Dietrich von Choltitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dietrich von Choltitz
Bundesarchiv Bild 183-2003-1112-500, Dietrich v. Choltitz-2.png
Dietrich von Choltitz i 1940
Født Dietrich Hugo Hermann von Choltitz
9. november 1894
Wiese-Gräflich Schlesien
Død 4. november 1966 (71 år)
Baden-Baden, Vest-Tyskland
Yrke Militærperson
Nasjonalitet Tysk
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
Våpenart Deutsches Heer
Tjenestetid 1907-1945
Militær grad General der Infanterie
Kommandoer 11. Panzer-Division
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig

Dietrich Hugo Hermann von Choltitz (født 9. november 1894, død 5. november 1966) var en infanterigeneral i Nazi-Tyskland. Han var generalkommandant for Paris i de siste dagene før byen ble tatt av de allierte i august 1944.

Han ble generalmajor i 1942 og general i infanteriet i 1944. Choltitz mottok Ridderkorset av Jernkorset i 1940. Etter krigen ble han tildelt den franske Æreslegionen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig militær karriere[rediger | rediger kilde]

Under den første verdenskrig var Choltitz løytnant i den sachsiske hærs infanterivestfronten. Han ble alvorlig såret i oktober 1914. Han forble i Reichswehr under Weimarrepublikken, og ble kaptein i kavaleriet i 1929. Senere ble han kommandant for 3. bataljon av 16. Luftlande-Infanterieregiment.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Dietrich von Choltitz hadde under den andre verdenskrig en rekke militære kommandoer. Årene 1940–1942 ledet han deler av, og så senere hele, det 16. infanteriregiment. Hans luftbårne styrker var med på okkupasjonen av Rotterdam ved luftlandinger i 1940 (noe som førte til at han ble dekorert med Jernkorset. I september 1940 ble han leder for hele regimentet.

I krigen mot Sovjetunionen var Choltitzs med på beleiringen av Sevastopol i juni 1942. Samme år ble han generalmajor, og i 1943 generalløytnant. Han var også i tillegg assisterende kommandant av 260. infanteridivisjon og kommandant for 48. Panzerkorps. Fra mars 1944 tjenestegjorde han ved fronten i Italia og fra juni 1944 på vestfronten.

Kommandant for Paris[rediger | rediger kilde]

I august 1944 ble han utnevnt av Adolf Hitler personlig til Wehrmachtkommandant for Paris. Kommandanturet var ved Place de l'Opéra, generalens standort var i Hôtel Le Meurice[1] på 228 Rue de Rivoli. Choltitz kom til Paris – som etterfølger av den avløste kommandant Hans von Boineburg-Lengsfeld – den 9. august 1944.

Hitler anså ham som rett mann til å sørge for å utføre for den eventuelle, men planlagte ødeleggelse av de viktigere monumenter i den franske hovedstaden. Den nøyaktige listen over objekt som skulle ødelegges er usikker, men det gjaldt i det minste broene over elven Seinen, Triumfbuen og trolig også Eiffeltårnet. Mindre trolig, skjønt ikke helt utelukket var også Notre Dame og Napoleon Is grav.

I de 16 dager som gjensto før Paris ble frigjort den 25. august 1944 brøt imidlertid Choltitz med overlegg mot et antall av Hitlers uttrykkelige ordre. Framfor alt igangsatte Choltitz ingen ødeleggelser, og etter noe nøling valgte han å la de innringede tyske styrkene som fortsatt var i byen kapitulere etter en kort symbolsk skuddveksling ved sitt hovedkvarter.

Han bisto deretter også de frie franske styrker, som var de første til å innta byen, ved å overbevise de spredte tyske styrker til å kapitulere ved å selv kjøre rundt i en høyttalerbil i det sentrale Paris. Hans ordre ble adlydt av de fleste arméenheter.

Hitler hadde så sent som to dager før Paris' fall gitt Choltitz ordre per telefon: «Byen må under ingen som helst omstendigheter falle i fiendens hender, annet enn om den ligger i ruiner». Et kjent spørsmål fra der Führer var: «Brenner Paris?»

I sin tid som kommandant forhandlet Choltitz via den svenske generalkonsulen i Paris, Raoul Nordling, og dennes bror Rolf Nordling, med såvel den franske motstandsbevegelsen som franske militære, og den 25. august kapitulerte han og en styrke på 17 000 mann til den franske general Philippe Leclerc og lederen for motstandsbevegelsen Henri Rol-TanguyGare Montparnasse. For sin fortjeneste å ha forhindret et nytt Stalingrad ble han av noen ansett som «Paris' redningsmann».[2]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Choltitz (stående helt til venstre) i fangeleiren Trent Park.

