Gibraltars historie

Utsyn over den vestlige delen av Gibraltars odde, «the Rock».

Forstørret satellittbilde av Gibraltarbukta.

Gibraltars historie viser hvordan «Gib» eller «the Rock», en 426 meter høy odde av kalkstein, har fått en betydning og et omdømme som langt overgår oddens størrelse, og har påvirket og formet menneskene som har kommet til å bo her i årenes løp. Det har vært ulike herskere av Gibraltar gjennom de siste tusen år; kartagere, romere, maurere, bysantinere, vandaler, vestgotere, spanjolene og til sist briter.

Denne odden har hatt en strategisk betydning i den østlige innløpet til Middelhavet i minst 3000 år, men Gibraltars historie strekker over 100 000 år i tid. Området ligger i sørvestlige Europa, nærmere bestemt på Den iberiske halvøys sørkyst. Stedet var bosatt i forhistorisk tid av neandertalere og kan representere en av deres siste bosetninger før de døde ut for rundt 24 000 år siden. Dets historiske tid begynte med fønikerne en gang rundt 950 f.Kr. Kartagere og romere besøkte også området, og skal ha bygd helligdommer, men bosatte seg ikke der. For 4000 år siden fryktet oldtidens sjømenn å seile forbi Gibraltar inntil fønikerne gjorde det og benyttet den som et sjømerke, inngangen til selve Atlanterhavet.

Gibraltar ble erobret av maurere i 711. Kongedømmet Castilla overtok det i 1309, men tapte det i 1333, før maurerne tapte området for godt i 1462. Det ble deretter underlagt det forente kongedømmet Spania og forble under spansk herredømme fram til 1704, da Gibraltar ble erobret av en britisk-nederlandsk flåte i navnet til den habsburgske hersker Karl VI. Etter dennes død ble Gibraltar avgitt av Spania til Storbritannia etter freden i Utrecht i 1713 og den spanske arvefølgekrig. Gibraltar er britisk koloni fra 1830 og grenser til Spania.

Spania har siden søkt å få tilbake landets herredømme over Gibraltar ved militært, diplomatisk og økonomisk press. I løpet av krigene på 1700-tallet mellom Storbritannia og Spania ble Gibraltar beleiret og bombardert gjentatte ganger, men angrepene ble med hell slått tilbake. Kolonien vokste raskt i løpet av 1800-tallet, da Gibraltar ble en betydningsfull britisk marinebase og stoppested for skip langs sjøruten til India via Suezkanalen.

I løpet av 1900-tallet spilte Gibraltar en vital rolle under den andre verdenskrig ved at britene kunne kontrollere innfarten til Middelhavet. Den spanske diktatoren Francisco Franco fulgte opp Spanias gamle krav på området etter krigen, påførte restriksjoner på reiser og vanskeliggjorde kommunikasjonsforbindelser med Gibraltar. Det spanske kravet ble forfulgt i De forente nasjoner under vernet av avkolonisering, og Spanias posisjon ble støttet av latinamerikanske land, men avvist av Storbritannia og innbyggerne i Gibraltar som standhaftig hevdet deres rett til selvstyre. Forhandlinger over Gibraltars status har fortsatt mellom Storbritannia og Spania, men uten å komme til noen konklusjon.

Forhistorie

Utsyn mot Nord-Afrika tvers over Gibraltarstredet, sett fra Gibraltars odde.

Gibraltars framtoning i førhistorisk tid var svært forskjellig fra dagens beliggenhet. Havnivået var langt lavere på grunn av vannet som var låst i de store isbreene på denne tiden. Mens resten av Europa var nedkjølt grunnet istiden var Den iberiske halvøy omgitt av en fruktbar slette framfor vann ved kysten, med myrer og sanddyner som ga liv til en rik gruppe med dyr som minnet mer om dagens Afrika: Leoparder, hyener, gauper, ulver, og bjørner levde sammen med villkrøtter, hester, dåhjort, geiter, og neshorn, alle omgitt av oliventrær og pinjetrær med rapphøner og ender i luften over trærne, landskilpadder i underskogen og muslinger, albueskjell (Patella vulgata) og andre skalldyr i vannene langs kysten. Det er kjent at neandertalere levde i huler langs Gibraltars odde. Clive Finlayson, en evolusjonær biolog ved Museet i Gibraltar, har uttalt at «denne naturlige rikdommen av dyre- og planteliv ved de nærliggende sandete slettene, skoglandene, krattskogene, våtlandene, klippene og kystlandet bidro antagelig til at neandertalerne kunne vedvare».

I 1848 ble den første kjente hodeskalle av en neandertaler funnet, og var kun det andre fossilet av en neandertaler som ble funnet. Det ble gravd ut ved Forbes' Quarry på nordsiden av Gibraltars odde. Alderen på skallen kan ikke anslås helt nøyaktig, men den er anslagsvis datert til begynnelsen av den siste istiden for rundt 100 000 år siden.

Flere levninger av neandertalerne har blitt funnet andre stedet på Gibraltar ved Devil's Tower og i Ibex, Vanguard og Gorhams grotte på østsiden. Utgravninger i Gorhams grotte har gitt bevis på tilstedeværelse av neandertalere så nylig som 28 000 til 24 000 år siden, lenge etter at de var antatt å ha dødd ut andre steder i Europa. Hulene ved Gibraltar fortsatte å bli benyttet av en annen menneskeart, Cro-Magnon-mennesket, forfedrene til det moderne mennesket etter at neandertalerne døde endelig ut. Redskaper av stein, forhistoriske ildsteder og bein fra dyr som er blitt funnet i avleiringene i Gorhams grotte er blitt datert til for mellom 40 000 og 50 000 år siden.

Oldtiden

Herkulessøylene avbildet på Tabula Peutingeriana, et antikt romersk kart.

I oldtiden ble Gibraltar ansett av folkene i Middelhavet som et sted med religiøs og symbolsk betydning. Fønikerne var der i flere århundrer, og ser ut til å ha benyttet Gorhams grotte som en helligdom for stedets genius loci, stedets beskyttende ånd. Etter fønikerne kom kartagerne og deretter romerne. Utgravninger viser at keramikk, juveler og egyptiske skarabéer (amuletter) ble etterlatt i grotten som ofringer til gudene, kanskje i håp om en sikker havreise gjennom de vanskelige farvannene ved Gibraltar. Gibraltars odde ble aktet av grekerne og romerne som den ene av Herkules’ søyler, skapt av halvguden i løpet av hans tiende underverk for å forene Middelhavet med Atlanterhavet. Ifølge en gresk reisende fra Fokaia som besøkte stedet på 500-tallet f.Kr. stod det templer og altere til Herkules på odden hvor passerende reisende gjorde ofringer.

Eksempel på en egyptisk skarabé.

