligvis unngå å bli sett fra luften. Den eneste andre måten å bryte opp maquisene på var å sende inn en spion, noe som var svært farlig for den som gjorde det ettersom infiltratører øyeblikkelig ble henrettet.

Sammen med mennene som flyktet fra tvangsarbeid var det andre som tyskerne jaktet på, slik som jøder, spanske republikanere og allierte flyvere som ble skutt ned over Frankrike. En maquis-gruppe i regionen Cevennene besto faktisk av tyske kommunister som hadde kjempet i den spanske borgerkrigen og siden flyktet til Frankrike i 1939. I motsetning til de urbane motstandsgruppene som dukket opp i 1940–1942, som tok politiske navn som Combat, Liberté eller Libération, valgte maquis-gruppene upolitiske navn, som navnene på dyr, Ours, Loup, Tigre, Lion, Puma, Rhinocéros og Eléphant (bjørn, ulv, tiger, løve, puma, neshorn og elefant) eller mennesker (Maquis Bernard, Maquis Socrate, Maquis Henri Bourgogne, eller en gruppe hadde en leder som var en lege, derav navnet Maquis le Doc). Maquis-gruppene som dukket opp på landsbygda dannet snart en subkultur med sin egen slang, klær og regler. Den viktigste regelen var den såkalte «24-timers-regelen», hvor en som ble tatt til fange måtte holde ut under tortur i 24 timer for å gi kameratene tid til å komme seg unna. En underjordisk brosjyre skrevet for unge menn som vurderte å bli med i maquis advarte:

«Menn som kommer til maquis for å kjempe, lever dårlig på utrygg måte, med mat som er vanskelig å finne. De vil være absolutt avskåret fra familiene sine så lenge; fienden anvender ikke krigens regler på dem; de kan ikke sikres noen lønn; alle anstrengelser vil bli gjort for å hjelpe deres familier, men det er umulig å gi noen garanti på denne måten; all korrespondanse er forbudt.»

Britiske Halifax-bombefly ble brukt for å slippe ned forsyninger til motstandsbevegelsen i Frankrike og andre steder i Europa

I motsetning til de såkalte andartene (αντάρτες, antártes, «opprørere»), som motarbeidet aksemaktene i Hellas og foretrakk demokratiske beslutninger, hadde maquisgruppene en tendens til å bli dominert av en karismatisk leder, vanligvis en eldre mann som hadde vært samfunnsleder, i politikken eller var en militær leder under den tredje franske republikk; eller som allerede blitt angrepet av tyskerne av politiske eller rasistiske årsaker. Uansett om de hadde tjenestegjort i militæret, begynte lederne snart å kalle seg kapteiner eller oberster. Maquisene hadde ikke uniformer, men var menn i sivile klær med en beret som det eneste vanlige symbolet på å være maquis, ettersom en beret var tilstrekkelig vanlig i Frankrike til ikke å være iøynefallende, men uvanlig nok til å være symbolet på en maquis. For å opprettholde livet var de henfallen til tyveri, med bankran, særlig fra Chantiers de Jeunesse (Vichyregimets ungdomsbevegelse). Albert Spencer, en kanadisk flyver skutt ned over Frankrike mens han var på oppdrag med å slippe flygeblader, ble tatt vare på av en gruppe maquiser. Han oppdaget deres særegne slang, og fant ut at brosjyrene han hadde sluppet over Frankrike var ble omtalt på maquis-slang som torche-culs (dasspapir).

Etter hvert som maquisgruppene vokste i antall, ble Vichyregimets Milice utplassert til landsbygda for å jakte på dem og den første fra Milice som ble drept var i april 1943. Ettersom ingen av partene hadde særlig med våpen, var tapene først lave, og i oktober 1943 hadde Milice lidd bare ti dødsfall. SOE tok kontakt med maquis-gruppene, men inntil tidlig i 1944 klarte ikke SOE å overbevise Whitehall (den britiske regjeringen) om at forsyning av disse gruppene burde være en prioritet.

Charles de Gaulle begynte å danne en komité for å forene motstandsbevegelsene. 1. januar 1942 delegerte han oppgaven til Jean Moulin som oppnådde den 27. mai 1943 å få til første møtet til Conseil National de la Résistance i leiligheten til René Corbin i andre etasje på 48, Rue du Four, i Paris.

Fram til 1944 var det bare 23 Halifax-bombefly som var forpliktet til å forsyne motstandsgrupper for hele Europa, og grunnet prioriteringer var det mange i SOE som foretrakk at motstandsgrupper i Jugoslavia, Italia og Hellas skulle være bevæpnet framfor franske. Den 16. april 1943 ble SOE-agenten Odette Sansom arrestert sammen med en annen SOE-agent og hennes kjæreste Peter Churchill av Abwehr-kaptein Hugo Bleicher. Etter arrestasjonen ble Sansom torturert i flere måneder, noe hun fortalte om i en bok fra 1949: Odette: The Story of a British Agent.

Den 26. mai 1943, i Paris, ledet Moulin et hemmelig møte med representanter for de viktigste motstandsgruppene for å danne CNR (Conseil National de la Résistance, «Motstandbevegelsens nasjonale råd»). Med det nasjonale motstandsrådet begynte motstandsaktivitetene å bli mer koordinert. I juni 1943 begynte en sabotasjekampanje mot det franske jernbanesystemet. Mellom juni 1943 – mai 1944 skadet motstandsbevegelsen 1822 tog, ødela 200 personbiler, skadet rundt 1500 personbiler, ødela rundt 2500 godsvogner og skadet rundt 8000 godsvogner.

Motstandsmannen René Hardy hadde blitt forført av den franske Gestapo-agenten Lydie Bastien. Hennes sanne lojalitet var til hennes tyske elsker, Gestapo-offiseren Harry Stengritt. Hardy ble arrestert den 7. juni 1943 da han gikk inn i en felle lagt av Bastien. Etter at Hardy ble arrestert ble han «snudd» av Gestapo da Bastien gråtende fortalte ham at hun og foreldrene hennes alle ville bli sendt til en konsentrasjonsleir hvis han ikke jobbet for Gestapo. Hardy var ikke klar over at Bastien virkelig avskydde ham og bare lå med ham på Stengritts ordre. Den 9. juni 1943 ble general Charles Delestraint arrestert av Gestapo etter et tips fra dobbeltagenten Hardy og ble sendt til Dachau konsentrasjonsleir. Den 21. juni 1943 innkalte Moulin til et hemmelig møte i Caluire-et-Cuire, en forstad til Lyon, for å diskutere krisen og prøve å finne forræderen som forrådte Delestraint. På møtet ble Moulin og resten arrestert av SS Hauptsturmführer Klaus Barbie, «Slakteren av Lyon». Barbie torturerte Moulin, som aldri snakket. Moulin ble slått i koma og døde den 8. juli 1943 som følge av hjerneskade. Moulin var ikke den eneste motstandslederen som ble arrestert i juni 1943. Samme måned ble general Aubert Frère, lederen av ORA, arrestert og senere henrettet.

Nazi-plakat, l'Affiche rouge, propaganda for å diskreditere 23 franske motstandskjempere, alle innvandrere, som var medlemmer av Manouchian-gruppen

Sommeren 1943 ble ledelsen av FTP-MOI overtatt av en armensk immigrant Missak Manouchian, som ble så berømt for å organisere attentater at FTP-MOI ble kjent for det franske folket som Manouchian-gruppen. I juli 1943 forsøkte Royal Air Force å bombe Peugeot-fabrikkene ved Sochaux, som produserte tanktårn og motordeler til Wehrmacht. RAF traff i stedet nabolaget ved siden av fabrikken og drepte hundrevis av franske sivile. For å unngå en gjentakelse tok SOE-agenten Harry Rée kontakt med industrimannen Rudolphe Peugeot for å se om han var villig til å sabotere sin egen fabrikk. For å bevise at han jobbet for London, ble Peugeot informert om at BBCs franskspråklige «personlige meldinger»-tjeneste ville kringkaste en melding som inneholder linjer fra et dikt som Rée hadde sitert den kvelden; etter å ha hørt diktet i sendingen, gikk Peugeot med på å samarbeide. Peugeot ga Rée planene for fabrikken og foreslo de beste stedene å sabotere fabrikken hans uten å skade noen ved selektivt å plassere plasteksplosiver. Peugeot-fabrikkene ble stort sett slått ut i et bombeangrep organisert av Rée den 5. november 1943 og produksjonen ble aldri gjenopprettet. Michelin-familien ble kontaktet med det samme tilbudet, men de takket nei. RAF bombet da Michelin-fabrikken i Clermont-Ferrand – Frankrikes største dekkfabrikk og en viktig kilde til dekk for Wehrmacht.

Til tross for tilbakeslaget påført av Barbie ved å arrestere Moulin, hadde AS vokst til 241 350 medlemmer innen 1. oktober 1943, selv om de fleste fortsatt var ubevæpnede. For det meste avsto AS fra væpnede operasjoner da de ikke kunne nedkjempe Wehrmacht. I stedet begynte AS til å forberede seg på den forestående allierte landgangen i Frankrike. I mellomtiden fokuserte AS på å trene medlemmene og innhenting av etterretning. I oktober 1943 vant Joseph Darnand, sjefen for Vichyregimets Milice som lenge hadde vært frustrert over tyskernes manglende vilje til å bevæpne styrken hans, endelig tyskernes tillit ved å avlegge en personlig ed om lojalitet til Hitler og ble satt i oppdrag som offiser i Waffen-SS sammen med 11 andre. Med det begynte tyskerne å bevæpne Milice. Våpnene som Milice ble forsynt med var stort sett britiske våpen som ble tatt ved Dunkerque i 1940, og ettersom maquisene mottok våpen fra SOE, var det ofte slik at i sammenstøtene mellom Milice og Maquis kjempet franskmenn mot franskmenn med britiske våpen og ammunisjon.

