Carl von Ossietzky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Carl von Ossietzky
Bundesarchiv Bild 183-93516-0010, Carl von Ossietzky.jpg
Carl von Ossietzky, 1934
FødtCarl von Ossietzky
3. okt. 1889[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hamburg[5][6]Rediger på Wikidata
Død4. mai 1938[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (48 år)
Berlin[7][6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse JournalistRediger på Wikidata
Ektefelle Maud von OssietzkyRediger på Wikidata
Far Carl Ignatius von Ossietzky[8]Rediger på Wikidata
Mor Rosalie von Ossietzky[8]Rediger på Wikidata
Barn Rosalinda von Ossietzky-PalmRediger på Wikidata
Parti Republikanische Partei DeutschlandsRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-TysklandRediger på Wikidata
MorsmålTysk
SpråkTysk[9]
Utmerkelser Nobels fredspris (1935)[10][11]Rediger på Wikidata
PseudonymCelsus, Thomas Murner, Lucius Schierling, Yatagan
IMDbIMDb

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1935
Fra 1927 var Ossietzky redaktør for Die Weltbühne («verdensscenen»), radikalt uketidsskrift for politikk, kunst og næringsliv i Weimarrepublikken. Bildet viser bladets karakteristiske røde omslag i en utgave fra 1929.
Foran fengselet i Berlin i 1932 fra venstre: Kurt Grossmann og Rudolf Olden, begge Deutsche Liga für Menschenrechte; Carl von Ossietzky, Alfred Apfel, advokat og Kurt Rosenfeld.
Ossietzky som fange i konsentrasjonsleiren Esterwegen i 1936, samme år som utdelingen av fredsprisen.
Forfatteren, nobelprisvinneren og tysklandsvennen Knut Hamsun var svært kritisk til å gi fredsprisen til Ossietzky. Mange konservative og nasjonalister støttet Hamsun.
«Tyske fredsprisvinnere: Gustav Stresemann 1926, Ludwig Quidde 1927 og Carl von Ossietzky 1935», frimerker fra Deutsche Bundespost 1975
Ossietzky-minnesmerket i Ossietzky-Straße i Berlin-Pankow er utført av Klaus Simon og ble reist i 1989.

Carl von Ossietzky (1889–1938) var en tysk journalist, skribent og pasifist. Han deltok som infanterist i første verdenskrig, og ble korporal.

Ossietzky var fra 1931 utgiver av tidsskriftet Die Weltbühne. Tidsskriftet avslørte tysk opprustning av landets flyvåpen, som var i strid med Versaillestraktaten. For dette ble han som ansvarlig redaktør dømt til fengsel for forræderi. Kort tid etter løslatelsen i 1932, skjedde nazistenes maktovertakelse. Samme natt som riksdagsbrannen i 1933, ble han arrestert på ny. Deretter satt han lenge i konsentrasjonsleir uten lov og dom, og ble der alvorlig mishandlet.

Det pågikk fra 1934 en internasjonal kampanje for å gi fredsprisen til Ossietzky, hovedsakelig motivert av ønsket om å få ham frigitt. Knut Hamsuns skrev i 1935 en artikkel der han sterkt kritiserte Ossietzky, og fikk i Norge støtte for sin kritikk fra den borgerlige presse og konservative politiske kretser. Etter Hamsuns kritikk økte imidlertid tilslutningen til kampanjen for Ossietzky, og i 1936 fikk han prisen for 1935. Ossietzky ble løslatt til et sykehus før prisutdelingen, men Hermann Göring nektet ham å reise til Norge for å motta prisen.

Nobelkomiteen ga en generell begrunnelse for tildelingen, og viste til hans verdifulle bidrag for fredens sak. I ettertid er prisen til Ossietzky reelt vurdert som den første fredspris gitt for deltakelse i kampen for menneskerettigheter.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Carl von Ossietzky ble født i Hamburg som eneste barn av ekteparet Carl Ignatius von Ossietzky (1848–1891) og Rosalie Marie, født Pratzka (1866–1921). Faren som kom fra Øvre Schlesien, var soldat inntil 1879 og arbeidet deretter som stenograf. Ved siden av dette drev han et vertshus. Faren var av polsk katolsk familie, moren av tysk-polsk evangelisk slekt.[12]

