Den provisoriske IRA

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
PIRA-veggmaleri til minne om sultestreiken i 1981

Den provisoriske irske republikanske armé (PIRA, irsk Óglaigh na hÉireann, engelsk Provisional Irish Republican Army, også kalt Provos) er en paramilitær organisasjon med hovedtyngde i Nord-Irland og endel medlemmer i Republikken Irland. Den ble dannet i 1969 som en følge av en splittelse i det opprinnelige IRA, og var den klart største av de irske, republikanske, paramilitære grupperingene. En britisk undersøkelse som evaluerte den britiske hærens operasjoner i Nord-Irland, beskrev PIRA som en "profesjonell, målrettet, meget kompetent og motstandsdyktig" organisasjon. Den konstaterte også at britene ikke hadde lykkes i å beseire IRA militært.[1]

PIRA har tre hovedmål:

  1. Britisk tilbaketrekning fra Nord-Irland
  2. Politisk (gjen-)forening av Irland
  3. Opprettelsen av en sosialistisk, irsk republikk

Det opprinnelige IRA: 1919-1969[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige IRA ble dannet tidlig på 1900-tallet, og IRA kjempet da mot britiske soldater under den irske uavhengighetskrigen 1919-1921. Den anglo-irske traktat avsluttet den irske borgerkrigen, men forårsaket en splittelse i IRA og førte til en irsk borgerkrig. Den delen av IRA som støttet traktaten, ble til den irske fristatens hær, mens den delen av IRA som motsatte seg traktaten, fortsatte sin motstand, fremdeles under navnet IRA. IRA nektet fremdeles å anerkjenne den irske fristaten (senere republikken), og fortsatte sin kamp for å opprette en uavhengig, irsk republikk som skulle omfatte hele øya Irland.

På slutten av 1950-tallet innledet IRA en grensekampanje mot sikkerhetsstyrker i Nord-Irland, i den hensikt å fremtvinge en gjenforening av Irland. Denne kampanjen slo feil, og den ble avsluttet i 1962. Konsekvensen var et svært svekket IRA, og mange republikanere ønsket andre, ikke-voldelige metoder for å oppnå målet om et gjenforent Irland. Ledelsen i IRA gikk mer og mer bort fra å anse IRA som en ren militant, republikansk organisasjon, og forsøkte å endre organisasjonen til å bli en politisk bevegelse med en marxistisk ideologi. Dette forarget store deler av IRA, som anså kommunisme som en "ukristelig" ideologi, og som så på IRA som en militær organisasjon, ikke en politisk. Kimen til splittelse var dermed sådd.[2]

Borgerrettsbevegelse og økt uro i Nord-Irland: 1968/1969[rediger | rediger kilde]

Katolikker i Nord-Irland var på 1960-tallet utsatt for betydelig diskriminering. Dette var tydelig både innen tilgang til jobb og bolig, men var spesielt tydelig gjennom den nord-irske valgordningen, som medførte at katolikker hadde langt mindre representasjon enn protestanter. Mot slutten av 1960-tallet ble borgerrettsbevegelser stadig mer aktive i Nord-Irland, inspirert av amerikansk borgerrettsbevegelse og Martin Luther King. Disse bevegelsene arrangerte store borgerrettsmarsjer gjennom hele Nord-Irland, for å oppnå likestilling mellom katolikker og protestanter. Disse marsjene ble utsatt for omfattende aggresjon fra unionistisk side, og sivile borgerrettighetsaktivister ble ved flere anledninger angrepet av protestanter bevæpnet med klubber. Katolikkene oppfattet det nord-irske politiet (som nesten utelukkende bestod av protestanter) som partiske og til dels delaktige i volden mot katolikker.[3] Samtidig tiltok unionistisk aggresjon mot katolikker. UVF ble dannet i 1966 og gjennomførte flere sekteriske angrep mot katolikker i tiden som fulgte. Opptøyene i Nord-Irland tiltok også kraftig. Katolske samfunn ble utsatt for voldsomme angrep fra protestanter, spesielt i Belfast og Derry, og flere familier ble brent ut av sine hjem.