I oktober 1943, etter et møte mellom general Giraud og general de Gaulle i Alger i Algerie, ble det gitt ordre til AS og ORA om å samarbeide i operasjoner mot tyskerne. En av de mest kjente motstandsaksjonene fant sted den 11. november 1943 i byen Oyonnax i Jurafjellene, hvor rundt 300 maquiser ledet av Henri Romans-Petit ankom for å feire 25-årsjubileet for Frankrikes seier over Tyskland i 1918, iført improviserte uniformer. Det var ingen tyskere i Oyonnax den dagen, og gendarmene gjorde ingen anstrengelser for å motarbeide motstandsbevegelsen, som marsjerte gjennom gatene for å legge ned en krans formet som er lothringenkors ved et lokalt krigsminnesmerke som bar budskapet «Fra morgendagens seire til de i 14–18». Etterpå sluttet folket i Oyonnax seg til maquisene for å synge den franske nasjonalsangen mens de marsjerte, en hendelse som ble spilt mye på BBCs franske språktjeneste om hvordan en by hadde blitt «frigjort» for en dag. Den neste måneden arresterte de beryktede Schutzstaffel (SS) 130 innbyggere i Oyonnax og sendte dem til konsentrasjonsleirene, skjøt byens lege og torturerte og deporterte to andre personer, blant annet politikapteinen som ikke hadde forhindret maquisene den 11. november.

Den 29. desember 1943 ble AS og den kommunistiske FTP enige om å samarbeide; deres handlinger ble kontrollert av COMAC (Comité Militaire d'Action-Committee), komite for militære aksjoner, som igjen tok ordre fra CNR. Kommunistene gikk med på enhet i stor grad i den tro at de ville få flere forsyninger fra Storbritannia, og i praksis fortsatte FTP å jobbe uavhengig. SOE ga opplæring til motstandsbevegelsen.

1944: Motstandsbevegelsens topp

Motstandsplakat som viste økningen i størrelsen på motstandsbevegelsen og franske styrker siden 1939

Ved begynnelsen av 1944 ga den franske etterretningstjenesten BCRA (Bureau Central de Renseignements et d'Action) de allierte to vurderinger hver dag basert på informasjon gitt av motstandsbevegelsen. Et av BCRAs mest effektive nettverk ble ledet av oberst Rémy som ledet gruppen Confrérie de Notre Dame («Notre Dames broderskap») som ga fotografier og kart over tyske styrker i Normandie, særskilt detaljer om Atlanterhavsvollen. I januar 1944, etter omfattende lobbyvirksomhet fra SOE, ble Churchill overtalt til å øke med 35 antall fly tilgjengelig for å slippe inn forsyninger til maquisene. I februar 1944 økte forsyningene med 173 %. Samme måned gikk OSS med på å forsyne dem med våpen. Motstandsbevegelsen saboterte kraftnett, transportanlegg og telekommunikasjon.

Til tross for den vedvarende mangelen på våpen, var det tidlig i 1944 deler av de landlige områdene i det sørlige Frankrike som var mer under kontroll av maquisene enn av Vichyregimet. I januar 1944 brøt det ut en regelrett borgerkrig ved at Milice og maquisene myrdet alternative ledere av Den tredje republikk eller kollaboratører, en borgerkrig som skulle bli stadig mer brutal i løpet av 1944. Milice ble avskydd av motstandsbevegelsen da franskmenn tjenestegjorde for den tyske okkupasjonsmakten, men i motsetning til Wehrmacht og SS, var de ikke bevæpnet med tunge våpen,og var heller ikke spesielt godt trent, noe som gjorde dem til en fiende som kunne bekjempes på mer eller mindre like vilkår. Wehrmacht besto av tyske vernepliktige, mens Milice var franske frivillige, noe forklarer hatet mot Milice. Den 10. januar 1944 «hevnet» Milice sine tap overfor maquisene ved å myrde professor Victor Basch og hans kone utenfor Lyon. Den 80 år gamle Basch var fransk jøde, tidligere president i Ligue des droits de l’homme, det franske forbundet for menneskerettigheter og hadde vært en framtredende forsvarer under Dreyfus-saken. Det markerte ham som en fiende av den «nye orden i Europa», selv om den eldre pasifisten Basch ikke var involvert i motstanden. Morderen som drepte Basch var en antisemittisk fanatiker ved navn Joseph Lécussan. Han hadde alltid en Davidsstjerne i lommen laget av menneskeskinn, skåret ut fra en jøde han drepte tidligere, karakteristisk for medlemmene i Milice på dette tidspunktet.

Karriereoffiser og motstandsmann Théodose «Tom» Morel døde i 10. mars 1944 i kamp mot fascistiske franskmenn.

Ettersom motstandsbevegelsen ikke hadde blitt informert om detaljene i invasjonen i Normandie, hadde mange motstandsledere utviklet sine egne planer for at de kunne ta og kontrollere store deler av sentrale og sørlige Frankrike, og således skaffe et landingsområde for allierte styrker, betegnet som «Force C», slik at den allierte styrken og motstandsbevegelsen kunne angripe Wehrmacht bakfra. Det øverste hovedkvarteret til den allierte ekspedisjonsstyrken (SHAEF) hadde avvist denne planen med den begrunnelse at ulikheten mellom ildkraften og treningen til Wehrmacht satt opp mot motstandsbevegelsen betydde at franskmennene ikke ville være i stand til å holde stand i vedvarende kamp. De maquisene som ikke var klar over dette prøvde å bevise det motsatte flere ganger i 1944, men med flere katastrofale resultater. Fra slutten av januar 1944 begynte en gruppe maquiser ledet av Théodose Morel (kodenavn «Tom») å samles på Glièresplatået nær Annecy i Haute-Savoie.

I februar 1944 utgjorde maquisene rundt 460 menn og hadde bare lette våpen, men fikk mye oppmerksomhet i media med den frie franske myndigheten France Libre, den franske eksilregjeringen i London, som sendte ut en pressemelding som sa «I Europa er det tre land som gjør motstand: Hellas, Jugoslavia og Haute-Savoie». Vichyregimet sendte Groupes Mobiles de Réserve for å fjerne maquisene fra Glièresplatået, men ble slått tilbake.

Etter at Théodose Morel var blitt drept av en fransk politimann under et angrep, ble kommandoen over motstandsgruppen Maquis des Glières overtatt av kaptein Maurice Anjot. I mars 1944 begynte Luftwaffe å bombe maquisene på Glièresplatået, og den 26. mars 1944 sendte tyskerne inn en alpindivisjon på 7 000 elitesoldater sammen med forskjellige SS-enheter og rundt 1000 franske fra Vichyregimet, noe som ga ca 10 000 mann støttet av artilleri og flyvåpen som snart overveldet maquisene. Rundt 150 motstandsfolk ble drept i aksjonen, ytterligere 200 ble tatt til fange og deretter henrettet. Kaptein Anjot visste at oddsen mot maquisgruppen hans var håpløse, men bestemte seg for å ta et standpunkt for å opprettholde fransk ære og Anjot var selv en av dem som ble drept på Glièresplatået.

I februar 1944 ble alle lederne i de ulike motstandsgruppene enige om å godta myndigheten til den frie franske regjeringen med base i Alger (fram til 1962 ble Algerie ansett for å være en del av Frankrike), og motstandsbevegelsen ble omdøpt til FFI (Forces Françaises de l'Intérieur-Forces). Tyskerne nektet å akseptere motstandsbevegelsen som legitime motstandere, og enhver motstandsmann eller kvinne sto overfor utsiktene til tortur og/eller henrettelse da tyskerne hevdet at motstandsbevegelsen ikke kom inn under Haag- og Genèvekonvensjonene. Hensikten med å utpeke motstandsbevegelsen som en del av de franske væpnede styrkene var å gi motstandsbevegelsen rettslig beskyttelse og la franskmennene true tyskerne og franske overløpere med muligheten for tiltale for krigsforbrytelser. I praksis betydde det lite eller ingenting; fengslede motstandsfolk ble fortsatt torturert og skutt.

Forberedelse av alliert landgang

Som en del av forberedelsene til invasjonen i Normandie, økte motstandsbevegelsens angrep på jernbanesystemet i de tre første månedene av 1944 og skadet 808 lokomotiver sammenlignet med 387 som ble ødelagt av alliertes luftangrep. Med det klarere været om våren, mellom april–juni 1944 skadet motstandsbevegelsen 292 lokomotiver sammenlignet med 1437 skadet i luftangrep. Denne statistikken forteller ikke helt historien ettersom motstandsbevegelsens sabotasjeangrep på jernbanesystemet i første halvdel av 1944 var så gjennomgripende at tyskerne måtte importere arbeidere fra Reichsbahn (den tyske statlige jernbanen) og sette inn soldater på togene da de ikke lenger stolte på franske jernbanearbeidere. Den 23. mars 1944 ble general Pierre Kœnig utnevnt til sjef for FFI. Han fløy til London fra Alger for å koordinere operasjonene til FFI ved SHAEF, kommandert av general Dwight D. Eisenhower, ved en seksjon kjent som Etat Major des Forces Françaises de l' Interior («generalstaben til franske innenriksstyrker»). De amerikanske og britiske offiserene ved SHAEF hadde lav tillit til motstandsbevegelsen, noe OSS-agenten William J. Casey senere tilskrev at mange i motstandsbevegelsen virket mer interessert i fransk etterkrigspolitikk enn i å kjempe mot tyskerne.