I oldtiden var Gibraltar kjent som Mons Calpe. Navnet kan være avledet fra det fønikiske ordet kalph, «hule ut», og kan referere til grottene i Gibraltars odde. Odden var velkjent for oldtidens geografer; men det er imidlertid ikke avdekket arkeologiske spor av fast bosetning fra den antikke tiden og i henhold til den antikke greske reisende Euktemon ble besøkende ved Gibraltar ikke lenger enn nødvendig «for å bli der for en helligbrøde». Det var også profane grunner til ikke å bosette seg: Gibraltar manglet lett tilgang på ferskvann, fruktbar jord, tilgang på brensel og en trygg, naturlig ankerplass. Stedets geografiske lokalisering var heller ingen betydningsfull faktor i oldtiden.

Gibraltar inngikk som en del av kartagernes utstrakte handelskoloni på sørenden av Den iberiske halvøy fra atlanterhavskysten og oppover langs elven Guadalquivir, og fra området Gibraltar og østover langs middelhavskysten mot dagens Málaga (navnet er antagelig avledet fra fønikiske Malaka som betyr salt). Øya Gadir (dagens havneby Cádiz i den spanske regionen Andalucía) var viktigere for fønikerne og kartagerne enn Gibraltar på grunn av sin havn. Den er en av verdens eldste havnebyer og bosetninger i Europa og ble anlagt ca. år 1100 f.Kr. av fønikerne.

Fra disse koloniene ble kobber, tinn og bronse fraktet inn i Middelhavet. For seilskip var vind viktig. I Gibraltarstredet er det enten østbør eller vestbør, førstnevnte i mars, juli-september, og desember, mens vestbør fyller månedene i mellom. Endringene i vindmønsteret betydde at seiling måtte planlegges, og likevel kunne det bety at oldtidens skip ble liggende ukevis i Málaga i påvente å passere Gibraltar. Platon refererte til Gibraltar som Herkulessøylene, en referanse til høydene som ligger på hver side av Gibraltarstredet. De er Gibraltar i Europa og Monte Hacho i Ceuta i Afrika. Gibraltarstredet er 9 nautisk mil bred eller rundt 16 km mellom Mons Calpe i Gibraltar og den mindre Mons Abyla på den marokkanske kysten. Landmerker som disse betydde en viss form for trygghet for oldtidens seilere.

Oldtidens historikere skrev mye om «den kartanske kontroll» av Gibraltarstredet i perioden 550-208 f.Kr., hvor fiendskapet mellom antikkens grekere og kartagere må ha betydd at stredet var stengt for gresk sjøfart. Selv om dette var sant i perioder, er det sannsynlig at greske skip krysset stredet og fikk tilgang til atlanterhavskysten, særlig ettersom de politiske allianser og handelsskipenes etniske tilhørighet var uklare.

Etter at Kartago falt, kom også romerne til Gibraltar, men heller ikke de etablerte en fast bosetning. Mer nærliggende for bosetning var Gibraltarbukta i umiddelbar nærhet til Gibraltars odde. Den har vært bosatt i årtusener, og har blitt benyttet for handel i minst 3000 år. Antagelig hadde fønikerne og kartagerne en viss bosetning her, og romerne etablerte byen Portus Alba («Den hvite havn») på stedet for dagens Algeciras, omtrent 10 km fra Gibraltar.

Oldtidens folk bosatte seg ikke på Gibraltars halvøy, men valgte å leve i bukten på det sted som i dag er kjent som Gibraltars Campo (innland). Byen Carteia, nær den moderne spanske byen San Roque, ble grunnlagt av fønikerne omkring 950 f.Kr. på en tidligere bosetning av de innfødte turdetanifolket. Stedet ble Pompeius’ vestlige base under hans militære kampanje mot pirater i år 67 f.Kr.

Etter at Romerriket gikk under på 400-tallet e.Kr. synes det som om Carteia ble forlatt etter at vandalene herjet den i 409 e.Kr. i løpet av deres marsj gjennom Romerske Hispania på veg til Nord-Afrika. Etter vandalene kom vestgoterne som forble på Den iberiske halvøya fra 414 til 711. Området rundt Gibraltar og resten av sørlige Spania ble underlagt Det bysantinske riket i løpet av den siste halvdel av 500-tallet før det igjen ble tatt tilbake av det vestgotiske kongedømmet.

Muslimsk styre

Tiden 711–1309 og 1333–1462

Den mauriske borg, med tårnet «Tower of Homage», er en levning fra den mauriske (muslimske) tiden i Gibraltar.

Granadas kapitulasjon (i 1492): Boabdil av Granada møter Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla. Maleri av F. Pradilla y Ortiz, 1882

I år 681 hadde hærene til Umajjadkalfatet ekspandert fra deres opprinnelige hjemland i Arabia for å erobre og underlegge seg hele Nord-Afrika foruten også Midtøsten og store deler av vestlige Asia. Med seg brakte de islam og konverterte de lokale folkene i de erobrede områdene til den nye religionen. Berberne i Nord-Afrika, kalt maurere av de kristne, ble således muslimer. Gibraltarstredet fikk ny strategisk betydning som grense mellom muslimske Nord-Afrika og det kristne Spania. De vestgotiske herskerne av Spania var derimot splittet mellom ulike rivaliserende strider for tronen. Det ga maurerne muligheten til å invadere og forfølge en politisk kurs hvor de splittet og erobret de forskjellige spanske fraksjonene.

Etter et angrep i 710 krysset en ny stor berbisk hær under kommando av Tariq ibn Ziyad Gibraltarstredet fra Ceuta i Nord-Afrika i april 711 og gikk i land et sted i nærheten av Gibraltar, antagelig ikke bukten, men tradisjonelt fortalt på Gibraltars odde. Den tradisjonelle historien er at han først forsøkte å gjøre landgang i Algeciras, men feilet. Grunnet denne fiaskoen gikk han uoppdaget i land på selve Gibraltar. Araberne fortsatte videre og erobret det meste av Spania i løpet av fem år før reconquista begynte i 718, den langvarige frigjøringen av Den iberiske halvøya som ble fullført i 1250 i Portugal og 1492 i Spania. Selv om Tariqs ekspedisjon førte til islamsk erobringen av det meste av Den iberiske halvøya og truet resten av Europa, endte Tariqs karriere i vanære og han ble tilbakekalt til Damaskus hvor han døde et tiår senere. Hans arv i Gibraltar ble derimot varig. Det er fra Tariq Ibn Ziyad at Mons Calpe ble omdøpt til det arabiske Gabal-Al-Tariq («Tariqs fjell»), senere korrumpert til Gibraltar.

Gibraltar ble befestet for første gang i 1160 av almohadersulatanen Abd al-Mu'min som forsvar mot sjøtrusler fra de kristne kongene i Aragón og Castilla. Gibraltar ble omdøpt til Djebel al-Fath («Seierens fjell»), men dette pretensiøse navnet ble ikke varig, og en befestet by ble konstruert på de øvre skråningene av odden, som ble kalt for Medinat al-Fath («Seierens by»). Det er uklart hvor mye av Medinat al-Fath som faktisk ble bygget da de bevarte arkeologiske levningene er knappe.

Kart fra ca 1750 av Gibraltar og Gibraltarbukta.