Etter farens død bodde gutten hos farens strengt katolske søster. I 1898 giftet moren seg med billedhuggeren og sosialdemokraten Gustav Walther og de overtok ansvaret for gutten, som nå kom i et protestantisk hjem. Walter fikk stor innflytelse på Ossietzkys politiske syn.[12][13]

Ossietzky sluttet i 1904 på sin ettårige middelsskole, uten å ta eksamen. Fra 1907 til 1914 arbeidet han som skrivehjelp ved en domstol (Amtsgericht) i Hamburg.[14]

Ossietzky giftet seg i 1913 med engelske Maud Lichfield-Woods, født i Hyderabad (Telangana). De fikk datteren Rosalinda von Ossietzky-Palm.[14]

Politisk og journalistisk arbeid[rediger | rediger kilde]

I 1908 meldte han seg inn i det liberale partiet Demokratische Vereinigung og ble fra 1911 medarbeider i partiorganet Das freie Volk. Han var fra 1908 også medlem av den pasifistiske organisasjonen Deutsche Friedensgesellschaft. Han skrev også i utgivelsene til Det tyske monistforbund.[14][12]

Under første verdenskrig gjorde Ossietzky tjeneste på vestfronten i infanteriet og ble forfremmet til korporal.[15] Etter å ha deltatt i slaget ved Verdun, kritiserte han det han anså som romantisering av krigen, og at den fortsatte. Han fikk i 1914 en bot på 200 riksmark for å ha kritisert en avgjørelse i en militærdomstol i Erfurt. Han ble dimittert fra militærtjenesten i 1918, etter et opphold på lasarettet.[14][12]

Ossietzky arbeidet som frilans ved det monistisk orienterte Hamburger Pfadweiser-Verlag. Der fikk han utgitt sin eneste selvstendige publikasjon Der Anmarsch der neuen Reformation (Den nye reformasjonens inntreden). I likhet med Kurt Tucholsky gikk han i 1919 inn i en reformert frimurerlosje. Fra 1919 var han også medarbeider i Berliner Volks-Zeitung. Fra 1920 arbeidet han som sekretær i det tyske fredsselskapet i Berlin og ble samtidig grunnlegger av det som senere ble kjent som Nie Wieder Krieg-(Aldri mer krig-)bevegelsen.[14][12]

Videre utover i 1920-årene arbeidet han for venstreorienterte publikasjoner som Das Tage-Buch og Montag Morgen. De første årene skrev han en rekke teaterkritikker og kulturkritiske artikler. Senere, og særlig etter å ha begynt i Die Weltbühne, skrev han politiske og samfunnskritiske analyser og kommentarer. Han overtok etter Kurt Tucholsky som utgiver av Die Weltbühne i mai 1927. I denne posisjonen ble han en av de mest innflytelsesrike journalister i Weimarrepublikken. Han kritiserte i sine lederartikler uthulingen av Weimarforfatningen og partisystemet. Som følge av sin kritikk mot gjenopprustningen ble han straffedømt flere ganger.[12][14]

Ossietzky deltok i etableringen av et politisk parti, Republikanische Partei, men etter nederlaget ved valget i 1924, meldte han seg ut. Etter dette var han aldri knyttet til noe bestemt politisk parti. Han forsvarte republikken og demokratiet mot militarismen og det monarkistiske og høyreorienterte justisvesenet. Ossietzky ble velansett blant de venstreorienterte i Tyskland. For øvrig hadde han motstandere i alle leire. For kommunistene var han for borgerlig, de liberale demokratene anså ham som en radikal motstander av den demokratiske republikken. De konservative og nasjonalsosialistene hatet ham, blant annet for hans samarbeid med Kurt Tucholsky.[12][16]

I en artikkel i Die Weltbühne med overskriften «Tyskernes fabelaktige udannethet» («fabelhafte politische Unbildung»), viser Ossietzky ifølge Bernt Hagtvet, en viktig premiss for sine vurderinger av samtiden: «Vi tyskere er ikke modne for demokratiet før vi lærer å bekjempe den militære streben i margen av vårt eget vesen.»[17]

Weltbühne-saken[rediger | rediger kilde]

