Vannforsyning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vann fra en kran.

Vannforsyning eller vassforsyning er de system som sørger for at et samfunn har tilgang på rent vann, vanligvis ved hjelp av pumper og rør. I sin enkleste form består vannforsyning av en åpen vannkilde som en elv, eller av brønnvann som kan hendes og bæres. Mange samfunn har kranvann, som utvinnes fra et vannverk og overføres med vannledninger til hver enkelt hjem eller hus. Det finnes adskilte systemer for irrigasjon (vanning). Parallelt med vannledninger finnes også avløp og avløpsrør som føres til et renseanlegg.

Global tilgang til vann[rediger | rediger kilde]

Vannforsyning med tankbil på landsbygda i India

I 2010 hadde rundt 84 prosent av verdens befolkning (6,74 milliarder mennesker) tilgang til vann fra vannverk til hjemmene knyttet til en vannkilde eller vannverk. Imidlertid 14 prosent (884 millioner mennesker) har ikke tilgang til trygt drikkevann og må benytte ubeskyttede brønner eller vannkilder, kanaler, innsjøer eller elver for deres vannbehov.[1]

Rent drikkevann, særlig med henhold til kloakksystem, er den absolutt viktigste avgjørende faktoren for folkehelsen. Ødeleggelse av infrastruktur som vannforsyning og/eller kloakkrenseanlegg etter store katastrofer som jordskjelv, oversvømmelser, krig og lignende, utgjør den nærmeste trusselen for alvorlige epidemiske smittekilden grunnet forurenset vann som kan være livstruende.

Teknisk oversikt[rediger | rediger kilde]

Shipot, en grunnvannskilde Ukraina

Vannforsyningssystemer skaffer vann fra en rekke kilder og steder, inkludert grunnvann som i Danmark hvor nesten alt vann kommer fra. Med grunnvann er det viktig at vannforsyningen skjer med uforurenset grunnvann. Rensing av drikkevannet omfatter i Danmark derfor fjerning av naturlig forekomster av stoffer som jern, mangan og metan. Bare rundt 15 prosent av vannforsyningen i Norge kommer fra grunnvann. Dette er svært lite sammenliknet med flere andre land i Europa. I Danmark, Østerrike og Island kommer mer enn 95 prosent av drikkevannet fra grunnvann.[2]

Andre kilder er overflatevann som innsjøer og elver (som er den viktigste vannkilden i Norge), vannkonservering og fra sjøvann via avsalting. Vannet er da i de fleste tilfeller renset, desinfisert via klorering[3] og noen ganger tilsatt fluor. Behandlet vann flyter deretter via tyngdekraft eller er pumpet til vannreservoar som kan være høytliggende som i vanntårn eller på bakkenivå. Straks vannet er benyttet går spillvann vanligvis i utløp i kloakksystemer eller behandlet i et renseanlegg før det blir dumpet i en elv, innsjø eller i havet eller benyttet på nytt som irrigasjon (vanning og overrisling) eller for industrielt behov.

Avløpsvann inneholder blant annet fosfor, nitrogen, organisk stoff, bakterier og virus. Dette kan påvirke miljøforholdene i vassdrag, fjorder og kystfarvann. Den store utbyggingen av renseanlegg i Norge startet omkring 1970. I dag behandles omtrent alt avløpsvann i renseanlegg før det ledes ut i en resipient.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Progress on Sanitation and Drinking-water: 2010 Update, UNICEF, WHO/UNICEF Joint Monitoring Programme for Water Supply and Sanitation, ISBN 978 92 4 156395 6
  2. ^ Grunnvann Arkivert 31. mai 2010 hos Wayback Machine., Miljøstatus i Norge
  3. ^ Klorering av vann, Biologisk institutt UiO
  4. ^ Tilførsel fra kommunalt avløp Arkivert 24. februar 2011 hos Wayback Machine., Miljøstatus i Norge

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]