Examen philosophicum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Examen philosophicum (forkortet ex. phil.), også kalt «filosofikum», «forberedende» eller «anneneksamen», er en universitetseksamen i filosofi i Norge og tidligere også i Danmark. Eksamenen ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet i 1675. I Danmark ble ex. phil. avskaffet i 1971, mens eksamenen fortsatt finnes i Norge.

Examen philosophicum-studiet kunne tidligere være på inntil tre semestre, men er i dag på en tredjedels semester i Norge. Tidligere førte eksamenen frem til graden cand. phil. i Danmark eller cand. philos. i Norge (ikke å forveksle med cand. philol.).

Historie[rediger | rediger kilde]

Examen philosophicums far, Peder Griffenfeld

Examen philosophicum ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet av kong Christian V ved lov i 1675, etter initiativ fra Peder Griffenfeld. Det ble da bestemt at alle universitetsstudenter skulle ta examen philosophicum før de kunne gå videre i deres studier. Eksamenen inneholdt på det tidspunktet fagene grammatikk, logikk, fysikk, etikk, aritmetikk, geometri og astronomi; eksamenen var med andre ord i hovedsak en eksamen i de frie kunstene, de tradisjonelle fagene ved det filosofiske fakultet, og betegnelsen examen philosophicum må forstås i dette lyset. Eksamenen var et «dannelsesfag» som måtte tas før studentene begynte på spesialiserte studier.[1]

I 1732 ble noe av innholdet overført til examen artium, og filosofikum ble mindre allmenndannende og mer studieforberedende. Fagkretsen ble etterhvert utvidet med hebraisk, geografi, metafysikk og historie. Faget ble ofte kalt anneneksamen (Anden Examen), ettersom det var den andre eksamenen en student avla ved universitetet etter examen artium.

I 1775 ble filosofikum uttrykkelig definert som et innledende og forberedende universitetskurs. Samtidig ble de forberedende kursene delt i filologikum og filosofikum. Det første inneholdt latin, gresk og historie, mens filosofikum bestod av matematikk, fysikk samt teoretisk og praktisk filosofi.

Få år senere, i 1788, ble det bestemt at eksamen i filosofikum skulle avholdes to ganger årlig og bestå av to deler: En i matematikk og filosofi og en i språk og historie.

Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark holdt 1788-ordningen seg til 1847, da filosofikums innhold ble fastlagt til å være logikk, psykologi, etikk og filosofi-historie. Det siste skulle også omfatte propedeutisk filosofi. Studiet ble dermed i samtidens øyne rent filosofisk. Latin, gresk, historie, matematikk og fysikk ble nå flyttet til examen artium. Samtidig ble det bestemt at eksamen skulle foregå ved en muntlig prøve i de fire disipliner og en skriftlig prøve. Den skriftlige prøven ble avskaffet allerede i 1851. I 1871 forsvant av praktiske årsaker etikk som selvstendig disiplin.

I 1871 ble studiet reformert og fikk stort sett den formen det hadde i de følgende 100 år. Siden 1850 hadde antallet undervisningstimer vært åtte i uken i to semestre. I perioden 1775–1850 hadde det vært opp til to–tre daglige forelesninger i åtte eller ni måneder. Nå ble antallet undervisningstimer halvert til fire i uken, og prøven ble kalt den almindelige filosofiske prøve. I 1927 skjedde det noen mindre justeringer, hvor filosofikum bl.a. ble defineret som propedeutisk filosofi.

Filosofikum, som var felles og lik for alle universitetsstudenter, ble avskaffet i Danmark i 1971 og erstattet av fagspesifikke kurs i vitenskapsteori og vitenskapelig metode.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge har eksamenen eksistert kontinuerlig siden 1675, og ble fra 1811 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet, som fulgte de ordninger som gjaldt ved Københavns Universitet. Studiet var på to eller tre semestre, vanligvis to semestre. Man ble prøvet i fag som filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, gresk, historie og, for teologer, hebraisk. I 1845 ble latin, gresk og historie byttet ut med bl.a. fysikk og kjemi, og i 1875 ble filosofi det eneste obligatoriske faget.

Eksamenen ble innført med det offisielle navnet examen philosophicum ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men allerede i 1812 ble navnet endret til anneneksamen (Anden Examen), den populære betegnelsen på eksamenen også i Danmark. Dette navnet holdt seg til 1903. Fra 1903 til 1967 het prøven i Norge forberedende prøve i filosofi, men i 1967 gikk man tilbake til betegnelsen examen philosophicum.

Omfanget av ex. phil. har blitt redusert flere ganger. I 1960-årene var også logikk og psykologi med. Disse fagene hadde egne bøker og egne forelesere. Vektingen var da som for et helt semester, og en del studenter valgte å lese andre fag i tillegg. Vektingen er nå gått ned til dagens 10 studiepoeng (7,5 poeng på NTNU), dvs. en tredjedel av et semester (i tillegg kommer ofte ex.fac. (se under) på 10 studiepoeng).

I dag er ex. phil. obligatorisk for å få en godkjent bachelorgrad ved universiteter eller mastergrad ved studier som ikke har bachelorgrad i Norge. I tillegg tilbys emnet ved noen høyskoler. Emnets innhold varierer fra lærested til lærested, og mange har også forskjellige varianter innad. Felles er at filosofiske tema som blant annet kunnskap, sannhet, virkelighet, vitenskap og etikk blir presentert og drøftet. Hensikten med ex.phil. er å få studentene til å tenke kritisk, og reflektere over blant annet vitenskapelige problemer og om anvendelse av vitenskap. Tradisjonelt underviser man ex.phil. som en gjennomgang av filosofi- og vitenskapshistorien, for også å vise den historiske konteksten man selv er en del av, samt vise hvordan syn på vitenskap har forandret seg gjennom historien.

Emnet består av en kort og konsentrert innføring i filosofi, og gir et overblikk over herskende retninger innen filosofien, samt historiske overblikk over disse.

Delemner som inngår er filosofihistorie, vitenskapsfilosofi og etikk. I tillegg til ex. phil. må de fleste studenter ta examen facultatum (ex. fac.). Examen facultatum er fagspesifikk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Filosofikum i Christian Blangstrup, Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1919)