Den såkalte Weltbühne-saken som gikk for Reichsgericht i Leipzig i 1931, ble et høydepunkt i rekken av de mange rettssaker som fulgte av Ossietzkys egne skriverier og ansvar som ansvarlig redaktør. Journalist Walter Kreiser skrev i 1929 i Die Weltbühne artikkelen «Windiges aus der Deutschen Luftfahrt» (Luftig fra den tyske luftfarten). Artikkel avslørte at Reichswehr i strid med Versaillestraktaten ble opprustet.[18] Transportdepartementet drev en «avdeling M» (for Militär) som i all hemmelighet forsøkte å bygge opp et tysk luftvåpen i samarbeid med Lufthansa. Avisen avdekket dette kun gjennom bruk av åpent tilgjengelige kilder. Etter påtrykk fra Reichswehrministerium, og i et nasjonalistisk rettsvesen, ble Kreiser og Ossietzky dømt til ett og et halvt års fengsel for landsforræderi og spionasje. Ossietzky var også tiltalt for å ha trykket en artikkel av Tucholsky der det ble uttrykt at «soldater er mordere». Tiltalen lød på nedsettende omtale av det tyske forsvaret, men på dette punktet ble han frikjent. Rettssaken ble holdt for lukkede dører, dommen kunne ikke ankes og heller ikke kritiseres.[19][12][20]

Kreisler rømte til Paris og slapp unna soning. Ossietzky derimot, møtte til soning i Tegel-fengselet i Berlin. Ossietzky uttalte senere at han ikke møtte til fengselet av lojalitet, men fordi han var mer brysom for myndighetene i fengselet enn utenfor. Han opplevde anklagen om forræderi som sterkt krenkende og en karakteristikk han ikke kunne leve med. Dersom han hadde rømt fra soningen, ville høyresiden ha brukt dette for å kaste ytterligere mistanke mot ham, mente han. Etter åtte måneder ble han benådet som en del av juleamnestiet i desember 1932.[12][21]

Rosalinda von Ossietzky-Palm, begjærte i 1980-årene gjenopptakelse av saken, men saken ble avvist av Berlins høyesterett Berlin kammerrett. Etter anke opprettholdt den føderale høyesterett Bundesgerichtshof, avgjørelsen i domstolen i Berlin. Avgjørelsen i ankeomgangen ble begrunnet med at en feil anvendelse av reglene i den opprinnelige dom i 1931, ikke var tilstrekkelig grunn for gjenopptakelse etter straffeprosessordningen.[22]

Ny arrestasjon[rediger | rediger kilde]

Ossietzky ønsket ikke å emigrere selv etter at Adolf Hitler ble rikskansler, selv om han hadde fått vite av venner at han sto på arrestasjonslisten.[16]

Etter to måneder i frihet ble han arrestert på ny 28. februar 1933, dagen etter Riksdagsbrannen.[12][16] Fra politiarresten på Alexanderplatz ble han 6. april 1933 overført til konsentrasjonsleiren Sonnenburg. Den 15. februar 1934 ble han overført til konsentrasjonsleiren Esterwegen i Emsland ved grensen til Nederland.[23]

Hans medfanger fortalte senere hvordan Ossietzky ble mishandlet særlig brutalt. Det skyldtes for det første at han ganske uredd hadde opponert mot nasjonalsosialismen, og for det andre at vokterne holdt ham for å være jødisk.[16]

I oktober 1935 fikk Røde Kors sende inn sveitseren Carl Jacob Burckhardt i leiren. Han beskriver møtet i boken Meine Danziger Mission, blant annet slik:

Etter ti minutters venting kom to SS-folk som mer slepte og drog enn ledsaget en liten skikkelse. Et skjelvende, dødsens blekt vesen som virket helt følelsesløst, med et opphovnet øye, tennene øyensynlig slått inn, og som slepte på et brukket og dårlig helet ben. Jeg rakte ham hånden, men han tok den ikke. «Avgi melding!» skrek kommandant Loritz. En uartikulert, lav lyd kom ut av strupen på det forpinte mennesket. «Trekk Dem tilbake!» sa jeg til Loritz. «Herr von Ossietzky,» sa jeg. «Jeg bringer Dem hilsen fra Deres venner. Jeg representerer Røde Kors og er her for å hjelpe Dem – så langt det er mulig.» Ingen reaksjon. Foran meg, så vidt i live, stod et menneske som var nådd til den ytterste grense for hva det kunne tåle. Uten et ord til svar. Jeg trådte nærmere. Da fyltes det ene, seende øyet med tårer, og lespende, avbrutt av hulk, sa han: «Takk. Si til mine venner at det er slutt med meg; snart er det forbi; det er godt slik.» Stille føyde han til ganske stille: «Takk. Jeg har fått nyheter her en gang. Min hustru har vært her en gang. Det var freden jeg ville. (Ich wollte den Frieden).»[19]