Stengun maskingevær

Til tross for mistilliten planla SHAEF å bruke motstandsbevegelsen til å binde tyske styrker. I april 1944 var det 331 laster våpen fra SOE sluppet ned til motstandsbevegelsen, i mai ytterligere 531 dropp og i juni 866. Det vanligste våpenet levert av SOE var Stengun maskingeværet, som selv om det var unøyaktig, bortsett fra på korte avstander, og utsatt for sammenbrudd, var billig, lett, enkelt å montere og demontere og ikke krevde noen spesielle ferdigheter å bruke. Andre våpen som ble sluppet ned av SOE var Webley-revolveren, maskingeværet Brengun, Lee-Enfield-riflen og PIAT anti-tank granatkaster mens OSS leverte M3 Grease Gun, den semi-automatisk pistolen Browning Hi-Power, og Bazooka, anti-stridsvogn rakettkaster. Generelt ble amerikanske våpen foretrukket framfor britiske våpen, men den britiskbygde Brengun dukket opp som et av motstandsbevegelses favorittvåpen. For å gjenspeile viktigheten av våpen, var det å organisere forsyningsdropp den største bekymringen for motstandsbevegelsen våren 1944. André Hue (en statsborger i både i Frankrike og Storbritannia) som tjenestegjorde i SOE, hoppet i fallskjerm inn i Bretagne for å lede Hillbilly-motstandskretsen, husket at hans viktigste oppgave våren 1944 var å organisere forsyningsdropp og forsøke å unngå Wehrmacht og Milice. Hue hadde blitt født i Wales av en fransk far og en walisisk mor, og som mange andre anglo-franske med dobbelt statsborgerskap hadde han meldt seg frivillig for SOE. Den kommunistiske FTP klaget ofte over at de ble sulteforet på våpen av BCRA, mens Charles Tillon bemerket at BCRA hadde organisert hundrevis av forsyningsdropp, hvorav bare seks var for FTP.

Våren 1944 huskes i Frankrike som tiden for mentalité terrible, «den forferdelige mentaliteten», perioden med den fransk-franske borgerkrigen, da Milice og Maquis kjempet mot hverandre uten nåde. Milice og Maquis ble fanget opp i en stadig eskalerende voldssyklus. Noen ganger var det umulig å avgjøre hvem som sto bak hva, og noen ganger spilte det nesten ingen rolle. Ettersom det begynte å bli mer og mer åpenbart at de allierte kom til å vinne krigen, ble Milice mer desperat og ondskapsfull, som om vissheten om at når de allierte vant, ville de i Milice bli anklaget for forræderi hvis de ikke ble drept først. Dette fikk Milice til å engasjere seg i stadig mer brutal tortur og drap på motstandsbevegelsen. De håpet at de kunne utslette alle sine fiender før de allierte vant.

På sin side slo noen av Maquis tilbake mot Milice. I byen Voiron, like ved Grenoble, i april 1944, gikk en attentatgruppe fra Maquis inn i hjemmet til den lokale sjefen for Milice og drepte ham, hans kone, deres spedbarnsdatter, deres 10 år gamle sønn og hans 82 år gamle mor. Utenfor landsbyen Saint-Laurent i Haute-Savoie ble det i mai 1944 oppdaget en massegrav av åtte gendarmer, kjent for sin lojalitet til Vichyregimet, de hadde blitt tatt fra Bonneville av maquiser som hadde blitt stilt dem opp og henrettet dem. Drapet på gendarmene ble fordømt av Philippe Henriot, minister i Vichyregimet og den fremste propagandisten for samarbeid med Nazi-Tyskland. På radioen ble drapene brukt som et eksempel på «bolsjevikisk terrorisme» og som typisk for motstandsbevegelsen. I Sør-Frankrike hadde motstandsbevegelsen begynt å danne en alternativ regjering til Vichyregimet, som fortsatt kontrollerte den franske siviltjenesten. Georges Guingouin, den kommunistiske gruppelederen for Maquis du Limousin i regionen Limousin, stilte seg selv som prefekt og påtvang de lokale bøndene sitt eget rasjoneringssystem som undergravde rasjoneringssystemet pålagt av Vichy-regimet. I Auxois-regionen hadde motstandsgruppen Maquis Bernard opprettet sitt skattesystem med folk som ble beskattet på grunnlag av deres vilje til å samarbeide med myndighetene eller støtte motstandsbevegelsen. Da den britiske filosofen Alfred Jules Ayer ankom Gascogne som SOE-agent våren 1944, beskrev han en maktstruktur etablert av maquisene som plasserte makten «i hendene på en rekke føydale herrer hvis makt og innflytelse var merkelig lik den til deres kolleger i Gascogne fra det femtende århundre.»

På grunn av deres svekkede makt ga okkupasjonsmyndighetene strengere straffer. Ved landsbyen Ascq, like ved Lille, ble 86 mennesker drept i Ascq-massakren 1. april 1944, av den 12. Waffen SS-divisjon «Hitlerjugend». Denne massakren ble begått som gjengjeldelse for angrep fra motstandsbevegelsen på jernbanene, den første av mange martyrlandsbyer i 1944. Fra 20. mai 1944 skjedde det et nytt større sammenstøt mellom tyskerne og motstandsbevegelsen ved fjellet Mont Mouchet i Cantal da maquisene angrep et forsvarsanlegg av typen redutt som førte til at en overveldende hærstyrke ble ført mot dem. Émile Coulaudon, sjefen for FFI i Auvergne, mente at fortsatt passivitet var dårlig for moralen og begynte 20. mai 1944 å konsentrere motstandsbevegelsen på Mont Mouchet under slagordet «Fritt Frankrike begynner her!» På Mont Mouchet samlet han rundt 2 700 mann. Tyske angrep tvang motstandsbevegelsen utenfor Mont Mouchet innen juni, og rundt 125 maquiser ble drept og rundt 125 ble såret, mens andre greide å rømme. Tyskerne brente ned flere små landsbyer i Mont Mouchet-regionen og henrettet 70 bønder som ble mistenkt for å hjelpe motstandsbevegelsen. Motstandsbevegelsen svarte med å føre en voldsom geriljakrig mot tyskerne.

Et Jedburgh-team får instruksjoner. Sittende er britiske og amerikanske soldater med fransk soldat (stående til høyre), mens britisk offiser gir briefing (stående til venstre)

Fram til slutten av mai 1944 hadde SHAEF (den allierte ekspedisjonsstyrken) en politikk med «blokkplanlegging» for motstandsbevegelsen der de ville ligge lavt inntil invasjonen i Normandie ble satt i gang, og etterpå skulle motstandsbevegelsen sette igang en fullskala geriljakrig i alle de franske provinsene, én etter én. Ved slutten av mai 1944 endret Eisenhower planene sine og ønsket i stedet en landsomfattende geriljakrig satt i gang i alle franske regionene i ved begynnelsen av invasjonen. SOE hadde informert motstandslederne om å lytte til BBCs «personlige meldinger» på franskspråklige sendinger den 1., 2., 15. og 16. hver måned for meldingene som fortalte dem når invasjonen skulle begynne. Hvis uttrykket l'heure des combats viendra («slagets time vil komme»), som ble sendt 1. juni 1944, var det signalet om at de allierte ville gjøre landgang i løpet av de neste 15 dagene. Hvis en linje fra et dikt av Paul Verlaine Les sanglots longs des violons de l'automne («De lange hikstene fra fiolinene om høsten») ble lest på BBC, var det signalet om at invasjonen var nært forestående, og hvis følgende vers blessent mon cœur d'une langueur monotone («såret hjertet mitt med en monoton sløvhet»), som ble sendt 5. juni 1944, da ville invasjonen finne sted neste dag. Våren 1944 ble en rekke uniformerte amerikanske, franske og britiske soldater, kjent som «Jedburgh-teamene», en del av operasjon Jedburgh som gikk i land i Frankrike for å ta kontakt med motstandsbevegelsens gerilja. Et Jedburgh-team besto av tre menn, bestående av en sjef, hans stedfortreder og en radiooperatør. En i teamet var alltid fransk, mens de to andre var enten britisk eller amerikansk, hvis jobb var å opprettholde radiokontakt med Storbritannia, og gi profesjonell militær trening til motstandsbevegelsen. Planene for motstanden under invasjonen i Normandie var systematisk ødeleggelse av infrastrukturen, særskilt:

• Plan Vert: en systematisk sabotasjekampanje for å ødelegge det franske jernbanesystemet.
• Plan Rouge: å angripe og ødelegge alle tyske ammunisjonslagre over hele Frankrike.
• Plan Bleu: å angripe og ødelegge alle kraftlinjer over hele Frankrike.
• Plan Violet: å angripe og ødelegge telefonlinjer i Frankrike.
• Plan Jaune: å angripe tyske kommandoposter.
• Plan Noir: å angripe tyske drivstoffdepoter.
• Plan Tortue: å sabotere veiene i Frankrike.

En frivillig fra den franske motstandsstyrken (FFI) ved Châteaudun i 1944.