Forsvarsverkene ble satt på prøve for første gang i 1309 da Ferdinand IV av Castilla og Jakob II av Aragón sin allierte hær angrep det muslimske emiratet Granada, angrep Almería i øst og Algeciras i Gibraltarbukten, tvers over for Gibraltar, i vest. På denne tiden hadde Gibraltar en beskjeden befolkning på 1200 mennesker, en festning og noen enkle festningsverker. De viste seg ikke sterke nok for å hindre angriperne og Gibraltars forsvar overga seg etter en måned. Ferdinand oppga beleiringen av Algeciras den påfølgende februar, men beholdt Gibraltar, befolket byen med kristne og beordret at et tårn og en havn ble bygget for å sikre Castillas grep på halvøya. Han utga også et frihetsbrev som skjenket privilegier til innbyggerne for å oppmuntre folk til bosette seg der.

I 1315 forsøkte maurerne å ta Gibraltar, men ble slått tilbake av en kastiljansk hær som kom til unnsetning. 18 år senere allierte sultanene Muhammed IV av Granada og Abu Al-Hasan av Fez seg for å beleire Gibraltar med en stor hær og flåtestyrke. Denne gangen var kongen av Castilla, Alfonso XI ikke i stand til å komme til hjelp med unnsetningsstyrke på flere måneder grunnet trusler om opprør innenfor sitt eget kongedømme. Da unnsetningen til sist kom i juni 1333 oppdaget de at de sultende innbyggerne allerede hadde overgitt seg til maurerne. Kastiljanerne sto da overfor en forskanset fiende, og var ikke i stand til å bryte gjennom de mauriske forsvaret og de to partiene forhandlet isteden om en overenskomst.

Abu Al-Hasan befestet Gibraltar «med sterk mur som en stråleglans omgir en halvmåne» i påvente av en fornyet krig som behørig brøt ut i 1339. Hans styrker gikk på et knusende nederlag i slaget ved Río Salado i 1340 og trakk seg tilbake til Algeciras. Kastiljanerne beleiret byen i to år og tvang den til sist til å overgi seg, skjønt Gibraltar forble på mauriske hender. Halvøyas forsvar hadde blitt forsterket i stor grad av Abu Al-Hasans bygging av nye murer, tårn, magasiner og en festning, noe som gjorde en erobring enda vanskeligere enn tidligere. Den mauriske borgen, som festningen siden har blitt hetende, har fortsatt et tårn fra denne tiden, «Tower of Homage». Alfonso XI la seg i beleiring i 1348 etter at Abu Al-Hasan, men da det brøt ut pest, svartedauden, i 1350 ble beleiringen oppgitt. Hæren ble tynnet kraftig ut som følge av syke og døde, og som dessuten krevde kongens eget liv.

Gibraltar forble på mauriske hender fram til 1462, men ble et stridsemne mellom rivaliserende mauriske fraksjoner. I 1374 ble Gibraltars odde gitt til maurerne i Granada, tilsynelatende prisen for deres militære støtte til maurerne i Fez i å slå ned opprør i Marokko. Senere gjorde Gibraltars garnison opprør mot de mauriske herrene i Granada og hevdet sin lojalitet til Fez, men en hær fra Granada tok kontrollen etter en kort beleiring året etter. Gibraltar ble deretter benyttet som en base av Granada for å drive krigføring inn i kristne områder, noe som til sist tvang Enrique de Guzmán, den andre greve av Niebla, og med store eiendommer i sørlige Andalucía, til å beleire Gibraltar i 1436. Forsøket endte i katastrofe, angrepet ble slått tilbake med store tap og Guzmán selv druknet da han forsøkte å flykte ved hjelp av sjøen. Hans halshugde lik ble hengt opp på Gibraltars murer og hang der de neste 22 årene.

Slutten på mauriske Gibraltar kom i august 1462 da en liten kastiljansk styrke ledet av Guzmáns sønn Juan Alonso, den første hertug av Medina-Sidonia, gikk overraskende til angrep da byens militære ledere og flere byfolk var på reise til Granada for å bøye seg for den nye sultan der. Etter et kortvarig angrep som påførte forsvarerne store tap, overga den mauriske garnison seg.

Kastiljansk og spansk styre

Bernhard av Clairvaux er Gibraltars skytshelgen.
Maleri av Georg Andreas Wasshuber (1650–1732)

Henrik IV av Castilla gjorde Gibraltar til krongods etter frigjøringen fra maurerne og ble den første kristne konge som besøkte stedet.

Kort tid etter at Gibraltar var blitt gjenerobret erklærte kong Henrik IV av Castilla at stedet var krongods og instituerte på nytt de særlige privilegiene som hans forgjenger hadde skjenket i den tidligere perioden. Han besøkte Gibraltar i 1463, men ble fire år senere veltet fra tronen av adelen og kirken. Hans halvbror Alonso ble erklært konge og belønnet Medina-Sidonia med støtten ved å gi grevskapet overherredømme av Gibraltar. Etter en femten måneders beleiring fra april 1466 til juli 1467 tok Medina-Sidonia kontroll over byen. Han døde året etter, men hans sønn ble bekreftet som herre av Gibraltar da Henrik IV igjen var kommet på tronen igjen i 1467. Hans status ble ytterligere framhevet av Isabella av Castilla i 1478 da han ble begunstiget med rangen som marki av Gibraltar.

Den 2. januar 1492, etter fem år med krig, ble maurernes herredømme i Spania avsluttet da de katolske monarkene endelig erobret Granada. Gibraltar forble på spanske hender, men tapte sin jødiske befolkning da denne, på lik linje med alle jøder i Spania, ble utvist på ordre av monarkene. Gibraltar ble benyttet av Medina-Sidonia som en base for å den spanske erobringen av Melilla i Nord-Afrika i 1497. To år senere ble de gjenværende maurere i Granada utvist; mange av dem evakuerte via Gibraltar.

Gibraltar ble krongods på nytt i 1501 på ordre av Isabella og mottok et nytt sett av kongelig våpenskjold det påfølgende året for å erstatte de fra Medina-Sidonia. I hoffleveransen som fulgte våpenskjoldene framhevet Isabella Gibraltars betydning som «nøkkelen mellom disse våre kongedømmer i Østlige og Vestlige hav» (det vil si Middelhavet og Atlanterhavet); metaforen ble representert på våpenskjoldet med en nøkkel av gull som hang fra hovedporten av en borg (tilsvarende borgen på Castillas våpenskjold). Betingelsen var endret til å gjelde alle framtidige spanske monarker til «å holde og beholde den nevnte byen for dem selv og i deres egen besittelse; og at ingen overdragelse av den, heller ingen del av den, eller dens domsmakt... skal noen gang bli gjort fra Castillas krone.» Byens latinske motto var Montis Insignia Calpe («På fjellet kalt Calpe»). Dette våpenskjoldet er fortsatt gjeldende.

Gibraltars våpenskjold ble skjenket byen av dronning Isabella I av Castilla i 1502.

