Ingrid Bjerkås

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ingrid Bjerkås
Inbjor-kirken493923-se.PNG
Ingrid Bjerkås i samtale med sogneprest Øystein Hovden etter gudstjeneste juli 1966.[1]
Født Ingrid Johansen
8. mai 1901
Kristiania
Død 30. november 1980 (79 år)
Bærum
Utdannelse cand. theol
Yrke Første kvinnelige prest i Den norske kirke
Nasjonalitet Norge Norsk

Ingrid Bjerkås (født 8. mai 1901 i Oslo, død 30. november 1980) var den første kvinnelige presten i Den norske kirke. Bjerkås ble cand. theol ved Universitetet i Oslo i 1958, 57 år gammel. Hun tok praktisk-teologisk eksamen 1960 og ble ordinert av Hamar-biskopen Kristian Schjelderup i Vang kirke 19. mars 1961. Bjerkås virket som sokneprest i Berg og Torsken på Senja i Troms fra 1961 til 1965.

Under andre verdenskrig ble Bjerkås arrestert for motstandsvirksomhet. Denne bestod primært i at hun skrev brev til de ledende nazistene i Norge, blant dem Vidkun Quisling. Hun forsøkte også å avbryte en tale Josef Terboven holdt på Slottsplassen. På grunn av sin virsomhet ble hun arrestert i desember 1943 og satt deretter i fangenskap til krigen nesten var over. Mesteparten av tiden, ett år, satt hun på Grini.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Ingrid Bjerkås ble født som det andre barnet til Olaf og Hilda Johansen i Kristiania i 1901. Moren hadde utdannelse fra Den Kvindelige Industriskole i byen, mens Olaf hadde kommet fra landet som 16-åring, og arbeidet som fullmektig i en butikk. Familien bodde for det meste på Tordenskiolds plass, som lå der Rådhusplassen i dag ligger.[2] Da Ingrid var 12 år gammel flyttet familien til Lysaker der foreldrene hadde bygd et hus som fungerte både som bolig for familien og den familieeide butikken Tjernsmyr Landhandleri.[3] Faren satt i kommunestyret i Bærum for Høyre og hadde andre verv i lokalsamfunnet. Familien var ikke kirkelig interessert, og Ingrid Bjerkås beskrev faren som en «fritenker».[4]

Ingrid gikk på skole i Kristiania. Først gikk hun på Olaf Bergs pikeskole i St. Olavs gate, der hun blant andre hadde Eugenia Kielland som lærer. Ingrid gjorde det ikke veldig godt på skolen. Hun var russ ved Frogner skole i 1920, og gikk ut med TF (Tilfredsstillende) som hovedkarakter. Samme år ble hun immatrikulert ved universitetet; hun begynte likevel ikke der, men tok i stedet kurs i stenografi, maskinskriving og husstell.

I 1921 traff Ingrid den seks år eldre Søren Alexius Bjerkås. De giftet seg i Ullern kirke i 1922 og bosatte seg i Jar hvor de ble boende resten av livet, med unntak for årene på Senja. De fikk to barn. Søren jobbet som revisor i Aker kommune før han ble sjef for revisjonen i Oslo Sporveier. Ingrid var ansvarlig for husholdet.[5]

Ingrid Bjerkås hadde i denne perioden ikke noe kirkelig engasjement. Hun var derimot politisk interessert, men i motsetning til sin far og ektemann, som begge var høyremenn, stemte hun på Arbeiderpartiet. Hun var også interessert i internasjonal politikk, og sa senere at tildelingen av Nobels fredspris til Carl von Ossietzky i 1935 ble en øyeåpner for henne med tanke på hva som var i ferd med å bygge seg opp i Tyskland.[6]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utbruddet av andre verdenskrig var en svært traumatisk opplevelse for Ingrid Bjerkås. Hun forsøkte som lotte i begynnelsen av krigen i Norge å slutte seg til de norske soldatene som kjempet mot okkupasjonen uten hell. Dette førte henne ut i en kaotisk situasjon. Hun ble rammet av angst og fortvilelse, og ble etterhvert såpass dårlig at familien ble bekymret for henne. Etter noen uker fant hun tilbake til ro og mental styrke. Hun opplevde selv dette som at Gud hadde grepet inn i livet hennes, og hun begynte å se tegn til Gud i hverdagen. Denne religiøse utviklingen forundret familien, da hun aldri tidligere hadde vært særlig religiøs. Natt til 7. januar 1941 opplevde hun det som hun selv mente var den sterkeste av flere gudsåpenbaringer. Hun lå i sengen, og hørte en stemme som sa til henne «Nå leser du dette, og så kommer jeg og krever deg med en gang!» For henne var dette en sterk opplevelse, som gjennom en venninne førte henne inn i et miljø i Bærum tilknyttet Oxfordbevegelsen.[7]

Bjerkås fikk gjennom sin religiøse oppvåkning en retning på motstanden mot okkupasjonsmakten, og hun begynte å gjøre sivil motstand. 1. juni 1940 ble hun arrestert første gang. Hun hadde da forsøkt å stoppe Josef Terboven fra å holde en tale på Slottsplassen i Oslo. Iført lotteuniformen sin dro hun til Oslo. Med seg hadde hun en lapp med påskrift fra Lukas 12: «Frykt ikke for dem som slår legemet ihjel og derefter ikke kan gjøre mere; men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå ihjel og til derefter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.»[8] Da hun kom til Slottsplassen mente hun at hun så Nikolaus von Falkenhorst stå og snakke. Hun brøt da gjennom sperringene mens hun løftet et tysk nytestamente og ropte mot von Falkenhorst. Hun ble arrestert og avhørt i Gestapos hovedkvarter i Victoria Terrasse, men slapp etter en stund fri uten annmeldelse.[9]

Brev til Quisling[rediger | rediger kilde]

Hun hørte Vidkun Quisling tale i radioen 5. september 1941, og ble svært provosert over det han sa. Hun skrev derfor et brev til ham dagen etter, der hun i sterke ordelag kritiserte ham og bad ham oppløse Nasjonal Samling (NS). Slike brev var ganske vanlige og førte normalt ikke til reaksjoner fra okkupasjonsmakten, men da hun etter en måned sendte et nytt brev der hun blant annet skrev at hun så det som en oppgave å få NS oppløst, mente Quisling at hun hadde gått for langt, og hun ble siktet for ærekrenkelser. 21. oktober måtte hun møte til avhør hos Statspolitiet. Hun sa i avhøret at hun var villig til å ofre livet i kampen mot NS, og selv om hun godtok at hun ikke skulle skrive flere brev til Quisling, nektet hun å forplikte seg til å oppgi kampen mot NS.

