Bedehus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bedehuset Betesda i Biri Øverbygd, bygget i 1894.

Bedehus er en type forsamlingshus, bygget, eid og drevet av kristne organisasjoner, eller som selveiende enheter. Husene brukes til små og store møter og andre arrangement, hovedsakelig innenfor den lavkirkelige lekmannsbevegelsen. Slike forsamlingshus ble reist fra midten av 1800-tallet over hele Norge, og er fremdeles vanlige over hele landet, men har i dag størst kulturell betydning på bygdene. Det er i dag rundt 3 000 bedehus, misjonshus og kristelige ungdomshus i landet. Halvparten eies og drives av lutherske misjons- og ungdomsorganisasjoner innenfor Den norske kirke. Resten drives av lokale og frittstående grupper.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Navnet bedehus er hentet fra Bibelen der det hos profeten Jesaja i kapittel 56 vers 7 i den norske bibeloversettelsen fra 1930 lyder «dem vil jeg føre til mitt hellige berg og glede dem i mitt bedehus, deres brennoffer og slaktoffer skal være til velbehag på mitt alter; for mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk». Også i Markus-evangeliet kapittel 11 vers 17 gjentas det at «Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk». I seinere oversettelser er «bedehus» erstattet med ordet «bønnenes hus».

Bedhus kalles også misjonshus, og tilsvarende hus kalles menighetshus hvis de eies av menigheter i Den norske kirke. Dissentermenigheter bruker betegnelsen forsamlingshus om sine møtelokaler. Bedehus kan kalles «bönhus» i Sverige, særlig innen de frikirkelige menighetene. I USA betegner kvekerne, og lutherske trossamfunn sine bedehus som «meeting houses».

Historie[rediger | rediger kilde]

Bedehus brukes mest om gudshus tilknyttet Den norske kirke. Men det er vanligvis frittstående fra Kirken og arbeider i samsvar med kirkens bekjennelse. Opprinnelig var det et samlingshus for bekjennende kristne (troende) til bønnemøter og vitnemøter. Senere ble det stedet for vekkelsesmøter og bibeltimer og samlinger for de forskjellige misjonsorganisasjoner.

De første bedehusene ble trolig bygd i 1840-åra. De første vi kjenner til er i Strand kommune og Hjelmeland kommune i Rogaland. Det første huset som ble kalt bedehus var likevel «Hauges Minde» i Skien, som ble bygd i 1850.

De siste tyve årene har det i økende grad vært en utvikling i retning av frimenigheter ved mange bedehus, ofte som en reaksjon på det som oppleves som forfall i Den norske kirke. Menighetsdannelsen innebærer blant annet at dåp, nattverd og konfirmasjon utføres i bedehusene, med forsamlingsledere som liturg/prest. Samtidig har bedehusbevegelsen og -kulturen gått tilbake med økt sekularisering og avkristning av samfunnet.

Innredning og utførelse[rediger | rediger kilde]

Interiør fra bedehuset i Biri Øverbygd, Betesda.

De første bedehusene var enkle og uanselige, med trebenker og ingen kunst. Etter hvert kom Kristusbilder på plass. Andre bibelske motiv var også brukt, samt bilder av framtredende menn i bygda, i kirken og kjente predikanter.

Etter andre verdenskrig er mange bedehus blitt større, vakrere og mer utsmykket. Noen predikanter har for eksempel bidratt med malerier, det gjelder blant andre Adolf Bjerkreim i Åkrehamn på Karmøy og Odd Dubland i Dirdal i Rogaland. Sistnevnte har også laget endel relieffarbeider i tre og keramikk til bedehus.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Reise i bedehusland – Rogaland, av Johannes Kleppa og Alf Henry Rasmussen, Sambåndet forlag 2003.
  • «Misjon og bedehus», av Andreas Ropeid I: Norges kulturhistorie, bd . Aschehoug, 1980
  • Bedehus i Rogaland : administrasjon og bruk, av Andreas Ropeid. Norsk etnologisk gransking, 1993
  • Bedehus i Østfold, av Kai Ørebech. Lunde Forlag, 2006 ISBN 82-520-4837-4
  • Bedehusfolket : ein studie av bedehuskultur i tre bygder på 1980- og 1990-talet, av Olaf Aagedal. Tapir forlag, 2003 ISBN 82-519-1829-4 (Dr.avh.)
  • Rapport frå bedehusland, av Olaf Aagedal. Samlaget, 1988 ISBN 82-521-3173-5