Nobels fredspris[rediger | rediger kilde]

Kampanjen for Ossietzky[rediger | rediger kilde]

Ideen om å gi Ossietzky fredsprisen oppsto i 1934. Det skjedde blant hans tyske venner som etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse, levde i eksil. Det ble opprettet en «Freundeskreis Ossietzky» (Vennekretsen Ossietzky) i Paris, ledet av Hilde Walter (1895–1976) som arbeidet for at prisen skulle bli tildelt ham. «Vennekretsen» drev et omfattende rekrutteringsarbeid for å få fremstående intellektuelle og politikere til å gå inn for Ossietzkys kandidatur. Willy Brandt var deres mann i Oslo. Den tyske regjeringen oppdaget aldri hvem det var som styrte kampanjen.[24]

«Vennekretsens» fremste mål i starten av kampanjen var ikke å gi prisen til Ossietzky, men å få oppmerksomhet rundt de forholdene han levde under i konsentrasjonsleiren. I løpet av 1935 kom det inn seks forslag på Ossietzky. I 1936 kom enda flere, og til slutt hadde komiteen mottatt 86 forslag på Ossietzky. Listen over forslagsstillerne omfattet fremstående akademikere og parlamentsmedlemmer i en rekke land, blant dem Arbeiderpartiets stortingsgruppe og sentralstyre.[25] Seks tidligere vinnere av fredsprisen støttet Ossietzkys kandidatur.[26][24]

Tyskerne fryktet på sin side at dersom Ossietzky skulle dø i leiren, ville det gå utover et stort propagandamøte i forbindelse med de planlagte olympiske leker i Berlin. Tyskerne arbeidet derfor for at prisen skulle gå til Pierre de Coubertin. De kalte Ossietzky for en forræder, fordi han hadde avslørt Tysklands ulovlige opprustning. Kampanjen førte til at Ossietzky på et tidspunkt ble tatt ut av konsentrasjonsleiren og lagt inn på sykehus.[24]

Utsettelse av pristildelingen[rediger | rediger kilde]

Nobelkomiteen bestemte imidlertid den 20. november 1935 at det ikke skulle utdeles noen nobelpris dette året. Beslutningen ble fattet i hemmelig møte og det ble ikke gjort noe referat. Svært ulike teorier er kommet om grunnen til dette. Willy Brandt og den tyske historiker Elke Suhr mente at komiteen nølte, etter press fra den tyske regjering. Dette blir imøtegått av historikerne Elisabeth Thue og Øivind Stenersen som udokumentert.[25][27] Robert Ferguson mente at komiteen ikke ville ta avgjørelsen med utenriksminister Halvdan Koht og tidligere utenriks- og statsminister Johan Ludwig Mowinckel i komiteen. Det ville da se ut som om avgjørelsen var et ledd i norsk utenrikspolitikk. I følge komitemedlem Kohts dagboknotater var komiteen i tvil om Ossietzky drev virkelig fredsarbeid. Koht skrev at Lange ville gi prisen til Lord Cecil, Bernhard Hanssen gikk inn for Carlos Saavedra Lamas og Mello Franco, mens Koht selv støttet International Committee of Historical Sciences. Ossietzkys navn ble nevnt, og Stang mente det kunne synes «synes tiltalende» å gi ham prisen.[28] Ossietzky ble i 1935 ikke foreslått av noen av komiteens medlemmer.[14][29][24]

Hamsuns kritikk og diskusjonen i Norge[rediger | rediger kilde]

Den 22. november 1935 gikk Knut Hamsun likevel ut ved å ta sterk avstand fra idéen om å tildele fredsprisen til Ossietzky. Han skrev i Aftenposten og Tidens Tegn blant annet dette: «Hva om hr Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang, da hele verden flekker tenner mot myndighetene i det store folk han tilhører? Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?»[25]

Nordahl Grieg svarte samme ettermiddag i Dagbladet: «- her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer – den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.»[25] På Nordahl Griegs side i debatten stilte flere norske forfattere seg, som for eksempel Undset, Øverland, Hoel, Krog, Borgen, Duun og Falkberget. De fikk følge av 300 studenter i et opprop. Blant avisene fikk de støtte av Dagbladet og Arbeiderbladet.[15]