Styresmaktene mente at det var viktig å etablere om brevskriveren var mentalt frisk, og Hans Eng, Quislings nære venn og familielege, fikk oppdraget med å vurdere henne. Dette gjorde han utelukkende med grunnlag i de to brevene hun hadde skrevet. Han konkluderte med at hun var alvorlig syk og gav henne diagnosen «jøssingismus anglemanicus paranoidformis»[10] Videre anbefalte han at hun burde settes under verge. Engs vurderinger gjorde at Bjerkås ikke var innenfor kravene for å kunne bli tiltalt for ærekrenkelser, som hun på dette tidspunktet var siktet for. Statspolitisjefen foreslo i stedet at hun skulle bli idømt sikringsdom, en dom som forutsatte at den straffbare handlingen var begått i sinnssykdom. Det ble besluttet å legge saken fram for Folkedomstolen med Hans Eng som en av to sakkyndige.[11]

Bjerkås fikk oppnevnt en forsvarer, og sammen med Leif Melsom, den andre sakkyndige som var oppnevnt for å vurdere Bjerkås' mentale helse, fikk forsvareren byttet ut Eng med Torgeir Kasa. Politibetjenten som hadde avhørt henne, ble også bedt om å sende en vurdering av hennes mentale helse, og han så ingen grunn til å tvile på at hun var frisk. Politiet begynte derfor å lure på om hun heller skulle siktes for statsfiendtlige handlinger og at man skulle avlyse den rettspsykiatriske undersøkelsen de fagkyndige var utnevnt til å gjøre.[12]

Dagen før statsakten på Akershus der Quisling ble innsatt som ministerpresident, tok Eng et nytt initiativ i saken. Han ringte til Statspolitiet og sa at han og justisminister Sverre Riisnæs hadde diskutert Bjerkås, og at hun ble regnet som en sikkerhetsrisiko for den forestående hendelsen og måtte sikres. Bjerkås var på sykehus med datteren da politiet forsøkte å arrestere henne hjemme. I et forsøk på å unngå å bli arrestert, skrev hun til Statspolitiet og sa at hun ikke ville gjøre noe så lenge datteren var på sykehuset, og at hun ville gi beskjed når hun igjen ville ta opp kampen mot okkupasjonen. Politidepartementet mente dette brevet styrket mistanken om at hun var mentalt ustabil, og den psykiatriske undersøkelsen ble derfor gjennomført. Bjerkås ble funnet å være frisk, og Folkedomstolen bestemte seg for å ikke gjøre mer med saken.[13]

Den 22. mai 1942 kom en delegasjon med Quisling i spissen til Stabekk gymnas der begge Bjerkås' barn var elever. Delegasjonen ville at lærerne skulle melde seg inn i NS, men alle bortsett fra to lærere nektet. Dette førte til at alle lærerne, bortsett fra de to som meldte seg inn, ble arresterte. Arrestasjonene førte til en stor protestaksjon fra foreldre og elever ved skolen, og Bjerkås var sentral i aksjonen. De fikk ikke svar på klagebrevene og Bjerkås oppsøkte da skoledirektøren. Hun fikk da beskjed om at det var Quisling som hadde ansvaret for saken, og skrev på nytt et brev til ham. Hun ble da innkalt tilSlottet der hun ble møtt av Quisling og skoleminister Ragnar Skancke. Quisling var rasende, og hun opplevde møtet som svært skremmende. Hun ble truet med at barna ikke skulle få mer skolegang, at mannen skulle miste jobben og hun skulle straffes. Dette ble delvis gjennomført, da Uni, som holdt seg vekke fra undervisingen på Stabekk gymnas etter arrestasjonen, ikke fikk gå på en annen skole videre. Trond fikk derimot fullføre gymnaset.[14]

Grini[rediger | rediger kilde]

Ingrid Bjerkås fortsatte brevskrivingen, og skrev nå til Josef Terboven som hun gav ansvar for alt det som hadde skjedd med Norge. Før jul i 1943 ble hun så arrestert. Familien hørte ikke noe fra henne på flere dager, før en nabo kunne fortelle at Ingrid var på Grini fangeleir. Det gikk nesten to måneder før familien hørte noe fra henne selv, men i slutten av februar fikk de et brev fra henne, der hun var ved godt mot.

Hun var et år på Grini, fra 17. desember 1943 til 19. desember 1944, og hadde fangenummer 9327. Dette var en periode hun senere snakket lite om, men hun sa at tiden der gjorde henne «stolt av norske kvinner og menn». Ektemannen Søren tok høsten 1944 kontakt med både overlegen på Bærum sykehus og en gammel klassekamerat som var aktiv i NS for å få hjelp til å få konen vekk fra Grini. Sammen klarte de å få overført henne til psykiatrisk avdeling på Bærum sykehus. Hun var i dårlig fysisk form da hun kom dit, men ble raskt bedre på sykehuset. Hun var innlagt på psykiatrisk fram til den siste tiden før frigjøringen av Norge.[15]

Teologistudier og prestetjeneste for kvinner fram til 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

Grønland kirke der Marta Steinsvik som første kvinne i 1921 holdt preken i en gudstjeneste i Den norske kirke.

I 1884 fikk kvinner lov til å ta alle embedseksamener ved universitetet i Norge, og gjennom denne loven ble også retten til å ta teologisk embedseksamen slått fast. For kvinner var dette ikke en veldig atraktiv studieretning, da de ikke hadde lov til å praktisere som prester, og det ikke var mange andre bruksområder for utdannelsen i Norge. fra 1884 til 1930 ble det derfor bare uteksaminert to kvinner fra Teologisk fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo og fra 1913, da Det teologiske menighetsfakultet (MF) fikk eksamensrett, til 1930 ble kun en kvinne uteksaminert der. På 1930-tallet begynte det å bli diskutert om kvinner skulle få adgang til prestetjeneste, noe som gjorde at tallet på kvinnelige teologistudenter tok seg noe opp.[16]

I 1911 fikk kvinner adgang til å holde foredrag i kirker,[17] men ikke forkynne eller delta som leder i gudstjenester. Dette skapte mye debatt og flere ønsket å forandre loven. 24. april 1921 lot sokneprest C.J. Ecktell Marta Steinsvik holde prekenen i en kveldsgudstjeneste i Grønland kirke i Oslo, og hun ble med det den første kvinnen som holdt preken i en ordinær gudstjeneste i Den norske kirke. Dette førte til en økt debatt om temaet, og departementet så seg nødt til å myke opp reglene. I februar 1925 fikk derfor kvinner lov til å forkynne i kirken, men utenfor de ordinære gudstjenestene.[18] Denne regelen ble også mye diskutert, og enkelte steder forsøkte man å omgå den med å kutte ut den vanlige gudstjenesten og i stedet ha en annen gudstjeneste, slik at en kvinne kunne tale. Saken ble holdt varm med jevnlige diskusjoner, men ikke før i 1956 fikk kvinner lov til å tale i gudstjenester på linje med menn.[19]

