Eivind Berggrav

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eivind Berggrav
Eivind Berggrav.jpg
Født 25. oktober 1884
Stavanger
Død 14. januar 1959 (74 år)
Oslo
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Far Otto Jensen
Barn Dag Berggrav
Yrke Prest, redaktør, oversetter, skribent, bibeloversetter
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Utmerkelser

Eivind Berggrav (født 25. oktober 1884 i Stavanger, død 14. januar 1959) var en norsk biskop og kirkeleder.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født Eivind Josef Jensen, men byttet siden navn til Eivind Berggrav-Jensen og i 1917 til Eivind Berggrav. Som sin far – senere statsråd og biskop Otto Jensen – studerte han teologi og ble prest. 19281937 var han biskop i Hålogaland bispedømme, og 19371951 i Oslo bispedømme. Berggrav var formann i Det Norske Bibelselskap i hele 17 år, fra 1938 til 1955.

Berggrav var en av flere samfunnstopper som gjorde seg bemerket ved krigsutbruddet i 1940. Han spilte en viktig rolle ved opprettelsen av Administrasjonsrådet og var med på Riksrådsforhandlingene frem til 17.6.[2] På grunn av sin rolle i forbindelse med Administrasjonsrådet, et par radiotaler han holdt og en tur til Nordmarka hvor han med ropert oppfordret de norske styrkene til å legge ned våpnene[3][4], satt mange nordmenn igjen med et inntrykk av at han samarbeidet med okupasjonsmakten. Han ble derfor utsatt for kritikk i sin samtid, blant annet fra kirken selv. Etter krigen var det flere som kritiserte hans handlinger i krigens første dager.[5] [6]

Berggrav var også en populær forfatter; hans bok Spenningens land (1937) om opplevelser i Nord-Norge ble solgt i 50 000 eksemplarer på to måneder og ble årets bestselger. Fra 1909 til sin død redigerte han tidsskriftet Kirke og kultur.

Berggrav regnes som en av det 20. århundres betydeligste norske kirkeledere. Hans sterke posisjon skyldtes blant annet hans intellektuelle vidd og brede kirkelige og kulturelle orientering.

Han var far til senere departementsråd ved Statsministerens kontor Dag Berggrav.

I Oslo er han beæret med en byste ved Kommandør T. I. Øgrims plass utenfor Bibelselskapets hovedkontor i Bernhard Getz' gate 3.

Da den katolske kirken ville kjøpe tomt i Oslo i 1925 mente Berggrav dette var uforenlig med den evangelisk-lutherske statskirken. I 1939 søkte dominikanerordnene om få opprette et nonnekloster på Lunden i Oslo. Berggrav støttet religionsfriheten prinsipielt, men mente at utlendinger ikke måtte øke splittelsen i landet og et kloster ville være et fremmedelement - dessuten ville klosteret være underlagt et fremmed statsoverhode (Paven i Roma).[7]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter hvert ledet han sterk kirkelig motstand mot den nazistiske kirkeordningen. Berggrav spilte en sentral rolle i Kirkekampen under krigen. Utformingen av bekjennelsersskriftet Kirkens grunn med dets kompromissløse avstandtaken fra Quisling-styret var i vesentlige deler Berggravs verk.

Da naziregimet planla å innføre forbud mot blandingsekteskap ble Berggrav bedt om en uttalelse. Berggrav protesterte i sitt svar 9. september 1941 mot en slikt forbud på vegne av alle biskopene. Det stred mot Kirkens og kristendommens syn at ekteskap ble forbudt av rasemessige grunner, skrev Berggrav, og protesterte mot at norske borgere av jødisk opphav ble betraktet som mindreverdige mennesker. Berggrav mente han og Kirken her talte på vegne av det norske folk.[8]

Biskop Berggrav ble som en følge av dette arrestert av Gestapo og satt i husarrest i sin egen hytte på Borgen i Asker april 1942.[3] I samarbeid med Milorg i Asker, planla han sin egen flukt. Dette ble gjort med politivokternes medvirkning. 16. april 1945 ble han befridd av tilsammen 8 mann, hovedsakelig fra Milorg-lag 120/13311. Ifølge avisen Fritt Folk, ville ikke Berggrav funnet på å gjennomføre et rømningsforsøk. Dermed skulle dette vært en bortføring gjennomført av kommunistiske krefter. Politidepartementet utlovet en dusør på 10.000 kroner for opplysninger i saken.

Etter rettskraftig dom mot Quisling besøkte Berggrav ham på eget initiativ i fengselet.[9]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Berggrav ble utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet i 1945.[10] Han ble 23. september 1947 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «innsats på det kirkelige og almenkulturelle område».[11]

For sin innsats under krigen ble Berggrav tildelt den amerikanske Frihetsmedaljen med sølvpalme.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heiene, Gunnar (1952-) (1992). Eivind Berggrav: en biografi. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200215644. 
  2. ^ Berggravs referater fra Riksrådsforhandlingene
  3. ^ a b Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 38-39. ISBN 8202141389. 
  4. ^ Berggrav i tysk propaganda Arkivert 22. desember 2015 hos Wayback Machine.
  5. ^ DB:Da sannheten ble kneblet
  6. ^ Oliver H. Langeland: "For at I ikke skal dømmes", debattinnlegg av psykiater Johan Scharffenberg, Toralv Fanebust:§100, Marta Steinsvik:Frimodige ytringer
  7. ^ «Jesuitter og Munkordener maa ikke taales». Morgenbladet. 20. januar 2017. s. 23. 
  8. ^ Mendelsohn, Oscar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind 2. s. 47, Universitetsforlaget, 1987.
  9. ^ Morgenbladet, oktober 1945 (faksimile i Morgenbladet 23. oktober 2015).
  10. ^ «Æresdoktorer siden 1929». Københavns Universitet. Arkivert fra originalen 2015-02-22. Besøkt 22. februar 2015. 
  11. ^ Norges Statskalender 1948 s. 1092.
  12. ^ «"Æren er ikke vist meg alene". The medal of freedom til seks nordmenn», Verdens Gang, 6. mars 1947, s. 10.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Johan Støren 
Luthersk biskop av Hålogaland
Etterfølger:
 Sigurd Johan Normann 
Forgjenger:
 Johan P. Lunde 
Luthersk biskop av Oslo
Etterfølger:
 Johannes Smemo