Landgang i Normandie

General de Gaulle selv ble først informert av Churchill den 4. juni 1944 om at de allierte planla å gjøre landgang i Frankrike den 6. juni. Inntil da hadde de frie franske lederne ingen anelse om når og hvor invasjonen skulle finne sted. Den 5. juni 1944 ble det gitt ordre om å aktivere Plan Violet. Av alle planene var Plan Violet viktigst for den allierte invasjonen, siden ødeleggelse av telefonlinjer og kutting av underjordiske kabler forhindret telefonsamtaler og bestillinger sendt med teleks fra å komme gjennom og tvang tyskerne til å bruke radioene sine for å kommunisere.

Ettersom kodeknuserne i Bletchley Park hadde brutt mange av kodene kryptert av Enigmamaskinen, ga dette en betydelig etterretningsfordel til de allierte generalene. Under kampene i Normandie var motstandsbevegelsen så effektiv i å sprenge telefonlinjer og kabler at Wehrmacht og Waffen SS i stor grad oppga det franske telefonsystemet som for upålitelig og brukte radioen i stedet, og dermed lot Bletchley Park lytte med.

Den 9. juni 1944 inngikk Eisenhower en avtale som anerkjente at FFI var en del av den allierte kampordenen og at Kœnig skulle operere under hans kommando. Den 10. juni 1944 beordret Kœnig motstandsbevegelsen til ikke å delta i nasjonal oppstand som de som ble forsøkt på Glièresplatået eller ved Mont Mouchet, og beordret i stedet følgende: «Hold geriljaaktiviteten under maksimumsnivået ... Ikke samle dere sammen ... Form små adskilte grupper». En uttalelse utstedt av de Gaulle erklærte at FFI var en del av den franske hæren og motstandsledere var nå alle hæroffiserer, de som kommanderte 30 menn ble fenriker; de som kommanderte 100 ble løytnanter; de som kommanderte 300 ble kapteiner; de som kommanderte 1000 mann ble majorer og de som kommanderte 2 000 mann ble oberstløytnant. I et pressekommuniké utstedt 12. juni 1944 erklærte den tyske feltmarskalk Gerd von Rundstedt at han ikke anerkjente FFI som en del av den franske hæren, og beordret Wehrmacht til å henrette enhver som tjenestegjorde i FFI.

De andre store operasjonene til motstandsbevegelsen var Plan Vert og Plan Tortue. I juni 1944 ødela motstandsbevegelsen franske jernbaner på 486 forskjellige punkter, og innen 7. juni 1944, dagen etter D-dagen, klaget Wehrmacht over at på grunn av sabotasje var de viktigste jernbanelinjene mellom Avranches og Saint-Lô, mellom Cherbourg og Saint-Lô og mellom Caen og Saint-Lô, ute av drift. Da Wehrmacht ble tvunget til å bruke veiene i stedet for jernbaner, fokuserte Plan Tortue på bakholdsangrep mot Wehrmacht og Waffen SS, mens de reiste til slagmarkene i Normandie. Maquisene fikk selskap i sin geriljakampanje av Jedburgh-teamene, SOE-agenter, «Operational Groups» av OSS og av team fra det britiske eliteregimentet Special Air Service (SAS). Spesialsoldatene fra SAS hadde jeeper bevæpnet med maskingevær som de brukte til å forflytte seg over fransk landsbygd og ligge i bakhold for tyske konvoier. En SAS-gruppe, som opererte i Bretagne, fikk fløyet inn artilleri, som ble brukte til å ødelegge tyske stridsvogner, til stor overraskelse for tyskerne som ikke forventet så mye ildkraft.

Vanligvis ville den franske motstandsbevegelsen og deres anglo-amerikanske allierte hogge ned et tre for å blokkere en vei i den skogkledde delen av den franske landsbygda, noen ganger ble en antitankmine plantet under trestammen og tyskerne ble overfalt med maskingevær og snikskytterskyting da de forsøkte å fjerne treet som blokkerte veien. Slike operasjoner forsinket tyskerne alvorlig, og 2. divisjon Waffen SS måtte bruke 18 dager å forflytte seg fra Toulouse til Caen, en forflytting som var normalt var forventet å ta bare 3 dager

Ruinene av byen Oradour-sur-Glane

Den 10. juni 1944, fire dager etter invasjonen i Normandie (D-dagen), inntok 2. SS-divisjon «Das Reich», en enhet av Waffen-SS, landsbyen Oradour-sur-Glane, og drepte 642 mennesker, blant dem 246 kvinner og 207 barn. Kun fem av innbyggerne overlevde massakren. SS Sturmbannführer Adolf Diekmann, kommandant for divisjonen, hadde ønsket å ødelegge en annen fransk landsby, Oradour-sur-Vayres, hvor det ble påstått at innbyggerne hadde gitt mat og husly til motstandsbevegelsen, men hadde tatt en feil sving på veien, som førte ham og hans menn til Oradour-sur-Glane, hvor det ikke var blitt påvist åpenbar støtte. En Wehrmacht-divisjon overført fra østfronten til vestfronten tok en uke å flytte fra Sovjetunionen til grensene til Frankrike og ytterligere tre uker å flytte fra den franske grensen til slaget om Caen da angrep fra motstandsbevegelsen bremset forflytningen. En beregning fra SHAEF sa at tyskerne beveget seg med bare 25 % av sin normale daglige hastighet på grunn av de konstante angrepene fra motstandsbevegelsen over hele Frankrike.

Selv om motstandsbevegelsen forårsaket tyskerne mye vanskeligheter, hadde geriljaen selv en tendens til ikke å klare seg godt i vedvarende kamp. SOE-agenten André Hue, som ledet en gruppe maquiser i Bretagne, husket senere trefningen ved Saint Marcel, 18. juni 1944, ved et gårdshus utenfor Saint Marcel han brukte som base:

«Nå ble hvert eneste våpen som fienden var i besittelse av, tatt i bruk på vår frontlinje i en kakofoni av skudd og eksplosjoner som ikke kunne drukne en enda mer skummel lyd: et og annen knall av en enkelt kule. En mann rett ved siden av meg falt til bakken med blod som sprutet opp i luften fra siden av halsen hans ... Vi hadde forventet et infanteriangrep, muligens støttet opp med lett panser, men skarpskyttere, en trussel vi ikke hadde møtt før, var vanskelig å stå imot. I løpet av minutter etter det første tapet lå ytterligere syv av våre menn døende i gårdskomplekset: alle var skutt fra langt hold.»

Mens skarpskytterne fortsatte å skyte ned mennene hans kunne Hue kunne høre lyden av panservogner i det fjerne. Han beordret sine menn å trekke seg tilbake i skogen i ly av mørket mens han brukte radioen til å kalle inn et RAF-luftangrep for at de skulle greide å slippe unna. Hue oppsummerte slaget ved Saint Marcel ved å si at «Flertallet av de yngre mennene hadde aldri vært i kamp, og å se sine venners hjerner og tarmer sive ut i gresset og gjørmen gjorde dem syke i hodet og magen. Like skremmende for de unge franskmennene var synet av dem som ble såret og som likevel måtte dø uten hjelp. Jeg var ikke overrasket over at så mange fikk nok. Jeg var kanskje like overrasket over at antallet avhoppere var så lavt.»

Over hele Frankrike forsøkte motstandsbevegelsen å erobre seksten byer i juni 1944, og forventet at de allierte skulle være der snart, ofte med tragiske resultater. For eksempel i Saint-Amand-Montrond inntok motstandsbevegelsen byen og tok 13 menn fra Milice og deres tilknyttede kvinner til fanger, blant dem kona til Francis Bout de l'An, en seniorleder for Milice som grep inn for å ta personlig ansvar for situasjon for å få kona tilbake. En fellesstyrke fra Milice og tyske soldater marsjerte mot Saint-Amand-Montrond, noe som fikk motstandsbevegelsen til å trekke seg tilbake. Da fienden ankom, ble elleve personer skutt på stedet mens en rekke gisler ble tatt. Milice-sjefen i Orléans og erkebiskopen av Bourges var i stand til å forhandle fram en utveksling 23. juni 1944, hvor motstandsbevegelsen løslot sine kvinnelige gisler (bortsett fra en kvinne som valgte å slutte seg til motstandsbevegelsen) i bytte mot at Milice løslot gislene sine. Tyskerne nektet å sette fri noen av deres gisler og deporterte dem i stedet til konsentrasjonsleirene. Bout de l'An besluttet seg for å søke hevn for sin kones fangenskap ved å sende en styrke fra Milice for å samle opp de overlevende jødene i Bourges, og begravde 36 jøder levende ute i skogen, ettersom Bout de l'An la skylden for motstandsbevegelsens kamp på jødene.

Den 23. juni 1944 begynte general Kønig å operere, og ga ordre til alle SOE- og OSS-agentene via spesialstyrkenes hovedkvarter. På dette tidspunktet hadde motstandsbevegelsen dannet attentatskvadroner for å drepe kollaboratører. Den 28. juni 1944 trengte en gruppe maquiser forkledd som folk fra Milice seg inn i leiligheten til radionyhetsoppleseren Philippe Henriot, som tjente som informasjons- og propagandaminister i Vichy-regjeringen, og skjøt ham ned foran sin kone. Som hevn for attentatet på Henriot fikk Joseph Darnand Milice til å massakrerte motstandskjempere i Toulouse, Clermont-Ferrand, Grenoble, Lyon og andre steder. For eksempel ble syv motstandskjempere skutt av Milice på bytorget i Mâcon. Over hele Frankrike slo tyskerne til mot motstandsbevegelsen i en rekke drap, hvorav massakren ved Oradour-sur-Glane bare er den mest beryktede.