I forbindelse med endringer i embedsmannsloven i 1911 ble det diskutert om kvinner skulle få adgang til presteembedet, men de ble utestengt fra dette embedet sammen med embeder som statsråder, diplomater og militære embeder.[20] I årene som fulgte ble vedtaket diskutert, særlig av ulike kvinnesaksforeninger, og etter at Norske Kvinners Nasjonalråd i 1921 bad presidentskapet i Stortinget om å se på saken, ble MF, TF og biskopene bedt av departementet om å komme med en uttalelse. TF mente kvinner burde få adgang til embedet, MF og biskopene var mot, selv om biskopen i Oslo, Jens Frølich Tandberg, var for. Det var også stor motstand på grasrotnivå i kirkenorge, og departementet lot derfor være å gjøre mer med saken. Forkjemperne for kvinnelige prester gav ikke opp kampen, og forsøkte blant annet å få de kvinnelige teologene i Norge til å søke på prestestillinger. I 1921 var det kun tre kvinnelige teologer i landet, og ingen av dem ønsket å gå inn i saken.[21]

Lovendring 1938[rediger | rediger kilde]

I 1938 vedtok Stortinget en endring av embetsmannsloven som åpnet for at kvinner kunne bli prester, men at de ikke burde ansettes i menigheter som var imot kvinnelig prestetjeneste.[22] Lovendringen ble møtt med motstand fra kirkelige kretser, og ved MF ble det foreslått å stenge teologistudiet for kvinner, for på den måten blokkere lovendringen. Dette ble ikke vedtatt, til tross for at et flertall av fakultetets lærere var for løsningen. På den andre side var også de i kirken som ville ha kvinnelige prester skeptiske til loven på grunn av uklare formuleringer i lovteksten. På dette tidspunktet var problemstillingen mer prinsipiell enn praktisk, da det var svært få kvinnelige teologer i Norge og nesten ingen av dem hadde sagt at de ønsket å bli prest, samtidig som ingen av biskopene hadde sagt at de var villige til å ordinere en kvinne.[23]

Det ble ganske umiddelbart[når?] satt igang et arbeid internt i kirken for å opprette stillinger for kvinner der man kunne nyttegjøre seg av det man så på som deres særlige egenskaper, samtidig som man ikke åpnet for full prestetjeneste med sakramentsforvaltning. Prosessen ble forsinket av krigen, og i 1949 ble det vedtatt en lov som sa at både lege menn og kvinner kunne inneha vigslet tjeneste i menighet eller institusjon. Personer som virket på institusjoner kunne også få fullmakt til å forette nattverd.[24] Allerede samme år ble denne regelen satt i aksjon da cand. theol. Agnes Vold ble vigslet som sjelesørger ved Ullevål sykehus. Hun ble også innviet til sakramentforvaltning av hovedpresten på sykehuset. Biskop Eivind Berggrav var tilstede, men deltok ikke i vigslingen. Seremonien ble forklart av de involverte med at man gjorde det for å «forebygge» kvinnelig prestetjeneste, siden det ikke var en fullverdig ordinasjon, noe bare en biskop kan gjøre. Både motstandere og tilhengere av kvinnelige prester var misfornøyde med hendelsen.[25]

I 1955 ble bispemøtet bedt om å uttale seg om et mulig opphør av menighetenes reservasjonsrett mot kvinnelige prester. Flere av medlemmene av bispemøtet, i likhet med MF og Luthersk Kirketidende ønsket da å forsøke å «kanalisere» kvinnelige teologer inn i sjelesorgstillinger i institusjoner. Loven ble opphevet i 1956, før bispemøtet hadde rukket å komme med en uttalelse. Bispemøtet jobbet videre med spørsmålet, og la i 1958 fram en innstilling der de sa at de ville jobbe for en egen tjeneste for kvinner, som ikke var en full prestetjeneste, men som hadde fokus på sjelesorg og diakoni både i menighet og i institusjon. Kristian Schjelderup og Alf Wiig la frem sin egen særuttalelse der de åpnet for kvinnelige prester.[26]

De få kvinnelige teologene holdt seg ganske rolige i denne perioden. I 1956 var det utdannet 40 kvinnelige teologer i Norge.[27] De ønsket ikke å provosere det kirkelige miljøet som de selv var en del av. Tre av dem gikk inn i de ulike formene for tjeneste som ble åpnet for kvinner på 1940- og 50-tallet. Agnes Vold på Ullevål sykehus og Agnete Fischer og Anne-Berit Aas i menighetstjeneste på midten av 50-tallet. Av disse tre var det kun Vold som hadde en tjeneste som fungerte nogenlunde tilfredsstillende. De to i menighetstjeneste ble møtt av manglende klarhet i hvilke arbeidsoppgaver de kunne gjøre.[28]

Studier og ordinasjon[rediger | rediger kilde]

Etter krigen hadde Ingrid Bjerkås vansker med å falle til ro i husmorrollen hun hadde hatt før krigen, og hjemmet var også i endring da barna flyttet ut og hun i 1946 fikk sitt første barnebarn. Hun ønsket nå å være til nytte for samfunnet og for Gud, slik hun følte hun hadde vært under krigen, og hun begynte å engasjere seg i kvinnesaken. Hun var i kontakt med Norsk Kvinnesaksforening uten å finne det hun var på jakt etter der. I stedet fant hun en oppgave i søndagsskolen på Jar. Denne ble drevet av en kvinne som hadde blitt en nær venn av Ingrid Bjerkås etter kallsopplevelsen hennes under krigen, og Ingrid ble først hjelper på søndagsskolen, før hun ble en av fire lærere. Hun fant stor glede og mening i dette, men opplevde samtidig at hun fikk flere spørsmål til bibelfortellingenes historisitet og de pedagogske metodene som ble brukt. Hun begynte derfor å leke med tanken på å studere teologi. I 1951 hadde hun bestemt seg, og tok forbredende ved universitetet som femtiåring.[29]

Studier[rediger | rediger kilde]

På 1950-tallet måtte alle nye teologiske studenter ved Teologisk fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo møte til samtale med dekanus. Da Ingrid Bjerkås begynte å studere, var det Einar Molland som hadde disse samtalene. I samtalen mellom dem var Molland, som var syv år yngre enn Bjerkås, kritisk til at hun skulle beygnne å studere og mente hun var for gammel og hadde feil kjønn. Han førte henne heller ikke inn i listene slik han skulle, noe som gjør at hun ikke finners i oversikten «Fortegnelse over theologiske Studerende 1851-1991». Hun var kvalifisert til studiene, og fikk derfor plassen, til tross for Mollands kjølige mottagelse.[30]