Hamsun fikk på sin side støtte av Aftenposten, Tidens Tegn og Nationen. Aftenposten skrev på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!» Den Konservative Studenterforening takket Hamsun i en resolusjon: «Aldri har De vært mer i pakt med tidens unge. Den nasjonale ungdom slutter også i denne sak opp om sin store åndelige høvding.» Også Anders Lange som da var medlem av Fedrelandslaget, støttet Hamsuns artikkel om Ossietzky, som han viste til som den «fordømte svindleren der nede i Tyskland.»[30] Det er antatt at Hamsuns kritikk av forslaget til å gi Ossietzky fredsprisen, sterkt bidro til oppmerksomhet omkring saken, og dermed styrket Ossietzkys kandidatur.[15]

Goebbels og Görings holdning[rediger | rediger kilde]

Både Goebbels og Göring reagerte sterkt negativt på Ossietzkys kandidatur, men de hadde ulike strategier. Goebbels uttalte med sikte på Ossietzky at «Det er bedre at hodet til en landsforræder faller i fredstid enn at mange hundre landsmenn mister livet i krigstid på grunn av ham. Derfor: Av med hodet!» Göring fulgte en mer forsiktig linje. Han hadde mottatt opplysninger om at Ossietzky kunne dø når som helst, og han ønsket ikke den oppmerksomhet i utlandet som et dødsfall ville gi. Ossietzky ble derfor flyttet til et fengselssykehus der han fikk grundig behandling, men samtidig streng bevoktning. Den 7. november 1936 ble Ossietzky satt fri og overført til et privat sykehus i Berlin. Göring forsøkte å få Ossietzky til å frasi seg prisen og ta avstand fra pasifisme ved en erklæring. Til gjengjeld skulle Ossietzky motta en månedlig livrente. Men Ossietzky avslo og svarte: «Jeg var, jeg er, jeg forblir pasifist.»[25][15]

Utdelingen av nobelprisen[rediger | rediger kilde]

Utenriksminister Halvdan Koht meddelte nobelkomiteen 9. november 1936 at han ikke ville delta i det kommende møtet da beslutningen om fredsprisen skulle tas, men ba om at varamedlemmet ble innkalt.[31] Han viste til at det var reist spørsmål om han som utenriksminister burde sitte i komiteen. Venstres formann og tidligere utenriks- og statsminister Johan Ludwig Mowinckel mente at han selv ikke kunne sitte der siden Koht gikk ut, men gikk et skritt lengre ved å trekke seg helt fra komitéen.[12][32] Nobelkomiteen besto etter dette av Fredrik Stang, Cornelius Bernhard Hanssen, Christian Lous Lange og de innkalte varamedlemmene Axel Thallaug og Martin Tranmæl.

Nyheten om fredsprisen til Ossietzky, kom i avisene 24. november 1936. Den ble av nobelkomiteen grunngitt som anerkjennelse for hans verdifulle bidrag til fredens sak. Han ble dermed ikke vurdert som et offer for det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, selv om det var temaet i den kampanjen som ble ført for hans kandidatur. Senere er prisen til Ossietzky ansett som den første fredspris gitt til en menneskerettighetsforkjemper.[26][24]

Reaksjoner på prisutdelingen[rediger | rediger kilde]

Aftenposten kommenterte 27. november 1936 pristildelingen i en redaksjonell artikkel med overskriften «Den krigerske fredspris». I artikkelen ble det blant annet hevdet at «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.» Norges Handels- og Sjøfartstidende hevdet at «Handlinger som oppholdstillatelse for Trotskij og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp.»[15]

Adolf Hitler reagerte mot utdelingen av fredsprisen til Ossietzky ved å bryte ordenssamkvemmet mellom landene. Tyske statsborgere skulle ikke kunne motta norske ordener og norske statsborgere skulle ikke få tyske. Denne diplomatiske konflikten varte i to år, men fikk få praktiske konsekvenser og skadet ikke forholdet mellom de to landene. Den norske regjeringen holdt konflikten hemmelig, også for norske myndigheter. Det tyske diplomatiet var på sin side uenig med Hitler, og ønsket dessuten å dempe konflikten. Potensielle prismottakere på hver side fikk aldri vite hva de gikk glipp av.[33] Göring nektet Ossietzky utreisetillatelse til Norge for å motta prisen.[25]

