Konsilet i Clermont

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pave Urban II ved konsilet i Clermont, gitt en sengotisk setting i denne dekorasjonen fra Livre des Passages d'Outre-mer, fra ca. 1490 (Bibliothèque National)

Konsilet i Clermont var en blandet synode av geistlige og lekmenn i den katolske kirke som ble avholdt 27. november 1095 i Clermont i Frankrike. Konsilet utløste det første korstoget.

Østromerrikets keiser, Alexios I Komnenos sendte i 1095 utsendinger til vesten som ba om militær assistanse mot seldsjukkene. Denne beskjeden ble mottatt av pave Urban II ved konsilet i Piacenza. I november samme år kalte Urban sammen til konsilet i Clermont for å diskutere saken ytterligere. I innkallingen til konsilet ba Urban biskopene og abbedene som han adresserte direkte, ta med seg de fremste adelige i deres provinser.

Konsilet varte fra 19. november til 28. november. Rundt 300 geistlige fra hele Frankrike deltok. Urban diskuterte cluniasensiske reformer i kirken, og utvidet også ekskommunikasjonen til Filip I av Frankrike for hans umoralske ekteskap med Bertrada av Montfort. 27. november talte Urban for første gang om problemene i øst, og han erklærte bellum sacrum mot muslimene som hadde okkupert det hellige land og angrep Østromerriket.

Der er seks hovedkilder til informasjon om denne delen av konsilet. Det anonyme Gesta Francorum («frankernes gjerninger») hadde innflytelse på andre: Fulcher av Chartres, Robert Munken, Baldrik, erkebiskop av Dol og Guibert de Nogent som tydeligvis var til stede på konsilet. Et brev har overlevd som ble skrevet av Urban selv i desember 1095.

Ifølge Fulcher av Chartres som skrev en versjon av talen i Gesta Francorum Jerusalem Expugnantium, tok Urban for seg forskjellige misbruk av kirken som simoni og mangel på trofast støtte til Guds fred:

La de som er blitt vant til urettmessig å føre personlig krigføring mot de trofaste nå gå mot hedninger og ende med seier denne krigen som burde ha startet for lenge siden. La de som lenge har vært røvere nå bli riddere. La de som har kjempet mot sine brødre og slektninger nå kjempe på skikkelig vis mot barbarene. La de som har tjent som leiesoldater for liten betaling nå skaffe seg evig belønning. La de som har trettet hverandre ut både i kropp og sjel nå arbeide for dobbel ære.[1]

Robert av Rheims innlemmet i 1106/1107 en utvidet versjon av Urbans tale i sin Historia Iherosolimitana. Der presenterer han kallet til «frankernes rase» som en konklusjon, eller nærmere bestemt en peroratio, på Urbas maning til ortodoksi, reform og underkastelse til kirken. Robert beretter at paven ba vestlige kristne, fattige og rike, om å komme grekerne til hjelp i øst fordi «Deus vult» («Gud vil det»). Deus vult var ropet som Urban endte sin siste tale under konsilet med. Robert sier at Urban lovet tilgivelse av syndene for de som dro østover, selv om han antagelig ikke mente det som senere ble kalt avlat. Videre sier han at Urban la vekt på å gjenerobre det hellige land fremfor å hjelpe grekerne. Tiårene i mellom og hendelsene i det første korstog har med sikkerhet endret denne vektleggingen. Ifølge Robert listet Urban opp forskjellige sjokkerende overtredelser fra muslimene: «De omskjærer de kristne, og blodet fra omskjæringen sprer de enten utover altrene eller tømmer det døpefontene.» Han fortsetter å regne opp flere andre påståtte overgrep i provoserende bilder hentet fra hagiografien, men nevner ikke avlat. Kanskje i etterpåklokskapens lys får Robert Urban til å gi råd om at kun riddere burde dra, ikke de gamle og svake, heller ikke prester uten tillatelse fra deres biskoper, «for slike er mer til hinder enn til hjelp, mer en byrde enn fordel... heller ikke burde kvinner dra ut i det hele tatt, uten deres ektemenn eller brødre eller verger.»

Omtrent samtidig skrev erkebiskopen av Dol, Baldrik, sin beretning, som i store deler var tuftet på Gesta Francorum. Baldrik forteller om en følelsesladet preken om muslimenes overgrep og om gjenerobring av det hellige land. Baldrik gjengir uttrykksmåter som sannsynligvis appellerte til ridderskap. I likhet med Fulcher skriver også han at Urban sterkt beklaget volden som de kristne ridderne fra Gallia hadde gjort seg skyldige i. Ifølge Baldrik skal Urban ha ropt «Det er mindre ondt å svinge ditt sverd mot sarasenere», og han skal ha sammenlignet disse gallerne med de gammeltestamentlige amalkittene. Han skal ha ønsket å se riddernes vold foredlet i Kristi tjeneste gjennom forsvar av kirkene i øst som om de forsvarte en mor. Baldrik slår fast at Urban der og da utnevnte biskopen av Puy til å lede korstoget.

Guibert, abbeden av Nogent, beretter også at Urban la mer vekt på gjenerobringen av det hellige land enn på å yte hjelp til grekerne eller andre kristne der. Urbans tale, i Nogents versjon, la vekt på helligheten til det det hellige land som måtte være på kristne hender for at profetiene om endetiden kunne oppfylles.

På konsilets siste dag ble det sendt ut en generelt oppfordring til riddere og adelsmenn i Frankrike. Urban visste tydeligvis på forhånd at Raimond IV av Toulouse, som var kjent for sitt eksemplariske mot og sin like eksemplariske fromhet, var fullstendig klar til å ta til våpen. Gjennom noen måneder etter konsilet i Clermont fortsatte Urban å fremme korstogets sak i Frankrike, mens pavelige legater spredte budskapet i det sørlige Italia. I løpet av denne tiden vendte fokuset fra å hjelpe Alexios til å erobre Jerusalem. Folk flest forstod antagelig med det samme de hørte om konsilet at det var dette som var korstogets egentlige mål.

Urbans eget brev som var adressert til de troende «som venter i Flandern», nevner ikke gjenerobring av Jerusalem i klare ordelag. Han kaller bare til hjelp for de østlige kirkene. Her utpeker han Adhemar av Le Puy til å lede korstoget, som skal starte på Marias himmelfarts dag, det vil si den 15. august.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]