Bjerkås var rundt tretti år eldre enn de fleste av sine medstudenter, og hadde en helt annen livshistorie enn de fleste av dem. Hun ble derfor en heller perifer skikkelse i studentmiljøet, uten at det plaget henne nevneverdig. Hun fokuserte på studiene, og var en aktiv student, selv om hun gjorde det heller dårlig på de obligatoriske språkfagene gresk, hebraisk og latin som hun hadde eksamen i i 1952, 53 og 54. Parallelt med studiene var hun fremdeles hovedansvarlig for hjemmet og måtte ta seg av sine syke og døende foreldre. Hun gjorde seg ferdig med første avdelig i teologistudiene i 1958, og meldte seg samme år opp til andre avdeling. I en selvpresentasjon alle studentene måtte levere med oppmeldingen, skrev hun da at hun ville bruke studiene til å jobbe som prest. Hun fikk sin cand. theol-grad med sluttkarakteren «haud illaudabilis», som ikke var en veldig god karakter.[31]

Høsten 1959 begynte Bjerkås på Det praktisk-teologiske seminar (praktikum). Da hadde hun allerede hospitert ved seminaret samme vår, og også søkt på en prestestilling i Bærum. Denne søknaden hadde uroet Arne Fjeldberg som var rektor på praktikum, og fungerte som veileder for henne under praktikumsstudiene. Han mente at slike søknader fra personer som ikke var formelt kvalifisert til en prestestilling skadet kvinneprestsaken. Året på praktikum var i hovedsak et godt år for henne, men hun var skuffet over avgangskarakteren sin, som var «non contemnendus».[32]

Ordinasjon[rediger | rediger kilde]

Vang kirke der Ingrid Bjerkås ble ordinert.

Arne Fjeldberg hadde styrket Bjerkås i troen på at hun kunne bli prest, men han døde brått i 1960. Før han døde hadde han rådet henne til å ta kontakt med biskopen i Hamar bispedømme, Kristian Schjelderup, med tanke på ordinasjon. Fjeldberg mente at Schjelderup ville tåle bråket som ville komme rundt den første ordinasjonen av en kvinne til prestetjeneste i Den norske kirke. I tillegg var Schjelderup en av to biskoper som hadde uttalt seg positivt om kvinnelig prestetjeneste i forbindelse med lovendringen i 1956. Bjerkås tok derfor kontakt med ham i form av et privat brev, og la fram saken sin. Hun var åpen om kallsopplevelsen hun hadde hatt under krigen, men også på at hun begynte å bli gammel (Bjerkås var 59 år på dette tidspunktet) og hadde ganske dårlige karakterer fra universitetet. Hun fikk raskt svar fra Schjelderup som skrev at han ikke ville skape problemer om hun søkte seg til Hamar, uten at han kunne garantere at hun ble ansatt der. Samtidig var han også klar på at han syntes hun var i eldste laget for det bråket som ville komme rundt en ordinasjon.

Høsten 1960 søkte Ingrid Bjerkås på fem stillinger i Hamar, uten å få noen av dem. Hun begynte derfor å se etter stillinger andre steder i landet, og søkte først på en stilling i Ålesund. Lokale kvinneorganisasjoner skrev til Kirkedepartementet og bad om at Bjerkås måtte få jobben, men biskop Ragnvald Indrebø sa nei. Samtidig ble det klart at både for stillingen i Ålesund og for stillingene i Hamar hadde det pågått en kampanje der mannlige prester ble oppfordret av kvinneprestmotstandere om å søke på stillingene Bjerkås søkte på. Som i Hamar, havnet Bjerkås bakerst i ansiennitetslisten i Ålesund. Motstanden var heller ikke bare prinispiell. Man mente også at av kvinner som var kvalifisert til prestetjeneste, var Ingrid Bjerkås den minst egnede på bakgrunn av alder, eksamensresultater og andre faktorer.

Hun søkte så på tre stillinger i Nord-Hålogaland bispedømme som hadde en prekær prestemangel på dette tidspunktet. Biskopen i Nord-Hålogaland, Alf Wiig, var også positiv til kvinnelige prester, men han var ikke positiv til Bjerkås og hevdet hun var for gammel og hadde for dårlige eksamensresultater. Heller ikke etter at Schjelderup tok kontakt med Wiig for å få ham til å endre mening, mente Wiig at Bjerkås var skikket til en stilling i hans bispedømme.

Selv om prosessene i Nord-Hålogaland ikke var avsluttet ennå, anslo ikke Schjelderup sjansene hennes for gode. Hun hadde søkt på Tana, der læstadianismen stod så sterkt at hun ikke kunne regne med å få stillingen, og der var derfor i Berg og Torsken på Senja han hadde mulighet. For å hjelpe Bjerkås, innstilte han henne til et vikariat i Hamar bispedømme, til tross for at han ikke mente det var en god stilling for henne. 3. mars 1961 fikk Ingrid Bjerkås dermed ordinasjonstillatelse fra Kongen i statsråd for å bli ordinert til vikartjeneste i Hamar bispedømme.[33] Siden Bjerkås på dette tidspunktet også hadde inne søknader på faste stilliger som det var mulig for henne å få, var dette ifølge Norderval trolig en «proforma-ordning» for at hun skulle fylle alle kravene for ordinasjon.[34]

Som ventet førte nyheten om ordinasjonstillatelsen til bråk, og bråket ble ytterligere forsterket av at det var den kontroversielle biskop Schjelderup som skulle stå for ordinasjonen. Viktige instanser som avisene Vårt Land og Dagen, ledelsen ved Menighetsfakultetet, flertallet av biskopene og grupperinger av prester kritiserte både Bjerkås - for å brutt med andre kvinnelige teologer som ikke hadde søkt ordinasjon - og Schjelderup for å «presse» gjennom sitt syn. To dager etter at nyheten ble offentlig sendte seks av landets ni biskoper ut et skriv der de sa at kvinnelige prester var i strid med Det nye testamentet og at kvinnelige prester var tvunget på kirken og ville føre til store konflikter. De sa også at de ville nekte å samarbeide med kvinnelige prester, og oppfordret menighetene til å gjøre det samme. Denne uttalelsen sa Bjerkås mange ganger senere at var noe av det mest ufine av alt hun opplevde.[35][36]

