Hopp til innhold

Parti communiste français

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Parti communiste français
LandFrankrike
Leder(e)Fabien Roussel
GeneralsekretærMaurice Thorez
Grunnlagtdesember 1920
HovedkvarterDet franske kommunistpartis hovedkvarter, 2 Pl. du Colonel Fabien, Paris
Antall medlemmer138 000 (2012)
IdeologiMarxisme venstrenasjonalisme (1940-årene–1980-årene) eurokommunisme leninisme stalinisme antiimperialisme euroskeptisisme demokratisk sosialisme liberal nasjonalisme antistalinistisk venstreside (1994–)
Politisk posisjonVenstreradikalisme venstreekstremisme
Nettstedwww.pcf.fr (fr)
Frankrikes nasjonalforsamling
12 / 577
(når?)
Frankrikes senat
14 / 348
(når?)

Franske kommunister gjør bruk av sine demokratiske rettigheter

Det franske kommunistpartiet (Parti communiste français, PCF) er det største kommunistpartiet i Frankrike og medlem i Det europeiske venstrepartiet EL (på engelsk European Left, på fransk Gauche Européenne).

Historikk[rediger | rediger kilde]

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

PCF ble grunnlagt i 1920 av medlemmer i Det franske sosialistpartiet SFIO som hadde gått imot den første verdenskrig og som støttet oktoberrevolusjonen i Russland. PCF sluttet seg til den kommunistiske Tredje Internasjonalen (KI, Komintern).

Midt på 1930-tallet vokste PCF kraftig, særlig etter at Komintern slo inn på folkefrontstrategien, og gikk inn for allianse med både andre sosialistiske partier og liberale borgerligee partier mot fascismen. Partiene som var med i den franske folkefronten (Front Populaire), blant dem PCF, vant parlamentsvalget i 1936, og en regjering ledet av sosialisten Léon Blum ble dannet, med støtte men uten deltagelse fra PCF.

Linjeskiftet i sovjetisk utenrikspolitikk var et stort problem for partiet. Det hadde fått økt popularitet også på grunn av Sovjetunionens iherdige forsøk på å etablere en sovjetisk-fransk-britisk allianse mot Hitler-Tyskland fra midten av 1930-tallet, noe som strandet på britisk motstand. Men da den sovjetiske diktatoren Josef Stalin bråsnudde og plutselig inngikk en ikke-angrepsavtale med Tyskland i 1939 (Molotov–Ribbentrop-pakten), ble PCF forbudt av den nye regjeringen under den borgerlige Édouard Daladier.

PCF fulgte ei antikrigslinje til å begynne med under den andre verdenskrig. Men særlig etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble PCF det mest aktive partiet i motstandsbevegelsen og fikk stor oppslutning i folket på grunn av det. Da Frankrike ble frigjort i 1944, gikk PCF inn i samlingsregjeringen ledet av Charles de Gaulle, men ble tvunget ut av koalisjonsregjeringen til Paul Ramadier i 1947 da den kalde krigen tok til. Men PCF var fortsatt det største partiet i landet i mange år.

Etter hendelsene i mai 1968, der PCF stort sett var fiendtlig innstilt til det som skjedde, og undertrykkelsen av Prahavåren seinere samme året, begynte PCF å distansere seg fra Moskva. Partiet ble til slutt en sterk kritiker av sovjetkommunismen. PCF ble et eurokommunistisk parti. I 1981 gikk PCF inn i regjering som koalisjonspartner med François Mitterrand sitt reorganiserte sosialistparti PS.

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Deltagelsen i flere koalisjonsregjeringer har ikke styrket PCF, fordi politikken til disse regjeringene ikke har svart til forventningene fra medlemmene og velgerne til PCF om en virkelig venstrekurs. Fallet til kommunistregimene i Øst-Europa rundt 1990 har også bidratt til nedgangen for PCF, fordi partiet på tross av sin selvstendige reformkommunistiske kurs siden 1970-åra fortsatt i noen grad blir forbundet med disse regimene i media og i folks bevissthet. Partiet nådde bunnen ved presidentvalget i 2007, da partiets kandidat Marie-George Buffet oppnådde under 2 % av stemmene.

Nasjonalforsamlingsvalget i 2024[rediger | rediger kilde]

Etter Europaparlamentsvalget 2024 valgte president Emmanuel Macron den 9. juni 2024 å skrive ut nyvalg til Frankrikes nasjonalforsamling.[1] Bakgrunnen for beslutningen om å oppløse den sittende nasjonalforsamlingen var at det ytre høyre-partiet Rassemblement national (forkortet RN, på norsk også kalt «Nasjonal samling») hadde vunnet Europaparlamentsvalget i Frankrike med klar margin; president Macron håpet at et nyvalg skulle svekke Rassemblement nationals posisjon i den franske nasjonaforsamlingen.[1]

Nyvalget ble gjennomført 30. juni 2024 (første valgomgang) og 7. juli 2024 (andre valgomgang). Ved nasjonalforsamlingsvalget deltok PCF i venstrealliansen Nouveau Front populaire (NFP; på norsk også kalt «Ny folkefront»), som foruten PCF bestod av Parti socialiste (PS, på norsk også kalt «Sosialistpartiet»), La France Insoumise (LFI, på norsk også kalt «Det ukuelige Frankrike») og EELV («De Grønne»).[2] NFP fikk en relativ brakseier etter andre valgomgang, med 182 av de totalt 577 setene i den franske nasjonalforsamlingen.[3]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Alnes, Espen (9. juni 2024). «Emmanuel Macron skriv ut nyval i Frankrike». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 11. juli 2024. «– Eg kan ikkje late som om ikkje noko har skjedd, seier Macron etter at Nasjonal Samling blei det klart største partiet i det franske EU-valet søndag. | Han seier framgangen til nasjonalistane er ein fare for landet og Europa, ifølge Reuters.» 
  2. ^ Kolberg, Marit (7. juli 2024). «Høyeste valgoppslutning på flere tiår i Frankrike». NRK. Besøkt 11. juli 2024. «Ny folkefront (Nouveau Front populaire, NFP) : NFP er en venstreallianse som består av Sosialispartiet (SP), som har slått seg sammen med Ukuelige Frankrike (La France Insoumise, LFI). I alliansen er også partiene De grønne (EELV) og Kommunistpartiet (PCF). | Venstrealliansen fikk 28 prosent av stemmene i første runde. De har ikke utpekt statsministerkandidat.» 
  3. ^ «Résultats des élections législatives 2024 en temps réel». Le Monde.fr (fransk). Besøkt 11. juli 2024.