I 1969 var det spesielt voldsomme opptøyer flere steder i Nord-Irland, og i løpet av kort tid ble over 1500 katolske familier brent ut av sine hjem i Belfast alene.[4] IRA hadde tradisjonelt hatt rollen som katolikkenes forsvarere i Nord-Irland, men var i 1969 ikke i stand til å beskytte katolikkene mot unionistisk aggresjon. Veteraner i IRA la skylden på den Dublin-baserte ledelsen, som ønsket å presse IRA mer mot en politisk, ikke-voldelig rolle. De hevdet at det i flere år hadde vært åpenlyst at det ville komme til store sekteriske opptøyer og angrep i Nord-Irland, og mente at ledelsen ikke hadde forberedt forsvaret av katolikkene godt nok. Etter denne fiaskoen ble Cathal Goulding (daværende øverstkommanderende i IRA) i september konfrontert av ledende IRA-medlemmer fra Nord-Irland. Dette resulterte i at IRAs avdelinger i nord i stor grad disassosierte seg fra ledelsen i Dublin, og de begynte arbeidet med å forberede forsvaret av katolikker uavhengig av ledelsen. IRA hadde i folkets øyne tapt ansikt som en følge av 1969, men var likevel fremdeles en samlet organisasjon.[5]

Splittelse i IRA 1969: Det provisoriske IRA opprettes[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1969 ble det avholdt en ekstraordinær IRA-konvensjon i Irland. Ledelsens hensikt med konvensjonen var å endre konstitusjonen til IRA, for å endre IRA fra en militær til en politisk organisasjon. Resultatet av konvensjonen var en dramatisk endring i konstitusjonen, slik at medlemmer i IRA kunne sitte i folkevalgte forsamlinger, dersom de ble valgt inn. IRA anerkjente på det tidspunktet hverken parlamentet i Dublin, «an Dail», eller Stormont, og heller ikke det britiske parlament. Medlemmer kunne stille til valg, men skulle altså avstå fra å ta setene, dersom de ble valgt inn.

Dette var en svært dramatisk endring for mange republikanere. Mange republikanere var allerede fremmedgjort av ledelsens kommunistiske ideologi, og disillusjonert etter IRAs manglende evne til å forsvare katolikker i Nord-Irland i 1969. Etter denne endringen i konstitusjonen var splittelse uunngåelig. Etter IRAs konvensjon samlet Seán MacStiofán flere IRA-medlemmer i Nord-Irland, avholdt en egen konvensjon og opprettet dermed Den Provisoriske IRA. Den gjenværende IRA under Cathal Goulding ble heretter kjent som Den Offisielle IRA(OIRA). De fleste IRA-avdelingene i Nord-Irland valgte å gå over til PIRA, og flere konverterte etterhvert fra OIRA til PIRA.[6]

Etter splittelsen fikk OIRA kallenavnet "Stickies", pga klistermerkene de delte ut for å minnes påskeopprøret i 1916. PIRA på sin side vedtok å droppe "Provisiorisk" fra organisasjonsnavnet i 1970, og gikk tilbake til å hete IRA. Imidlertid var kallenavnet "Provos" så utbredt at de uformelt fremdeles ble kalt PIRA.[7]

Aktivitet 1969-1986[rediger | rediger kilde]

Etter erfaringene fra opptøyene i 1969 og splittelsen fra det gamle IRA hadde PIRA i starten av 1970 3 mål. Det klart viktigste var forsvar av katolske områder i Nord-Irland før sommeren, når protestantene startet sin marsj-sesong. Det var av avgjørende viktighet å avverge en gjentagelse av 1969, når katolikker hadde blitt utsatt for omfattende voldshandlinger. Deretter skulle IRA gjennomføre gjengjeldelsesangrep mot britiske styrker dersom disse trakasserte den katolske befolkningen. Til slutt, når IRA hadde vokst seg sterke nok, skulle de gjøre seg klar for en offensiv mot britiske styrker for å presse britiske soldater ut av Nord-Irland, men dette var enda ikke en prioritert målsetning.[8]

Den første målsetningen ble satt på prøve sommeren 1970, når katolske områder igjen ble angrepet av unionistiske gjenger med brannbomber og skytevåpen. IRA var denne gangen bedre forberedt, og stanset unionistiske angrep mot flere katolske områder i Belfast. Dette var av avgjørende viktighet for PIRAs videre eksistens, ettersom de igjen ble plassert i rollen som katolikkenes forsvarer i Nord-Irland. I befolkningens øyne var tilliten i stor grad reparert igjen etter fiaskoen i 1969.[9]

Britiske tiltak som portforbud og internering bidrog også til økt rekruttering til IRA. I 1972 ble 14 sivile demonstranter skutt og drept av britiske soldater i det som skulle bli kjent som Bloody Sunday. Dette bidro også sterkt til å vende den katolske befolkningen mot de britiske soldatene, og førte igjen til en ytterligere økning i rekruttering til IRA.[10]

Etterhvert som IRA vokste seg sterkere, ble de også mer offensive og gjennomførte en rekke angrep mot britiske soldater og andre sikkerhetsstyrker. Slike angrep ble gjennomført i byer som Belfast og Derry, men spesielt effektiv var denne taktikken i rurale områder med hovedsakelig katolske innbyggere. Spesielt Armagh var beryktet for bakholdsangrep, og i lange perioder var britiske soldater forhindret fra å patruljere disse områdene uten å bli flydd inn med helikopter.[11] IRAs største suksess mot britiske styrker kom i 1979 ved Warrenpoint, der 18 britiske soldater ble drept i ett bakhold.