I juni 1944 samlet motstandsbevegelsen i sørvestlige Frankrike seg i fjellregionen Massif du Vercors

Avvisningen av «Force C»-planen hadde ikke nådd mange av lederne i motstandsbevegelsen som opererte ute på landsbygda. Eugène Chavant, FFI-sjefen i regionen Isère beordret alle motstandsgrupper til å konsentrere seg i fjellplatået Massif du Vercors etter å ha hørt om D-dagen. Innen 9. juni 1944 hadde rundt 3 000 motstandsfolk fulgt oppfordringen og 3. juli 1944 ble «Vercors frie republikk» utropt. Selv om de allierte prøvde å fly inn forsyninger og motstandsbevegelsen kjempet tappert, endte alle disse operasjonene med at de ble beseiret. I midten av juni hadde Wehrmacht tatt landsbyen Saint-Nizier-du-Moucherotte fra motstandsgruppen Maquis du Vercors, som kuttet forbindelsen mellom fjellplatået og Grenoble. For å markere bastilledagen sendte det amerikanske flyvåpenet inn 360 B-17 bombefly for å slippe ned forsyninger av våpen til motstandsbevegelsen på Vercorsplatået. Våpnene amerikanerne slapp var imidlertid alle kun lette våpen og det ble sendt en radiomelding til Alger natt til 21. juli 1944 hvor det ble bedt om tyngre våpen.

I kampene om Vercorsplatået sendte Waffen-SS inn et kompani soldater med seilfly, og motstandsbevegelsen led svært store tap. Mange av de enhetene som tyskerne sendte inn som kjempet på Vercors var Ostlegionen, som besto av soldater og krigsfanger fra den røde hær, som hadde sluttet seg til SS etter å ha blitt tatt til fange i 1942 eller 1943. På dette tidspunktet hadde tyskerne hatt så tunge tap på østfronten at de trengte Ostlegionen for å kompensere. Mens den samme alpindivisjonen som hadde inntatt Glièresplatået i mars stormet opp Vercorsplatået støttet av stridsvogner basert i Lyon, landet Waffen-SS via seilfly. Motstandsbevegelsen mistet rundt 650 menn, drept under kampene på Vercorsplatået og etterpå skjøt tyskerne rundt 200 andre, for det meste sårede som ikke hadde klart å rømme sammen med det medisinske teamet som hadde blitt igjen for å ta seg av dem. I kjølvannet av slaget ved Vercors ble lokalbefolkningen ofre for massive represalier som omfattet en rekke tilfeller av plyndring, voldtekt og utenomrettslige henrettelser.

Mannlige og kvinnelige medlemmer av motstandsbevegelsen nær Boulogne-sur-Mer den 14. september 1944

Frigjøringen av Paris den 25. august 1944. Pansrede kjøretøy fra divisjon Leclerc i kamp foran operaen. En tysk tank står i flammer.

Tidlig i august 1944 beordret Hitler feltmarskalk Günther von Kluge å sette i gang Operasjon Lüttich som et tysk motangrep mot amerikanerne under invasjonen i Normandie. Ettersom motstandsbevegelsen hadde kuttet telefonlinjene, ble ordrene til Lüttich overført via radioen i en kode som var blitt knekket av britiske Government Communications Headquarters (GCHQ), noe som førte til etterretning som ga amerikanerne forhåndsvarsel, og tid til å forberede seg på det kommende fremstøtet.

Frigjøring av Paris

Utdypende artikkel: Frigjøringen av Paris

Etter landgangen i Normandie hadde Eisenhower planlagt å omgå Paris, mens Hitler hadde beordret general Dietrich von Choltitz til å ødelegge Paris. FFI i Paris ledet av Alexandre Parodi og Jacques Chaban-Delmas oppfordret til tålmodighet. Henri Tanguy (kodenavn «Oberst Rol»), FTP-sjefen i Paris, ønsket å starte et opprør. Motstandsbevegelsen i Paris hadde rundt 15 000 mann, men bare 600 skytevåpen.

Den 19. august 1944 gikk Paris-politiet, til da fortsatt lojalt mot Vichy, over til motstandsbevegelsen da en gruppe politimenn hevet det franske flagget over Préfecture de Police på Île de la Cité. Over hele Paris begynte den forbudte trikoloren å vaie over skoler, rådhus og politistasjoner, en åpen utfordring for de tyske okkupantene. Oppmuntret av dette begynte Tanguy og hans menn å angripe tyske styrker i gatene Boulevard Saint-Michel og Boulevard Saint-Germain, noe som ble fulgt av et masseopprør da parisere begynte å bygge barrikadere i gatene. I løpet 19. august ble rundt 50 tyskere og 150 motstandsfolk blitt drept. Da han ikke ønsket at kommunistene skulle ha æren for å frigjøre Paris, gjorde gaullisten Alexandre Parodi krav på opprøret. Choltitz var uforberedt og tok initiativ til en våpenhvile via den svenske konsulen Raoul Nordling. Dette var første gang okkupasjonsmakten behandlet motstandsbevegelsen som en legitim motstander.

Mengder av franske patrioter står langs Champs-Élysées for å se frie franske stridsvogner til general Leclercs 2. panserdivisjon passerer gjennom Triumfbuen, etter at Paris ble befridd 26. august 1944. Blant mengden kan man se bannere til støtte for Charles de Gaulle.

De Gaulle avviste Choltitz forslag om våpenhvile, og beordret 22. august 1944 general Philippe Leclercs 2. panserdivisjon å frigjøre Paris. De Gaulle ønsket ikke at kommunistene skulle frigjøre byen. Den 24. august gikk franske soldater inn i Paris. Det førte til noen timer med intense kamper før Choltitz overga seg 25. august. Noen lommer med tyske styrker kjempet videre i flere dager, ettersom Choltiz ikke instruerte styrkene sine om å overgi seg. På ettermiddagen 25. august 1944 kom Charles de Gaulle til Paris, og ble møtt av store jublende folkemengder mens han gikk nedover Champs-Élysées.

Frigjøringen av resten av Frankrike

Ettersom forskjellige byer, tettsteder og landsbyer ble frigjort i Frankrike, var motstandsbevegelsen vanligvis den mest organiserte styrken som tok over. Mange motstandskjempere fikk avsky av massetilstrømningen av nye medlemmer i kampens siste dager, og kalte dem foraktfullt FFS (Forces Françaises de Septembre, «Franske septemberstyrker»), eller septemberistene for kort, som om alle disse menneskene praktisk nok bare hadde oppdaget deres franske opportunistiske patriotisme i september 1944. I midten av 1944 hadde Jacques Chaban-Delmas rapportert til de Gaulle at FFI utgjorde 15 000 i Paris, men tidspunktet for frigjøringen av Paris 25. august 1944 hadde mellom 50 000 og 60 000 mennesker på seg FFI-armbånd.

Frigjøringen av Frankrike begynte med invasjonen i Normandie den 6. juni 1944, men forskjellige områder i Frankrike ble frigjort til ulike tider.

En motstandsmann fra FFI under kampene i Paris august 1944

En amerikansk offiser og en fransk partisan i 1944

Strasbourg ble ikke frigjort før i november 1944, og noen kystbyer ved Den engelske kanal og Atlanterhavet som Dunkerque var fortsatt på tyske hender da krigen tok slutt den 8. mai 1945. Det var ingen felles nasjonaldag for frigjøringen. Hver by og landsby feirer fortsatt hver sin dag, gapene mellom dem markerte framskritt som ofte sto fast, lommer med tysk forsvar som ofte viste seg å være uventet vanskelige. Det viste seg å være den bitreste avslutningen på en bitter krig Da Frankrike var frigjort, vervet mange motstandskjempere seg til den franske hæren, med 75 000 motstandskjempere som kjempet som vanlige soldater innen november 1944. Ved slutten av krigen tjenestegjorde 135 000 motstandskjempere i de franske styrkene som rykket fram mot Tyskland. For mange motstandsledere som hadde gitt seg selv tittelen som kaptein eller oberst, var det litt av en nedtur å bli redusert til en menig. I oktober 1944 hadde FFI vokst til 400 000 medlemmer. Selv om sammenslåingen av FFI noen ganger var preget av politiske vanskeligheter, var den til slutt vellykket, og tillot Frankrike å gjenoppbygge den fjerde største hæren på det europeiske kontinentet (1,2 millioner mann) innen VE-dagen (seieren) i mai 1945.

Kvinner anklaget for å ha hatt forhold til tyskere med håret barbert av og hakekors innrisset i pannen.

Hevn

Foruten forsøkene på å etablere en regjering tok motstandsbevegelsen sin hevn på kollaboratører som ofte ble slått eller drept i utenomrettslige henrettelser. De som hadde vært i Milice ble vanligvis skutt uten å bry seg om en rettssak, og minst 10 000 av dem ble skutt i 1944. De unge kvinnene som hadde engasjert seg i såkalt «horisontalt samarbeid» ved å ligge med tyskerne ble skilt ut og fikk hodene sine offentlig barbert som et tegn på deres skam, noe som gjorde at en god prosentandel av de unge kvinnene i Frankrike ble barbert skallet i 1944. Angrepene på de unge kvinnene som hadde påståtte tyske elskere hadde en «atmosfære av et vilt karneval» da kvinnene ble omringet av mobbere for deretter å fornærme dem, banke de opp og barbere dem.

