Myten om Er

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjema over himmellegemene i henhold til antikkens verdensbilde

Myten om Er er en eskatologisk legende som utgjør siste del av Platons dialog Staten, ca 380 f.Kr..[1] Teksten gir en redegjørelse for kosmos og for livet etter døden som i stor grad har preget ettertiden.

Legenden settes inn i dialogen når Sokrates skal forklare for Glaucon hvorfor og hvordan sjelen må være udødelige. Myten er neppe diktet av Platon selv, men han har hentet den fra orfeiske og phytagoreiske mysterietradisjoner.

«Tolkningen er omstridt, men helt sikkert har Platon valgt denne myten fordi den har et alvorlig budskap om sjelens skjebne i det hinsidige. Myten er uten tvil en av de vakreste tekster som er skrevet om forholdet mellom skjebne og frihet».[2]

Legenden forteller om mannen Er, som dør i strid. Når likene samles opp, ti dager etter slaget, er Ers legeme uendret. To dager senere våkner han til live, på likbålet, og forteller om sitt opphold i dødsriket, om reinkarnasjon og om himmelsfærene på astralplanet. Legenden introduserer forestillingen om at gode mennesker belønnes og umoralske mennesker straffes etter døden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Siste norske utgave av Staten er i bind 5 av Platons Samlede verker. Vidarforlaget, 2001. ISBN 82-90016-87-5
  2. ^ Sitater og fremstillingen forøvrig er basert på Tore Frosts innledning til teksten i Greske myter og mysterier, 2003