Investiturstriden
Investiturstriden (av investitur,[1] den høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete)[2] pågikk i årene 1075 og fram til Wormskonkordatet i 1122, og var en strid om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren.[3] I Wormskonkordatet fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.
Første Laterankonsil året etter bekreftet avtalen.
Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Mot slutten av 1000-tallet og på begynnelsen av 1100-tallet ble den vestlige kristenhet stadig mer samlet under pavedømmet. Samtidig ble samfunnsstrukturen i Europa stadig mer fragmentert og desentralisert. Dermed oppstod behovet for en mer enhetlig kirke, som i større grad var avsondret fra samfunnet. Dette behovet kom til uttrykk blant annet gjennom en reformbevegelse med utgangspunkt i klosteret Cluny i Burgund.
I 1046 satte keiser Henrik III inn en pave som utgikk fra den tyske reformbevegelsen. Dermed oppstod en reformbevegelse med utgangspunkt i Roma, som tok sikte på å effektivisere og sentralisere kirken, og å skille den mer ut fra det verdslige samfunnet. Paven som skulle få størst betydning her, var Gregor VII. Han krevde noe svært radikalt: At kun geistlige myndigheter kunne utnevne folk til geistlige posisjoner. Denne praksisen kolliderte blant annet med det ottonske system i Tyskland. Her hadde keiseren full kontroll med innsettelsen av biskoper, ved at de også var hans vasaller. De hadde store len, fungerte som lokale ombudsmenn – og spilte en rolle i sentraladministrasjonen. De hadde også en viktig funksjon ved at de utgjorde en stor del av keiserens hær. Det var viktig for keiseren å beholde kontrollen på utnevnelsen av disse. De verdslige vasallene hadde han nemlig langt mindre kontroll på – etter som deres makt gikk i arv.
Derfor ble det dramatisk da paven krevde å ha en finger med i spillet. På grunn av de katastrofale følgene, erklærte keiser Henrik IV, pave Gregor VII som avsatt. Paven svarte med å ekskommunisere keiseren (bannlyse ham), noe som fikk store konsekvenser. For å få tilgivelse måtte keiseren til slutt ydmyke seg for paven, ved å gå sin velkjente Canossagang.
Wormskonkordatet[rediger | rediger kilde]
Striden kulminerte i Wormskonkordatet Det ble bestemt at de geistlige skulle utnevne biskopene, men dersom de ikke kom til enighet om hvilken kandidat de skulle utnevne, fikk keiseren siste ordet. Han var til stede (som folkets fremste representant), og skulle avgjøre valget dersom valgkollegiet ikke ble enige. Keiseren skulle ta seg av den verdslige delen av seremonien, som gjorde biskopene til vasaller, mens kirken skulle overrekke bisperingen og bispestaven.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «investitur», Bokmålsordboka; om eldre eller utenlandske forhold : høytidelig innsetting i (geistlig) embete eller fyrsteverdighet
- ^ «investiturstrid», Bokmålsordboka; «strid mellom kirke og kongemakt i middelalderen om retten til å tilsette biskoper»
- ^ Cantor, Norman F. (1958): Church, Kingship, and Lay Investiture in England, 1089–1135. Princeton University Press, s. 8–9.