I 1972 begynte også IRA å ta i bruk bilbomber. Disse bombene ble som oftest brukt for å ramme økonomiske mål, innledningsvis i Nord-Irland, deretter også i Storbritannia. Hensikten med angrepene var å forårsake størst mulig økonomisk tap for britene, for å gjøre det for kostbart for dem å opprettholde nærvær i Nord-Irland. Underavdelingene som gjennomførte angrepene hadde strenge ordre om å unngå sivile tap. Imidlertid mistet flere sivile livet som en følge av disse angrepene, ofte fordi IRA overvurderte sikkerhetsstyrkenes evne til å hurtig evakuere sivile fra angrepsstedet etter at advarselen var ringt inn, og dermed ringte inn advarslene for sent.[12] Derry og Belfast ble spesielt utsatt for kraftige bombeangrep, som under Black Friday eller angrepet på La Mon.

Siden bilbombene spredte deler av biler langs asfalten var amputasjon av ben en vanlig skade for de som var i nærheten. Innbyggerene i Belfast lærte seg til å høre forskjell på lyden av en bilbombe og andre bomber.

Avisen An Phoblacht støttet IRA, og hadde en ukentlig spalte under tittelen «War news» hvor organisasjonens siste aksjoner ble presentert og hyllet.

Armalite and Ballot Box, ny splittelse: 1986[rediger | rediger kilde]

IRA hadde håpet på en kortvarig krig som skulle være over innen midten av 70-tallet. Etterhvert ble det imidlertid klart at IRA og britene befant seg i en fastlåst situasjon hvor ingen av partene så ut til å være i stand til å slå den andre militært. Mange republikanere etterlyste en ny strategi for å løse situasjonen. Flere republikanere, blant annet Gerry Adams, hadde i lengre tid argumentert for å oppheve den selvpålagte abstensjonismen som forhindret medlemmer av IRA/Sinn Fein å delta i folkevalgte forsamlinger. Dette var det samme forslaget som hadde splittet det gamle IRA i 1969.

Nå hadde imidlertid IRA gjennomført hemmelige samtaler med britene siden midten av 70-tallet, som ledet flere republikanere til å tro at politikk og samtaler kunne føre frem.[13] Samtidig hadde Sinn Fein hatt gode valgresultater i Nord-Irland etter at Bobby Sands ble valgt inn som MP til det britiske parlamentet. Abstensjonismen forhindret dem imidlertid fra å bruke setene de hadde vunnet i valget. I 1986 ble det gjennomført en ny Armekonvensjon, hvor IRAs konstitusjon ble tatt opp til avstemning. Avgjørelsen som ble tatt var å oppheve abstensjonismen for det irske underhuset. Sinn Fein og IRAs nye strategi ble kjent som "Armalite & Ballot-Box"-strategien. Den væpnede aktiviteten skulle fortsette, men man skulle føre en politisk kampanje parallelt med væpnet aktivitet.

Dette var imidlertid fortsatt et kontroversielt tema for mange medlemmer, og en konsekvens av konvensjonen var en ny splittelse. Utbryterene kalte seg Continuity IRA, og nektet fremdeles å anerkjenne det irske underhuset. Denne utbrytergruppen utgjorde imidlertid bare en liten del av IRA.[14]

Våpenhvile og fredsprosess: 1993-1998[rediger | rediger kilde]

Elementer fra IRA hadde i lengre tid bedrevet hemmelige forhandlinger med både irske og britiske myndigheter med sikte på å avslutte den væpnede konflikten i Nord-Irland. Disse forhandlingene førte blant annet til Downing Street-erklæringen av britiske og irske myndigheter i 1993. Denne erklæringen slo fast at det var opp til befolkningen i Irland og Nord-Irland å avgjøre hvorvidt Nord-Irland skulle forbli i union med Storbritannia, eller gjenforenes med Irland. Den slo også fast at Storbritannia ikke ville blande seg inn i denne prosessen og ville akseptere alle avgjørelser som ble støttet av en majoritet av folket i Nord-Irland. Bl.a. på bakgrunn av denne uttalelsen erklærte IRA en våpenhvile i 1994 uten å angi noen tidsbegrensning. Denne våpenhvilen skulle vare helt frem til 1996.

