Folkedomstol (Norge)

«Lagmannen ved Folkedomstolen Aalvik Pedersen taler.» Fra det første møtet i folkedomstolen under krigen. Det ble holdt i Oslo 12. februar 1941.

Foto: NTBs krigsarkiv i Riksarkivet

Folkedomstolen var en domstol som eksisterte i det tysk-okkuperte Norge under andre verdenskrig, parallelt med det vanlige rettsvesenet. Den var i bruk i straffesaker av politisk art, som for eksempel der de tiltalte hadde brutt forbudet mot politiske partier eller offentlig støttet kongehuset. Folkedomstoler ble innført i 1940 av Josef Terboven, den øverste tyske lederen i Norge under krigen, etter modell av Volksgerichtshof, en spesialdomstol for høyforræderi og landsforræderi i det nazistiske Tyskland fra 1934 til 1945.

Folkedomstoler fikk i hovedsak en symbolsk betydning. De fleste saker som kom opp for folkedomstolene gjaldt trakassering av medlemmer i Nasjonal Samling (NS), men de behandlet alt i alt et lite antall saker. Folkedomstolenes største betydning var symbolsk, og de bidro til å skape frykt i det okkuperte Norge og fungerte som en provokasjon overfor det regulære rettsvesenet i landet.

I det norske landssvikoppgjøret etter krigens slutt var deltagelse som dommer i en Folkedomstol ansett som straffbart i seg selv, uansett hva slags domsavsigelser man hadde vært med på å avsi.

Se også

• Folkerett, internasjonal rett mellom selvstendige stater (eventuelt mellom individer, organisasjoner og stater)