Kong Haakon møtte ikke til festlighetene ved utdelingen av prisen 10. desember 1936, slik han ifølge historiker Thue «stort sett» pleide å gjøre. Kongen skal ifølge et brev fra den tyske sendemann Sahm ha sagt lederen for den norsk tyske forening i Norge (Selmer) at han holdt det for nødvendig «[...] i dette spesielle tilfelle ved min uteblivelse ved Nobelpriskomiteens festmiddag å bringe til uttrykk, at jeg synes prisutdelingen til Ossietzky er ytterst uheldig og skadelig for de norsk-tyske forbindelsene.» Det er ifølge Thue (1994) uklart om kongen, dersom uttalelsen stemmer, ga uttrykk for sin egen eller regjeringens oppfatning.[33] Ifølge Tor Bomann-Larsen i «Æresordet» (2013), møtte nobelkomiteens leder Stang i audiens hos kong Haakon og inviterte ham til utdelingen av prisen. Kongen måtte ta betenkningstid og uttalte at «af Hensyn til Situationen måtte [jeg] konferere med Regjeringen om det i det jeg mente vi blev delaktige i ansvaret for Uddelingen om vi gik.» Bomann-Larsen bygger på Per Ryghs dagboknotater. [34]

De siste årene, etterspill[rediger | rediger kilde]

Ossietzky ble før prisutdelingen, den 7. november 1936 løslatt og overført til et sykehus i Nordend i Niederschönhausen i Berlin. Myndighetene holdt ham fortsatt under oppsikt.[15]

Den norske ingeniøren Finn Lie og hans kone Inger besøkte Ossietzky påskeaften 1938. Det fuktige rommet der også hans kone oppholdt seg, var på tolv kvadratmeter. Han mente selv at han var blitt infisert med tuberkelbakterien, siden ingen i familien hadde sykdommen. På spørsmål fra Lie svarte Ossietzky at han var kjent med Hamsuns angrep, men at han ikke la noen vekt på det: «Jeg kjenner ham ikke som menneske, men for en strålende dikter han er! Dette sprog, disse uttrykk, så klare, så uttrykksfulle. De må love å sende mig 'Ringen sluttet' for den har jeg ikke fått tak på. Jeg vet ikke om den er oversatt til tysk.»[35] Lie rakk ikke å sende boken før Ossietzky døde på sykehuset 4. mai 1938. Ved bisettelsen var bare enken, legen og to Gestapo-vakter til stede. På kisten lå ingen kranser, bare en enkel bukett fra ekteparet Lie. Organisten spilte Åses død og Solveigs sang.[15][23]

Nobelinstituttet utbetalte i 1936 prispengene på ca. 186 000 kroner til en norsk bank. Knut Wannow som Ossietzky hadde engasjert som advokat, fikk den norske og svenske nobelstiftelsen til å utbetale pengene til seg, men underslo dem siden. Wannow ble dømt for forholdet, men pengene var borte.[36]

Det var under rettssaken mot Wannow at Ossietzky kom med sin siste offentlige uttalelse: «Jeg spurte meg selv: Er du virkelig verdig til denne prisen, eller er det bare en politisk demonstrasjon? Men så tok jeg et overblikk over mitt liv og kom til at jeg ikke var helt uverdig.»[15]

