Konsesjonslovene
Konsesjonslovene var betegnelsen på lover vedtatt av Stortinget først i 1906 («panikklovene», utvidet i 1909 og 1917) som sterkt regulerte adgang til oppkjøp av vassdrag i Norge. Vilkår om hjemfall ble tatt inn i konsesjonsloven av 18. september 1909 om ervervelse av vannfall, bergverk m.v., og ble videreført i industrikonsesjonsloven som ble vedtatt 1917. Hjemfall til staten skulle sikre at fallrettigheter på private hender med tiden ble underlagt offentlig eierskap.
Konsesjonslovene ble vedtatt etter langvarig politisk kamp og søkte å stoppe store utenlandske firma i å kjøpe opp og kontrollere vannkraft og andre norske naturressurser. Blant de norske politikere som engasjerte seg særlig sterkt for konsesjonslovene var Gunnar Knudsen fra partiet Venstre og Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene.
Bakgrunnen for konsesjonslovene
[rediger | rediger kilde]Konsesjonslovene var et dominerende tema i norsk politikk fra unionsoppløsningen i 1905 til første verdenskrig. Saken skapte regjeringskriser og førte til politisk splittelse. Bakgrunnen var store teknologiske endringer, industriell vekst og vannkraftutbygging som hadde sin første store høykonjunktur. Flere og flere ble oppmerksomme på at fossene og vassdragene, «det hvite kull», kunne bygges ut for å produsere elektrisitet. Muligheter for storindustri basert på fossekraft skapte utsikter for rask fortjeneste. Bygdefolk var stort sett uvitende om disse nye oppfinnelsene. Oppkjøpere reiste rundt i landet og kjøpte opp fallrettigheter i stor stil. Ofte ble de kalt «fossespekulanter» fordi de fleste kjøpte utelukkende for å selge videre med fortjeneste. Fossekjøperne hadde ofte bakmenn i utlandet. I 1906 eide utlendinger over 3/4 av fossene som til da var bygd ut[1]. Kanaldirektør Gunnar Sætren ble også koblet til fossespekulasjonene og fikk mye kritikk for å ha utlevert et kart over nedbørfelter i Norge til svenske kapitalinteresser. Han søkte således avskjed fra sitt embete i 1907.[1]
Panikkloven
[rediger | rediger kilde]Det var lite kapital i Norge til store investeringer og den nye industrien var både kapitalintensiv og vitenskapsdrevet[2]. Denne utviklingen virket skremmende i det politiske miljøet i Norge. Alt skjedde raskt, og endringene syntes dyptgripende. Den såkalte «panikkloven», en midlertidig konsesjonslov som ble vedtatt i 1906, siktet mot å etablere et system med kontroll av hvert enkelt oppkjøp. Utlendinger og aksjeselskap måtte bli innvilget «konsesjon», dvs. samtykke av den norske stat, til å kjøpe utbyggingsrettigheter. I 1907 ble det lagt fram forslag til permanente lover og her ble prinsippet om «hjemfallsrett» introdusert. Utbygging av naturressursene i privat regi skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode på 60 til 80 år. Det skulle heller ikke være noen andre former for kompensasjon til eierne.
Stortingsdebattene om industri og vannkraft
[rediger | rediger kilde]På begynnelsen av 1900-tallet ble det ført omfattende diskusjoner i Stortinget om utnyttelsen av vassdragene, konsesjon og industrietablering. Det som lå bak den voldsomme debatten var synet på store utenlandske aksjeselskaper, og hvordan arbeidsforholdene på industristedene ville komme til å bli. Venstremannen Karl Hagerup mente at det var andre tider enn da de første lovene om vassdragsregulering ble utformet. Staten kunne ikke forholde seg til de store aksjeselskaper på samme måte som til personlig eide bedrifter. Han viste til de «mægtige selskapers herskerstilling» i USA. Lars Olsen Sæbø viste til Odda og andre steder som han mente var «rygende helveder». Bernhard Hanssen mente derimot at arbeiderne hadde gode forhold i storindustrien, og brukte Krupp i Tyskland som eksempel. Han mente at der hadde arbeiderne meget gode sosiale betingelser. Andre argumenter var at siden de utenlandske selskapene var så store, kunne de monopolisere vannkraften og gjøre det vanskelig for tradisjonell industri å få nødvendig tilgang til billig elektrisitet.[3] De eneste som var positive til storindustrien var ingeniører, de som selv representerte storindustrien og representanter for det urbane Høyre.[4]
Hjemfallsrett og vassdragsreguleringsloven
[rediger | rediger kilde]Den politiske kampen om hjemfallsretten var hard. Et sentralt spørsmål var om hjemfallsretten var et grunnlovsstridig inngrep i den private eiendomsretten. Loven ga ingen fortrinnsrett til norske kapitalselskaper, noe som mange argumenterte for de burde ha. Loven stilte utenlandske og norske interessenter likt. Alle måtte la norske myndigheter være et mellomledd som i allmennhetens interesse kunne stille vilkår ved kjøp av naturressurser. Bare staten, kommuner eller norske borgere (ikke aksjeselskap) skulle kunne kjøpe fosser uten konsesjon. Foretak der minst 2/3 av kapitalen var offentlig eid kunne få konsesjon på ubegrenset tid. Etter industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven av 1917 ble myndighetenes kontroll intensivert. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene kom det bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter. Konsesjonslovene sørget for at lokal kraftutbygging kom inn under nasjonal kontroll. Det er av mange antatt at lovene påvirket eierstrukturen innen vannkraftsektoren ikke bare mellom nasjonale og utenlandske selskaper, men også mellom private og offentlige utbyggere.[1]
Vassdragsreguleringsloven av 1917 ble vedtatt etter lang tids diskusjoner, og ga staten rett til å foreta vassdragsreguleringer, og bare med særskilte unntak tillate andre denne rett. I debatten stod forholdet mellom eiendomsrett på den ene siden og allmenne interesser på den andre. En kraftutbygging med store reguleringer av et vassdrag ville berøre mange interesser og få store ringvirkninger, langt større enn de som angår vedkommende som har eiendomsretten til vassdraget. Samfunnsmessige hensyn talte for at staten best kunne ivareta helheten i slike utbygginger. Selv om dette var kontroversielt, mente de fleste, uansett politisk ståsted, at staten burde ha mulighet til å overordnet styring.[5][6] Utover i 1920-årene oppstod det økonomiske nedgangstider, og statens inntekter falt, dette førte til en nedtrapping av statens engasjement i kraftforsyningen. Det ble heller til at kommuner og lokale interessenter stod for kraftutbygging, og i saker som dreide seg om vassdragsreguleringer var det brukseierforeningene som fikk størst innflytelse.[7]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 3 www.nve.no - NVE-rapport 26-2012. Per Einar Faugli: Vann- og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie. NVE 2012. ISBN 978-82-410-0813-9
- ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. februar 2011. Besøkt 6. april 2014. www.energifakta.no Vannkraft og elektrisitet i historisk perspektiv
- ↑ Thue 1971, s. 42–43.
- ↑ Thue 1971, s. 45.
- ↑ www.lovdata.no – Lov om vassdragsreguleringer/vassdragsreguleringsloven.
- ↑ Thue 1994, s. 152.
- ↑ Thue 1994, s. 184.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thue, Lars (1971). Strøm og styring – Norsk kraftliberalisme i et historisk perspektiv. Oslo: Ad Notam Gyldendal. ISBN 82-417-0746-0.
- Thue, Lars (1994). Statens kraft 1890-1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Oslo: Cappelens Forlag. ISBN 82-02-14290-3.