Folkedomstol (Norge)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Lagmannen ved Folkedomstolen Aalvik Pedersen taler.» Fra det første møtet i folkedomstolen under krigen. Det ble holdt i Oslo 12. februar 1941.

Folkedomstolen var en domstol som eksisterte i det tysk-okkuperte Norge under andre verdenskrig, parallelt med det vanlige rettsvesenet. Den var i bruk i straffesaker av politisk art, som for eksempel der de tiltalte hadde brutt forbudet mot politiske partier eller offentlig støttet kongehuset. Folkedomstoler ble innført i 1940 av Josef Terboven, den øverste tyske lederen i Norge under krigen, etter modell av Volksgerichtshof, en spesialdomstol for høyforræderi og landsforræderi i det nazistiske Tyskland fra 1934 til 1945.

Folkedomstoler fikk i hovedsak en symbolsk betydning. De fleste saker som kom opp for folkedomstolene gjaldt trakassering av medlemmer i Nasjonal Samling (NS), men de behandlet alt i alt et lite antall saker. Folkedomstolenes største betydning var symbolsk, og de bidro til å skape frykt i det okkuperte Norge og fungerte som en provokasjon overfor det regulære rettsvesenet i landet.[1]

I det norske landssvikoppgjøret etter krigens slutt var deltagelse som dommer i en Folkedomstol ansett som straffbart i seg selv, uansett hva slags domsavsigelser man hadde vært med på å avsi.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Folkerett, internasjonal rett mellom selvstendige stater (eventuelt mellom individer, organisasjoner og stater)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ringdal, Nils Johan (1989). Gal mann til rett tid: NS-minister Sverre Riisnæs : en psykobiografi. [Oslo]: Aschehoug. s. 76. ISBN 8203161103. 
  2. ^ Schaanning, Espen (2015). «Dommere til doms». Arr – idéhistorisk tidsskrift. Arkivert fra originalen 28. august 2016. Besøkt 14. august 2016.