Eurydike (nymfe)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Orpheus og Eurydice, maleri av Christian Gottlieb Kratzenstein (1806), Ny Carlsberg Glyptotek, København
Den døende Eurydice, skulptur av Charles-François Lebœuf (1822).

Eurydike (gresk: Εὐρυδίκη, Eurudikē; i betydningen eurys, «langt borte», dikein: «si, snakke») er i gresk mytologi en (eik-)nymfe eller en av døtrene til Apollon. Hun var gift med Orfeus, som forsøkte å bringe tilbake til fra døden med sin henrivende musikk.

Den tradisjonelle fortellingen[rediger | rediger kilde]

Eurydike var gift med Orfeus som elsket meget. På deres bryllupsdag spilte han muntre sanger mens hans brud danset gjennom engen. En dag oppdaget en satyr henne og forfulgte henne til tråkket på en giftig slange og døde øyeblikkelig. Forrykt av sorg spilte Orfeus og sang så tungt og sørgelig at alle nymfene og gudene gråt med ham. De ba ham reise til underverden og hendte henne tilbake. Hans musikk åpnet hjertene til Hades og Persefone, hans sang var så søt at selv erinnyerne gråt, og han fikk ta med seg Eurydike tilbake til de levendes verden.

I en annen versjon spilte Orfeus på sin lyre for å få Kerberos, den fryktelige vakthunden til Hades, til å sove etter at Eurydike hadde fått lov til å reise tilbake med Orfeus til de levendes rekker. I begge tilfeller var betingelsen at han måtte gå foran henne og ikke se seg tilbake før begge to hadde nådd fram til den ytre verden. Men jo lengre de gikk fikk han tvil om hun faktisk var der og at Hades hadde lurt ham, og akkurat da han hadde nådd fram til underverdens port og dagslyset utenfor, snudde han seg, og øyeblikkelig forsvant Eurydike tilbake til underverden. Da Orfeus senere ble drept av mænadene på ordre fra vinguden Dionysos, endte hans sjel opp i underverden hvor han ble gjenforent med Eurydike.

Myten[rediger | rediger kilde]

Fortellingen i denne formen tilhører Vergils tid, som først introduserte navnet Aristaios som den som forårsaket hennes død.[1] Andre forfattere i antikken snakker om Orfeus' besøk i underverden i et langt mer negativt lys. I henhold til Faidros i Platons Symposium, [2] presenterte underverdenens guder kun et gjenferd av Eurydike for ham. Ovid sier at Eurydikes død var ikke grunnet at hun flyktet fra Aristaios, men at hun danset med najadene på sin bryllupsdag. Faktisk er Platons representasjon av Orfeus til den av en feiging; istedenfor å velge å dø for å være sammen med sin elskede, spottet han gudene ved å gå til Hades og forsøke å få henne tilbake til livet. Ettersom hans kjærlighet således ikke var «sann», ved at han ikke var villig å dø for den, ble han straffet av gudene.

Fortellingen om Eurydike kan være av et sent tillegg til myten om Orfeus. I særdeleshet navnet Eurydike («hun viss rettferdighet strekker seg langt») gjenkaller kulttitler tilknyttet Persefone. Myten kan være avledet fra en annen Orfeus-legende hvor han reiser til Tartaros (en del av underverden) og sjarmerer gudinnen Hekate. [3]

Fortellingen har også sterke paralleller til den japanske myten om Izanami foruten også mayamyten om Itzamna og Ix Chel, dessuten den indiske myten om Savitri og Satyavan, den akkadiske/sumerske myten om Inannas nedstigning til underverden, og den bibelske fortellingen om Lot og hans hustru som snudde seg og ble forvandlet til en saltstøtte.

Andre[rediger | rediger kilde]

Det finnes også flere med likelydende navn i gresk mytologi og litteratur, blant annet Eurykleia eller Eurydike av Theben, gift med Kreon, konge av Theben. Hun opptrer kortfattet i Sofokles' tragedie Antigone hvor hun dreper seg selv etter å ha fått høre at hennes sønn Haimon og hans trolovede Antigone begge var døde

En annen Eurykleia er Odyssevs' amme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lee, M. Owen (1969): Virgil as Orpheus: A Study of the Georgics, State University of New York Press, Albany, s. 9.
  2. ^ Symposium 179d
  3. ^ Graves, Robert (1955): The Greek Myths, Penguin Books Ltd., London, bind 1, kapittel 28, «Orpheus», s. 115.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder
Sekundær litteratur
  • Pollock, Griselda: «Abandoned at the Mouth of Hell» i: Looking Back to the Future. G&B Arts. ISBN 90-5701-132-8.
  • Hirsh, Jennie & Wallace, Isabelle D. red. (2011): Contemporary Art and Classical Myth. Farnham: Ashgate. ISBN 978-0-7546-6974-6.
  • Masing-Delic, Irene (2011): «Replication or Recreation? The Eurydice Motif in Nabokovʼs Russian Oeuvre» i: Russian Literature, 70,3, s. 391-414.