Schjelderup tok samtidig kontakt med to andre kvinnelige teologer og tilbød dem å bli ordinert sammen med Bjerkås. I 1947 hadde tre kvinner blitt ordinert samtidig i 1947, og i Sverige ble tre kvinner ordinert i løpet av kort tid i 1960. Dette gjorde at man var flere til å møte motstanden. De to norske teologene, Agnete Fischer og Anne Berit Aas, takket derimot nei til Schjelderups tilbud. De følte seg ikke klare for ordinasjon og ville heller ikke bli assosiert med Bjerkås' meninger og teologi i tillegg til at de ville være lojale mot kirken og ikke bidra til konflikt og splittelse.[37] Bjerkås var en «outsider» blant kvinnelige teologer i Norge.[38] Hun var medlem i og fikk støtte fra, Norske Kvinners Nasjonalråd, noe hun var alene om blant kvinnelige teologer, og der de andre kvinnene var tilbakeholdne i ønske om ordinasjon i frykt for kirkesplittelse og de personlige konsekvensene en ordinasjon ville få i form av kirkelig bråk, var Bjerkås offensiv.[39]

Samtidig med den sterke motstanden i konservative kirkemiljøer hadde Bjerkås blitt et symbol for mange mennesker, og mange opplevde angrepene på henne som et angrep på egen tro og kirketilhørlighet. Mange kvinner så også på hennes kamp som sin egen kamp, og hun ble en populær person i mange miljøer. Mange fra disse miljøene møtte opp til ordinasjonsgudstjenesten.

Ingrid Bjerkås ble ordinert i Vang kirke 19. mars 1961. 1200 mennesker var inne i kirken under gudstjenesten, og mange fikk ikke plass i kirken. Det var derfor satt opp høytalere utenfor kirken, slik at disse også kunne følge gudstjenesten. Flere medier var også tilstede, og gudstjenesten ble overført på radio. Også utenfor Norge ble hendelsen lagt merke til, men fokuset var da gjerne at det var en motstandskvinne som ble Norges første kvinnelige prest. Stockholms-Tidningen skrev for eksempel «Norges första kvinnliga präst trotsade Terboven».[40]

I sin preken holdt Bjerkås fram Maria som eksempel på en som lot Gud gripe inn i livet sitt og var tro kallet hun fikk fra Gud. «Vi må lære av Maria!» var oppfordringen hennes til tilhørerne.[41] Schjelderup på sin side, fokuserte på at ordinanden hadde fulgt kallsopplevelsen sin, tatt utdannelsen som trengtes og var villig til å gjøre tjeneste der kirken trengte henne.[42]

Sokneprest i Berg og Torsken[rediger | rediger kilde]

Gryllefjord kirke. I denne kirken ble det kunngjort at det skulle holdes folkeavstemning om man ønsket Ingrd Bjerkås til Berg og Torsken.

Ansettelse[rediger | rediger kilde]

Ingrid Bjerkås ville helst bli prest i Hamar bispedømme, da det var nær familien hennes, men hun søkte også stillinger i andre bispedømmer. Aksjonen som oppmuntret mannlige prester til å søke stillingene det var kjent at hun søkte, blokkerte i stor grad mulighetene hennes, siden disse prestene i hovedsak hadde lengre ansiennitet enn den nyutdannede Bjerkås. For stillingen som sokneprest i Berg og TorskenSenja i Troms var hun derimot eneste søker. Det lykkest ikke for kvinneprestmotstanderne å få andre søkere, og man vendte seg derfor til menighetsrådene for å forsøke å få disse til å motsette seg at hun ble tilsatt. Menighetsrådet i Berg sa derimot enstemmig at de ikke hadde innvendinger mot en kvinnelig sokneprest, selv om ett av medlemene mente området på Senja var for hardt. I Torsken var det kun formannen i menighetsrådet som ville ha Bjerkås, og vedtaket der ble derfor at man ikke ønsket at hun ble tilsatt. Vedtaket førte til lokale krav om at menighetsrådet måtte gå av, og 19. mars, samme dag som Bjerkås ble ordinert, ble det kunngjort i Gryllefjord kirke at det ville bli holdt folkeavstemning om saken flere steder i Torsken i løpet av påsken for at Bjerkås kunne «vite at hun ville bli ønsket velkommen av sin menighet, dersom hun skulle ta stillingen». Da stemmene ble talt opp, hadde 178 stemt for kvinnelig prest mens 91 hadde stemt mot. Den største motstanden kom fra de små stedene der indremisjonen var sentral, mens støtten mer kom fra de store stedene Gryllefjord og Torsken.

Biskopen hadde signalisert til både Kirkedepartementet og Scjelderup at han ikke ville tilsette Ingrid Bjerkås, men etter vedtaket i Berg, aksjonen i Torsken og en positiv instilling fra prosten, ombestemte han seg. Biskop Wiig var heller ikke prinsipielt imot kvinnelige prester, men var skeptisk til Bjerkås og var redd for at om hun ikke strakk til, ville det skade saken for kvinnelig prestetjeneste. For kirkestatsråd Helge Sivertsen som lenge hadde ønsket å tilsette en kvinnelig prest, var det nå en enkel sak, og Bjerkås ble tilsatt i statsråd 14. april 1961.[43]

Ingrid Bjerkås ble svært glad for utnevnelsen, som naturlig nok førte til mange reaksjoner, både positive og negative. Mest negativt for Bjerkås var kanskje reaksjonen fra Andreas Andreassen. Han var studievenn av henne og mannen hennes, og kanskje den hun hadde stått nærmest av alle medstudentene. I tillegg hadde han vært vikar i Berg og Torsken i påvente av ny sokneprest. Han skrev et brev til henne der han sa at det som hadde skjedd ville føre til «kirkens undergang og oppløsning», ville ikke ønske henne velkommen og beklaget at han selv også hadde blitt ordinert av biskop Schjelderup. I samme brev takket han for gode minner fra studietiden og skrev at han håpet at sitt «vennskap med deg og din mann vil være mulig like fullt».[44]

Sitat De som har vært med på å heie henne fram, får slutte opp om hennes talerstol.
De andre får betrakte henne som ikke kallet av annet enn en juridisk myndighet og ordinert av en Skriftfornektende prest.
Sitat
– Andreas Andreassen i leserbrev i Harstad Tidende[45]

Andreassen fikk også publisert et leserbrev der han angrep Scjelderup og lokalbefolkningen i Berg og Torsken. I samme brev kom han med formuleringer som ble tolket som en oppfordring til boikott av Bjerkås. Dette ble tatt tak i av Norske Kvinners Nasjonalråd som jobbet for at alle embeder skulle åpnes for kvinner, og av flere kvinnelige stortingsrepresentanter. Man reagerte på at en embedsmann oppfordret til boikott av en annen embedsmann. Arbeiderpartiets Magnhild Hagelia tok opp saken i Stortingets spørretime, og saken førte til at Andreassen ble gitt offentlig korreks.[46]

Det tok bare ti dager fra tilsettelsen hadde skjedd til Ingrid og Søren Bjerkås flyttet nordover.[47] Hele turen ble preget av at folk på reiseruten møtte opp for å hilse på dem og ønske dem lykke til.