Dietrich von Choltitz var i alliert krigsfangenskap fra august 1944 til april 1947. Han ble bragt til den engelske krigsfangeleir Trent Park, der samtalene de innesperrede offiserene seg imellom ble hemmelig avlyttet og lydregistrert. Herigjennom ble det tydelig at han hadde hatt tette bånd til motstanderne mot Hitler.

Ifølge en avlyttingsprotokoll av 29. august 1944 sa Choltitz: «Det tyngste oppdrag som jeg noensinne har gjennomført – men da også med største konsekvens – , er likvideringen av jødene.» Det var mens Choltitz 1941/42 var kommandant for et regiment på Krim i Sovjetunionen.[3][4][5] Wehrmacht-enheter og -soldater begikk fra 1941 til 1945 mange krigsforbrytelser i de erobrede deler av Sovjetunionen.

Ifølge Sönke Neitzel - i boken Abgehört (2005, på grunnlag av avlyttingsprotokoller fra Trent Park[6]) var Choltitz en av de få generaler som bekjente seg til noen form for personlig ansvar.

«Ich habe meine Soldaten verführt, an diesen Mist zu glauben, habe die Bevölkerung, die das Offizierskorps noch als etwas Würdiges sah, veranlasst, auch ohne Überlegung mitzumachen. Ich fühle mich auf das Äußerste beschämt! Vielleicht sind wir viel mehr schuld als dieses ungebildete Viehzeugs, was ja sowieso sein ganzes Leben lang nichts anderes hört.» (Neitzel, s. 54)

I april 1947 ble Choltitz løslatt. Han levde så resten av livet i Baden-Baden og døde den 5. november 1966. Både høyerestående tyske offiserer og høye franske offiserer deltok under bisettelsen.

Utmerkelser og dekorasjoner[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fellgiebel, Walther-Peer (2000): Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939–1945 – Die Inhaber der höchsten Auszeichnung des Zweiten Weltkrieges aller Wehrmachtteile. Friedberg, Germany: Podzun-Pallas. ISBN 978-3-7909-0284-6.
  • Patzwall, Klaus D.; Scherzer, Veit (2001): Das Deutsche Kreuz 1941 – 1945 Geschichte und Inhaber Band II. Norderstedt, Germany: Verlag Klaus D. Patzwall. ISBN 978-3-931533-45-8.
  • Scherzer, Veit (2007): Die Ritterkreuzträger 1939–1945 Die Inhaber des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939 von Heer, Luftwaffe, Kriegsmarine, Waffen-SS, Volkssturm sowie mit Deutschland verbündeter Streitkräfte nach den Unterlagen des Bundesarchives. Jena, Germany: Scherzers Miltaer-Verlag. ISBN 978-3-938845-17-2.
  • Thomas, Franz; Wegmann, Günter (1998): Die Ritterkreuzträger der Deutschen Wehrmacht 1939–1945 Teil III: Infanterie Band 4: C–Dow. Osnabrück, Germany: Biblio-Verlag. ISBN 978-3-7648-2534-8.
  • Tredje riket från uppgång till fall: en uppslagsbok. Stockholm: Ersatz. 2008. s. 83–84. ISBN 978-91-88858-32-0. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hotel Meurices historie, Choltitz bodde på rom 213[død lenke]
  2. ^ «Gen. Dietrich von Choltitz Dies; 'Savior of Paris' in '44 was 71». The New York Times. 6. november 1966. s. 88. 
  3. ^ Neitzel, Sönke et al.: side 252 (Dokument 106). Fote 265: «Es ist nicht bekannt, wo Choltitz diese Judenerschießungen durchgeführt hat. Wahrscheinlich fielen diese in seine Zeit als Regimentskommandeur auf der Krim 1941/42.» Se også fotnote 285.
  4. ^ laut Timo v. Choltitz (Kommentar) stehen diese Sätze nicht im Abhörprotokoll vom 29. August (dem Tag seiner Einlieferung in Trent Park), sondern vom 8. und 9. September 1944
  5. ^ Heil, Kerstin (2007): O-Töne des Krieges[død lenke] - Ruhr Nachrichten, 13. august 2007
  6. ^ 2007 erstmals als Taschenbuch erschienen; 5. Aufl. 2011 (Inhaltsverzeichnis)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]