En motstandstandsmann i regionen Gard forklarte volden til en reporter i september 1944: «Jeg vil ganske enkelt si at flertallet av FFI har vært fredløse. De er gutter fra gruveområdene ... de har blitt jaktet på; de har vært fredløse, fengslet; de har blitt torturert av Milice som de nå kjenner igjen. Det er forståelig at de nå skulle ønske å banke dem opp.» På den tiden fryktet mange at Frankrike var på randen av borgerkrig, da man følte at den kommunistiske motstandsgruppen FTP (Francs-Tireurs et Partisans) kunne forsøke å ta makten, men på grunn av mangel på våpen og lojalitet til Moskva som anerkjente general de Gaulle som Frankrikes leder, valgte kommunistene å søke å få parlamentarisk makt via stemmesedlene, framfor å ta makten med kuler.

I kjølvannet av frigjøringen ble alle SOE-agentene beordret ut av Frankrike ettersom det ble hevdet at den anglofobiske de Gaulle ønsket å opprettholde en versjon av historien hvor SOE aldri eksisterte og motstandsbevegelsen helt og holdent var en fransk affære. De Gaulle fremmet også en versjon av historien der Frankrike gjennom hele okkupasjonen fra 1940 til 1944 hadde vært en «nasjon i våpen» med motstandsbevegelsen, som representerte nesten hele det franske folket, hadde ført en geriljakamp fra begynnelsen av okkupasjonen og helt til slutten. Hans bekymring var da å gjenoppbygge Frankrike ikke bare på det materielle og internasjonale nivået, men også moralsk, og presset seg til å fremme motstandsbevegelsens handlinger for å gjenopprette nasjonal enhet og stolthet, som krigen hadde skadet.

Den 17. september 1944 i Bordeaux deltok den franskfødte, men britiske SOE-agenten Roger Landes, som ble leder av motstandsbevegelsen i Bordeaux etter at André Grandclément, den forrige lederen hadde blitt avslørt som en informant for Gestapo, i feiringen av frigjøringen av Bordeaux da General de Gaulle kalte på ham for å komme til side for en prat. De Gaulle fortalte Landes, som hadde på seg uniformen til en offiser i den britiske hæren, at han ikke var velkommen i Frankrike og hadde to timer på seg til å forlate byen, og to dager på å forlate Frankrike. Den frankofile Landes ble dypt såret av denne henvendelsen, og forlot nasjonen han elsket så høyt.

De Gaulle hadde ønsket en motstand for å gi bevis på France éternelle, «det evige Frankrike», som holdt ut mot okkupasjonen; han ble imidlertid sint over det faktum at motstandsbevegelsen ofte så ut til å betrakte seg selv som de nye legitime myndighetene i byene de hadde frigjort. Derfor, i kjølvannet av frigjøringen av det nasjonale territoriet, betraktet han dem åpenlyst som bråkmakere som hindret tilbakegangen til normalitet og rettsstaten. Overalt ble motstandskjemperne presset ut av maktposisjoner, for å bli erstattet av de samme sivile tjenestemenn som først hadde tjent den tredje republikken, etterfulgt av Vichy eller naphtalinés, hæroffiserer som hadde gått i pensjon i 1940, men som nå gjenopptok sin tjeneste med frigjøringen.

Deltakere og fraksjoner

Arresterte motstandsfolk i 1944, tysk soldat til høyre. (Bundesarchiv)

Den franske motstandsbevegelsen involverte menn og kvinner som representerte et bredt spekter i aldre, samfunnsklasser, yrkesgrupper, religion og politisk tilhørighet. I 1942 hevdet en motstandsleder at bevegelsen fikk hovedsakelig støtte fra følgende grupper: den nedre middelklassen og middelklassen, universitetsprofessorer og studenter, hele arbeiderklassen og et stort flertall bønder.

Motstandsleder Emmanuel d'Astier de La Vigerie observerte at motstandsbevegelsen hadde vært sammensatt av sosiale utstøtte, eller de i utkanten av samfunnet, og hevdet at «man kunne tilhøre motstandsbevegelsen bare hvis man var dårlig tilpasset.» Selv om mange, også d'Astier selv, passet til denne beskrivelsen, kom de fleste medlemmer av motstandsbevegelsen fra tradisjonell bakgrunn og var «individer med eksepsjonell sterk vilje, klare til å bryte med familie og venner» for å tjene et høyere formål.

Spørsmålet om hvor mange som var aktive i motstandsbevegelsen har blitt reist. Mens han understreket at saken var sensitiv og omtrentlig, våget François Marcot, professor i historie ved Université de Franche-Comté, et anslag på 200 000 aktivister og ytterligere 300 000 med betydelig involvering i motstandsbevegelsens operasjoner. Historikeren Robert Paxton beregnet antallet aktive motstandsfolk til «omtrent 2 % av den voksne franske befolkningen (eller omtrent 400 000)», og fortsatte med å observere at «det var uten tvil bredere medvirkninger, men selv om man legger til de som var villige til å lese illegale aviser, bare rundt to millioner mennesker, eller rundt 10 % av den voksne befolkningen», hadde vært villig til å risikere noe som helst engasjement. Etterkrigsregjeringen i Frankrike anerkjente offisielt 220 000 menn og kvinner som det totale antallet.

Gaullistene

Charles de Gaulle taler til det franske folk via BBC i London 1941.

Doktrine om gaullismen er at den ble født under andre verdenskrig, som en fransk patriotisk motstandsbevegelse, mot den tyske invasjonen i 1940. Menn av alle politiske slag som ønsket å fortsette kampen mot Adolf Hitler, og som avviste den tysk-franske våpenhvilen inngått av marskalk Philippe Pétain, samlet seg om general Charles de Gaulles posisjon. Som et resultat ble de Gaulle den 2. august 1940 dømt til døden in absentia av det fascistiske Vichy-regimet.

Mellom juli og oktober 1940 avviste de Gaulle de grunnlovsstridige, undertrykkende og rasistiske lovene som ble kunngjort av Pétain, og etablerte sin egen bona fide (i god tro) som den viktigste forsvareren av republikanske verdier. Han ba i sin appell av 18. juni 1940 at enhver patriot som kunne komme seg til britisk territorium skulle gjøre det, og slutte seg til den frie franske hæren for å kjempe mot den tyske okkupasjonsmakten sammen med de allierte. De frie franske styrkene samlet også de forskjellige franske oversjøiske koloniene for å kjempe tilbake mot Vichy-regimet. Hans godkjennelse av denne koblingen mellom motstandsbevegelsen og koloniene legitimerte den.

De Gaulles innflytelse vokste, til tross for at få i Frankrike visste hvordan han så ut eller hans bakgrunn. Den første åpne trassige utfordringen mot nazistenes styre i Paris var i november 1940, da 3000 studenter ved Triumfbuen ropte «Vive de Gaulle» og «Vive la France», noen med to fiskestenger (deux gaules). Vichy-politiet kalte arresterte undergravere «gaullister»; selv om Pétain aldri nevnte rivalens navn offentlig, visste alle hva «dissidenter» betydde i hans taler. I 1942 siterte den amerikansk dokumentarfilmskaperen Richard de Rochemont en motstandsleder som beskrev de Gaulle som «den eneste mulige lederen for Frankrike som sloss».

De fleste gaullister kunne ikke slutte seg til ham i Storbritannia, og forble i territorier styrt av Vichy-regimet. De allierte bidro til å bygge nettverk av propagandister, spioner og sabotører for å trakassere og forstyrre okkupantene. Etter hvert ble ledere for alle disse adskilte og fragmenterte motstandsgruppene samlet og koordinert av Jean Moulin i regi av CNR, Conseil National de la Résistance («Det nasjonal rådet for motstand»), Charles de Gaulles formelle kobling til de irregulære i hele det okkuperte Frankrike.

Under felttoget i Italia i 1943 kjempet 130 000 frie franske soldater på den allierte siden, og på tidspunktet for invasjonen i Normandie utgjorde de frie franske styrker omtrent en halv million faste og mer enn 100 000 franske indre styrker (FFI). Den frie franske 2. panserdivisjon (2e Division Blindée), under general Philippe Leclerc, gjorde landgang i Normandie, og ledet i de siste dagene sommeren 1944 fremrykkingen mot Paris. FFI i Normandie og regionen Île-de-France rundt Paris begynte å trakassere tyske styrker intensivt, kuttet veier og jernbaner, satte opp bakholdsangrep og kjempet konvensjonelle kamper sammen med sine allierte.

Den frie franske 2. panserdivisjon rullet i land i Normandie 1. august 1944, og tjenestegjorde under general Pattons tredje armé. Divisjonen spilte en kritisk rolle i operasjon Cobra, de alliertes utbrudd fra brohodet i Normandie, hvor den fungerte som et bindeledd mellom de amerikanske og kanadiske hæravdelingene, og gjorde raske framskritt mot tyske styrker. Den 2. pansrede ødela nesten den tyske 9. panserdivisjonen, og knuste også flere andre tyske enheter. Under slaget om Normandie mistet denne tyske divisjonen 133 drepte, 648 sårede og 85 savnede. Divisjonens materielle tap omfattet 76 pansrede kjøretøy, syv kanoner, 27 halvbeltekjøretøy og 133 andre kjøretøy.

Frie franske generaler Henri Giraud (til venstre) og Charles de Gaulle setter seg etter å ha håndhilst i nærvær av Franklin Roosevelt og Winston Churchill på Casablancakonferansen 14. januar 1943.