Ved denne tiden hadde Gibraltar havnet i en hard tilbakegang. Slutten på muslimsk herredømme i Spania og den kristne erobringen av de sørlige havene minsket Gibraltars strategiske verdi. Byen hadde en del mindre økonomisk inntekt med vin og fangst av tunfisk, men dens nytte som en festning var nå begrenset. Den var blitt redusert til statusen som en lite bemerkelsesverdig festning på den fjellkledde odden og Marbella erstattet den som den viktigste spanske havnen i regionen. Terrenget var lite gjestmildt og gjorde det ikke tiltrekkende å bosette seg i Gibraltar og byen ble i stor grad tilfluktssted for kristne overløpere og mauriske krigsfanger. Den andre hertug av Medina-Sidonia aktet likevel å få byen tilbake og i september 1506, etter at dronning Isabella var død beleiret han byen med den antagelse at byen raskt ville åpne portene sine. Dette skjedde ikke og etter en nytteløs beleiring på fire måneder ga han opp forsøket. Byen mottok tittelen «Den mest lojale» av den spanske krone i anerkjennelse for sin trofasthet. Hertugen selv døde året etter.

Til tross for fortsatte trusler ble Gibraltar oversett og dens festningsverker forfalt. Barbareskpirater, fra Barbareskkysten i Nord-Afrika, dro fordeler av det svake forsvaret ved å gå til stort angrep i september 1540 og grep hundrevis av borgerne som gisler eller slaver. Mange av fangene ble dog løslatt da en spansk flåte avskar piratskipene da de brakte løslatte gisler tilbake til Gibraltar. Den spanske krone besluttet å gjøre noe med Gibraltars utsatte posisjon i 1552 ved å ansette den italienske ingeniøren Giovanni Battista Calvi til å planlegge forsterkningen av forsvaret. En mur ble bygget, i dag kalt for nettopp «Charles V Wall», dessuten en vollgrav ved bymuren og klaffebru ved Puerta de Tierra. Sjøen rundt Gibraltar fortsatte å være et farlig område i flere tiår på grunn av barbareskpirater, skjønt en liten skvadron av spanske galeier lå fast i havnen for å slå tilbake angrep, men var lite effektiv og mange fra Gibraltar ble tatt og solgt på muslimske slavemarkeder. Som svar på byens forfatning etablerte byens tiggermunker fra mercedarierordenen (ordenen til de tilfangetagne, eller ordenen til den velsignede Jomfrun Maria av Nåden) et kloster ved stedet i 1581 hvor de tigget for penger for å kjøpe fri de bortførte. Problemet ble forverret etter 1606 da Spania utviste hele befolkningen av 600 000 moriscoere – maurere som hadde blitt igjen i Spania eller tilsynelatende konvertert til kristendommen. Mange av de utviste reiste til Nord-Afrika via Gibraltar, men mange endte opp som pirater og herjet så langt unna som i Cornwall i England.

Sjøslaget ved Gibraltar i 1607, oljemaleri av Hendrick Cornelisz Vroom. Rijksmuseum, Amsterdam

Trusselen fra piratene ble siden fordoblet med tilstedeværelsen av Spanias fiender i nordlige Europa. Den 5. mai 1607 overfalt overraskende en nederlandsk flåte under ledelse av admiral Jacob van Heemskerk en spansk flåte som lå oppankret i Gibraltarbukta. Den nederlandske seieren var total. De mistet ingen egne skip og svært få menn mens hele den spanske flåten på 21 skip ble ødelagt og fikk rundt 3 000 døde. Selv om Spania og Nederlandene midlertidig inngikk en våpenhvile ti år senere for å gjøre opp med pirattrusselen ble fiendskapet gjenopptatt i 1621 da en alliert nederlandsk-dansk flåte kom til Gibraltarstredet for å angripe spansk skipsfart. Denne gangen klarte imidlertid spanjolene å erobre og senke et antall av angripernes skip og drive resten på flukt.

I 1620 ble engelsk militær tilstedeværelse midlertidig etablert ved Gibraltar for første gang da Spania ga tillatelse for en engelsk flåte til å bruke havnen som base for sine angrep på barbareskpiratene. Spanjolene mistenkte, korrekt, at den virkelig hensikten med flåten var rettet mot Spania framfor pirater. Imidlertid greide kong Jakob I av England å stå imot presset til det engelske parlamentet for å erklære krig mot Spania og flåten ble trukket tilbake til England. En andre engelsk flåte kom i 1625 med ordre om å «take or spoil a town», erobre eller ødelegge, på spanskekysten. Gibraltar ble valgt da den var liten, lett kunne bli befestet, motta forsyninger og forsvart, samt at den hadde en meget strategisk posisjon. I samme aksjon angrep England byen Cádiz, men hele angrepet ble en total fiasko. Landingsstyrken drakk seg fulle i byens vinhus før de til sist ble evakuert.

Tilstedeværelsen av Spanias fiender ved Gibraltarstedet tvang den spanske kong Filip IV til å gi ordre om å forsterke Gibraltars forsvar med å bygge en ny molo og plattformer for kanoner. Det sistnevnte fikk begrenset nytte på grunn av mangel på kanoner. Byen forble et overbefolket, trangt og helsefarlig sted, noe som antagelig var årsaken til at det brøt ut en epidemisk sykdom i 1649, rapportert som pest, men var muligens tyfus, som drepte en fjerdedel av befolkningen.

Nye engelske flåter ankom Gibraltar i 1651–52 og på nytt 1654–55 som midlertidige allierte av Spania mot fransk og nederlandsk skipsfart gjennom stredet. Etter at Spania erklærte krig mot England i februar 1656 gikk en flåte på hele 49 engelske krigsskip bemannet med 10 000 sjøfolk og soldater til sjøs for å erobre Gibraltar på forslag fra Oliver Cromwell: «Om mulig og gjort mulig å forsvares av oss, ville det ikke være både en fordel for vår handel og en irritasjon for spanjolene, og gjøre det mulig for oss å lette våre egne angrep?» Imidlertid gjorde mangelen på en landgangsstyrke sitt til at Gibraltar ikke ble erobret av England denne gangen.

Den spanske arvefølgekrigen

Filip V av Spania.

I november 1700 døde kong Karl II av Spania uten å etterlate seg etterkommere. Den samme høsten hadde han etterlatt seg et testamente hvor han lot Filip av Bourbon, et barnebarn av Ludvig XIV av Frankrike, arve alle spanske besittelser. Naturlig nok fikk Filip støtte fra Frankrike. Et annet kongsemne var den østerrikske habsburger, erkehertug Karl VI, støttet av Det tysk-romerske rike, England og Nederlandene, som ikke aksepterte den avdøde kongens testamente.

Året etter signerte England, Nederlandene og Østerrike Traktaten i Haag. Ved denne overenskomsten aksepterte de Filip av Bourbon som konge av Spania, men tildelte Østerrike de spanske territoriene i Italia og de spanske besittelsene i sørlige Nederlandene, noe som skapte en buffer mot franske interesser i den samme regionen. England og Nederlandene skulle beholde sine kommersielle interesser i Spania. De tre landene etablerte også en forsvarsallianse mot Frankrike. I 1703 sluttet også Portugal, Savoie og en del tyske stater seg til alliansen.