Berg og Torsken[rediger | rediger kilde]

Bergsfjorden med Skaland på høyre side.

Da Ingrid Bjerkås kom i Senja bodde det 3790 mennesker i Berg og Torsken, 2279 i Torsken og 1511 i Berg. De to soknene hun var sokneprest i var også to kommuner. Hun fikk ansvar for to kirker, tre kapeller og to bedehus og hun skulle ha rundt 60 gudstjenester i året i tillegg til andre kirkelige handlinger. Prestegården lå på Skaland, og bortsett fra Berg kirke, som hun kunne gå til, måtte hun ta båt for å komme seg til de andre prekestedene.[48]

Da hun kom på prestekontoret var det Andreas Andreassen, den gamle vennen som hadde oppfordret til boikott av henne, som møtte henne. Han hadde uten hell forsøkt å bli fritatt fra denne plikten, men som vikar var det hans ansvar å gi henne en innføring. Ingrid Bjerkås beskrev dette som et «rart og vemodig møte».[49] Omtrent samtidig som hun kom til Skaland sendte Leiv Aalen fra MF sammen med en prestegruppe et brev med krav om at det måtte settes inn en mannlig prest for dem som ikke ønsket henne som prest. Det ble også dannet en lokal aksjonsgruppe med utgangspunkt i et bedehus i Torsken som fremmet et tilsvarende krav. De sendte et brev til biskopen med 33 underskrifter. I andre miljøer i Berg og Torsken ble dette møtt med motstand. Man reagerte på at det ble gjort forsøk på å klassifisere folk som mer eller mindre kristne etter som de godtok eller ikke godtok Bjerkås, og man reagere på innblanding i lokale saker fra personer langt borte. Biskop Wiig avviste også kravet om en mannlig prest, og pekte på at Bjerkås hadde blitt tatt bedre imot enn man kunne vente.[45][50]

Berg kirke. I forgrunnen står en minnestøtte for Ingrid Bjerkås

7. mai 1961, dagen før hun fyte 60 år, ble Ingrid Bjerkås innsatt som sokneprest i Berg kirke. Kirken var helt full og både NRK og lokalavisene var tilstede. Det var derimot ikke de kristne avisene Dagen og Vårt Land. Dagen hadde i stedet et førstesideoppslag om at biskopen nektet å finne en mannlig prest til kvinneprestmotstanderne i prestegjeldet. Bjerkås talte om Guds mildhet og hvordan bønn kunne føre til et personlig gudsforhold.[51]

Ekteparet Bjerkås fikk raskt venner, og utviklet vennskap som skulle vare resten av livet. Ingrid Bjerkås møtte mange folk, og var ofte med i minnesamvær, bryllupsmiddager og dåpsselskap. Konfirmantundervisningen var lagt til konsentrerte perioder om sommeren, og i periodene den var i Torsken, bodde Ingrid og Søren i en prestestue der. Det gjorde at de også ble kjent med lokalsamfunnet i denne bygden.[52]

Ingrid Bjerkås ble engasjert i de sosiale forholdene på Senja, som hun mente var glemt av velferds-Norge. Særlig var hun sjokkert over det lave utdanningsnivået på ungdom på øya. Det fantes ikke høyere skole enn folkeskole på Senja, og for mange ble det derfor for dyrt å gå videre på skole for å ta artium, samtidig som ungdommene som var ferdige med skolen var for unge til å bli tatt opp på yrkesskole. Som prest var hun også medlem av skolestyret, og på sitt første møte der fremmet hun forslag om å få realskole på Berg. Skolestyret var positive til dette, men la ansvaret over på henne. Hun dro derfor til Finnsnes for å møte rektor ved landsgymnaset der for å få råd til hvordan hun skulle gå fram. Ham traff hun ikke, men hun traff i stedet en delegasjon fra skolevesenet og departementet, deriblant Wenche Lowzow. Lowzow forklarte Bjerkås hva hun måtte gjøre, og med hjelp av Lowzows «oppskrift» klarte Bjerkås å få gjennom alle vedtak for åpning av realskole høsten 1961. I september samme år åpnet skolen på Skaland med 21 elever. Etter noen år ble det så bygd et eget skolehus for realskolen. For mange elever var det lang skolevei, til tross for at skolen nå var nærmere enn den hadde vært, og mange måtte ha hybel for å kunne gå på skole. Fem gutter flyttet derfor inn i prestegården, der fire av dem ble boende i to år og en i tre.[53]

I lokalmiljøet i Berg og Torsken ble Bjerkås oppfattet som en annerledes prest, men hun ble også oppfattet som «deres prest» siden det hadde blitt gjennomført aksjoner til støtte for henne. På grunn av bakgrunnen som husmor og mor, hadde hun en annerledes bakgrunn enn andre prester. Hun opponerte også selv mot presterollen slik den hadde blitt utformet av menn, og mente kvinner var bedre rustet til blant annet rådgiving, siden de visste hvordan situasjonen i hjemmet var. Hun utvidet omsorgen og ansvaret hun hadde følt for familien, til også å gjelde menigheten, og dro mye på hjemmebesøk. Hun ble etterhvert sett på som en naturlig del av livet på øya, og fikk kallenavnet «Ho mor».[54] Samtidig førte det at hun var der til en dyp og sår splittelse i lokalmiljøet mellom de som ikke godtok en kvinnelig prest og de som ønsket henne.[55]

