Jobbetid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Jobbetid er et begrep som, sammen med «jobbing», bredte om seg i Norge ved inngangen til det 20. århundre under Kristianiaboomen i 1890-årene[1] og senere under første verdenskrig 1914–1918. Det var en situasjon der man plutselig fikk en langt lavere produksjon enn etterspørsel etter de enkelte produkter, og forventningene var at situasjonen ikke ville bli løst på kort sikt. Situasjonen oppstod som følge av økt eksport til etterspørsel i krigførende land og høyere fraktkostnader.

Kristianiaboomen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kristianiakrakket

Potensielle spekulanter samles rundt en avisforside som lover «millioner at tjene» på eiendomsspekulasjon. Fra boken Fra jobbetiden (1903), illustrert av Gustav Lærum.

På tampen av 1800-tallet var Norges hovedstad Kristiania inne i en økonomisk boom. Opphevelsen av Mellomriksloven og utbygging av jernbanen førte til en voldsom ekspansjon i antallet industriforetak, og i 1897 ble det i Kristianiaområdet dannet intet mindre enn 29 industriaksjeselskaper, tre banker, 16 eiendsomsaksjeselskaper og 32 aksjerederier.[1]

Den rivende industri- og handelsutviklingen dro også boligmarkedet med seg oppover, og eiendomsprisene skjøt i været. Et eksempel på dette var en eiendom ved Alna, som ble solgt for 24 000 kr i 1894 og igjen for 300 000 kr i 1898.[1]

I 1898 hadde Kristiana et netto innflyttertall på 14 000 mennesker, og det økte innbyggertallet førte til boligmangel i byen. Dette bidro igjen til å presse boligprisene opp, noe som gjorde at eiendomsspekulanter satte i gang en storstilt utbygging. Mange advarte mot en overopphetet økonomi og varslet et kommende krakk, og i 1899 sprakk boblen da selskapet Chr. Christophersen & Co ikke lenger kunne betale regningene sine. Med en gjeld på 12 millioner kroner dro Chr. Christophersens konkurs også med seg Den norske Diskontobank, noe som førte til panikk i kapitalmarkedet. Alle kortsiktige lån i eiendomsmarkedet ble innkrevd, og boligspekulanter i hopetall ble dradd med i det som ble en konkursbølge.[1]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I skipsfarten førte den økte risikoen for torpedering og forlis til en grenseløs vekst i fraktratene – særlig etter at Tyskland proklamerte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Fra krigsutbruddet til slutten av 1917 kunne det være snakk om en 50-dobling av ratene for frakter over Nordsjøen. Dermed lå det an til eventyrlige fortjenester i skipsfarten, og gamle og nye redere kunne tjene seg rike i løpet av kort tid. Riktignok var risikoen stor – 900 skip gikk tapt og 2000 norske sjøfolk mista livet under krigen – men skipene var som regel forsikra, og rederne bygde nye skip eller satte pengene i andre aksjer.

Eksemplene på eventyrlige fortjenester var mange. En grosserer i Kristiania som satt på et større parti kobber ble innlagt på sykehus ved krigsutbruddet, og da han ble utskrevet noen måneder etterpå var verdien på kobberet økt så mye at han var blitt millionær. Noe lignende hendte med en grossist fra vestlandet, som hadde kjøpt opp store partier fiskeprodukter. Ved å holde lenge på varene klarte han å få verdien til å stige fra kr. 5 000 til kr. 5 000 000. Begge disse grossisters nyvunnede formuer forsvant imidlertid i krisen som etterfulgte jobbetiden.[2]

Rasjoneringskort for brød og skillemynt av papir (1917-19). Énkronene ble kalt «bolsjevik» og tokronene «rødgardist».[3]

Pengene fløt fra spekulasjonsgevinstene, det ble oppretta 1 600 nye aksjeselskaper mellom 1915 og 1920, og 80 nye forretningsbanker så dagens lys. Inntektene var så store at rederne og aksjespekulantene («jobberne») til slutt ikke fant fornuftige investeringsobjekter å sette dem i. De nyrike henfalt til en løssluppen livsstil med store fester med champagne og russisk kaviar. Uttrykket «hummer og kanari» stammer fra jobbetidens nyrike, som gjerne bestilte de dyreste de kunne få uten tanke på om maten og drikken passet sammen.