Det mest berømte øyeblikket i enhetens historie involverte frigjøringen av Paris. De alliertes strategi la vekt på å angripe tyske styrker som trakk seg tilbake mot Rhinen, men de Gaulle mottok etterretning om den franske motstandsbevegelsen under Henri Rol-Tanguy hadde satte igang et opprør i byen. Ikke villig til å la innbyggerne i Paris bli slaktet ned av de forskansede og bedre bevæpnede tyske troppene, slik det hadde skjedd med den polske motstanden i Warszawaoppstanden, ba de Gaulle innstendig Eisenhower om et øyeblikkelig frontalangrep. Han truet med å løsrive den franske 2. pansrede divisjon, og beordre dem til å angripe Paris på egen hånd, utenom kommandokjeden SHAEF, hvis godkjenningen ble unødig forsinket. Eisenhower ga etter, og Leclercs styrker satte kursen mot Paris. Etter harde kamper som kostet 2. divisjon 35 stridsvogner, 6 selvgående kanoner og 111 andre kjøretøy, overga Dietrich von Choltitz, militærguvernøren i Paris, byen i en seremoni på Hotel Meurice. Jublende folkemengder hilste de franske styrkene, og de Gaulle ledet en kjent seiersparade gjennom byen.

De Gaulle holdt ikke bare liv i den patriotiske motstanden; han gjorde også alt for å gjenopprette franskmennenes krav på uavhengighet og suverenitet. Som leder foretrakk de amerikanske og britiske regjeringene den mindre populære, men mindre hevngjerrige general Henri Giraud, framfor de Gaulle. For den franske befolkningen ble de Gaulle nesten universelt anerkjent som den sanne lederen i deres seier. Disse hendelsene tvang Roosevelt til å anerkjenne, endelig og fullt ut, den provisoriske regjeringen installert i Frankrike av de Gaulle.

Kommunistene

Kommunistisk motstandsmann tatt til fange i juli 1944. (Bundesarchiv)

Etter undertegningen av Molotov–Ribbentrop-pakten og utbruddet av andre verdenskrig i 1939, ble det franske kommunistpartiet (PCF) forbudt av Édouard Daladiers regjering. Mange av lederne ble arrestert og fengslet eller tvunget til å gå under jorden. PCF vedtok en antikrigsposisjon etter ordre fra Komintern i Moskva, som fortsatt var virksom det første året av den tyske okkupasjonen av Frankrike. Dens basis var ikkeangrepspakten fra september 1939 mellom Tyskland og Sovjetunionen. Det brøt ut konflikter innad i partiet, da mange av dets medlemmer motsatte seg samarbeid med tyskerne, mens andre fulgte partilinjen for nøytralitet, som instruert av Stalin i Moskva.

På våpenhviledagen den 11. november 1940, demonstrerte kommunistiske studenter mot tysk undertrykkelse ved å marsjere langs Champs-Élysées. Det var først da Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941 at franske kommunister aktivt begynte å organisere en motstandsinnsats. De dro da nytte av erfaringer i hemmelige operasjoner under den spanske borgerkrigen.

Den 21. august 1941 begikk Pierre-Georges Fabien den første klare voldelige kommunistiske motstandsoperasjonen ved å myrde en tysk offiser ved Barbès-Rochechouart-stasjonen i Métro de Paris. Angrepet, og andre som ble utført i de påfølgende ukene, førte til voldsomme represalier, og kulminerte med henrettelsen av 98 gisler etter at den tyske feltkommandanten i Nantes ble skutt 20. oktober.

Den militære styrken til kommunistene var fortsatt relativt svak på slutten av 1941, men den raske veksten til Francs-Tireurs et Partisans (FTP), en radikal væpnet bevegelse, sørget for at franske kommunister gjenvant sitt rykte som en effektiv antifascistisk styrke. FTP hadde ikke-kommunistiske medlemmer, men opererte under kommunistisk kontroll, med medlemmene hovedsakelig engasjert i sabotasje- og geriljakrigføring. I 1944 hadde FTP en antatt styrke på rundt 100 000 mann spredt over Frankrike.

Mot slutten av okkupasjonen nådde PCF høyden av sin innflytelse, og kontrollerte store områder av Frankrike gjennom motstandsenhetene sine. Deler av PCF ønsket å sette i gang en revolusjon da tyskerne trakk seg ut av landet, men ledelsen, som handlet etter Stalins instrukser, motsatte seg dette og vedtok en politikk om å samarbeide med de allierte maktene og gå inn for en ny Folkefront-regjering.

Under den nazistiske okkupasjonen av Frankrike trykket den franske trotskistgruppen Parti ouvrier internationaliste (POI) det hemmelige magasinet Arbeiter und Soldat for tyske tropper. Publikasjonen motarbeidet både fascismen og vestlig imperialisme, og 12 utgaver ble distribuert fra juli 1943 til juli 1944.

Mange kjente intellektuelle og kunstneriske skikkelser ble tiltrukket av kommunistpartiet under krigen, blant dem kunstneren Pablo Picasso og forfatteren og filosofen Jean-Paul Sartre. Filosofene Georges Politzer og Valentin Feldman og forfatteren Jacques Decour var også i denne gruppen. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen ville mange russiske hvite emigranter og antikommunister (i motsetningen til røde bolsjeviker), inspirert av russisk fedrelandsfølelse, støtte den sovjetiske krigsinnsatsen. Mange av dem gikk sammen i Unionen av russiske patrioter (russisk: Союз русских патриотов), som førte en pro-sovjetisk politikk og samarbeidet tett med det franske kommunistpartiet. Unionen var aktiv i tiden 1943 til 1948.

Sosialistene

Pierre Brossolette (1903–1944) var en fransk journalist, sosialistisk politiker og stor helt fra den franske motstandsbevegelsen.

På slutten av sommeren 1940 ble Daniel Mayer bedt av forhenværende statsminister Léon Blum om å rekonstituere den franske seksjonen av Arbeiderinternasjonalen (SFIO), som lå i ruiner etter Paul Faures avhopp til Vichy-regimet. I mars 1941 opprettet Daniel Mayer, sammen med andre sosialister som Suzanne Buisson (drept i tysk konsentrasjonsleir i 1944) og Félix Gouin, Comité d'action socialiste (CAS) i Nîmes. Det samme ble opprettet av Jean-Baptiste Lebas i Nord-Pas-de-Calais (administrativt sammen med Belgia) i januar 1941, på linje med et tidligere nettverk opprettet i september 1940.

I 1942 begynte SIFO-avisen Le Populaire med illegale utgaver, etter å ha bli stengt ned etter den tyske okkupasjonen. Samme år ble André Philip commissaire national à l'Intérieur i de frie franske styrkene, og Félix Gouin sluttet seg til Charles de Gaulle i London for å representere sosialistene. I Algerie var det allerede dannet et venstreorienterte motstandsnettverk. Da Riom-rettssaken begynte i 1942, et forsøk fra Vichy-regimet, ledet av marskalk Philippe Pétain, for å bevise at lederne av den tredje franske republikk (1870–1940) hadde vært ansvarlig for Frankrikes nederlag mot Tyskland i 1940, vokste gløden og antallet sosialister i motstandsbevegelsen. CAS-Sud ble den hemmelige SFIO i mars 1943.

Det var flertall fra SFIO i Libération-Nord, et av de åtte store nettverkene som utgjorde det nasjonale rådet for motstandsbevegelsen (Conseil National de la Résistance, CNR), og i Brutus-nettverket (Réseau Brutus). Sosialister var også viktige i Organisation civile et militaire (OCM) og i Libération-Sud.

Andre sosialistiske ledere i motstanden var blant annet Pierre Brossolette, Gaston Defferre, Jean Biondi, Jules Moch, Jean Pierre-Bloch, Tanguy-Prient, Guy Mollet og Christian Pineau. François Camel og Marx Dormoy ble myrdet, mens Jean-Baptiste Lebas, Isidore Thivrier, Amédée Dunois, Claude Jordery og Augustin Malroux døde under deportasjon.

Kvinner

«Nicole Minet», en fransk partisan som fanget 25 nazister i Chartres-området (august 1944).

De kulturelle endringene etter første verdenskrig førte til at forskjellene i behandlingen av menn og kvinner i Frankrike gradvis ble mindre og noen kvinner tok politiske verv allerede i 1930-årene. Frankrikes nederlag i 1940 og utnevnelsen av Vichy-regimets reaksjonære leder, Philippe Pétain, undergravde kvinner og feminismen, og i Frankrike begynte en omorganisering av samfunnet basert på ideen om «femme au foyer» eller «kvinner hjemme».

Den franske motstandsbevegelsen, sympatiserte generelt med antifeminisme og oppmuntret ikke kvinners deltakelse i krig og politikk. Historikeren Henri Noguères skrev: «en forestilling om ulikhet mellom kjønnene like gammel som vår sivilisasjon. og like fast implantert i motstandsbevegelsen som den var andre steder i Frankrike.» Franske kvinner deltok i motstandsbevegelsen, men i langt mindre antall enn menn og kvinner utgjorde i alt 11 % av medlemmene. Ikke alle kvinnene som var involvert i motstanden begrenset seg til underordnede roller.

Intellektuelle som Germaine Tillion og Suzanne Hiltermann-Souloumiac var overbevist om trusselen fra nazisme og samarbeid med okkupasjonsmyndighetene, og de var blant de første som ble aktivt med i en motstandsbevegelse. Suzanne Hiltermann-Souloumiac spilte en viktig rolle i i rømningsveien mellom Nederland og Paris, og således redde ettersøkte og frakte dem til nøytrale land. Lucie Aubrac, den ikoniske motstandskjemper som var med på å opprette Libération-Sud, men aldri fikk tildelt en spesifikk rolle i motstandsbevegelsens hierarki. Hélène Viannay, en av grunnleggerne av den illegale avisen Défense de la France (Charles de Gaulles niese, Geneviève de Gaulle-Anthonioz deltok også) og var gift med en mann som delte hennes politiske synspunkter. Hun fikk selv aldri lov til å uttrykke sine meninger i avisen, og hennes ektemann brukte to år på å komme til politiske konklusjoner hun hadde holdt i mange år.

