Aiakos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aiakos
Aiakos
Aiakos med sønnen Telamon,
illustrasjon av Jean-Michel Moreau
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Αἰακός
Foreldre Zevs og Aigine
Søsken Minos og Radamantos
Make 1) Endeïs; 2) Psamathe
Barn Telamon, Teukros, Fokos
Bosted Aigina
Symboler Septer og nøklene til Hades
Tekster Homer
Hesiod
Ovid
Pseudo-Apollodorus
Aristofanes
I andre mytologier Aeacus (romersk mytologi)

Aiakos (gresk: Αἰακός, fra aiaktos, aiazô, «jamring/klage»;[1] latin: Aeacus) var i henhold til gresk mytologi konge på øya Aegina i Saroniabukta. Han var en halvgud, sønn av Zevs og nymfen Aigine,[2] halvbror av Minos og Radamantos som var sønner av Zevs og Europa.[3] Det ble sagt at han var så langveis kjent for den renhet og rettferdighet som han styrte over sitt folk, at folk søkte hans dømmekraft over hele Hellas. Som belønning for å ha etablert lov og orden på jorden, fikk de posisjonen som skyggedommere i underverden etter sin død.[1] Radamantos dømte sjelene til folket i øst, Aiakos dømte folket i vest (grekerne) og Minos hadde den avgjørende stemmen som overdommer.

Hersker av Aigina[rediger | rediger kilde]

Aiakos ble født på øya Oenone eller Oenopia etter at hans mor Aigine, en datter av elveguden Asopos,[4] var blitt fraktet dit av Zevs for å beskytte henne mot hennes foreldres raseri. Øya ble deretter kalt for Aigina.[5][6][7][8] I henhold til en del redegjørelser var Aiakos en sønn av Zevs og Europa. En del tradisjoner hevder at på den tiden da han ble født var øya Aigina ennå ikke bebodd, og at Zevs forvandlet maur (μύρμηκες) på øya til mennesker (myrmidonere) slik at han fikk noen å herske over. Eller at han fikk mennesker til å vokse opp av jorda lik vekster.[5][9][10] Ovid, på den annen side, har foreslått at øya ikke var ubebodd da han ble født, og hevdet at under Aiakos' styre lot Hera, sjalu på hans mor Aigine, øya herjes ved å sende en pest eller en fryktelig drage dit. Hele befolkningen ble utryddet, men Zevs skaffet en ny befolkning ved å forvandle maur til menn.[11][12][13]

Disse legendene synes å være en mytisk gjenfortelling av koloniseringen av Aigina, som antagelig ble først bebodd av pelasgere, som var enten forfedrene til grekerne eller som var et urfolk i Hellas før grekerne. Siden kom det bosettere fra Fthiotis på det greske fastlandet, setet til myrmidonerne, og fra FliusPeloponnes i nærheten av elven Asopos’ øvre løp.

Aiakos' gode ry[rediger | rediger kilde]

Mens Aiakos styrte over sine undersåtter ble han kjent over hele Hellas, sies det, for sin rettferdighet og fromhet., og ble hyppig spurt om å avgjøre tvister, ikke bare blant mennesker, men også gudene selv.[14][15] Han ble så høyt ansett blant gudene at da Hellas ble rammet av en tørke grunnet et mord som hadde blitt begått, erklærte orakelet i Delfi at ulykken ville ikke opphøre før Aiakos ba til gudene om det.[5][16] Aiakos sendte bønner og ble bønnhørt. Aiakos selv viste sin takknemlighet ved å reise et tempel til Zeus Panhellenios på fjellet Panhellenion (dagens Áyios Ilías),[17] og beboerne av Aigina bygde senere en helligdom som ble kalt for Aikiom, et kvadratisk sted omgitt av murer av hvit marmor. Senere ble antatt at Aiakos ble gravlagt under alteret på dette hellige stedet.[18]

Byggherre[rediger | rediger kilde]

En legende bevart hos Pindaros forteller at gudene Apollon og Poseidon tok Aiakos som deres hjelper ved byggingene av murene i Troja.[19] Da arbeidet var ferdig raste tre drager mot muren, og mens to av dem falt døde om, kjempet den tredje seg inn i byen gjennom den delen av muren som Aiakos hadde vært ansvarlig for. Apollon spådde da at Troja ville falle for etterkommerne av Aiakos; aiakidene. Blant etterkommerne var helten Pelevs, sønn av Aiakos, og helten Akilles, sønnesønn av Aiakos.