I tillegg til Downing Street-erklæringen var en av forutsetningene for våpenhvilen at Sinn Fein skulle kunne delta på lik linje med andre partier for å forhandle frem en fredsavtale. Da dette ikke skjedde og Sinn Fein fremdeles ble holdt utenfor samtalene, opphevet IRA våpenhvilen. De gjennomførte etter dette flere bombeangrep mot økonomiske mål i Storbritannia, og forårsaket skader for flere hundre million pund. Hensikten med disse angrepene var ikke å drepe sivile, men å påføre Storbritannia så store økonomiske kostnader som mulig. IRA var svært opptatt av å unngå sivile dødsfall under angrepene, for å unngå å miste støtte blant befolkningen.

I 1997 førte regjeringsskifte i Storbritannia til at Tony Blair erstattet John Major som statsminister. Tony Blair ble oppfattet som betydelig mer åpen overfor republikanere enn det John Major hadde vært, og hans regjering sa også at dersom IRA innførte en ny våpenhvile ville dørene være åpne for Sinn Fein. Samtidig førte et nytt regjeringsskifte i Irland til at holdningene til Sinn Fein myknet også der. På bakgrunn av dette inngikk IRA i 1997 igjen våpenhvile, og denne gangen ble Sinn Fein sluppet inn i varmen. Dette førte til den såkalte Belfast-avtalen/Good Friday Agreement, som blant annet medførte at alle parter avsto fra bruk av vold.[15]

Avvæpning av IRA fortsatte imidlertid å være et problem i flere år etter Belfast-avtalen. Avvæpning av paramilitære grupper etter avslutning av væpnede kampanjer var ikke vanlig i Irland, tidligere hadde man godtatt at våpnene ble "dumpet". IRA var også bekymret for at en avvæpning i forkant av en fullstendig fungerende fredsavtale ville bli tolket som en overgivelse blant sine egne, noe som kunne ha forårsaket en stor splittelse. I 2001 erklærte derfor IRAs armeråd istedet at våpnene deres var plassert "utenfor deres rekkevidde", og at de hadde gjort dette for å redde fredsprosessen.[16]

Amerikas forente stater har etter at det var klart at våpenhvilen var varig strøket PIRA fra den offisielle amerikanske listen over terrororganisasjoner.

Ny splittelse[rediger | rediger kilde]

Belfastavtalen forårsaket ytterligere en splittelse, der de medlemmene som ikke støttet våpenhvilen brøt ut og dannet den nye organisasjonen Real IRA. Disse utgjorde imidlertid en meget liten del av IRA, og har begrenset støtte.

Avslutning av væpnet kamp[rediger | rediger kilde]

Den 28. juli 2005 annonserte PIRA at deres væpnede kamp skulle avsluttes permanent. Det ble gitt ordre om at alle våpen organisasjonen råder over skulle ødelegges snarest mulig, og at to vitner fra kirken, en protestant og en katolikk, skulle være tilstede når våpen ble ødelagt.

Alle medlemmer av PIRA ble beordret til å umiddelbart stoppe enhver voldelig aktivitet, og ble oppfordret på det sterkeste til å istedet vie seg til partiet Sinn Feins arbeid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/northern_ireland/6276416.stm
  2. ^ Taylor, Peter. Provos: The IRA and Sinn Feinn ISBN 978-0-7475-3818-9
  3. ^ English, Richard Armed Struggle: The history of the IRA ISBN 978-0-330-49388-8
  4. ^ http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2007/jul/31/aboutturn
  5. ^ Taylor, Peter. Provos: The IRA and Sinn Feinn ISBN 978-0-7475-3818-9
  6. ^ Taylor, Peter. Provos: The IRA and Sinn Feinn ISBN 978-0-7475-3818-9
  7. ^ Taylor, s 87
  8. ^ Taylor, s 70
  9. ^ Taylor, s 74-77
  10. ^ Taylor, s 127-127
  11. ^ Harnden, Toby: Bandit Country ISBN 034071736X
  12. ^ "Joe Cahill – A Life in the IRA" av Brendan Anderson, side 270-271:(ISBN 0-86278-836-6): "The OC Englands' brief was broad, recommending the bombing of prestigious industrial, commercialand military targets as well as any "spectaculars" which would command international attention. The brief, Cahill says, also included an order that all possible steps be taken to avoid loss of civilian life. However, despite this order, many people were killed and back in Ireland a great deal of time was taken up with inquiries into operations that went wrong"
  13. ^ Taylor, s 166-172
  14. ^ English, Richard s 250-253
  15. ^ Moloney, Ed; A Secret History of the IRA ISBN 9780141028767
  16. ^ Moloney, Ed; A Secret History of the IRA s 491 ISBN 9780141028767