Tantalos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francisco de Goya: Tantalo

Tantalos (gresk: Τάνταλος; vel så kjent på norsk under den latinske formen Tantalus) er i gresk mytologi stamfaren til tantalidene. Han freste mot gudene og nedkalte dermed en forbannelse over sitt hus, en forbannelse som skulle bestå gjennom fem generasjoner.

Tantalos var ifølge an av versjonene konge av Sipylos i Lydia, eller av Frygia i følge en annen versjon. Han blir for det meste beskrevet som sønn av Zevs og okeaniden Pluto, men ifølge en annen versjon var han sønn av Tmolos og omphalen. Han var gift med Dione og far til Niobe, Broteas, Daskylos og Pelops.

Mens han en gang var innbudt til å spise av gudenes taffel stjal Tantalos nektar og ambrosia, og gjorde dermed gudene rasende. Han gjemte også en gullhund stjålet fra et Zevstempel, og nektet for det. For å sette gudenes allvitenhet på prøve drepte han sin yngste sønn Pelops og tilberedte ham som et måltid. Han ville se om gudene oppdaget hva det var de spiste. Vel fortærte Demeter en del av skulderen, men de øvrige gudene forstod straks hva for en redselsdåd som var begått. De kastet Tantalos ned i Tartaros i underverdenen, og utsatte ham for evige pinsler. De plasserte ham i et vanndike, og når Tantalus bøyde seg ned for å øse opp vann med hendene for å stille sin brennende tørst, trakk vannet seg alltid unna. Rett over ham var det gren med frukter, men straks han strakk hendene opp for å plukke dem, førte vinden grenene utenfor rekkevidde.

Derav kommer uttrykket tantaloskvaler, som sikter til at man er skilt fra noe man ønsker seg når det tilsynelatende er innen rekkevidde.

Grunnstoffet tantal er oppkalt etter Tantalos.