Den spanske arvefølgekrigen brøt ut i 1701, og dronning Anne av Storbritannia erklærte krig formelt mot Frankrike i mai 1702. Krigen varte fram til 1713. Dens egentlige årsak var den mulige sammenslåingen av Frankrike og Spania til ett rike under en monark fra Huset Bourbon, noe som ville skape en europeisk supermakt av betydelig format og drastisk endre maktbalansen i Europa. Krigen ble utkjempet hovedsakelig i Europa, og ble kjennetegnet av det militære lederskapet til kjente generaler, og endte med at Filip av Bourbon ble konge av Spania som Filip V av Spania, men ble krevd å frasi ethvert krav på den franske krone og avgi store deler av de spanske kronbesittelsene til Det tysk-romerske rike, Nederlandene, Savoie og Storbritannia. Sistnevnte tok Menorca og Gibraltar.

Gibraltar erobret

Admiral George Rooke, kommandant av den britisk-nederlandske flåte som erobret Gibraltar på vegne av erkehertug Karl i 1704.

I løpet av krigen var Gibraltar også involvert i kampene. Den 1. august 1704 ble Gibraltar beleiret for 11. gang av en felles britisk-nederlandsk flåte under ledelse av sir George Rooke, øverste kommandant av den allierte flåte. De krevde betingelsesløs overgivelse av byen og at de sverget lojalitet til Habsburg-pretendenten til den spanske trone, erkehertug Karl. Gibraltars guvernør, Diego de Salinas, avviste ultimatumet. Noen dager senere ble festningen og byen bombardert i løpet av natten, og Gibraltar overga seg etter et døgns tid med ødeleggelser.

Vilkårene for overgivelse gjorde det klart at Gibraltar ble erobret i navnet til Karl III av Spania, beskrevet i vilkårene som «den legitime herre og konge». Innbyggerne ble lovt religionsfrihet og opprettholdelse av eksisterende rettigheter om de ønsket å bli på den betingelse at de sverget lojalitet til Karl III. Det store flertallet valgte å evakuere. Slik det hadde skjedd to år tidligere med britisk-nederlandsk angrep på Cádiz gikk angripernes disiplin i oppløsning og det skjedde tallrike hendelser av voldtekter, skjendig av katolske kirker, ødeleggelser av religiøse symboler og lignende overgrep. De rasende innbyggerne gjennomførte represalier, og drepte fulle engelskmenn og hollendere med en kniv i ryggen og dumpet likene i brønner og kloakker.

Da garnisonen marsjerte ut den 7. august i prosesjon under dronning Isabellas bannere, ble de fulgt av de fleste av innbyggerne, rundt 4 000 mennesker totalt. De hadde grunn til å tro at deres landflyktighet ikke ville være langvarig. De tok med seg symboler og objekter tilhørende Gibraltars historie: byrådets og kirkens opptegnelser, inkludert de historiske dokumenter som var signert av de katolske monarker i 1502, tillatelsen for Gibraltars våpenskjold og statuen av den hellige kronete jomfru Maria. De fleste tok tilflukt i nærheten av kapellet San Roque med håp om en rask gjenerobring av Gibraltar, noe som aldri skjedde. Der ble en ny bosetning opprettet, og gitt et byråd to år senere i 1706 under navnet San Roque og av den spanske kronen betraktet som arvinger til den tapte byen Gibraltar. Her er også Gibraltars gamle dokumenter fortsatt oppbevart. Andre bosatte seg i hva som i dag er Los Barrios eller i den ødelagte og forlatte byen Algeciras. Kun rundt 70 mennesker ble igjen i byen Gibraltar, de fleste religiøse mennesker uten familie eller handelsfolk fra Genova.

Gibraltars havn, eldre gravering ved Gabriel Bodenehr, ca. 1704.

Kontrollen over Gibraltar ble utfordret den 24. august da en fransk flåte kom inn i stredet. Dette utløste et sjøslag utenfor kysten av Málaga mot en felles spansk-fransk flåte. Utfallet av slaget er diskutabelt, men begge sider fikk tunge tap, men ingen tap av skip og den spansk-franske flåten trakk seg tilbake til Toulon. Tidlig i september kom en fransk-spansk flåte til Gibraltar og gikk til beleiring den 9. oktober. Rundt 7 000 franske og spanske soldater, støttet av flyktninger fra Gibraltar, sto opp mot en forsvarsstyrke på rundt 2 500 engelske og nederlandske sjøfolk og noen få spanjoler lojale til Karl III. Disse fikk dog støtte i slutten av oktober av marineskvadron under ledelse av admiral John Leake og ytterligere forsterkninger som kom sjøvegen med nye forsyninger av mat og ammunisjon i desember 1704. Moralen falt i den fransk-spanske leiren som var preget av desertering og sykdom. Et forsøk på angrep ble slått tilbake med store tap, og den 31. mars 1705 ble beleiringen oppgitt.

Gibraltar var nå formelt en besittelse av Karl III av Østerrike, men i praksis ble den i økende grad styrt som en britisk besittelse. Den britiske kommandanten, generalmajor John Shrimpton, ble utpekt av Karl III som Gibraltars guvernør i 1705 på råd fra dronning Anne. Dronningen erklærte deretter Gibraltar som en frihavn på krav fra sultanen av Marokko, skjønt hun hadde ingen formell autoritet å gjøre så. Shrimpton ble erstattet i 1707 av oberst Roger Elliot, som igjen ble erstattet av brigadegeneral Thomas Stanwix i 1711; denne gangen ble utnevnelsen gjort direkte i London uten å hevde formell autoritet fra Karl III. Stanwix hadde ordre om fjerne alle utenlandske soldater fra Gibraltar for å sikre statusen som en utelukkende britisk besittelse, men klarte ikke å kvitte seg med hollenderne, antagelig ble de ikke betraktet som «utenlandske».

Den spanske arvefølgekrigen endte i 1713 etter en rekke avtaler. Under freden i Utrecht, som la til en rekke underavtaler og enigheter, ble Filip V akseptert av Storbritannia og Østerrike som konge av Spania mot å garantere at de spanske og franske kronene ikke skulle forenes. Flere landområder ble fastlagt, blant dem at byen, festningen og havnen i Gibraltar (men ikke innlandet) ble gitt til Storbritannia «for evig, uten noen unntak eller hindringer». Avtalen stipulerte også at om Storbritannia noen gang avga Gibraltar skulle området først tilbys Spania.

Britisk styre fra 1704 til nåtid

Konsolidering og beleiringer

«Utfallet gjort av Gibraltars garnison om morgenen den 27. november 1781», oljemaleri av John Trumbull fra 1789. Maleriet avbilder en hendelse som skjedde under den store beleiring av Gibraltar.