Like før utbruddet av andre verdenskrig traff Lie tilfeldigvis Hamsun i en heis i en bygård i Pilestredet i Oslo. Lie overbragte Hamsun en hilsen fra Berlin, slik han hadde fått i oppdrag. «Fra hvem?» spurte den tunghørte dikteren. «Fra Carl von Ossietzky!» ropte Lie inn i øret på ham. «Jeg kjenner ingen ved det navn», svarte Hamsun og skyndte seg bortover korridoren.[37]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Carl von Ossietzky: Sämtliche Schriften. Hrsg. von Werner Boldt u. a. Unter Mitwirkung von Rosalinda von Ossietzky-Palm. 8 Bände. Rowohlt, Reinbek 1994, ISBN 3-498-05019-2.
  • Carl von Ossietzky: Schriften. 2 Bände. Aufbau, Berlin 1966.
  • Carl von Ossietzky: Rechenschaft: Publizistik aus den Jahren 1913–1933. Hrsg. von Bruno Frei. Aufbau, Berlin 1970.
  • Carl von Ossietzky: Lesebuch: der Zeit den Spiegel vorhalten. Hrsg. von der Carl-von-Ossietzky-Forschungsstelle an der Universität Oldenburg. Rowohlt, Reinbek 1989, ISBN 3-498-05015-X.
Brevsamling
  • Dietger Pforte (red.): Farbige weithin sichtbare Signalzeichen. Der Briefwechsel zwischen Carl von Ossietzky und Kurt Tucholsky aus dem Jahr 1932. Akademie der Künste, Berlin 1985, ISBN 3-88331-942-2.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Carl von Ossietzky Universität Oldenburg ble grunnlagt i 1973.[38] Carl von Ossietzky-medaljen har siden 1962 blitt utdelt årlig av Internationale Liga für Menschenrechte i Berlin, opprinnelig Vest-Berlin.[39] Ytterligere en Ossietzky-medalje ble fra 1963 og til Tysklands gjenforening, utdelt av det såkalte Friedensrat (fredsrådet) i DDR (Øst-Tyskland). Tidsskriftet Ossietzky ble utgitt første gang i 1997. De første skribentene i tidsskriftet var flere av de samme som skrev i Die Weltbühne som ble nedlagt i 1993.[40] Staats- und Universitätsbibliothek Hamburg Carl von Ossietzky, fikk Ossietzkys navn tilføyd i 1983. Byen Oldenburg har siden 1984 utdelt Carl von Ossietzky-prisen for samtidshistorie og politikk, annet hvert år.[41] Carl von Ossietzky-parken finnes i bydelen Berlin-Moabit.

Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[42]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118590391, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000948, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 45746[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Осецкий Карл фон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b www.deutsche-biographie.de[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12038004c; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12038004c.
  10. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d e f g h i j k Biographie, Deutsche. «Ossietzky, Carl von - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 8. september 2022. 
  13. ^ «The Nobel Peace Prize 1935». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 20. september 2022. 
  14. ^ a b c d e f g Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 8. september 2022. 
  15. ^ a b c d e f g h Eidsvåg, Inge (2005). «Dikteren og konsentrasjonsleirfangen. Om Hamsuns rolle i Ossietzky-saken.». P2-akademiet. Transit AS. s. 125. ISBN 9788275961578. 
  16. ^ a b c d Piper, Ernst. «Zerstörung der Demokratie 1930-1933». bpb.de (tysk). Besøkt 11. september 2022. 
  17. ^ Hagtvedt, Bernt (2010). Ideologienes århundre : en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers Forlag. s. 142. ISBN 9788282650045. 
  18. ^ «Der Versailler Vertrag (V.Teil)». www.versailler-vertrag.de. Besøkt 10. september 2022. 
  19. ^ a b Inge Eidsvåg (2004). «Om Hamsuns rolle i Ossietzkysaken». Bokvennen (Bokvennen forlag) : bladet for bokelskere. 2004 Vol. 16 Nr. 3. 
  20. ^ «Tucholsky - Krieg: Der bewachte Kriegsschauplatz». www.textlog.de. Besøkt 11. september 2022. 
  21. ^ Slapgard, Bjarne (1947). Ein martyr for freden : (Carl von Ossietzky). A. S Lunde & Co Forlag. s. 12. «Og mange utrygge ville rykkje på akslene: Det måtte likevel vera noko myglut!» 
  22. ^ «BGH   StB 6/92 - 3. Dezember 1992 (KG Berlin) · hrr-strafrecht.de». www.hrr-strafrecht.de. Besøkt 11. september 2022. «Fehlerhafte Rechtsanwendung für sich allein ist kein Wiederaufnahmegrund nach der Strafprozeßordnung.» 
  23. ^ a b «Carl von Ossietzky (1889-1938) - Biographie - Person | ZbE». www.zukunft-braucht-erinnerung.de (tysk). Besøkt 18. september 2022. «Vom Polizeigefängnis am Alex kommt er am 6. April 1933 in das KZ Sonnenburg und von dort aus am 15. Februar 1934 in das KZ Papenburg-Esterwegen.» 
  24. ^ a b c d e Irwin Abrams (2000). «Reflections on the first century of the Nobel Peace Price». s. 16, 19. Besøkt 14. september 2022. 
  25. ^ a b c d e f Thue, Elisabeth (1994). Nobels fredspris - og diplomatiske forviklinger. Institutt for forsvarsstudier. ISSN 0333-3981. 
  26. ^ a b Fredrik Stang (1936). «Tale under utdelingen av fredsprisen.». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 14. september 2022. 
  27. ^ Øivind Stenersen (2000). «The Nobel Peace Prize : some aspects of the decision-making process, 1932-39». Besøkt 14. september 2022. 
  28. ^ Svendsen, Asmund (2015). Halvdan Koht. : Veien mot framtiden. En biografi. Oslo: Cappelen Damm. s. 241. ISBN 978-82-02-47781-3. OCLC 1248035404. 
  29. ^ Stenersen, Øivind (2000). The Nobel Peace Prize : some aspects of the decision-making process, 1932-39. Det norske nobelinstitutt. 
  30. ^ Strømmen, Øyvind (2016). Anders Lange : en norsk historie. Cappelen Damm. s. 98. ISBN 9788202458614. «Jeg har i disse uendelige år av ergrelse aldri blitt så glad som ved å lese Deres artikkel om den fordømte svindleren der nede i Tyskland.» 
  31. ^ Aftenposten 11. november 1936
  32. ^ Aftenposten 17. november 1936
  33. ^ a b Elisabeth Thue (1994). «Nobels fredspris - og diplomatiske forviklinger : tysk-norske forbindelser i kjølvannet av Ossietzky-saken. Tyske reaksjoner på at Ossietzky fikk fredsprisen.». Institutt for forsvarsstudier. s. 30. Besøkt 14. september 2022. 
  34. ^ Bomann-Larsen, Tor (2013). Haakon & Maud. V : Æresordet. Cappelen Damm. s. 147, note 162 Per Ryghs dagbøker. ISBN 9788202421441. 
  35. ^ Dagbladet, 14. mai 1938, artikkel av Inger og Finn Lie
  36. ^ «Time Magazine». Arkivert fra originalen 26. august 2010. Besøkt 29. juli 2009. 
  37. ^ Nansenskolen (23. september 2014). «Inge Eidsvåg: Knut Hamsun (Del 2 av 2)». Besøkt 25. juni 2018. 
  38. ^ «Die Universität Oldenburg im Profil // Universität Oldenburg». uol.de. Besøkt 14. september 2022. 
  39. ^ «Die Carl-von-Ossietzky-Medaille | Internationale Liga für Menschenrechte» (tysk). Besøkt 18. september 2022. 
  40. ^ «Ossietzky – Zweiwochenschrift für Politik / Kultur / Wirtschaft». Ossietzky (tysk). Besøkt 18. september 2022. 
  41. ^ «Carl-von-Ossietzky-Preis: zeitgeschichtliches und politisches Engagement > Stadt Oldenburg». www.oldenburg.de. Besøkt 19. september 2022. 
  42. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norske biografiske tekster[rediger | rediger kilde]