For alle andre førte krigen til vanskeligheter med å skaffe det daglige brød. Forsyningsproblemene førte til sterkt stigende priser på forbruksvarer, og levekostnadene ble tredoblet i perioden. Samtidig økte lønningene kun 90% disse årene, og spesielt offentlige ansatte hadde problemer med å få endene til å møtes. Mange varer var uansett bare å tak i på svartebørsen, noe som gjorde at situasjonen i praksis var mye verre for folk flest enn tallene viser. Fra årsskiftet 1917-18 ble viktige varer som brød, sukker og kaffe rasjonert.[4] I 1917 ble det bygget lagerbrakker på Frogner, fire stk, 20m brede, 60m lange. Noen gjenstående bygninger fra Jubileumsutstillingen ble også tatt i bruk som lager.

Den økonomiske situasjonen bedret seg da krigen var over, og etterspørselen på forbruksvarer steg sterkt. Fra 1919 var det høykonjunktur med sterk økonomisk vekst og inflasjon. I 1920 kom et børskrakk som slo mange av de nye bankene og selskapene over ende og innleda en langvarig periode med stagnasjon og massearbeidsløshet.

I litteraturen[rediger | rediger kilde]

SitatEn eldre dame som hadde opspart en beskjeden sum på 500 kroner innfant sig en dag i oktober 1915 i en herværende aktiemeglerforretning og bad megleren anbringe summen «i skibsaktier som steg». Megleren kjøpte en aktie i S/S «To» som i løpet av kort tid steg til 200%. Han fant det da mest tilrådelig å selge, og overlevere damen en pen fortjeneste. Han ventet seg anerkjennelse for de utmerkete resultat, men blev møtt med følgende bemerkning: «Ja ja, men det var nu bare hundre procent.»Sitat
– Fra Kr. Fr. Brøggers Gullfeber : En advokats optegnelser fra siste jobbetid (H. Aschehoug & Co, 1932)[5]

Jobbetiden under første verdenskrig er udødeliggjort i litteraturen gjennom Johan Falkbergets roman Bør Børson jr. For øvrig har Nordahl Grieg vist fram kontrasten mellom de nyrike rederne og sjøfolkene som setter livet til i stykket Vår ære og vår makt. Johan Borgen gir også et levende bilde av jobbetiden i romanen De mørke kilder.

Kristianiaboomen på slutten er 1800-tallet er blant annet ironisk beskrevet i Jacobine Waalers Fra jobbetiden.

Av sakprosa om jobbetiden kan nevnes Kr. Fr. Brøggers Gullfeber : En advokats optegnelser fra siste jobbetid (H. Aschehoug & Co, 1932).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Myhre, Jan Eivind (1990). Hovedstaden Christiania : fra 1814 til 1900. Oslo: Cappelen. s. 372-374. ISBN 8202091446. 
  2. ^ Brøgger, Kr. Fr. (1938). Når aksjespekulasjonen raser i samfundet. Oslo: Grundt Tanum. s. 95. 
  3. ^ Vogt, Per (1938). Jerntid og jobbetid : en skildring av Norge under verdenskrigen : med mange illustrasjoner. Oslo: Tanum. s. 65. 
  4. ^ Myhrvold, Jul (1991). Tiden 1850-1920. Oslo: Aschehoug. s. 265. ISBN 8203133436. 
  5. ^ Brøgger, Kr. Fr. (1932). Gullfeber : en advokats optegnelser fra siste jobbetid. Oslo: Aschehoug. s. 49-50.