Ingrid Bjerkås så at mye stod på spill for andre kvinnelige teologer, og at hva hun gjorde derfor var svært viktig. Hun var derfor ikke villig til å forhandle rundt punktet om det skulle være en ekstra prest for kvinneprestmotstanderne. Hun var prest for alle i Berg og Torsken, holdt hun fast på. Den lokale aksjonsgruppen som reagerte på å få en kvinnelig og liberal teolog gjore høsten 1961 et nytt forsøk på å få en mannlig prest. Denne gangen samlet de 96 underskrifter på et brev de sendte til departementet. De fikk i tillegg støtte fra flertallet av biskopene og det frivillige kirkemøtet. Bjerkås gjorde det klart at hun ikke ville godta noen fast tilleggsprest. Samtidig sa hun at hun ikke ville motsette seg om motstanderne ble betjent av omreisende prester som fra tid til annen kom innom i regi av ulike organisasjoner, noe som var vanlig. Hun så saken som en fundamentalt viktg sak for kvinnelig prestetjeneste. I januar 1962 gikk Alf Wiig av med pensjon, og Monrad Norderval ble ny biskop. Han var for kvinnelig prestetjeneste, og ble møtt med stor skepsis i konservative miljøer i bispedømmet. 13 prester i bispedømmet truet med å gå av i protest mot utnevnelsen, men kun en gikk faktisk av. Norderval tilbød seg å komme til Berg og Senja noen ganger i året for å holde gudstjeneste, som en håndsrekning til de konservative miljøene, men disse reagerte sterkt på at biskopen lot Bjerkås forette nattverden i gudstjenesten han holdt, og møtte derfor ikke fram neste gang han kom for å holde gudstjeneste for dem. Hverken biskop, Bjerkås eller menighetsrådene ønsket en ordning med en ekstra prest, men i et forsøk på å roe konflikten kom Norderval fram til en ordning han forsøkte. En gammel regel gav biskopen rett til å sende en «fiskeværsprest» til fiskevær i fiskesesongen. Under denne ordningen sendte han den kjente liberale presten Louis Fyrwald til Senja. Dette provoserte de konservative, siden de fikk en mann, men samtidig en liberal teolog. Det provoserte også Bjerkås, som ikke kunne gjøre noe på grunn av regelen biskopen opererte under. Hun gjorde likevel såpass mye ut av sin misnøye at Fyrwald senere skrev i en rapport til biskopen at det ikke skulle forundre ham om Bjerkås var imot mannlige prester.[56][57]

Et svært stort arbeidspress, vanskelig geografi og vissheten om den pågående konflikten rundt henne tæret på Bjerkås. En ekstra belastning var det at hun hadde barn og barnebarn i en helt annen del av landet. Hun følte at hun sviktet som mor når datteren hennes ble syk og trengte hjelp med barna og Ingrid Bjerkås ikke selv kunne reise, men måtte sende mannen. 1. juledag 1962 skrev hun derfor en avskjedssøknad med begrunnelsen «[m]in gjerning som mor kan ikke gjøres av andre.» Søknaden ble sendt, men hun angret seg, og i samråd med biskopen fikk hun i stedet tre måneders permisjon med mulighet for forlengelse.[58]

Hun vendte tilbake etter de tre månedene i sør, og den tilspissede konflikten roet seg etterhvert litt i lokalsamfunnet. Færre og færre var motstandere av henne på grunn av kjønnet, men mange hadde fremdeles en del å utsett på forkynnelsen hennes. En ting var at hun ikke var en veldig god predikant, noe hun også var klar over selv. Verre i manges øyne var det at de mente hun ikke forkynte klart om synd, nåde og dom, og at det manglet dybde i forkynnelsen hennes. Samtidig betydde dette at andre grupper mente hun snakket enkelt og tydelig, og som et ekstra pluss for denne gruppen, holdt hun korte prekener.

Sympatien med arbeiderbevegelsen holdt hun fast med. Hun holdt gudstjeneste på 1. mai og feiret dagen sammen med arbeiderne på garfittverket på Skaland. Å markere 1. mai på denne måten var ikke enestående i kirken, men det var heller ikke vanlig.[59]

I løpet av 1964 begynte Ingrid Bjerkås igjen å kjenne lengsel etter familien i sør og tyngden av stort arbeidspress og en symboltung posisjon i kirkelandskapet, og hun vurderte å si opp stillingen sin. I 1965 ble hun sykemeldt på grunn av overanstrengelse. Folk i lokalsamfunnet ble da redd for å miste henne, og blant annet skrev Skaland Husmorlag brev til biskopen og bad han dele opp prestegjeldet slik at det skulle være lettere å betjene for en person. Søren stelte henne mens hun var syk, men han ble også etterhvert dårligere. Mens de på vårparten var i Tromsø for at Ingrid skulle delta på en gudstjeneste og Søren undersøkes på sykehuset, falt han om og døde. 15. mai ble kisten sendt sørover for begravelse. Ingrid Bjerkås var i Bærum i noen uker etter begravelsen, før hun kom opp igjen for konfirmantundervisningen. Da sviktet helsen hennes også, og hun måtte bli flydd til Tromsø i ambulansehelikopter. På sykehuset i Tromsø skrev hun avskjedssøknaden sin, og 20. august 1965 fikk hun avskjed i nåde.[60]

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Ingrid Bjerkås flyttet nå inn igjen i Kringsjåveien hvor hun tidligere hadde bodd. Hun bodde nå sammen med ett av barna og familien. Hun fikk flere oppfordringer om å søke på prestestillinger, men så det som utenkelig å bli prest for noen annen menighet etter Berg og Torsken. Derimot takket hun ja til å bli sykehusprest en dag i uken på Martina Hansens Hospital. Dette var en stilling hun hadde i fem år. Hun hadde også mange foredrag for ulike kvinneforeninger som ville høre henne fortelle.

I 1966 gav hun ut selvbiografien Mitt kall. Boken ble en suksess og solgte 15 000 eksemplarer. I boken gav hun sin versjon av det som hadde skjedd med og rundt henne. Hun uttalte seg ubeskyttet og direkte og var heller ikke alltid helt nøye på om detaljer var riktig, noe som ble møtt med sterke reaksjoner fra de som var i opposisjon til henne.[61]

I 1966 fikk hun også en ærespris fra Norske Kvinners Nasjonalråd for å ha «hatt mot og hadde fått styrke nok til å være vårt lands første kvinnelige prest». Dette var en utmerkelse hun satte svært stor pris på.[62] Hun fikk også Petter Dass-medaljen for å ha vært den første kvinnelige presten i Nord-Norge. Dette var en stor ære for henne, og hun var overveldet av å få medaljen.[63]

I 1971 ble hun klar over at man trengte en vikar som konfirmasjonslærer i Torsken den sommeren. Ingrid Bjerkås søkte på stillingen, noe som førte til en ny runde konflikt på Senja. Menighetsrådet i Torsken ville ikke ha henne. Prosten var også skeptisk, mens biskopen ønsket henne som vikar. Den avtroppende soknepresten var redd for en ny splittelse i menigheten, men til tross for uroen enkelte hadde ble hun vikar og tilbrakte sommeren på Senja som prestevikar. Med det fikk hun satt et skikkelig punktum for tjenesten der, etter at hun forrige gang måtte avbryte konfirmasjonsundervisningen.[64]