Til tross for Gibraltars senere betydning, ble området innledningsvis betraktet av den britiske regjeringen mer som et forhandlingskort enn som en strategisk besittelse. Dets forsvar fortsatte å bli neglisjert, dens garnison var en uvelkommen utgift, og spansk press truet Storbritannias nødvendige handel oversjøisk. Ved syv anledninger mellom 1713 og 1728 kom den britiske regjeringen med forslag om å utveksle Gibraltar mot innrømmelser fra Spania, men hver gang fikk forslagene veto fra det britiske parlamentet etter offentlige protester.

Spanias tap av Gibraltar og andre spanske territorier i Middelhavet ble mislikt av både den spanske offentligheten og av det spanske monarkiet. I 1717 gjenerobret spanske styrker Sardinia og i 1718 Sicilia. Begge områder hadde blitt avgitt til Østerrike etter fredsavtalen i Utrecht. Den effektive spanske benektelsen av avtalen fikk britene til å foreslå å gi Gibraltar tilbake i bytte med en fredsavtale, og om den feilet, gå til krig. De spanske gevinstene ble raskt endret, et spansk forsøk på å invadere Skottland i 1719 feilet, og freden ble til sist gjenopprettet i 1721.

I januar 1727 erklærte Spania derimot at fredsavtalen i Utrecht var annullert i henhold til Gibraltar på det grunnlag at Storbritannia hadde misligholdt avtalens betingelser ved å utvide festningsverkene utover de lovte grensene, tillatt jøder og maurere å bli, ikke beskyttet katolikker og skadet Spanias inntekter ved å tillate smugling. Den påfølgende måneden begynte spanske tropper å beleire og bombardere Gibraltar og påførte stor skade. Forsvarerne klarte likevel å stå imot trusselen og fikk forsterkninger og forsyninger fra en britisk marinestyrke. Dårlig vær og problemer med forsyninger tvang spanjolene til å avslutte beleiringen i slutten av juni.

Gibraltars forsvarsverker, 1704.

Storbritannias besittelse ble bekreftet i 1729 ved avtalen i Sevilla, skjønt ingen av partene var fornøyde: spanjolene ville ha Gibraltar tilbakelevert mens britene mislikte de fortsatte restriksjonene som var påført ved avtalen i Utrecht. Spania svarte den påfølgende året ved å bygge en festningsmur tvers over den øvre enden av halvøya som fysisk kuttet byen fra den spanske fastlandet. Festningsmuren som britene kalte for «De spanske linjer» og spanjolene for «La Línea de Contravalación» ga senere navn til den moderne byen La Línea de la Concepción. Gibraltar ble effektivt blokkert fra land, men kunne fortsatt støtte seg på handel med Marokko for mat og andre varer.

«En plan for byen og befestningene av Gibraltar med alle nye arbeider», fra The London Magazine, november 1762.

Gibraltars sivile befolkning økte stødig i løpet av århundret og dannet en uensartet befolkning med briter, genueser, jøder, spanjoler og portugisere. I 1754 var det 1 733 sivile i tillegg til rundt 3 000 soldater og deres 1 426 familiemedlemmer, noe som ga et totalt antall på 6 159 mennesker. Den sivile befolkningen økte til 3 201 i 1777, inkludert 519 briter, 1 819 katolikker (det vil si spanjoler, portugisere og genuesere) og 863 jøder. Hver gruppe hadde deres særskilte nisje innenfor samfunnet. Den spanske historikeren Lopez de Alaya, som skrev i 1782, karakteriserte deres roller som:

«De rikeste handelshusene er britiske... Jødene, for stor del, er butikkeiere og råvaremeklere... De har en synagoge og praktiserer åpent deres religiøse seremonier, på tross av vilkårene i avtalen i Utrecht... Genueserne er handelsfolk, men de fleste av dem er fiskere, handelsfolk og gartnere.»

Festningsverkene i Gibraltar ble modernisert og oppgradert på 1770-tallet ved å bygge nye batterier, bastioner, og ytre murer. Drivkraften var den meget erfarne oberst (senere generalmajor) William Green som var sjefsingeniør i flere år. Han fikk støtte fra generalløytnant George Augustus Elliot i 1776, en veteran fra krigene mot Frankrike og Spania som tok over guvernørposisjonen i Gibraltar ved et viktig øyeblikk. Storbritannias suksess i syvårskrigen hadde gitt nye kostbare forpliktelser i Amerika foruten at den også katalysert dannelsen av en antibritisk koalisjon i Europa. Den britiske regjeringens forsøk på å påføre nye skatter i De tretten koloniene i Britisk Nord-Amerika førte til utbruddet av den amerikanske uavhengighetskrigen i 1776. Ved å gripe anledningen for å få tilbake tapte territorier erklærte Frankrike og Spania krig mot Storbritannia og allierte seg med de amerikanske opprørerne.

I juni 1779 begynte Spania den 14. og lengste beleiringen av Gibraltar, kjent som Den store beleiringen av Gibraltar. Spanjolene hadde lært fra tidligere feilskjær og denne gangen angrep de både fra land og fra sjøsiden foruten å blokkere av forsyningslinjene til Marokko. Tung bombardering fra landkanonene, kanonbåter og særlig fra såkalte flytende kanonbatterier reduserte det meste av byen Gibraltar til ruiner. Mangelen på mat førte til hungersnød og utbrudd av skjørbuk og andre sykdommer. Garnisonen holdt uansett ut, og slo tilbake flere betydelige spanske angrep. Gibraltar fikk til sist hjelp og nye forsyninger fra flere britiske forsyningsfartøyer som klarte å bryte den spanske blokaden. Beleiringen fortsatte i tre og et halvt år før det ble erklært fred ved at Storbritannia avga vestlige og østlige Florida og Menorca, men holdt fast ved Gibraltar.

Kampene mot Frankrike

George Augustus Eliott, 1. baron Heathfield av Gibraltar.

Den vellykkede motstand under den store beleiring ble tilskrevet flere faktorer: forbedringene av festningsverkene ved William Green, overlegenheten til den britiske marine, og den kompetente ledelse av George Augustus Elliot som siden ble belønnet med Order of the Bath, og adlet som 1. baron Heathfield av Gibraltar. Grunnet den heroiske motstanden hadde Gibraltar fått stor popularitet i Storbritannia og å gi fra seg kolonien var nå ikke lenger akseptabelt for britene.

I 1782 startet arbeidet med å bygge et stort og komplekst system av underjordiske befestninger som i våre dager går på kryss og tvers på innsiden av Gibraltars odde. Straks den store beleiringen var over ble festningsverkene oppbygd og forbedret, og de påfølgende årene ble de foret med kalkstein fra Portland som har gitt murene deres nåværende hvite utseende.

I 1800 ble Malta overtatt av Storbritannia og den nye besittelsen, som ble bekreftet ved Paris-traktaten av 1814, økte betydningen av Gibraltar ettersom begge besittelser gjorde det mulig for britene å kontrollere Middelhavet. Det ble understreket ved at admiral Horatio Nelson kom til Gibraltar i juni 1803 som kommandant av Middelhavet. Året etter ble dog Gibraltar rammet av en tragedie da den store epidemi av «ondskapsfull feber» brøt ut. Selv om den tradisjonelt har blitt beskrevet som «gulfeber» var det antagelig tyfus igjen. En tredjedel, hele 5 946, av den sivile befolkningen skal ha mistet livet innen januar 1805.