Ariadna Skriabina, (datter av den russiske komponisten Aleksandr Skrjabin), var med på å grunnlegge Armée Juive og ble drept av den pro-nazistiske milisen i 1944. Hun ble posthumt tildelt Croix de guerre og Médaille de la Resistance.

Marie-Madeleine Fourcade, den eneste store kvinnelige lederen i motstandsbevegelsen, ledet Alliansens nettverk. Organisation Civile et Militaire hadde en kvinnelig fløy ledet av Marie-Hélène Lefaucheux, som deltok i å sette opp Œuvre de Sainte-Foy for å hjelpe fanger i franske fengsler og tyske konsentrasjonsleire. Men ingen kvinner ble valgt til å lede noen av de åtte store motstandsbevegelsene. Etter frigjøringen av Frankrike, utnevnte den provisoriske regjeringen ingen kvinnelige ministre eller kommissærer til republikken. Som sjef for den provisoriske regjeringen i den franske republikken ga imidlertid general de Gaulle, som en anerkjennelse av og en belønning for deres rolle i motstanden, kvinner stemmerett i 1945. Til sammenligning fikk kvinner i Norge stemmerett i 1913.

Jøder

Motstandskjempere fra Armée Juive, den jødiske hæren, i Espinasse, Puy-de-Dôme.

Jøder var overrepresentert på alle nivåer i den franske motstandsbevegelsen. Studier viser at jødene i Frankrike bare utgjorde én prosent av den franske befolkningen, mens de utgjorde rundt 15–20 prosent av motstandsbevegelsen. Blant disse var det også mange jødiske emigranter, som ungarske kunstnere og forfattere.

Den jødiske ungdomsbevegelsen Eclaireuses et Eclaireurs israélites de France (EEIF), tilsvarende guttespeidere og jentespeidere i andre land, hadde i de første årene av okkupasjonen formelt vist støtte til de tradisjonelle verdiene til Vichy-regimet. Ungdomsbevegelsen ble forbudt i 1943, hvoretter dets eldre medlemmer snart dannet væpnede motstandsenheter.

En militant jødisk sionistisk motstandsorganisasjon, den jødiske hæren (Armée Juive), ble grunnlagt i 1942. Den ble etablert og ledet av Abraham Polonski, Eugénie Polonski, Lucien Lublin, David Knout og Ariadna Skriabina (datter av den russiske komponisten Aleksandr Skrjabin). De fortsatte væpnet motstand under et sionistisk flagg til frigjøringen. Armée juive organiserte rømningsveier over Pyreneene til Spania, og smuglet rundt 300 jøder ut av landet i løpet av 1943–1944.

De fordelte millioner av dollar fra amerikanske Joint Distribution Committee til hjelpeorganisasjoner og kampenheter i Frankrike. I 1944 gikk EIF og den jødiske hæren sammen for å opprette Organisation Juive de Combat (OJC), som hadde fire hundre medlemmer sommeren 1944, og deltok i frigjøringen av Paris, Lyon, Toulouse, Grenoble og Nice.

I den sørlige okkupasjonssonen reddet Œuvre de Secours aux Enfants, en fransk-jødisk humanitær organisasjon med vekt på redde barn, ofte kalt OSE, livene til mellom 7000 og 9000 jødiske barn ved å forfalske papirer, smugle dem ut ti lnøytrale land og å gi dem ly på barnehjem, skoler og klostre.

Kilder

• Booth, Owen; Walton, John (1998). The Illustrated History of World War II. London: Brown Packaging Books Ltd. ISBN 978-0785810162. 
• Christofferson, Thomas; Christofferson, Michael (2006). France during World War II: From Defeat to Liberation. New York: Fordham University Press. ISBN 978-0823225637. 
• Crowdy, Terry (2007): French Resistance Fighter: France's Secret Army (PDF). Oxford: Osprey Publishing. ISBN 978-1846030765. Arkivert fra originalen (PDF) den 19. juli 2018.
• Curtis, Michael (2002). Verdict On Vichy: Power and Prejudice in the Vichy France Regime. New York: Arcade Publishing. ISBN 978-1559706896. 
• Davies, Peter (2000). France and the Second World War: Occupation, Collaboration and Resistance. London: Routledge. ISBN 978-0415238960. 
• Diamond, Hanna (1999). Women and the Second World War in France, 1939–1948: Choices and Constraints. London: Longman. ISBN 978-0582299092. 
• Duarte, Jack (2005). The Resistance. Milton Keynes: AuthorHouse. ISBN 978-1420843095. 
• Duchen, Claire; Bandhauer-Schoffmann, Irene (2000). When the War Was over: Women, War and Peace in Europe, 1940–1956. London & New York: Continuum International Publishing Group. ISBN 978-0718501808. 
• Ellis, L.F.; Allen, G.R.G.; Warhurst, A. E. (2004). Victory in the West: The Battle of Normandy. United Kingdom: Naval & Military Press Ltd. ISBN 978-1845740580. 
• Eric J. Epstein, Philip Rosen, Dictionary of the Holocaust: Biography, Geography, and Terminology, 1997, ISBN 978-0313303555
• Furtado, Peter (1992). History of the 20th Century – World War II. Abington: Andromeda Oxford. ISBN 978-0231054270. 
• Godin, Emmanuel; Chafer, Tony (2004). The French Exception. New York: Berghahn Books. ISBN 978-1571816849. 
• Hayward, Susan (1993). French National Cinema. London & New York: Routledge. ISBN 978-0415057295. 
• Herbert, Ulrich (2000). National Socialist Extermination Policies: Contemporary German Perspectives and Controversies. New York: Berghahn Books. ISBN 978-1571817501. 
• Holmes, Richard (2004). The D-Day Experience: From the Invasion to the Liberation of Paris. Missouri: Andrews McMeel Publishing. ISBN 978-0740745096. 
• Jackson, Julian (2003). France: The Dark Years, 1940–1944. US: Oxford University Press. ISBN 978-0199254576. 
• Kedward, Harry R. (1993). In Search of the Maquis: Rural Resistance in Southern France, 1942–1944. US: Oxford University Press. ISBN 978-0198205784. 
• Kedward, Harry R. (1991). Occupied France: Collaboration And Resistance 1940–1944. London: Wiley-Blackwell. ISBN 978-0631139270. 
• Knapp, Andrew (2006). The Government and Politics of France. London: Routledge. ISBN 978-0415357326. 
• Lanzone, Rémi (2002). French Cinema: From Its Beginnings to the Present. London & New York: Continuum International Publishing Group. ISBN 978-0826413994. 
• Laffont, Robert (2006). Dictionnaire historique de la Résistance. Paris: Bouquins. ISBN 978-2221099971. 
• Marshall, Bruce (2001). The White Rabbit: The Secret Agent the Gestapo Could Not Crack. London: Cassell & Co. ISBN 978-0304356973. 
• Mercier, Marie H.; Despert, J. Louise (1943). «Psychological Effects of the War on French Children» (PDF). French Authorities. 5 (3): 266. 
• Michalczyk, John J. (1997). Resisters, Rescuers, and Refugees: Historical and Ethical Issues. New York: Sheed & Ward. ISBN 978-1556129704. 
• Moore, Bob (2000). Resistance in Western Europe. Oxford: Berg Publishers. ISBN 978-1859732793. 
• Moran, Daniel; Waldron, Arthur (2002). The People in Arms: Military Myth and National Mobilization since the French Revolution. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0521814324. 
• Ousby, Ian (2000). Occupation: The Ordeal of France, 1940–1944. New York: Cooper Square Press. ISBN 978-0712665131. 
• Paxton, Robert (1972). Vichy France: Old Guard and New Order, 1940–1944. New York: Columbia University Press. ISBN 978-0231054270. 
• Pollard, Miranda (1998). Reign of Virtue: Mobilizing Gender in Vichy France. Chicago: University Of Chicago Press. ISBN 978-0226673493. 
• Antoine Prost & Gérard Vincent, A History of Private Life, Volume V: Riddles of Identity in Modern Times, 1998, ISBN 978-0674399792
• Sémelin, Jacques (2013). Persécutions et entraides dans la France occupée. Paris: Arenes. ISBN 978-2352042358. 
• Suhl, Yuri (1967). They Fought Back. New York: Schocken. ISBN 978-0805204797. 
• Sumner, Ian (1998). The French Army 1939–45 (2). London: Osprey Publishing. ISBN 978-1855327078. 
• Vernet, J. (1980). Le réarmement et la réorganisation de l'armée de terre Française (1943–1946). Vincennes: Service historique de l'armee de terre (SHAT). U.S. Library of Congress (LC) Control No.: 81131366. 
• Weisberg, Richard (1997). Vichy Law and the Holocaust in France. London: Routledge. ISBN 978-3718658923. 
• Weitz, Margaret Collins (1995). Sisters in the Resistance – How Women Fought to Free France 1940–1945. New York: John Wiley & Sons, Inc. ISBN 978-0471196983. 
• Zuccotti, Susan (1999). The Holocaust, the French, and the Jews. Lincoln: University of Nebraska Press. ISBN 978-0803299146. 

Eksterne lenker

• (en) The French Resistance , Spartacus Educational
• (en) «The French Resistance - The Fight Against the Nazis», lengde 1:26:45
• (en) «France and the Occupation Reconsidered - Resistance and Collaboration», lengde 1:29:57