Lån

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et lån er en avtale mellom to parter, hvor den ene parten, långiver eller kreditor, låner ut en gjenstand eller et pengebeløp, og den andre parten, låntager eller debitor (også kalt skyldner), påtar seg en forpliktelse til å levere eller betale tilbake lånet etter nærmere avtale. Pengelån ytes (bortsett fra private lån mellom f.eks venner og familie) typisk mot et vederlag, som regel i form av rente.

Långiver sies å ha en fordring på låntager.

Lån som leie[rediger | rediger kilde]

En nyttig måte å forklare lån på er å betrakte det som leie av penger. For eksempel leier en bonde en traktor i en periode. Han betaler leieutgifter for traktoren, og etter en tid må han levere traktoren tilbake. Tilsvarende «leier» (låner) en låntager en mengde penger for en periode. Han betaler «leieutgifter» for pengene – altså renter. Når perioden er over, må han levere pengene tilbake ved å nedbetale lånet (fradrag).

En bank er altså som et hvilket som helst utleieselskap, men tjenesten som leies ut er penger. At renter er leie, understrekes ytterligere av at engelskmennenes ord for «leie» er rent.

Sparing som lån[rediger | rediger kilde]

Å spare er det motsatte av å låne, men kan også betraktes som et lån som går den andre veien. I tradisjonell forståelse tjener banken penger ved å låne penger til en lav rente og så låne ut disse pengene til en høyere rente. Differansen i renter er bankens inntekter. Derfor er det å sette penger inn i banken egentlig å låne ut penger til banken. Sparerenten er bankens låneutgifter til deg, som den dekker inn ved å låne ut pengene til noen andre.

Som regel får man pengene sine tilbake umiddelbart når man gjør et uttak, ettersom banken har god betalingsevne og ikke alle tar ut pengene sine samtidig. Likevel er det gjerne noen begrensninger på maksimalt uttak per måned, og sparekontoer med høyere rente har kanskje en årlig begrensning. Disse begrensningene kan forstås som størrelsen på bankens fradrag til deg, altså bankens «nedbetalingsplan».

Nærmere karakterisering av pengelån[rediger | rediger kilde]

En pengefordring, f.eks. en obligasjon, er typisk gitt ved:

  • Sin pålydende, også kalt hovedstolen.
  • En regel for tilbakebetaling av hovedstolen, kalt avdragsprofilen eller amortisasjonsforløpet.
  • En regel for rentebetaling.
  • En regel for rentefastsettelsen.

Et lån sies å være i pari dersom beløpet som ble utvekslet ved lånets stiftelse er lik pålydende. Dersom låntager ved stiftelsen mottar et mindre (alternativt større) beløp enn pålydende, sies lånet å være stiftet ved underkurs (alternativt overkurs).

Perioden mellom tidspunktet for lånets stiftelse og tidspunktet for den siste betalingen (utløpstidspunktet), kalles for lånets løpetid. Tidspunkter for betalinger på lånet kalles terminer, og som regel er det 1, 2, 4 eller 12 likt fordelte terminer på ett år (alternativt anvendes begrepet termin for perioden mellom to terminstidspunkter).

Betalinger på et lån deles normalt opp i renter og avdrag, hvor summen av avdragene over lånets løpetid normalt er lik hovedstolen. Restgjelden på et gitt tidspunkt er hovedstolen fratrukket alle tidligere betalte avdrag. Et lån som kun har ett avdrag, altså på utløpstidspunktet, kalles for et stående lån. Et lån som har like avdrag hver termin, kalles for et serielån.

Rentebetalingen på et terminstidspunkt beregnes vanligvis på bakgrunn av en tidligere fastsatt rentesats, på obligasjoner kalt for kupongrenten, delt på antall terminer per år og ganget med restgjelden før avdraget i samme termin. Lån med konstant rentesats under lånets løpetid kalles for fastrentelån. Alternativt kan man velge flytende rente, som er tilfelle ved flytende lån.

Et lån hvor summen av avdrag og rentebetaling er det samme på hvert terminstidspunkt, kalles for et annuitetslån.

Et lån uten et bestemt utløpstidspunkt, hvorpå det derfor bare betales rente, kalles for et uamortisabelt lån eller en perpetuitet.

Sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Ved pengelån kreves det ofte at låntager stiller som sikkerhet for lånet. En slik sikkerhet kan være

  • Pantsetting, enten i form av
    • Håndpant, hvor debitor fysisk avgir det pantsatte, som f.eks. ved å gi kreditor verdipapirer som sikkerhet.
    • Underpant, hvor kreditor mottar et tinglyst pantebrev i aktiva tilhørende debitor (fast eiendom, løsøre, bil eller lignende).
  • Kausjon, hvor en eller flere kausjonister påtar seg å innfri lånet, så lenge debitor er ute av stand til å gjøre det.
  • Bankgaranti, hvor en bank (mot betaling) garanterer tilbakebetalingen.
  • Forsikring, som kan tegnes mot manglende betaling i tilfelle av manglende betaling fra en debitor pga. dødsfall eller invaliditet.

Kredittrisiko[rediger | rediger kilde]

Et lån hvor avtalt betaling ikke blir gjennomført, kaller man for et misligholdt lån, og låntager er i en slik situasjon i restanse.

Dersom restansen har vart lengre enn en gitt periode, kan långiver si opp lånet og kreve umiddelbar innfrielse. Når det er stilt sikkerhet for lånet, vil kreditor kunne forsøke å realisere denne. Samtidig vil låntager normalt måtte betale en høyere rente, kalt morarente, og et gebyr.

Risikoen for misligholdelse og for tap for långiver som følge av dette, kalles kredittrisiko.

Låntagere i større låneavtaler, herunder internasjonale obligasjonslån, vil ofte ha blitt vurdert av et kredittvurderingsbyrå, som utarbeider en bedømmelse av kredittverdigheten og tildeler en kode som uttrykker denne.

Lover og regler[rediger | rediger kilde]

I Norge blir utlånsvirksomhet regulert av en rekke lover, blant annet finansavtaleloven.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]