HMS «Victory» i kamp i slaget ved Trafalgar som førte til lord Nelsons død.

Den 21. oktober 1805 ble slaget ved Trafalgar utkjempet, og det ga lord Nelson enda større britisk heltestatus. Den 28. oktober ble HMS «Victory» tauet inn til Gibraltar med Nelsons lik ombord. Kirkegården Trafalgar eksisterer fortsatt i Gibraltar.

I 1810 ble Spania og Storbritannia allierte i kampen mot Napoléon Bonaparte, og i frykt for at de spanske festningene San Felipe og Santa Barbara ved den nordlige grensen langs det nøytrale området overfor Gibraltar skulle falle i hendene på franskmennene, lot guvernøren i Gibraltar dem sprenge i luften sammen med rivingen av de øvrige spanske befestningene. Under den spanske selvstendighetskrigen (1808–1814) ble soldater fra garnison i Gibraltar sendt for å støtte den spanske motstanden mot franskmennene ved Cádiz og Tarifa. Gibraltar hadde gradvis blitt en forsyningsbase og et tilfluktssted for spanske tropper som opererte i sørlige Andalucía. I 1815 besto den sivile befolkningen av rundt 10 000 mennesker, to og halv ganger størrelsen av garnison. En tredjedel hadde opprinnelse fra Genova ettersom en større andel italienske innvandrere hadde kommet ved begynnelsen av århundret. Resten var hovedsakelig spansk og portugisiske krigsflyktninger, og jøder som søkte tilflukt fra forfølgelse i Marokko.

Fram til den andre verdenskrig

Beboere i Gibraltar 1863.

I 1830 endret den britiske regjering Gibraltars status fra å være Byen og garnison i Gibraltar i kongedømmet Spania til å være Kronkolonien Gibraltar, og således endret ansvaret for dets administrasjon fra Krigdepartementet og over til det nye Kolonidepartementet. Det ble etablert legale institusjoner og et politikorps. I 1842 etablerte Den engelske kirke seg i Gibraltar og samme år ble de første lokale mynter preget.

I 1869 ble Suezkanalen åpnet, noe som økte Gibraltars strategiske verdi betydelig. Gibraltars økonomi, hovedsakelig basert på kommersiell sjøfart og handel fikk en ny inntektskilde da Gibraltar ble kullstasjon for nye dampskip. Med økt skipstrafikk økte også risikoen, noe som man fikk bevis for den 17. mars 1891 da det amerikansk dampskipet Utopia i et tungt uvær slo inn det britiske panserskipet HMS «Anson» og sank i Gibraltarbukten. 576 mennesker mistet livet.

I 1921 ble Gibraltar gitt bystatus i anerkjennelse av dens bidrag til den britiske krigsinnsatsen under den første verdenskrig. Byrådet hadde en liten minoritet av valgte personer, og på samme tid ble de første valg holdt i Gibraltar.

I 1842 ble det preget mynt, Half Quart, av Royal Mint for Gibraltar.

Etter at Storbritannia hadde anerkjent Francisco Francos fascistiske regime i 1938 fikk Gibraltar to spanske konsulater, en republikansk og en nasjonalistisk. Flere hendelser under den spanske borgerkrigen hadde innvirkning på Gibraltar. I mai 1937 måtte HMS «Arethusa» taue HMS «Hunter» til havn etter at sistnevnte skip hadde gått på en mine utenfor Almería. I juni 1937 kom det tyske krigsskipet «Deutschland» til Gibraltar med døde og sårede etter at republikanske fly hadde bombet det ved Ibiza som gjengjeldelse for den tyske terrorbombingen av Gernika. I august 1938 søkte den republikanske destroyer «Jose Luis Diez» tilflukt i Gibraltar etter skader fra kanonene til den nasjonalistiske krysseren «Canarias». Den ene hendelsen som førte til dødsfall blant borgere fra Gibraltar, skjedde i januar 1938 da en ubåt av ukjent opprinnelse, skjønt antagelig italiensk, senket SS «Endymion», et mindre frakteskip som fraktet kull til Cartagena som da var på republikanernes hender.

Den andre verdenskrig

Britisk patruljefly av typen Catalina flyer over Gibraltars odde i mars 1942.

I løpet av den andre verdenskrig ble Gibraltar igjen omgjort til en festning, og den sivile befolkningen ble evakuert. Innledningsvis ble 16 700 mennesker i mai 1940 sendt til Fransk Marokko. Etter den fransk-tyske våpentilstanden og den påfølgende ødeleggelsen av den franske flåten ved Mers-el- Kébir i Algerie av den britiske marinen i juli samme år (hvor 1 300 franske sjøfolk ble drept) krevde de fransk-marokkanske myndighetene at alle fra Gibraltar fjernet seg. 12 000 dro til Storbritannia mens rundt 3 000 dro til enten Madeira eller Jamaica, og resten flyttet til Spania eller Tanger, en havneby nord i Marokko.

General Dwight D. Eisenhower satte opp sitt hovedkvarter i Gibraltar.

Kontroll over Gibraltar ga de allierte kontroll over inngangen til Middelhavet (motsatt side av stredet var spansk område og derfor ikke-stridende). Gibraltars odde var kjerneområde for den allierte forsyningslinjene til Malta og Nord-Afrika og base for den britiske marinestyrke H, og forut for krigen var veddeløpsbanen på Gibraltar ombygget til en flyplass og en rullebane av betong ble bygget i 1938. Hjemsendelsen av sivilbefolkningen begynte i 1944 og fortsatte fram til 1951, noe som medførte betydelig lidelse og frustrasjon. Det meste av befolkningen var dog tilbake innen 1946.

Grunnet det britiske angrepet på Mers-el-Kébir utførte franske bombefly gjengjeldelsesangrep over Gibraltar i juli 1940. Tyskland planla å okkupere Gibraltar i Operasjon Felix som skulle skje den 10. januar 1941. Operasjonen ble kansellert da den spanske regjeringen var motvillig til å la Wehrmacht komme på spansk territorium for deretter å angripe Gibraltar. Grunnen var at Franco mente at det ville bli vanskelig å få fjernet tyskerne etterpå. Tyskland var uansett for opptatt andre steder til at dette ble gitt større prioritet. Gibraltars havn ble angrepet flere ganger i tiden fram til 1943 av italienske dykkere som opererte fra Algeciras.

I september 1942 organiserte det seg en liten gruppe i Gibraltar som fortsatt var igjen i byen og tjenestegjorde i den britiske hæren «The Gibraltarians Association», noe som ble utgangspunktet for Association for the Advancement of Civil Rights (AACR), det første politiske partiet på Gibraltar. Joshua Hassan, en ung advokat, senere adlet og førsteminister, var blant de ledende. AACR ble det dominerende politiske partiet på Gibraltar i resten av århundret.

