Simplicius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den hellige Simplicius
Simplicius
Den hellige Simplicius
Født Ukjent dato
Tivoli
Dåpsnavn Simplicius
Valgt 468
Innsatt mars 468
Saligkåret -
Festdag 10. mars
Forgjenger Hilarius
Etterfølger Felix III

Simplicius (død 10. mars 483) var pave i den katolske kirke fra 468 til 10. mars 483. Han ble helgenkåret etter sin død med festdag den 10. mars. Simplicius forsvarte konsilet i Kalkedon mot eutykianske monofysittisme som ble oppfattet som kjetteri, arbeidet for å avhjelpe plagene fra de barbariske invasjoner i Italia, opplevde opprøret til heruliske leiesoldater og proklamert Odovakar som konge av Italia i 476 etter å ha avsatt Romulus Augustulus, den siste vestromerske keiser. Simplicius arbeidet for å opprettholde pavedømmets autoritet i Vest-Europa.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Tivoli i Italia som sønn av en borger ved navn Castinus. Det meste som er kjent om ham er avledet fra Liber Pontificalis («Paveboken»). Etter pave Hilarius’ død ble han valgt til dennes etterfølger. Det var en meget urolig tid han ble pave. Under hans pontifikat kollapset det Vestromerriket.

Siden mordet på keiser Valentinianus III i år 455 hadde det vært en rask følge av vestromerske keisere som etterfulgte hverandre, og det var en stadig trussel om krig og omveltninger. Herulerne fulgte i fotsporene til andre germanske (barbariske) invasjoner og kom til Italia, og deres leder Odovakar knuste det vestromerske riket ved å avsette den siste keiseren, Romulus Augustulus, og tok selv tittelen konge av Italia. Selv om Odovakar religiøst sett var arianer behandlet han den katolske kirke i Italia med stor respekt, og sørget for at kirken ikke merket større til den nye statsdannelsen.

Under den monofysittiske striden som ennå raste i Østromerriket, forsvarte Simplicius kirkens uavhengighet mot cæsaropapismen som det bysantinske rikets keisere utøvde, og hevdet apostolisk autoritet i trosspørsmål. Den 28. paragrafen fra konsilet i Kalkedon i 451 sikret patriarken av Konstantinopel de samme hedersprivilegier som biskopen i Roma, skjønt sistnevnte hadde førsterang. De pavelige legatene protesterte mot denne opphøyelsen av patriarken av Konstantinopel, og Leo I bekreftet kun konsilets beslutning om dogmatikk. Patriarken av Konstantinopel forsøkte imidlertid å tvinge igjennom paragrafen og keiser Leo krevde at Simplicius skulle godkjenne den. Simplicius avfeide keiserens krav, og minsket deretter rettighetene til patriarkene i øst.

I 476 drev Basiliskos den østromerske keiser Zenon i landflyktighet og han tok deretter selv tronen. Den politiske krisen økte den monofysittiske striden. Basiliskos søkte å finne støtte hos monofysitterne, og ga de avsatte patriarkene Timotheus Ailurus av Alexandria og Petrus Fullo av Antiokia tillatelse til atter å fungere i sine respektive patriarkat. Samtidig utstedte han et religionsdiktat, Enkyklikon, til Ailurus hvor det ble besluttet at kun de første tre økumeniske konsilene skulle være godkjente, og benektet således konsilet i Kalkedon og fornektet brevet til pave Leo I.

Alle biskopene ble anmodet om å skrive under ediktet. Biskopen av Konstantinopel, Akakios, nølte og tenkte først å skrive under, men folkets sterke motstand fikk biskopen til å endre syn og gå i opposisjon mot keiseren. Abbedene og prestene i Konstantinopel tok Simplicius’ parti som forsøkte å beholde de katolske dogmene slik som de hadde blitt definert ved Kalkedon. Paven anmodet om lojalitet i brev til Akakios, til prester og abbeder, også til Basiliskos selv. På samme vis tok Simplicius opp med keiseren spørsmålet om den katolske patriarken av Alexandria, Timotheus Salophakiolus, som hadde blitt veltet av Ailurus. Da keiser Zenon fordrev Ailurus i år 477 og tilbakestilte forgående ordning, sendte han en katolsk trosbekjennelse til paven. Simplicius kunne da den 9. oktober 477 gratulere ham for å ha vunnet makten og oppfordret ham til å gi æren til Gud som på dette viset hadde ønsket å gi kirken dens frihet tilbake.

Simplicius pastorale omsorg for den vestlige kirken håndterte han med nidkjærhet til tross for de særdeles vanskelighetene som folkevandringstiden innebar for kirken. Han som gjorde biskop Zeno av Sevilla som sin stedfortreder i Spania slik at pavens prerogativ (særrett) skulle iverksettes i landet. Da biskop Johannes av Ravenna i år 482 bestemte at byen Mutina var underlagt hans jurisdiksjon og uten større myndighet viet biskop Georgius for denne stol, opponerte Simplicius og fremmet pavedømmets autoritet som øverste myndighet.

Simplicius grunnla fire nye kirker i byen Roma. En stor rotunde på Caelius ble ombygd til kirke og innviet til den hellige Stefanus. Hoveddelen av denne kirken finnes bevart som Santo Stefano Rotondo. En fin hall i nærheten av Santa Maria Maggiore ble skjenket til kirken og innvigd til apostelen Andreas samt utsmykket med apside med mosaikker, men finnes ikke lenger bevart. Paven bygde også en kirke til den første martyren, den hellige Stefanus, bak San Lorenzo i Lucina, men heller ikke denne kirken finnes lengre. Den fjerde kirken ble oppført til minne om jomfru Bibiana, «juxta palatium Licinianum», som ble oppført på stedet for hennes grav. Denne kirken finnes fortsatt, Santa Bibiana.

I den hensikt å sikre kirken regulære virksomhet, det vil si forrette ved dåp og kirketukt i gravkirkene utenfor bymurene, Peterskirken, San Paolo fuori le Mura, og San Lorenzo fuori le Mura, dannet Simplicius tre forsamlinger i byen slik at disse religiøse funksjonene ble delt.

Simplicius ble gravlagt i Peterskirken på Vatikanet. Han har siden blitt æret som helgen.


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Hilarius
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Felix II (III)


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Opera Omnia av Migne, Patrologia Latina with analytical indexes. Denne lenken holder også seksjonen i Vita Operaque ved Libro Pontificali
  • «Pope St. Simplicius» i Catholic Encyclopedia. 1913.