Utover 1970-tallet holdt hun færre foredrag og reiste mindre, men var fremdeles samfunnsengasjert. Hun meldte seg inn og ble aktiv i Senterpartiet under EF-saken i 1972, støttet samenes sak under Alta-konflikten og kritiserte biskopene og kirken under abortstriden, uten at hun var tilhenger av abortloven. Den siste saken førte igjen til at det kom reaksjoner mot henne.[65]

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

I 1979 ble hun diagnostisert med langt fremskreden kreft i galleveiene. Hun ble i utgangspunktet forespeilet å leve i tre til fire måneder, men levde i nesten to år til. I sykdomsperioden var hun fremdeles samfunnsengasjert, og var med å utforme punkter i Senterpartiets kirkepolitikk. Mot slutten av livet bodde hun på Capralhaugen sykehjem. Hun var med å planlegge begravelsen sin og bad Helge Hognestad om å forrette i den. 30. november 1980 døde hun.[66]

5. desember ble hun begravd fra Haslum krematorium. Seremonien ble ledet av Helge Hognestad, og krematoriet var helt fullt.[67]

Kvinnelige prester i årene etter Bjerkås[rediger | rediger kilde]

Etter at Ingrid Bjerkås hadde blitt prest ble snart Agnes Vold sykehusprest på Radiumhospitalet og Gunhild Strande prest på et annet sykehus. I 1976 åpnet praktisk-teologisk seminar ved Menighetsfakultetet for kvinnelige studenter. Ikke før i 1983 kom den første kvinnelige soknepresten i Oslo, da Anne-Berit Stensaker (tidligere Anne-Berit Aas) ble sokneprest. På dette tidspunktet var det 64 kvinnelige prester i Norge. I 1997 var over 30% av nyordinerte prester kvinner, og samme år var 127, ca 11% av de statlig lønnede prestene, kvinner.[68][69] I 2014 var rundt 30% av prestene i Den norske kirke kvinner. Samme år hadde MF 63 kvinnelige teologistudenter mot 62 mannlige, og tendensen de siste årene har vært at tallet på kvinnelige prester er økende.[70] Den norske kirke fikk sin første kvinnelige biskop i 1993 da Rosemarie Køhn ble biskop i Hamar bispedømme.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Av Ingrid Bjerkås
  • Ingrid Bjerkås, Mitt kall, J.W. Cappelens Forlag, Oslo, 1966 E-bok
Om Ingrid Bjerkås
  • Aud V. Tønnessen, Ingrid Bjerkås : motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest, Pax, 2014, ISBN 978-82-530-3687-8
Om kvinnelig prestejeneste
  • Kirstin Molland Norderval, Mot strømmen : kvinnelige teologer i Norge før og nå, Land og kirke/Gyldendal, 1982, ISBN 8205141061 E-bok
  • Kapittelet «Jeg synes jeg var vervet til korstog» i Birgit Wiig, Kvinner selv : den skjulte Norgeshistorien fra vår nære fortid, Cappelen, 1984, ISBN 8202098335 E-bok. S. 211-217
  • Bjørg Kjersti Myren og Hanne Stenvaag (red.), Hun våget å gå foran: Ingrid Bjerkås og kvinners prestetjeneste i Norge, Verbum forlag, 2011, ISBN 9788254311820

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Norges første kvinnelige prest Ingrid Bjerkås og sogneprest i Vang, Øystein Hovden, etter Gudstjeneste i Vang kirke.». 
  2. ^ Tønnessen, s. 11-14
  3. ^ Tønnessen, s. 15
  4. ^ Tønnessen, s. 16
  5. ^ Tønnessen, s. 19-23
  6. ^ Tønnessen, s. 24-28
  7. ^ Tønnesen, s. 31-34
  8. ^ Luk 12, 4-5. 1930-oversettelsen
  9. ^ Tønnessen, s. 35-36
  10. ^ Tønnessen, s. 36-40
  11. ^ Tønnessen, s. 42-43
  12. ^ Tønnessen, s. 42-44
  13. ^ Tønnessen, s. 45-47
  14. ^ Tønnessen, s. 48-51
  15. ^ Tønnessen, s. 51-56
  16. ^ Norderval, s. 20
  17. ^ Norderval, s. 34-35
  18. ^ Norderval, s. 38-43
  19. ^ Norderval, s. 43-45
  20. ^ Norderval, s. 48-50
  21. ^ Norderval, s. 54-61
  22. ^ Norderval, s.62-69
  23. ^ Norderval, s. 69-71
  24. ^ Norderval, s. 72-82
  25. ^ Norderval, s. 82-83
  26. ^ Norderval, s. 84-85
  27. ^ Wiig, s. 212
  28. ^ Norderval, s. 87-89
  29. ^ Tønnessen, s. 57-61
  30. ^ Tønnessen, s. 61-64
  31. ^ Tønnessen, s. 64-68
  32. ^ Tønnessen, s. 75-80
  33. ^ Tønnnessen, s. 81-90
  34. ^ Norderval, s. 107
  35. ^ Tønnessen, s. 90-94
  36. ^ Norderval, s. 107-108
  37. ^ Tønnessen, s. 97
  38. ^ Wiig, s. 211
  39. ^ Norderval, s. 106
  40. ^ Tønnessen, s. 97-101
  41. ^ Tønnessen, s. 102
  42. ^ Norderval, s. 109
  43. ^ Tønnessen, s. 104-108
  44. ^ Tønnessen, s. 112
  45. ^ a b Norderval, s. 111
  46. ^ Tønnessen, s. 113-114
  47. ^ Tønnessen, s. 115
  48. ^ Tønnessen, s.119-120
  49. ^ Tønnessen, s. 121
  50. ^ Tønnessen, s. 122-123
  51. ^ Tønnessen, s. 123-125
  52. ^ Tønnessen, s. 128-130
  53. ^ Tønnessen, s. 130-133
  54. ^ Tønnessen, s 138-141
  55. ^ Tønnessen s, 142-143
  56. ^ Tønnessen, s. 141-147
  57. ^ Norderval, s. 113-114
  58. ^ Tønnessen, s. 147-150
  59. ^ Tønnessen, s. 151-154
  60. ^ Tønnessen, s. 154-157
  61. ^ Tønnessen, s. 158-159
  62. ^ Tønnessen, s. 161
  63. ^ Tønnessen, s. 163-164
  64. ^ Tønnessen, s. 165-166
  65. ^ Tønnessen, s. 168-169
  66. ^ Tønnessen, s. 170-174
  67. ^ Tønnessen, s. 175
  68. ^ Wiig, s. 217
  69. ^ Hallgeir Elstad, Kvinnelege prestar i Noreg - eit historisk riss - Berg kommune. Lest 7. desember 2015
  70. ^ Kvinnene overtar presteyrket - Vårt Land. Lest 7. desember 2015

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]