Operasjon Torch, en felles britisk-amerikansk landgang og angrep på franske Nord-Afrika, begynte i november 1942. General Dwight D. Eisenhower ble gitt kommandoen av operasjonen og han satte opp sitt hovedkvarter i Gibraltar.

I april 1944 ble situasjonen i Gibraltar betraktet som trygg og de første innbyggerne ble sendt hjem.

Etterkrigstiden

Trehundreårsdag ble feiret i Gibraltar med flagg over alt.

Returneringen av de evakuerte ble ferdigstilt i 1951. Forsinkelsen hadde sin grunn i innledende mangel på transport og deretter boliger. Evakueringen fikk betydning i dannelsen av en nasjonal bevissthet hos gibralterne og den knyttet dem sammen som en nasjon.

I 1946 skrev Storbritannia Gibraltar inn i FNs liste over ikke-selvstyrte områder, utarbeidet av FNs komite for avkolonialisering. I 1950 ble Gibraltars første lovgivende råd dannet. Året etter ble Gibraltar rammet av en stor ulykke da krigsskipet RFA «Bedenham» eksploderte da det lå i dokk. 13 mennesker ble drept og mange av bygningene i byen ble ødelagt, noe som forsinket boligprogrammet betydelig.

250-årsjubileet for erobringen kom i 1954, og dronning Elisabeth II besøkte Gibraltar, noe som gjorde Spanias diktator Franco rasende og fornyet det gamle spanske kravet på halvøya etter at det ikke hadde blitt aktivt forfulgt på 150 år. Det spanske konsulatet ble stengt og det ble påført restriksjoner på bevegelser mellom Gibraltar og Spania. På 1960-tallet ble biltrafikk enten helt forbudt eller begrenset fra å krysse grensen. Samtidig fikk kun spanske øvrighetspersoner ansatt i Gibraltar lov til å komme til Gibraltar.

Minnefeiring av den store beleiring i Gibraltar.

Spania innledet krav på Gibraltar i De forente nasjoner, hvor landet nettopp hadde blitt medlem, og argumenterte prinsippet på territorial helhet, ikke selvbestemmelsesrett, som det vesentlige i saken om dekolonisering av Gibraltar. I 1965 utga den britiske regjeringen en hvitebok som omhandlet spørsmålet Gibraltar og traktaten i Utrecht. Året etter utga den spanske utenriksdepartementet et svar, deres rødebok (kalt således grunnet omslaget). Den første folkeavstemning ble holdt i 1967, hvor Gibraltars borgere ble spurt om de ville komme inn under spansk overherredømme eller forbli under britisk med egne selvstyreinstitusjoner. Over 99 prosent stemte i favør av å forbli britiske.

Den 30. mai 1969 ble en ny konstitusjon for Gibraltar presentert av det britiske parlamentet. Under denne ble Gibraltar gitt fullt indre selvstyre med en valgt forsamling. Som svar stengte Spania grensen den 8. juni 1969 og vanskeliggjorde alle kommunikasjonsforbindelser. I rundt 13 år var landgrensen fra spa nsk side stengt. Stengingen påvirket begge sider av grensen. Gibraltere med familie i Spania måtte reise med ferge til Tanger i Marokko og derfra til den spanske havnen i Algeciras. Spanske arbeidere (den gang rundt 4 800 mennesker, 16 år tidligere hele 12 500, som kom til Gibraltar hver dag) mistet sine jobber i Gibraltar. I 1975 døde den spanske diktatoren Franco, men det endret ikke forholdet til Gibraltar. Endringer skjedde først den 10. april 1980 da de britiske og spanske ministrene for utenrikssaker, Peter Carington og Marcelino Orej, signerte Lisboaavtalen om «Gibraltar-problemet» hvor det ble bestemt at kommunikasjonene mellom Spania og Gibraltar skulle igjen bli etablert. Året etter ble gibraltere gitt fullt britisk statsborgerskap. Gibraltars sosialistiske arbeiderparti (GSLP) valgte lederen Joe Bossano som førsteminister, og han avgjorde alle diskusjoner med Spania om overherredømme og delt bruk av Gibraltars flyplass.

Den 7. mars 1988 skjøt og drepte britiske spesialstyrker fra hæren tre ubevæpnete medlemmer av Den provisoriske IRA som bevegde seg mot grensen. En påfølgende undersøkelse avdekket en bil som inneholdt store mengder eksplosiver i Spania. Hensikten hadde vært å bombe en vaktskifteseremoni noen få dager senere. I 1991 trakk den britiske hæren seg ut av Gibraltar og etterlot kun en lokalt rekruttert regiment, skjønt det britisk flyvåpen og marine forble. Spania kom med flere forslag som involverte overherredømme av Gibraltar. Disse ble avvist av samtlige politiske partier på Gibraltar.

I løpet av 2000-tallet har det vært gjentatte samtaler om Gibraltar mellom britiske og spanske myndigheter. Kun praktiske løsninger har kommet ut av disse. Den 17. desember 2009 ble det gjenåpnet en fergetjeneste mellom Gibraltar og Algeciras etter et opphold på 40 år.

Se også

• Gibraltarklippen

Litteratur

• Collins, Roger (1998): Spain: an Oxford archaeological guide. Oxford: Oxford University Press. ISBN 9780192853004.
• Finlayson, Clive (2006): The Fortifications of Gibraltar 1068-1945. Fortress 45. Osprey Publishing. ISBN 9781846030161.
• Hills, George (1974): Rock of Contention. A History of Gibraltar. London: Robert Hale. ISBN 0-7091-4352-4.
• Jackson, William (1990): The Rock of the Gibraltarians. A History of Gibraltar (2. utg.). Grendon, Northamptonshire, UK: Gibraltar Books. ISBN 0-948466-14-6.
• Padró i Parcerisa, Josep (1980): Egyptian-type documents: from the Mediterranean littoral of the Iberian peninsula before the Roman conquest, Part 3. Brill Archive. ISBN 9789004061330.
• Sepúlveda, Isidro (2004): Gibraltar. La razón y la fuerza. På spansk. Madrid: Alianza Editorial. ISBN 84-206-4184-7. Kapittel 2, «La lucha por Gibraltar» er tilgjengelig på Internett (PDF).
• Shields, Graham J. (1987): Gibraltar. Clio Press. ISBN 9781851090457.
• Truver, Scott C. (1980): The Strait of Gibraltar and the Mediterranean, bind 4. Martinus Nijhoff Publishers. ISBN 9789028607095.

Eksterne lenker

• A Timeline of Gibraltar's History, kronologi for Gibraltars historie (historie for barn)
• History of Gibraltar, detaljert historie for Gibraltar
• History of Gibraltar, nettsted av Gibraltars regjering
• Writing the Rock of Gibraltar, ved M. G. Sanchez, et omriss av historiske tekster som omhandler Gibraltar fra 1720 til 1890.
• «The mongrel race called rock scorpions»: the negation of Gibraltarian identity and the politics of contempt. Et essay ved dr. M. G. Sanchez

Autoritetsdata