Leiv Aalen
| Leiv Aalen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. sep. 1906[1] Rennesøy kommune | ||
| Død | 24. jan. 1983[1] (76 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Prest, professor | ||
| Søsken | Sverre Aalen | ||
| Barn | Odd Aalen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Leiv Aalen (født 21. september 1906 på Rennesøy i Rogaland, død 24. januar 1983 i Oslo) var en norsk teolog. Aalen var særlig kjent for sin ledende stilling ved Det teologiske menighetsfakultet.
Leiv Aalen vokste opp i Stavanger og tok examen artium ved Kongsgård skole. I 1935 ble han cand. theol. ved Menighetsfakultetet .[2]
Han var inspirert av den tyske teologen Hermann Sasse og fant som ham en forankring i en kirkelig og streng bekjennelsestro lutherdom med vekt på dåpssakramentet som grunnleggende for kristenstanden. Fra 1945 var Aalen dosent i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet. I 1953 forsvarte han sin doktorgrad Den unge Zinzendorfs teologi hvor han tok et oppgjør med det han kalte den subjektive erfaringsteologi, som til en viss grad kan sies å være representert ved hans forgjenger Ole Hallesby.
Fra 1957 ble Aalen professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet. I den posisjonen hadde han stor betydning for den generasjonens prester i Den norske kirke.
Han var bror av Sverre Aalen (1909–80).[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Leiv_Aalen[Hentet fra Wikidata]
- ^ NATIONEN: "60 ÅR", 21. september 1966 s.11.
- ^ Bernt Oftestad. «Leiv Aalen – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 24. januar 2016.