Beboerne på Aigina mente også at Aiakos var den som hadde sørget for at deres øy var omgitt av høye klipper for å beskytte den mot pirater.[20] Flere andre hendelser som var knyttet til Aiakos er nevnt av Ovid.[21]

Familie[rediger | rediger kilde]

Med Endeïs fikk han to sønner, Telamon (som ble far til helten Ajax og Teukros) og nevnte Pelevs (far av Akilles), og med nymfen Psamathe, en av de femti døtrene til Nerevs og Doris fikk han enda en sønn, Fokos, som han foretrakk framfor sine andre sønner, og de to kom til å drepe Fokos under en tevling og flyktet deretter fra øya.

Opphøyd til guddom[rediger | rediger kilde]

Etter sin død ble Aiakos sammen med sin kretiske brødre Minos og Radamantos opphøyd til dommere i Hades,[22][23] og i henhold til Platon særlig for europeerne.[24][25] I kunstverker ble han representert med et septer og nøklene til Hades.[5][26] Aiakos hadde helligdommer både på Aigina og i Athen,[18][27] og beboerne på Aigina så på ham som deres egen skytsguddom og feiret høytiden Æakea til hans ære.[28]

I komedien Froskene (404 f.Kr.) av Aristofanes stiger Dionysos ned til Hades og melder seg hos Herakles. Aiakos klager over Herakles' tyveri av den trehodete hunden Kerberos og dømmer Dionysos til Akeron, en grenseelv til Hades, for å bli plaget av bikkjene tilhørende elven Kokytos, kvinnemonsteret Ekidna, ålen fra Tartessos, og gorgoner.

Aleksander den store hevdet å nedstamme fra Aiakos via sin mor Olympias.[29]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Judges of the Dead», Theoi Project
  2. ^ Hesiod: Katalog av kvinner, fragment 53; Pindaros: Isthmian 8; Pausanias 2.29.2; Diodorus Siculus, 4.72.1
  3. ^ Hesiod: Katalog av kvinner, fragment 19; og andre kilder
  4. ^ Schmitz, Leonhard (1867): «Aeacus» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1, Boston, s. 22–23
  5. ^ a b c d Pseudo-Apollodorus: Bibliotheka iii. 12. § 6
  6. ^ Gaius Julius Hyginus: Fabulæ 52
  7. ^ Pausanias ii. 29. § 2
  8. ^ Ovid: Metamorfoser vi. 113, vii. 472, &c.
  9. ^ Hesiod: Fragmeter 67, red. Gottling
  10. ^ Pausanias, l.c.
  11. ^ Ovid: Metamorfoser vii. 520
  12. ^ sammenlign med Hyginus: Fabulæ 52
  13. ^ Strabon, viii, s. 375
  14. ^ Pindaros, Isthmiske sanger viii. 48, &c.
  15. ^ Pausanias, i. 39. § 5
  16. ^ Diodorus Siculus, iv. 60, 61
  17. ^ Pausanias, ii. 30. § 4
  18. ^ a b Pausanias, ii. 29. § 6
  19. ^ Pindaros: Olympiske sanger, viii. 39, &c.
  20. ^ Pausanias, ii. 29. § 5
  21. ^ Ovid: Metamorfoser, vii. 506, &c., ix. 435, &c
  22. ^ Ovid: Metamorfoser, xiii. 25
  23. ^ Horatius: Carmen Saeculare ii. 13. 22
  24. ^ Platon, Gorgias (dialog), s. 523
  25. ^ Isokrates: Evag. 5
  26. ^ Pindaros: Isthmiske sanger, viii. 47, &c.
  27. ^ Skolia (kommentarer) på ad Pind. Nem. xiii. 155
  28. ^ Pindaros: Nemeiske sanger, viii. 22
  29. ^ «Greek Ancestry of Alexander the Great», History of Macedonia

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]