  • Hallvard Rieber-Mohn: Carl von Ossietzky. En studie i sivilt mot, forlaget Aschehoug, 1974.
  • Inge Eidsvåg: Dikteren og konsentrasjonsleirfangen, P2-akademiet bind 33, forlaget Transit, 2005

Tyske biografiske tekster[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]

  • Stefan Berkholz (red.): Carl von Ossietzky. 227 Tage im Gefängnis. Briefe, Texte, Dokumente. Darmstadt 1988.
  • Kurt Buck: Carl von Ossietzky im Konzentrationslager. In: DIZ-Nachrichten. Aktionskomitee für ein Dokumentations- und Informationszentrum Emslandlager e.V., Papenburg 2009, Nr. 29, S. 21–27 : Ill.
  • K. Fiedor: Carl von Ossietzky und die Friedensbewegung. Breslau 1985.
  • Maud von Ossietzky: Maud von Ossietzky erzählt: Ein Lebensbild. Berlin 1966.
  • Helmut Reinhardt (red.): Nachdenken über Ossietzky. Aufsätze und Graphik. Verlag der Weltbühne von Ossietzky, Berlin 1989, ISBN 3-86020-011-9.
  • Christoph Schottes: Die Friedensnobelpreiskampagne für Carl von Ossietzky in Schweden. Oldenburg 1997, ISBN 3-8142-0587-1 Buch als PDF
  • Elke Suhr: Zwei Wege, ein Ziel – Tucholsky, Ossietzky und Die Weltbühne. Weisman, München 1986, ISBN 3-88897-026-1.
  • Frithjof Trapp, Knut Bergmann, Bettina Herre: Carl von Ossietzky und das politische Exil. Die Arbeit des „Freundeskreises Carl von Ossietzky“ in den Jahren 1933–1936. Hamburg 1988.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]